Elleve tusen - og meg

Vi fortsetter med Salme 91 vers 7: "Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd - til deg skal det ikke nå."
Tenk deg en forsamling på11 001 mennesker. Det er en ganske stor menneskemengde, nesten som en liten, norsk småby. Tenk deg videre at en gedigen fare truer, noe som med all sannsynlighet vil utslette den lille småbyen. Hva er din første tanke? Ta bilen å dra bort så fort som mulig? Legge deg under dyna og håpe på det beste? Begynne å lete etter et tilfluktsrom?
Når farer truer og det er snakk om liv eller død, det er da det viser seg hva som bor i hver enkelt av oss. Når det ser ut som alt håp er ute, det er da jeg bør ha lagret så mye Guds Ord inni meg at jeg ikke behøver å tenke på hva jeg skal gjøre, men instinktivt tale og gjøre Guds Ord.
Det fortelles om en eldre dame som under 2. verdenskrig plutselig sluttet å komme til tilfluktsrommet når flyalarmen gikk. De andre begynte å lure på om hun var blitt skadet. Etter noen dager var det en som traff henne, og spurte hvorfor hun ikke kom til tilfluktsrommet lenger. "Jeg leste i Bibelen at Gud verken slumrer eller sover," svarte damen, "og da tenkte jeg at det ikke var nødvendig at vi var våkne begge to. Derfor legger jeg meg trygt og sover for jeg vet at Gud passer på meg."
En tid etter var det et bombeangrep mot byen der hun bodde, og alle husene rundt henne ble jevnet med jorden, men hennes hus sto uskadet.
Det er et godt eksempel på hva Salme 91,7 forteller oss. Om alle omkring meg faller, skal det ikke ramme meg.
Den trygge forvissningen kan jeg ha, at Gud passer på meg i alle livets forhold.