Hele Skriften er nyttig

Hvis du er som meg, har du en egen evne til å plukke ut de skriftstedene i Bibelen som du liker. Hvis jeg er syk, leter jeg etter skriftsteder som sier noe om at Gud helbreder sykdom. Hvis jeg er nedfor, finner jeg skriftsteder som sier noe om at Gud gir meg glede i hjertet, osv, osv. Og det er ikke noe galt i det, hvis vi også gir rom for resten av Ordet.
Vi kan lett komme til å velge ut de skriftstedene som "passer oss", og overse de som ikke "passer". Og da kan vi lett miste noe av det Gud vil si oss gjennom Sitt Ord.
I 2. Timoteus 3,16 står det noen kloke ord som vi bør ta vare på:
"Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet." (Min utheving).
Hele Skriften står det. Det betyr hele Bibelen. Hva er den nyttig til? Å gi meg ord til helse og trøst? Ja, absolutt, men den gir også ord til lærdom, overbevisning, rettledning og opptuktelse. Au da! Opptuktelse? Det høres ikke så hyggelig ut! Nei, ikke hyggelig, kanskje, men nødvendig. Er det noe vi trenger for å komme videre i vårt kristenliv, er det opptuktelse, dvs. oppdragelse eller irettesettelse, om du vil.
I vår selvopptatte tid er det mange som tror at de kan leve som de vil, bare de har Jesus med "på slepet". Og, ja - Guds nåde er stor, og Hans kjærlighet rekker langt, men er spørsmålet hvor langt unna Jesus jeg kan leve for å fremdeles kalle meg en kristen, eller er spørsmålet hvor nær Jesus jeg kan komme og hvor mye Han kan fylle meg med Seg Selv og hvor mye av mitt eget jeg er villig til å gi slipp på?
Jeg tror det siste er et mye mer velsignet, rikt og givende liv enn å leve for seg selv i ytterkanten av Guds vilje. Og Guds Ord er middelet (sammen med Den Hellige Ånd) som gjør Ordet levende for meg, og overbeviser meg om synd, rettferdighet og dom.
Slipp Ordet til denne julehøytiden. Bruk ekstra tid på å la Ordet synke ned i deg og gjøre sin virkning. Les det, hør det og kjenn at Ordet er nyttig til lærdom, overbevisning, rettledning og opptukelse.

Frykt ikke!

Frykt er en av vår tids største svøper. Frykt holder nede, frykt binder og frykt lammer. I evangeliene ser vi mange eksempler på at Jesus gikk imot frykt i menneskers liv. "Frykt ikke" var gjennomgangstonen i Hans møte med mennesker og også i Gud's møte med mennesker. Se bare på disse få skriftstedene hvor Gud befaler oss å ikke frykte:
Frykt da ikke for dem! For ingen ting er tildekket som ikke skal bli åpenbaret, og intet er skjult som ikke skal bli kjent. (Matt.10,26)
Frykt derfor ikke, dere er mer verd enn mange spurver. (Matt10,31
Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. (Matt.28,5)
Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. (Luk.1,13)
Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. (Luk.1,30)
Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. (Luk.2,10)
Frykt kan og skal byttes med glede, som vi ser i det siste Skriftstedet. Tenk deg for en forskjell - i stedet for frykt kan jeg føle glede. I stedet for uro, rastløshet og redsel (som alle er ingredienser i frykt), kan jeg føle Guds fred og glede. Det er bl.a. hva Jesus kom for å gi oss - fred og glede.
Jeg avslutter med noen herlige ord i Joel 2,21-23: "Frykt ikke, du åkerjord! Fryd deg og vær glad! For store ting har Herren gjort. Frykt ikke, dere markens dyr! For beitene i ødemarken grønnes. Trærne bærer frukt , fikentreet og vintreet gir av sin rikdom. Og dere, Sions barn, fryd og gled dere i Herren deres Gud! For han gir dere læreren til rettferdighet, og så sender han regn ned til dere, tidligregn og senregn, som før".

Etter mørke kommer lys

"Det lir med natten, det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen. ... Men ikle dere Herren Jesus Kristus" (Rom. 13,12+14).
Er det ikke godt å vite at mørket ALLTID må vike for lyset? Etter natt kommer dag, etter vinter kommer vår og sommer og etter en prøvelse kommer alltid en utfrielse.
Juletiden er en vanskelig tid for mange. Kanskje det har hendt noe vondt i året som gikk? Eller kanskje du ikke har noen å feire høytiden sammen med? Eller du har vonde minner fra tidligere julefeiringer, og disse blir sterkere og mer påtrengende i julen?
Uansett hvordan situasjonen er, så skal du vite at natten er snart slutt, det blir snart dag!
Hvordan kan jeg være så sikker på det? Fordi jeg har lest i Boken, og den sier mye om å være i mørke, men ikke bli der. Den sier at lyset har seiret over mørke, og at i Jesus Kristus er det lys. Like sikkert som at dag følger natt, like sikkert er det at den som tar sin tilflukt i Jesus Kristus kommer ut av mørket og ser lys.
Å ta sin tilflukt i Jesus Kristus er som å ta på seg et plagg eller iføre oss lysets våpen, som det står i skriftstedet over. En annen måte å si det på er å ikle seg Herren Jesus Kristus. Jesus kom for å sette mennesker fri fra mørkets gjerninger, og i Ham er det LYS, fordi Han ER LYSET.
Føler du deg mørk til sinns og nedtrykt i dag? Ta på deg Kristus! Les i Bibelen, tenk deg at du er med Jesus når Han går rundt og gjør godt og helbreder alle som er overveldet av djevelen, fordi Gud er med ham (se Apg.10,38). Tenk deg at du er en av dem Han gjør godt mot og helbreder. Ta imot det Han gjorde da, for det er det samme som Han gjør i dag! Han forandrer seg aldri, men Han er den samme i går, i dag og til evig tid (Hebr. 13,8).
Ikke se deg blind på mørket, det fører bare til mer mørke. Se på Jesus, Han fordriver mørket og bringer lys! La Hans lys skinne for deg denne julehøytiden.

Har ord noen betydning - del 3.

Vi fortsetter med historien i Markus 11, hvor Jesus talte til et tre og treet døde. Disiplene forsto ikke hvordan dette kunne skje, og Jesus forklarte situasjonen for dem. Og det Han forklarte, gjaldt ikke bare for disiplene der og da, men også for oss her og nå.
Her er hva Jesus sa om situasjonen med treet som døde:
"Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud! Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! - og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje. Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere" (vv.22-24, mine uthevinger).
Ut fra det siste verset, ser vi at det Jesus egentlig snakket om her, var bønn. Ordet derfor viser til det som står foran. Og hva står det foran? Det står at vi skal TALE til fjellet, og det skal bli borte! Det står ikke at vi skal be Gud fjerne fjellet, det står ikke at vi skal be fjellet flytte seg. Det står at vi skal SI til fjellet ... Og så skal vi tro at det vi SIER skal skje.
Hvis dette er en bønn (og det er det!), betyr det at min tradisjonelle oppfatning av hva bønn er, må endres radikalt. Mange kristne tror at bønn er å be Gud gjøre mange ting, og så legger de til: Hvis det er Din vilje.
Men det er ikke det Jesus sa vi skulle gjøre. Han sa vi skulle TALE SLUTTRESULTATET. Hvis det er et fjell i livet ditt, og du ønsker at det fjellet skal forsvinne, ikke be Gud fjerne fjellet, men TAL TIL FJELLET, KOMMANDER FJELLET Å BLI BORTE! Det er Jesu oppskrift, det er slik Jesus "ba". Han talte sluttresultatet, det endelige resultatet Han ønsket å se.
Hva med å be "hvis det er Din vilje"? Når vi ikke vet hva som er Guds vilje, kan vi naturligvis be om at Hans vilje må skje. Men dersom du f.eks. er syk og ønsker å bli helbredet, VET du hva Hans vilje er. Det er at du skal bli frisk. "Ved Jesu sår har vi legedom" (1.Pet.2,24). Jesus "... gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen..." (Apg.10,38). Når vi kjenner til hva Ordet sier om en situasjon, og vi ønsker å se Ordet oppfylt i vår situasjon, skal vi gjøre som Jesus gjorde og som Han sa at disiplene skulle gjøre: Vi skal TALE sluttresultatet i tro til Gud.
Har ordene vi sier noen betydning? Ja, mer enn vi kan tenke oss. Ordene våre styrer livet vårt og bestemmer retningen vi tar i livet. Det er ikke for ikke noe at Jesus sa at vi skal vokte munnen vår. "For efter dine ord skal du kjennes rettferdig, og efter dine ord skal du fordømmes", sa Han i Matteus 12,37. Ikke etter våre gjerninger, men etter våre ord skal vi enten bli kjent rettferdig eller fordømt.
Vi avslutter disse innleggene om betydningen av ordene våre med ordene i Salme 141,3: "Herre, sett vakt for min munn, vokt mine leppers dør!"

Har ord noen betydning - del 2.

I forrige innlegg så vi på hvordan ordene vi bruker virker inn på livet vårt. I dette innlegget skal vi se på hvordan Jesus brukte ord.
Vi skal se på situasjonen som er omtalt i Markus 11. Jesus og disiplene gikk fra Jerusalem til Betania, og på veien ble Jesus sulten. Han så et fikentre med blader, men ikke noe frukt. I vers 14 står det: "Da tok han til orde og sa til det (treet): Aldri i evighet skal noen mer ete frukt av deg! Og hans disipler hørte dette".
Har du noen gang snakket til et tre, eller en ting, for den saks skyld? Det har jeg. Jeg har stått sint og irritert ved en bil som ikke ville starte, og sagt: "Din idiotiske bil, hvorfor starter du ikke", eller sagt høyt inn i et kjøkkenskap: "Hvor er du, din dumme kjele?"
Du kjenner deg kanskje igjen? Vi snakker til ting og situasjoner hele tiden uten å tenke over det. Men her var det Jesus som snakket til et tre, og siden det står at disiplene Hans hørte det, var det sikkert en litt spesiell situasjon. Det var nok ikke så vanlig at Jesus snakket til trær. (Selv om han tidligere hadde snakket til stormer).
Men så er spørsmålet, hva førte denne snakkingen til? Skjedde det noe med treet?
Vi ser resultatet i vers 20: "Tidlig om morgenen gikk de forbi fikentreet, og da så de at det var visnet fra roten av." Oi! Fra den ene dagen til den andre visnet treet, ikke bare bladene og ytterste delen av greinene, men hele treet, fra roten av!
Peter (og sikkert også de andre disiplene) ble veldig forbauset og sa: "Se, fikentreet som du forbannet, er visnet!" (v.21). Her må vi se på et par ting. For det første hadde treet visnet. Hvorfor? Fordi Jesus talte ORD til treet. Han sa at ingen heretter skulle ete frukt av det. Det betyr at Jesu Ord hadde makt i seg til å ta livet av treet. Husker du ett av skriftstedene fra forrige innlegg? Død og liv er i tungens vold. Jesu Ord forårsaket treets død!
Men det er også en annen viktig ting å legge merke til her. Peter sa: Fikentreet som du forbannet,  er visnet. Bannet Jesus? Nei, ikke på den måten vi tenker på banning. Men ordene Han sa innebær en forbannelse over treet.
Det er viktig at vi tenker over at også våre ord kan innebære en forbannelse. Hvis vi sier: Dette går aldri bra, er det å tale forbannelse over situasjonen. Hvis vi sier: Jeg kommer til å dø av kreft før jeg blir femti år, akkurat som min far, er det å tale en forbannelse. Og vi kan tale forbannelser over andre, tenk bare på hvor mange foreldre som taler forbannelser over sine barn. De sier kanskje: Det er nok for vanskelig for deg, du er ikke god nok til å klare det ..., eller søsteren din er flinkere enn deg. Hun kommer til å nå langt i livet.
Ved å uttale slike ting over våre barn, taler vi forbannelser over dem, og i forbannelsene er det død. Kanskje ikke fysisk død, som fikentreet opplevde, men mental død. Ord kan gjøre oss mismodige, trøstesløse og nedtrykte, og det er hva jeg mener med mental død.
Vi har sett at Jesus brukte ord som innebar at treet døde. I neste innlegg skal vi se på hva Han sa til disiplene (og til oss) om hvordan vi kan bruke ord for å oppnå resultater.

Har ord noen betydning?

Ord, ord, ord. Vi omgir oss med ord, og vi hører ord hele tiden. Men hvor viktige er ordene vi sier? Har det noen betydning hva vi slipper ut av munnen vår?
Bibelen har mye å si om mange ting, og den har også mye å si om ord. Se bare på disse skriftstedene:

1. "Død og liv er i tungens vold, og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt",
2. "Den som varer sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler", og
3. "For som han tenker i sin sjel, så er han (Ordspr. 18,32; 21,23 og 23,7).

La oss se litt nøyere på dem.

1. Med tungen bestemmer vi liv eller død. Det er nesten utrolig at ordene våre kan ha så stor makt. Vi setter kursen for vårt liv ved ordene vi sier. Gode og oppbyggelige ord gir liv, mens negative ord fører til død. Det står også at tungen gir frukt. Og Jesus snakket mye om frukt, bl.a. at et godt tre gir god frukt, og et dårlig tre gir dårlig frukt. "For det er ikke noget godt tre som bærer dårlig frukt, og heller ikke noget dårlig tre som bærer god frukt" (Luk.6,43). For at ordene våre skal være god frukt, må treet, dvs. du og jeg være som et godt tre. Og gode trær blir gode ved å stå i god jord, få god næring og lys og varme. Jesus er vår gode jord, gode næring, vårt lys og vår varme. Kun ved å holde oss nær til Ham og fylle oss med Hans Ord, blir vi lik et godt tre, og vi bærer god frukt.
2. Trengsler. Vi har alle opplevd dem. Noen ganger føler jeg at jeg er trengt opp i et hjørne, og at trengsler og vanskeligheter vil ta overhånd. Men da er det godt å vite at det er en vei ut av trengslene. Den veien heter tale Guds Ord. Når jeg kjenner at det blir så mye trengsler at jeg nesten ikke får puste, bruker jeg viljen min og taler Guds Ord. Jeg snakker ut skriftsteder som går imot den eller de situasjonene som er vanskelige, og jeg kjenner at Ordet ut av min munn fyller meg med kraft og tro. Freden kommer, gleden kommer, og det er seier.
3. Tankene våre. Tankene kan virkelig være som torturredskap. De kan kverne rundt i hodet dag og natt og holde oss våkne om natta og bekymret om dagen. Hva kan jeg gjøre med det? Er det noen vei ut? Ja, (naturligvis, holdt jeg på å si), det er en vei ut, og veien heter Guds Ord. Bibelen sier at vi kan ta tankene til fange under lydigheten mot Kristus. (Se 2. Kor. 10,3-5). Og i Fil. 4,8 står det hva vi skal tenke på: alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd! Det skal vi tenke på, det skal vi fylle oss med, da vil livet vårt følge etter, og vi vil få Guds fred.

Så til spørsmålet i overskriften: Har ord noen betydning? Ja, som vi har sett, ordene våre har betydning for liv og død, for å komme ut av trengsler og for tankene våre.
I neste innlegg skal vi se på hva Jesus konkret sa om å bruke ord.

Hold ut til slutt!

Det er mange mennesker som har "vært innom" kristendommen. De ble kanskje frelst i sin ungdom, var med i kor, ungdomsforening eller annen aktivitet i menighetssammenheng. Men i voksen alder har interessen for andre ting blitt større og forholdet til Jesus har bleknet. Verdens ting ble så mye mere interessante enn det som har med Gud å gjøre. Venner, familie og kanskje ektefelle har ingen interesse for Jesus, og det blir vanskelig å stå med Ham.
Det står i 2. Kor. 4,4 at "... denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde." Jeg tror at mange lar seg forblinde av det "verden" har å by på, som det står i 1. Joh. 2,16: "For alt det som er i verden, kjødets lyst og øinenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden.
Kjødets lyst, dvs. det JEG vil ha, det følelsene vil ha og det den onde natur vil ha, har fått overtaket. Det er så mye lettere å følge lystene enn Gud, og så lar vi oss friste av det vi føler, ser og har lyst på.
Men sånn behøver det ikke være. Jesus kom for å sette oss fri fra oss selv og fra djevelens snarer. Og han "... skal grunnfeste dere inntil enden, for at dere kan være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag (1 Kor.1,8).  Grunnfeste oss! Være ulastelige! Det er Jesu oppdrag og gjerning for oss. Og når vi lar Hans Ord få plass i oss, når vi slipper Ham til i våre liv og VELGER å stå med Gud, da blir det seier. "Og den som seirer og holder fast på Mine gjerninger inntil enden, ham vil Jeg gi makt over folkeslagene" (Åp.2,26). Å seire er å holde fast på Jesu gjerninger inntil enden. Et gammelt ordtak sier at godt begynt er halvt fullendt. Det er noe sant i det. Men en halv fullendelse er ikke nok, vi må holde fast inntil enden. Ikke gi opp, ikke kast inn årene. Vi har en fiende som går omkring og forsøker å sluke oss, som det står i 1. Peter 5,8: "Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan opsluke".
Han går omkring som en brølende løve, men han er ikke en brølende løve. Løven er "... løven av Juda stamme, Davids rotskudd" (Åp.5,5). Jesus er den egentlige løven, og mot Ham mister motstanderen all kraft. Han har ikke noe kraft i ditt liv hvis ikke du gir ham kraft.
Hold ut til enden! Det høres ut som en krigserklæring, og det er det. Men vi vet at seieren er vunnet, og vi skal gå inn i ferdiglagte gjerninger. Det eneste vi trenger å gjøre er å gå inn og holde fast. Resten harJesus tatt seg av.

Lavt Ordnivå, lavt trosnivå

Er du en av mange kristne som sliter med troen? Synes du det er vanskelig å tro Gud for Hans løfter? Skulle du ønske du hadde tro som kunne "flytte fjell"?
Ikke fortvil, du kan få en slik tro. Jesus er troens opphavsmann og fullender står det i Hebreerne 12,2: "Så la oss derfor ... legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender" (vv. 1-2).
Tro er ikke ditt og mitt påfunn, det var ikke du og jeg som oppfant troen og som ville at vi skulle tro. Troen er helt og fullt Guds påfunn, og det Han har satt igang, vil Han også fullføre. Det svake punktet i denne og alle andre sammenhenger som har med Gud å gjøre, er ikke Gud, men deg og meg. Jeg har det avgjørende ordet når det gjelder hvor stor eller liten min tro skal være.
Se hva Jesus sa til disiplene i Markus 11,22-24: "Da mintes Peter hva Jesus hadde sagt, og sa til ham: Rabbi! Se, fikentreet som du forbannet, er visnet! Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud! Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! - og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje. Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere" (Mark 11,21-24, min utheving).
Jesus sa: Ha tro til Gud! Hvis vi tror og ikke tviler, skal vi få det vi ber om.
"Men tvilen kommer så lett," sier du kanskje. Ja, tvilen kommer, men det hjelper å se på den som en fiende (og det er den; tvilen kommer fra Satan, og han er vår fiende). Og som Jesus overvant fienden med Guds Ord da Han ble fristet i ørkenen, kan vi vinne over tvilen med Guds Ord når vi blir prøvet på vår tro.
Hvordan kommer troen? "Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord" (Rom10,17). Troen kommer av Guds Ord. Og da ser jeg en likning: lavt Ordnivå = lavt trosnivå = ubesvarte bønner. Høyt Ordnivå = høyt trosnivå = besvarte bønner. Hvor mye Ord vi tar inn (ved å lese eller høre Guds Ord), avgjør hvor stor troen min er. Det er jeg som bestemmer mitt trosnivå.
"Men det tar tid," sier du kanskje. Ja, det tar tid, men du har 24 timer i døgnet som alle andre, og spørsmålet er hvordan du bruker de 24 timene. Hvis det å få stor tro betyr noe for oss og er viktig for oss, vil vi bruke noe av tiden vi har til å studere Guds Ord. Troen kommer ikke av seg selv. Troen kommer av å høre Guds Ord. Det er en god vane å begynne dagen med å lese Guds Ord. Men hvis det er vanskelig å få til, sett av en bestemt tid utover dagen eller kvelden som er avsatt til å lese Bibelen. Etter hvert som du leser og studerer Guds Ord, vil du oppleve at ditt trosnivå stiger i takt med ditt Ordnivå.
La ikke tiden gå fra deg og bare ønske at du har stor tro, bruk tiden til å få stor tro - ved å lese Guds Ord.

Lykke og salighet

Lykke og salighet - hvem vil ikke ha det? Er det noe mennesker strever for å oppnå, er det lykke. Det å være lykkelig er målet for mange. Og for å nå lykkestadiet, går vi langt. For hver ny kjæreste, hvert nytt klesplagg, hver ny bil eller mobiltelefon, tror vi at vi blir lykkelige. Men i beste fall er det kun en kortvarig følelse av velbehag, i verste fall et stort bedrag. Mennesker, ting eller omstendigheter kan ikke gi meg lykke, intet av dette kan gjøre deg lykkelig. Det betyr ikke at alt dette ikke er viktig og delvis nødvendig for at jeg skal leve et godt liv, men det gjør meg ikke lykkelig.
Hva med salighet? Hva betyr egentlig salighet eller å være salig?
Ordboka sier at å være salig er å være velsignet eller frelst. (For mer om velsignelser, se innlegg som begynner 16.8.2010).
Lykke og salighet er altså to "tilstander" som er ettertraktet, men som mange mennesker ikke oppnår. Når ikke mennesker, ting og omstendigheter kan gi oss lykke og salighet, hva kan?
Salomos Ordspråk har svaret på mange spørsmål. Salomo var den viseste mannen som har levd, han mottok sin visdom fra Gud og når han uttaler noe, er det ikke bare vanlig, menneskelig visdom han taler, men  Guds visdom. I Ordspr. 16,20 står det: "Den som akter på ordet, skal finne lykke. Og den som setter sin lit til Herren, er salig." (Mine uthevinger).
Hvordan finner jeg lykke, eller hvordan blir jeg lykkelig? Ved å akte på ordet.
Hvordan blir jeg salig? Ved å sette min lit til Herren. Her kommer det igjen - Ordet, Ordet, Ordet. Guds Ord er løsningen på alle mine problemer og vanskeligheter. Og når jeg tar til meg av Guds Ord og stoler på at det Han har sagt, det er sant (som er å sette sin lit til Herren), da finner jeg lykke og da blir jeg salig.
Vær så god! Bordet er dekket! Det er bare å forsyne seg!

Er det Guds skyld?

Skylder på Gud etter touchdown-flause sto det å lese i VGs nettutgave i dag. Spilleren i amerikansk fotball sa at han ber til Gud 24/7, og så hjalp ikke Gud ham med å få tak i ballen! Det synes han var dårlig gjort av Gud.
Det er godt at Gud er kjærlighet, og at Han elsker oss uansett. For hvor mange er det ikke som skylder på Gud når noe dumt skjer?
Hvis vi blir syke, er det Guds skyld. "Han vil sikkert lære meg noe", sier religionen. Hvis vi opplever ulykke, er det "sikkert Gud som vil gi meg en lærepenge", sier religionen. Hvis noen av våre nærmeste dør i ung alder, "er det sikkert Gud som ønsket å heller ha dem i himmelen enn på jorda", sier religionen. Hvis vi blir arbeidsledige, forlatt av ektefellen eller taper alle pengene våre, "vil Gud vise oss hvordan vi får det når vi forsøker å leve livet uten Ham", sier religionen.
Men er det Gud som er årsaken til ulykker, død og annen elendighet? Nei og atter nei. Religionene vil ha det til at Gud er en streng Gud som sitter der oppe i himmelen med hevet pekefinger, men det var ikke den Gud Jesus viste oss da Han gikk på jorda. Men dessverre har mange mer tro på religiøse formuleringer og vrangforestillinger enn på Bibelen og Jesu Ord.
Gud er kjærlighet. Han har ikke kjærlighet, Han er kjærlighet. Det betyr at alt Han sier og gjør, skjer ut fra et motiv av kjærlighet. Han elsker oss med en evig kjærlighet. "Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved" (Jer.31,3).
Guds miskunn og Hans kjærlighet er to sider av samme sak. Han forårsaker aldri at folk dør, blir syke eller mister det de eier. Det var heller ikke Gud som forårsaket av spilleren jeg har sitert i innledningen mistet ballen. Han bare mistet den, så enkelt og så greit.
Men du sier kanskje: "Men onde ting skjer. Barn dør, folk blir syke og ekteskap og andre forhold går i stykker. Har ikke Gud noe med det å gjøre?"
Hvis det bare var Gud som var "sjefen", ville ikke noe vondt skje. Det ser vi fra Edens Hage, før fallet. Adam og Eva levde uten synd, bekymringer og død. Men de valgte å vende seg fra Guds Ord, og det onde kom inn i verden. Og det onde (Satan) er fremdeles i verden, og han er årsaken til alt ondt.
Gud ser alt som skjer, men Han har gitt menneskene en fri vilje til å velge rett og galt, til å velge å holde fast på Hans Ord eller la det være. Han har gitt oss en hjerne som kan tenke, øyne som kan se og ører som kan høre. Og Bibelen er full av løfter om Guds omsorg, bevaring og helbredelse; alt vi trenger å gjøre for å ta del i dem, er å velge å tro at det Han har sagt, er sant.
"Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" (5 Mos.30,19).
Velg livet, så du får leve var Mose oppfordring til Israelsfolket. Og det samme valget har vi. Vi kan velge livet, og leve; eller vi kan velge døden og leve uten Gud.
Hvis vi velger livet, og blir kjent med Livgiveren, vil vi aldri klandre Gud for det onde som skjer, men rette vårt "skyts" der det hører hjemme, mot motstanderen.
Velg livet, og se Guds godhet!

Jabes' femte bønn

Nei da, jeg har ikke glemt Jabes. "Måtte" bare skrive litt om urolige tanker innimellom.
Den siste bønnen som Jabes ba, var: "... så jeg ikke blir årsak til smerte" (1.Krøn.4,10). Denne bønnen henger sammen med bønnen før, hvor han ba om at Gud holdt ham borte fra alt ondt, eller som det står i en annen oversettelse ...om du ville lage det så at ingen ulykke kom, og jeg ble fri for smerte.
I noen oversettelser ser det ut som om han ba om at han ikke måtte forårsake ulykke og/eller smerte for andre, og noen steder ser det ut som han ba om at han selv ikke måtte bli rammet av ulykke og smerte. Uansett hva meningen er, ser vi en sammenheng mellom ulykke og smerte. En ulykke forårsaker smerte, uansett om den rammer en selv eller andre. Og Jabes ba om han ikke måtte være årsak til smerte.
Den samme bønnen kan vi be, og som Gud hørte Jabes og lot det komme som han hadde bedt om, vil Gud også høre vår bønn og la det komme som vi ber om dersom vi lever et liv som er "æret", dvs. holder oss nær til Gud og følger Hans bud.
Et slikt liv vi Gud ære, og et slikt liv vil Gud svare.

Når mine urolige tanker ...

Har du lagt merke til hvor fort stemninger og følelser kan skifte? Det har jeg. I den øyeblikket kan jeg være glad og tilfreds, kjenne fred og glede og virkelig føle godt. Men så kan det skje noe ubetydelig, kanskje til og med bare en tanke, og "alt" endrer seg, og jeg synes "alt" er bare vanskelig og ugreit.
Heldigvis er jeg ikke alene om å kjenne det slik, og heldigvis er det ikke en varig tilstand. Forfatteren av Salme 94 i Bibelen kjente det også slik. Han sa: "Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte ..." (v.19a). Urolige tanker. Tanker som gjør meg ille til mote; tanker som gir meg et nedtrykt sinn; tanker som gir meg lyst til å gi opp og gå under dyna og bare bli der. Jeg har hatt dem mange ganger, og det har sikkert du også. Men hva var salmistens oppskrift på å komme bort fra disse urolige tankene? Siste del av vers 19 sier: "... da oppliver din trøst min sjel!"
Fra dypeste dal til høyeste tinde i ett vers. Akkurat som vi kan oppleve å gå fra høyeste tinde til dypeste dal på et øyeblikk, kan vi gå fra dypeste dal til høyeste tinde på et øyeblikk. Men vi klarer ikke det ved egen hjelp. Vi trenger DIN hjelp. Din trøst er det som oppliver min sjel. Hvem er "din"? Salmen starter med en henvendelse til Gud, Herren. Guds trøst er det som tar meg fra "bunn til topp" for å si det slik. Hvordan får jeg tak i Guds trøst? Ved å lese i Guds bok, Bibelen.
Det står at Guds Ord er som et speil og "... alle vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, blir forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd" (2 Kor.3,18). Når vi ser oss i Guds speil, blir vi forvandlet til det vi ser i speilet, nemlig Guds herlighet! Hva da med mine urolige tanker? De må fly! Jeg ser at jeg kan ta mine tanker til fange under lydigheten mot Kristus, "For våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk; med disse kan vi rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg imot kunnskapen om Gud, og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, og være ferdige til å straffe all ulydighet når lydigheten deres er oppfylt (2 Kor 10,4-6). Det er Guds trøst til meg når jeg har urolige tanker. Det er Guds trøst til deg når du har urolige tanker.
Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte, da oppliver din trøst min sjel.
I dag vil jeg la Guds trøst opplive min sjel!

Ingen ulykke, takk!

Jabes' fjerde bønn var: "... må Du holde meg borte fra ondt" (1 Krøn.4,10).
Jeg regner med at Jabes hadde sett mye vondt rundt seg. Han visste hvordan det kunne gå hvis ikke Gud velsignet ham og holdt sin hånd over ham. Og som å forsterke de tre første bønnene, ba han nå om at Gud måtte holde ham borte fra ondt. Det kan bety at han ba om at ingen ulykke skulle nå ham, men det kan også bety at han ba om at han selv ikke skulle være skyld i noen ulykke eller at andre skulle få det vondt.
Uansett om han mente det ene eller det andre, Gud så på bønnen hans med velbehag, og "lot det komme som han hadde bedt om".
Jeg tror ikke de to versene om Jabes i 1. Krønikebok er satt der uten grunn. Gjennom å fortelle Jabes' historie, ville Gud sannsynligvis at vi skulle få et eksempel som vi kunne følge. Jabes' bønn er en bønn til etterfølgelse. Den er enkel, lett å forstå, den er etter Guds hjerte og den kan bes av alle som ønsker å leve nær Gud.
Derfor kan vi med frimodighet be i dag: Kjære Far i himmelen. Takk for at du bevarer meg fra ulykke i dag. Ingen ulykke skal nå meg, og jeg skal ikke forårsake andres ulykke. I Jesu navn, amen.

La din hånd være med meg!

Guds hånd! Har du noen gang tenkt over uttrykket Guds hånd? Jeg tror ikke det er det vi først og fremst forbinder med Gud. Men Guds hånd er nevnt mange steder i Bibelen. Vi skal se på noen av dem.

• "Da mennene i Asjdod så hvordan det gikk, sa de: "Israels Guds ark skal ikke bli hos oss, for Hans hånd er hard over oss og over vår gud Dagon" (1 Sam.5,7, min utheving).
• "Så sendte de bud og samlet alle lederne for filisterne og sa: 'Send bort arken til Israels Gud, og la den bli ført tilbake til sitt eget sted, så den ikke dreper meg og mitt folk.' For det var kommet en dødelig forvirring over hele byen. Guds hånd lå meget tungt over den" (1 Sam.5,11, min utheving).
• "Guds hånd hvilte også over Juda for å gi dem ett hjerte til å lyde befalingen fra kongen og lederne, den som var etter Herrens ord" (2 Krøn.30,12, min utheving)
• "På den første dagen i den første måneden gjorde han alt i stand for å begynne reisen fra Babylon, og på den første dagen i den femte måneden kom han til Jerusalem, for Guds gode hånd hvilte over ham" (Esra 7,9, min utheving)
• "Fordi vår Guds gode hånd hvilte over oss, kom de med en mann som var forstandig. Han var en av sønnene til Makli ..." (Esra 8,18, min utheving)
• "La dere derfor ydmyke under Guds mektige hånd, for at Han kan opphøye dere når tiden er inne" (1 Pet.5,6, min utheving).
• "... idet Du rekker ut Din hånd til å helbrede, og tegn og under skjer ved Din Hellige Tjener Jesu navn" (Apg.4,30, min utheving).

Vi ser her at Guds hånd er beskrevet på forskjellige måter: "Guds hånd er hard over oss", "Guds hånd lå meget tungt over dem", "Guds hånd hvilte over dem", "Guds gode hånd", "Guds mektige hånd", "Guds hånd til å helbrede". Noen steder er Guds hånd over folk til straff og irettesettelse, andre steder er Guds hånd til velsignelse. Hvordan kan det ha seg? Er Gud delt? Nei, absolutt ikke. Gud er ikke delt, og alt Han gjør er rettferdig. Men hvordan Guds hånd er over de forskjellige menneskene i skriftstedene over, er avhengig av hvordan menneskene forholdt seg til Guds Ord og bud. De som fulgte Hans Ord, opplevde Hans hånd til velsignelse, utfrielse, tegn og under; de som sto imot Hans Ord, opplevde Hans hånd til fordømmelse.
Jabes var en rettferdig mann, han fryktet ikke Guds hånd. Tvert imot, han skjønte hva det å ha Guds hånd over og med seg betød, og han ba: "La din hånd være med meg!" Og Gud lot det skje som han ba om.
Det samme gjør Han for deg og meg når vi holder oss nær til Ham.
La din hånd være med meg i dag, Herre!

Utvid mine grenser!

Jabes' neste bønn er "utvid mine grenser". Det står litt forskjellig i de forskjellige oversettelsene. Jeg har sett følgende forskjellige uttrykk:

• utvid mine landområder
• utvid mitt territorium
• utvid min kyst
• utvid grensene for mitt land
• utvid min grense

 Uansett hva det står, så er meningen klar: Jabes ba om at han måtte bli større, større i eiendom, mer land.
"Men er ikke det selvisk, da?" er det kanskje noen som spør. "Er det greit å be Gud om mer materiell velstand?"
Spørsmålet er vel heller hva som er riktig å be om for at Guds rike skal komme og utbre seg på jorda. Og en annen viktig ting å ta i betraktning er hvordan Jabes ba. Hvis han ba for å tilfredsstille sin syndige natur, er det feil. Hvis det er motivet, blir alt feil. Motivet må hele tiden være å tilfredsstille Gud og Hans plan og vilje for våre liv og å være til velsignelse for våre medmennesker.
Jabes hadde tydeligvis den rette innstillingen, for "Gud lot det komme som han hadde bedt om".
Har du et ønske om å få oppfylt et fysisk behov i dag, noe du kjenner du brenner for og som du vet er Guds vilje for deg? Ikke vær beskjeden, men vær djerv og kom fram for Gud med begjæringen din. Filipenserne 4,6 sier: "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk.

Jeg tror Gud setter pris på at vi kommer fram for Ham med våre begjæringer og ønsker. Han er jo vår Far! Jeg setter pris på at mine barn kommer til meg med sine ønsker, selv om jeg ikke alltid kan oppfylle dem. Men Gud er uendelig, uendelig i alt. Han har ressursene og midlene som skal til for å oppfylle våre bønner som vi ber i ydmykhet og kjærlighet til Ham.
Har du et ønske om å utvide dine grenser? Be Gud oppfylle det ønsket! Og gjør Jabes' bønn til din bønn!

Velsign meg!

I dag skal vi se på den første av de fem ingrediensene i Jabes' bønn. Han ba: 
"Å, om Du bare ville velsigne meg og utvide grensene mine! Må Din hånd være med meg, og må Du holde meg borte fra ondt, så jeg ikke blir årsak til smerte! ..." (1 Krøn.4,10).

Velsign meg! Høres ut som en selvisk bønn, ikke sant? Meg, meg, meg ... Er det etter Guds vilje å be "meg"-bønner?
La meg stille spørsmålet på en annen måte. Under pedagogikkutdannelsen min ble vi en gang spurt: "Hvem er den viktigste personen i ditt liv"? Med en gang kom mine religiøse antenner opp, og jeg tenkte: "Det er Jesus!" Ingen av de andre svarte det. Noen svarte mor eller far, andre ektefellen eller barn. Og noen var faktisk så frimodige (eller som jeg tenkte da: freidige) at de sa: "Meg! Jeg er den viktigste personen i mitt liv".
Det likte læreren. Jeg er den viktigste personen i mitt liv var faktisk riktig svar. Og da jeg la mine tillærte religiøse holdninger og skylapper bort, så jeg at det må være sånn. Jesus sa: "Du skal elske din neste som deg selv (Matt.22,39). Som meg selv! Det betyr at jeg må elske meg selv. Og den jeg elsker er viktig for meg.
Hvor mange liv og hvor mye kreativitet og Gud-villet pågangsmot er gått tapt fordi vi som "menighet" har en falsk holdning til meg? Vi ser ned på oss selv, gjør oss mindre verd enn andre og hindrer oss selv i å være og gjøre det Gud har skapt oss til. Tenk deg at Jesus hadde den holdningen. Hvordan ville det ha gått med Guds frelsesplan hvis Jesus hadde sagt: "Beklager, Far, men jeg er nok ikke verdig til å gjøre det Du har bedt meg om å gjøre. Jeg har ikke det som trengs, og jeg tror ikke jeg klarer å fullføre det. Alle andre er bedre utrustet enn meg til å gjøre det som trengs. Vær så snill, Far, send en annen! Jeg vil bare gå og rusle litt rundt på jorda noen år, og så dra hjem til deg igjen."
Heldigvis tenkte ikke Jesus sånn. Han visste at Han var kalt av Gud, Han " ... visste at Faderen hadde overgitt alt i Hans hender, og at Han var kommet fra Gud og skulle gå til Gud (Joh.13,3).


Hvordan visste Jesus det? Han hadde hørt Gud tale til Ham, og Han hadde trodd at det Gud har sagt, det er sant.
Har Gud sagt noe til deg og meg om vår verdi og vår stilling? Ja, faktisk er hele Bibelen full av Guds erklæring om hva Han synes om oss. Se på disse få eksemplene:

• "Herren har vist Seg for meg fra den eldste tid og sagt: Ja, med evig kjærlighet har Jeg elsket deg. Derfor har Jeg latt Min miskunnhet mot deg vare" (Jer.31,3).
• "Og vi vet, elskede brødre, at dere er utvalgt av Gud" (1 Tess.1,4).
• "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i Sitt underfulle lys" (1 Pet.2,9).

Trenger du flere bevis på at DU ER VERDIFULL OG UTVALGT AV GUD? Og når du er verdifull og elsket av Gud, er det bare rett og rimelig at du ber Gud velsigne deg. Hvordan kan du være til velsignelse for andre hvis du ikke selv er velsignet?
Ta imot Guds Ord til deg idag om at du er elsket, verdifull og utvalgt, og be med frimodighet:
Herre, velsign meg!

Jabes' bønn

For en del år siden kom det ut en liten bok som het "Jabes' bønn". Den ble veldig populær og "alle" snakket om Jabes og bønnen hans. Så ble det stille rundt Jabes, og nå hører vi sjelden navnet hans i kristne sammenhenger.
Men de to versene i Bibelen som handler om Jabes er to svært viktige vers, og de gir oss innsikt i hva slags bønner Gud svarer.
Vi leser om Jabes i 1. Krøn.4,9-10:
Jabes var æret mer enn sine brødre, og hans mor kalte ham Jabes og sa: "Fordi jeg fødte ham i smerte." Jabes påkalte Israels Gud og sa: "Å, om Du bare ville velsigne meg og utvide grensene mine! Må Din hånd være med meg, og må Du holde meg borte fra ondt, så jeg ikke blir årsak til smerte!" Så gav Gud ham det han bad om.

Vi leser ikke om Jabes verken før eller senere, og det ser nesten ut som om han kommer ut av intet. Jeg tror Gud ville at hans historie skulle inspirere oss til å be den samme bønnen. Vers 9 i engelske oversettelser bruker uttrykket "was more honorable" der vi på norsk har "var æret". "Honorable" betyr hederlig, ærlig og rettskaffen. Så meningen er ikke at andre satte ham høyere (nødvendigvis), men at han var av en annen og mer gudfryktig karakter enn sine samtidige.
Han ba en bønn med fem "ingredienser". De fem tingene han ba om, er:

• Velsign meg
• Utvid mine grenser (utvid mitt territorium)
• La Din hånd være med meg
• Hold meg borte fra ondt
• La meg ikke være årsak til smerte

I de neste innleggene skal vi se på hvert enkelt punkt og hvordan de har betydning for deg og meg i dag.

Hvordan kan jeg elske min fiende?

Jeg har tenkt en del på kjærlighet i det siste, ganske lenge, forresten. Jeg ser at det er så mange områder i livet mitt hvor jeg trenger kjærlighet for å fungere som Bibelen sier jeg skal. "Elsk din neste" er én ting, "elsk dine fiender" er noe helt annet. Hvordan skal jeg kunne elske mine fiender?
For det første, hvem er mine fiender? En fiende er pr. definisjon en person som sterkt misliker eller ønsker å skade eller angripe noen. Høres ikke ut som en person som er verd min kjærlighet, akkurat. Men Jesus sa: "Men jeg sier til dere som hører: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere" Luk.6,27).
Elske mine fineder? Gjøre godt mot dem som hater meg? Ja, det er Jesu befaling.
Hvordan gjør jeg det? Jeg kjenner bare at alt i meg stritter imot og ønsker å gi igjen med samme mynt når jeg står overfor en "fiende". 
For å elske min fiende, må jeg åpne meg for Guds kjærlighet. Det finnes ingen annen vei, det finnes ingen annen måte. Bare - bare - Guds kjærlighet i meg er istand til å elske min fiende.
1. Kor. 13 er kalt kjærlighetskapittelet. Det inneholder en liste med kjærlighetens egenskaper og kvaliteter. Det er kun ved å la Gud fylle meg med Sin kjærlighet, at jeg kan la disse egenskapene og kvalitetene bli en del av min personlighet.
Det første jeg trenger å bli klar over, er at kjærligheten er ingen følelse, men handling. Kjærlighet er ikke noe jeg føler, men noe jeg gjør. Det betyr ikke at vi aldri føler kjærlighet, men følelsen skal ikke være drivkraften og rettesnoren. Jeg kan elske selv om jeg ikke føler noen ting. Å elske med Guds kjærlighet er å gjøre det som er riktig og godt på tross av omstendighetene!
Her er en liste fra 1. Kor. 13,4-8 over de egenskaper og kvaliteter som kjærligheten viser seg gjennom.
Guds kjærlighet

• er tålmodig
• er velvillig
• misunner ikke
• skryter ikke
• blåser seg ikke opp
• gjør ikke noe usømmelig
• søker ikke sitt eget
• blir ikke bitter
• gjemmer ikke på det onde
• gleder seg ikke over urett
• gleder seg ved sannhet
• utholder alt
• tror alt
• håper alt
• tåler alt
• faller aldri bort

Jeg må beskjemmet innrømme at jeg kommer til kort på alle punkter! I meg selv er jeg ikke en kjærlighetsfull person! Men min store trøst er at Jesus lever i meg! Jeg behøver ikke se på min egen, naturlige tilkortkommenhet og bli nedtrykt og lei meg. Jeg kan se på Jesus, og la Guds kjærlighet fylle meg. Jeg kan gi kjærligheten rom!
Akkurat nå sitter naboen på andre siden av veggen og øver seg på sin elektriske gitar. Jeg hører det ganske godt, og naturlig sett irriterer det meg enormt. Akkurat nå er han min fiende! Men jeg har to valg: jeg kan enten la irritasjonen ta overhånd, forlate rommet, lukke døra og gå sint og oppkavet inn i stua. (Tør ikke tenke på alle de negative kjemiske reaksjonene som foregår i kroppen min hvis jeg gjør det. Kanskje livet mitt blir forkortet med 2,5 time pga det?), eller jeg kan puste dypt, åpne meg for Guds kjærlighet og tenke på at naboen sitter bare i sin egen leilighet og driver på med hobbyen sin, han koser seg sikkert. Jeg velger det siste, jeg ber Gud tilgi meg at jeg tillot negative tanker og følelser å ta overhånd for en liten stund, og ber om at Han må fylle meg med kjærlighet og godhet for naboen min.
Jeg kjenner allerede at taket i magen blir mindre, og jeg slapper mer av. Det virker!
Naturligvis visste Jesus at Guds kjærlighet virker, Han sa jo: "Men elsk deres fiender, gjør godt og lån ut, uten å vente at dere skal få noe tilbake. Og deres lønn skal bli stor, og dere skal være Den Høyestes barn. For Han er god mot de utakknemlige og onde (Luk.6,35).
Hvordan kan jeg elske min fiende? Ved å møte ham med Guds kjærlighet. Ved å la Guds kjærlighet, som er utøst i mitt hjerte ved Den Hellige Ånd (se Rom.5,5) få plass. Gi kjærligheten rom! På samme måte som lyset fortrenger mørke, vil kjærligheten fortrenge hatet.
Det er en helt ny, uutforsket verden der ute som bare venter på at vi skal innta den. Den heter Guds kjærlighet!

Hold kjeft!

En uærbødig tittel? Ja, men en høyst nødvendig en.
Bibelen har mye å si om ord og bruken av ord. Se bare på disse skriftstedene:
"Det er mange ord som bare øker tomheten - hva gagn har mennesket av det?" (Fork.6,11), "Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd. Men den som holder sine lepper i tømme, er klok" (Ordsp.10,19) og "Men det sier jeg dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag" (Matt.12,36).
"Mange ord" er forbundet med "tomhet", "synd" og "gjøre regnskap for".
Men spørsmålet mitt er hvorfor er det så viktig å ikke tale mange ord?
Til andakt i dag leste jeg om Josva og Israelsfolket som skulle innta byen Jeriko. Gud hadde sagt til Josva: "Se, jeg har gitt Jeriko med kongen og de tapre krigere i din hånd..." (Josva 6,2). Gud ga Josva et løfte om at de skulle innta byen. Det var imidlertid ikke bare å sende krigere inn og innta byen på vanlig, militært vis. Nei, de skulle gå rundt byen en gang pr. dag i seks dager, og den sjuende dagen skulle de gå rundt sju ganger. Her er Herrens oppskrift for hvordan de skulle gå: "Da Josva hadde sagt dette til folket, gikk de sju prestene fram, de som bar de sju larmbasunene for Herrens åsyn. De blåste i basunene, og Herrens paktsark fulgte etter dem. De væpnete mennene gikk foran prestene som blåste i basunene, og de som avsluttet toget, gikk etter arken, mens det ustanselig ble blåst i basunene". (vv.8-9)
Ser du det for deg? Først kommer væpnete menn, de "egentlige" krigerne. Så kommer sju prester som blåser i basuner, deretter følger arken og deretter resten av folket. Og hele tiden mens de gikk, blåste prestene i basunene.
Men det som har relevans til vår overskrift i dag, er det som står i vers 10: "Josva bød folket og sa: Dere skal ikke rope og ikke la deres røst høre. Det skal ikke gå et ord ut av deres munn før jeg sier til dere: Rop nå! Da skal dere rope." (Min utheving).
Ord skaper bilder. Hvis jeg sier: "Nå blir jeg sikkert forkjøla", skaper jeg et bilde av meg selv som forkjøla, og hele kroppen innstiller seg på forkjølelse. Hvis jeg derimot sier: "Selv om alle andre blir forkjøla, skal det ikke nå meg", så går hele kroppen til angrep på basiller og andre uhumskheter. Det er ikke bare en Bibelsk sannhet, men forskere har funnet ut at det vi sier skaper en arena for det som skjer med oss. Negativ tale skaper negative situasjoner og et negativt liv, mens positive, Bibelbaserte ord skaper gode resultater.
Tilbake til Josva. Da han hadde gitt folket beskjed om hvordan de skulle gå rundt byen, avsluttet han med at de ikke skulle rope og ikke la sin røst høre. Dvs. de skulle være stille, eller holde kjeft. Hvorfor var det så viktig at ingen skulle si noe? Jeg tror det var fordi ingen skulle komme med negative tvilstanker om det de gjorde.
Det de var med på, var så spesielt og så nytt for dem, at det sikkert var mange spørsmål hos folket. Hvis en hadde sagt: "Skal tro hva all denne gåingen er godt for? Hadde det ikke vært bedre om ..." Osv, osv., så hadde tvilen spredd seg som ild i tørt gress. Hvis de derimot ikke fikk si ett eneste ord, ville ingen tvilstanker komme fram, og de ville kunne fokusere på det Josva hadde sagt, nemlig at Jeriko skulle inntas.
Og det var det som skjedde. Den syvende dagen gikk de rundt byen sju ganger. Og den sjuende gangen skulle alle sammen rope høyt i kor. "Så ropte folket, og de blåste i basunene. Og det skjedde da folket hørte basunklangen, og de satte i et høyt rop, da falt muren helt sammen, og folket steg rett inn i byen og inntok den" (v.20).
Folket fulgte Guds oppskrift, og Gud utførte underet. Har Gud forandret seg? Nei, Han er den samme i går, i dag, ja, til evig tid (Hebr.13,8).
Betyr det at vi aldri skal si noe? Nei, naturligvis ikke. Men vi skal ikke tale unyttige og vantro ord. Vi skal ikke la råttent snakk gå ut fra vår munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse og som blir til velsignelse for dem som hører på. (Se Ef.4,29)
Er det lett? Nei, men det er mulig med Den Hellige Ånds hjelp. Be Han hjelpe deg å sette vakt for min munn, og vokte mine leppers dør! (Se Salme 141,3). Den Hellige Ånd ble gitt oss for å hjelpe oss, så involver Ham i ditt liv idag, be Ham vise deg hvordan din tale kan være til oppbyggelse og velsignelse.

En lengsel etter mer

Kjenner du på en lengsel etter mer? Mer av Jesus, mer av Hans Ånd og Hans kjærlighet, mer kraft og liv? Da er du i godt selskap. Jeg tror mange kristne går rundt med en lengsel etter "mer". Men det er vanskelig å vite hva "mer" er. Og enda vanskeligere å få tak i det, ser det ut som.
Men vet du hva? Jeg tror Gud lengter enda mer enn oss etter at vi skal komme nærmere Ham. For det er det det handler om - egentlig - å komme nærmere Jesus, å bli mer kjent med Ham og med Guds Ord.
Det er et skriftsted som jeg tror mange har problemer med å forstå i forhold til dette å komme nærmere Gud: "For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren" (Jes.55,8). Betyr det at jeg må slå meg til ro med at jeg ikke kan forstå det som har med Gud å gjøre? Betyr det at Gud er en "overkikkador" som sitter der oppe i himmelen og ser ned på oss med strengt blikk og hevet pekefinger? Mange tror det, og gir opp å vokse i sitt kristenliv. Men det er ikke på noen måte meningen med uttalelsen over. Når vi skal forsøke å forstå hva Bibelen egentlig sier, kan vi ikke ta et skriftsted ut av sammenhengen og se bare på det. Vi må se på hele situasjonen. Og i vers 7 står det: "Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt." (Min utheving). Gud snakker om de ugudelige her, dvs. de som ikke tror på Ham. Og de ugudeliges tanker og veier er ikke Guds tanker og veier. Om oss som er Hans barn, sier Han derimot: "Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham" (1.Kor.2,9). For oss som elsker Gud, har Han beredt sine hemmeligheter. Han har "... åpenbaret det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Vi har fått "... den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne det som Gud i sin nåde har gitt oss" (1.Kor.2,10-12).
Ser du det? Ser du vår kjærlige Far stå med armene utrakt mot oss og sier: "Jeg har gjort alt klart for DEG. Du kan ta til deg av alle skjulte skatter i Mitt  Ord. For deg som elsker Meg, er de ikke skjulte, men Den Hellige Ånd åpenbarer dem for deg. Ta for deg, et og drikk, fyll din lengsel med Mitt Ord."
Det blir som en som inviterer til fest, og sier: Kom, et av mitt brød og drikk av den vin jeg har blandet! (Ordsp.9,5) På samme måte lengter Gud etter at vi skal komme til Ham å ete og drikke av Hans fete retter og gode vin. Vi skal bli mettet av Guds velbehag, som det står i Ordspr. 14,9: "Dårer spottes av sitt eget skyldoffer, men blant de oppriktige råder Guds velbehag."

Du kan få stillet din lengsel, alt er gjort klart til at du og jeg skal bli mettet, men det er VI som må ete og drikke, det er VI som må ta til oss av Ordet og la Den Hellige Ånd få plass og rom i oss.

En som seiret over verden

I forrige innlegg så vi på hva det innebærer å seire over verden. I dag skal vi se på en som virkelig seiret over verden.
Isak, Abrahams sønn, var blitt voksen, og bodde med familien sin i Gerar (Se 1.Mos.26).
Og mens han var der, står det at  "Det ble igjen uår med hungersnød i landet, slik som det før hadde vært på Abrahams tid" (1.Mos.26,1).
Isak ville flytte til Egypt for å unngå hungersnøden, men "Herren åpenbarte seg for ham og sa: Dra ikke ned til Egypt, men bli boende i det land jeg sier deg. Opphold deg som fremmed her i landet. Jeg vil være med deg og velsigne deg! For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse land, og jeg skal holde den ed jeg har lovt Abraham, din far (1 Mos.26,2-3).

Isak så den naturlige situasjonen rundt seg. Hungersnød. Jeg har aldri sett hungersnød på nært hold, heldigvis, bare sett bilder på TV eller i aviser, bilder av brunsvidde, sprukne landskap og barn med store, oppblåste mager og store, fortvilte øyne. Men Isak så alt dette rundt seg. Men han hadde hørt fra Gud, han hadde hørt Gud si: "Jeg vil være med deg og velsigne deg!" Isak hadde et valg. Han kunne ha trosset Guds Ord og tatt med seg familien sin til Egypt; eller han kunne bli igjen i Gerar og tro på det Gud hadde sagt. Heldigvis valgte han det siste. "Så ble Isak boende i Gerar" står det i 1 Mos.26,6.
Hva gjør en mann i et land hvor det er hungersnød? Det så ikke lyst ut. Han hadde et Ord fra Gud, men hva skulle han gjøre rent praktisk? Sitte og vente på at ravnene skulle bringe mat? Gå rundt med tiggerstaven? Sende familien ut for om mulig å se om de kunne skrape sammen litt å spise?
Her ser jeg en klar parallell til din og min situasjon når vi står foran en tilsynelatende umulig situasjon. Vi har fått et Ord fra Gud, men hva gjør vi med det?
Legen har kanskje sagt at du har 3 mndr. igjen å leve, men Guds Ord sier at ved Hans (Jesu) sår har du legedom (Se 1. Peter 2,24). Du er kanskje oppsagt på jobben, men Guds Ord sier at Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus (Fil.4,19). Ektefellen din har kanskje forlatt deg, men Guds Ord sier at Herren, han som drar foran deg, han skal være med deg - han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. Du skal ikke frykte og ikke være motløs. (5 Mos.31,8)

I disse situasjonene har du og jeg et valg. Vi kan velge å la situasjonen (verden) ta overhånd, eller vi kan velge å seire over verden. Isak valgte det siste. Det står om ham at "Isak sådde korn der i landet, og høstet hundre foll det året, for Herren velsignet ham (1 Mos.26,12). Midt i hungersnøden, brunsvidde åkrer og sultne mennesker, sådde han korn. Så det umulig ut? Sikkert. Var han garantert en avling? I det menneskelige, nei; men han så ikke på det menneskelige (verden), han så på det som seirer over verden, hans tro. Troen hans drev ham til å så midt i hungersnøden. Og under over alle under - han høstet hundre foll det året! Hundre foll! Det er hundre ganger mer korn enn han sådde. Hvis han sådde 100 kg frø, fikk han 10 000 kg korn igjen - det er 10 tonn korn! Midt i hungersnøden! Isak seiret over verden, og det samme kan du og jeg gjøre. Hvordan? Ved å bli født av Gud (frelst) og bruke vår tro!
"For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn? (1 Joh.5,4-5, mine uthevinger).
Ser "verden" vanskelig ut? Ser du ingen utvei? Tenk på Isak og gjør som han. Han levde i Den Gamle Pakt, han hadde ikke opplevd den nye fødsel, som du og jeg har, allikevel stolte han fullt og helt på at det Gud sa, det ville skje. Og han fikk oppleve at Gud holdt Sitt Ord. Det samme gjør Han i dag når du og jeg stoler på Ham.
Ikke la deg overvinne av verden, men seire over verden ved hjelp av din tro!

Å seire over verden

Føler du av og til at du har lyst til å gi opp - bare gi deg over til omstendigheter og tilfeldigheter og flyte med strømmen?
Jeg har følt det sånn mange ganger. Men vi som er frelst har en kilde til liv inni oss som har seiret over verden med dens omstendigheter, feil og nederlag.
Johannes sier i 1. Johannes brev 5,4: "For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro." (Min utheving).
Er du født av Gud? Hvis du har tatt imot Jesus som din personlige Frelser, er du født av Gud, og da sier skriftstedet over at du seirer over verden.
Hva er "verden"? Det går an å lage en lang, teologisk utgreiing utav det spørsmålet, men Jesus sa det så greit i Joh.18,36:
"Mitt rike er ikke av denne verden. Hadde Mitt rike vært av denne verden, ville Mine tjenere ha kjempet, slik at Jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke Mitt rike herfra."

Det vi ser rundt oss, kaller vi "verden". Men det er også en annen "verden", den usynlige, eller åndelige. Satan og hans etterfølgere tilhører denne verden. Han kalles denne verdens gud. "For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde" (2. Kor.4,4).
Jesus sa at Hans rike ikke var av denne verden, dvs. Han var ikke konge over jorda og det vi ser rundt oss. Han var konge over det usynlige riket. Og det usynlige riket - det åndelige Kristusriket - er alltid det seirende riket. Jesus seiret over "verden" da Han døde på korset. Og dersom vi tror på Hans død og det Han tilveiebrakte gjennom sin død og oppstandelse, har vi også del i seieren over verden.
Det betyr at vi ikke behøver å la ting skje med oss, eller la oss "... drives og kastes av vinden som Jakob sier i Jak.1,6. Vi kan være herrer over situasjonen. "Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade dere" sa Jesus i Lukas10,19. Makt og autoritet, det er det Jesus hadde da Han gikk på jorda, og det er det Han ga oss i Sitt Navn da Han fór opp til Faderen.
Men det kommer ikke av seg selv. (Ja, jeg vet jeg gjentar dette ofte, men det er SÅ viktig å forstå at vi må gjøre noe selv for å gå inn i det Jesus har lagt ferdig for oss.)

"Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro" leste vi i innledningsskriftstedet. Vår tro, din og min tro. Dersom vi bruker vår tro til å aktivere det Gud har sagt, vil vi se resultater og vi vil seire over verden.

Hva med munnen min?

Har du tenkt over hvor viktig munnen din er for hvordan livet ditt er? Jeg tenker ikke på farge og fasong, men jeg tenker på ordene som kommer ut av munnen din. "Død og liv er i tungens vold," står det i Ordspråkene 18,21. Død og liv. Det er ganske alvorlig. Og det står mer i samme vers: "... og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt." En annen måte å si det på, er: Som du sår skal du høste. Det jeg sår ut, kommer alltid tilbake. Du kan ikke tale negative og kritiske ord og forvente å få gode og oppbyggende ord tilbake.
Bibelen har mye å si om munnen, tungen og de ord vi taler. I Ordspr. 20,15 står det: "Det fins gull og perler i mengde, men lepper som taler kunnskap, er en kostelig ting." Her ser vi at Salomo (som er omtalt som den viseste mann som har levd, og en av de rikeste) sier at kunnskapsfulle ord er mer verdifulle enn gull og perler. Og han kommer med en advarsel: "Den som vokter sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler." Det å bruke munnen uten å tenke seg om, kan føre til trengsler. Men det å være forsiktig med hva vi sier, kan hjelpe oss til å leve et rikt og godt liv.
David var også klar over hvor viktig det er å passe munnen sin. I salme 39,2 sier han: "Jeg sa: 'Jeg vil vokte mine veier, så ikke jeg synder med min tunge. Jeg vil vokte min munn med munnkurv, så lenge den ugudelige står foran meg'".
Jeg avslutter med Salomos ord i Ordspr. 13,3: "Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv. Men den som lukker sine lepper vidt opp, for ham blir det til ulykke."
Herre, hjelp meg til å tenke før jeg snakker. Hjelp meg til å stoppe opp og ta den lille tiden jeg trenger for å vurdere om det jeg har tenkt å si er til død eller liv for meg selv og/eller for de omkring meg. Hjelp meg idag til å være en som sprer positive ord. La mine ord være Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid. (Ordsp.25,11)

Vi har et valg!

Ser du på kalenderen? Tror du jeg blander sammen USA (som skal gå til valgurnene om to dager) og Norge om ti måneder?
Nei, det er ikke et politisk valg jeg snakker om, det er et personlig valg, et valg alle mennesker må ta, et valg som er mye viktigere enn politiske valg. Et valg som ikke tar plass kun hvert andre eller fjerde år. Dette valget handler om liv og død!
Moses hadde ledet Israelsfolket ut av Egypt, og de sto klar til å gå inn i det lovede land. Moses skulle ikke være med inn i det nye landet, men han holdt en avskjedstale til folket. Han sa: "Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde" (5.Mos.30,15). Det handlet om liv og død for Israelsfolket, og det handler om liv og død for oss. Moses gjentok og forsterket folkets valg i vers 19: "Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" (Min utheving).
Vi ser tydelig de to alternativene Israelsfolket kunne velge mellom; på den en siden livet, det gode, velsignelsene, på den andre siden døden, det onde, forbannelsen. "Et enkelt valg," sier du kanskje. "Alle ville vel valgt livet, det gode og velsignelsene, det er vel ingen som er så dumme at de velger det onde?"
Jo, dessverre er det det. Verden er full av mennesker som har valgt det onde. De har valgt å leve sine liv borte fra samfunnet med Jesus, de har valgt alle mulige andre mennesker, religioner, guder, -ismer og dogmer å tro på.
Moses la fram for Israelsfolket to "partier" å velge mellom: Det gode eller det onde.
Jeg er så takknemlig til Gud fordi Han viste meg "Det Gode" da jeg var tolv år, og jeg fikk lov å ta imot og komme til Ham. Det har jeg aldri angret på.
Jeg håper og ber om at du også vil velge Det Gode.

Led meg på evighetens vei! (Eller: hvordan leve uten synd?)

David hadde problemer. Han hadde syndet. Han hadde drevet hor med en annen manns kone, og i et forsøk på å skjule synden sin, fikk han mannen drept. Men synden finner oss alltid, og konger er intet unntak.
I Salme 139 ser vi at synden har innhentet ham, og han roper ut til Gud:
"Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!" (vv.23-24).
Vi vet at Gud tilga ham, for Gud tilgir alltid når vi kommer til Ham med våre synder. Men hadde det ikke vært fint om vi kunne leve et liv uten å synde? "Det er ikke mulig," sier du kanskje. Jeg innrømmer at det ser vanskelig ut, men Bibelen gir oss et bilde av et liv som kan leves uten synd. Se bare her: "Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for Hans sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud"(1 Joh.3,9), og "Vi vet at hver den som er født av Gud, synder ikke. Men den som er født av Gud, vokter seg selv, og den onde rører ham ikke" (1 Joh5,18).

Den som er født av Gud, gjør ikke synd og Den som er født av Gud, synder ikke. Det er sterke ord, det er nesten så vi ikke tør å ta dem i vår munn eller tro at det er sant. Men det er sant. Hvordan kan Johannes påstå at den som er født av Gud ikke synder?
La oss se på andre del av disse to versene. I det første verset står det at den som er født av Gud kan ikke synde for Hans sæd blir i ham. I det andre verset står det at den som er født av Gud, vokter seg, og den onde rører ham ikke. Her er det noe mange kristne ikke har sett, nemlig at det å bli en kristen er å gå over fra en form for liv til en annen, det er å gå over fra Satans rike til Guds rike. Det er å bli født på nytt, og når vi blir født på nytt, blir Guds sæd lagt ned i, eller inn i, oss. Og Gud kan ikke synde. Og med denne Guds sæd, vil vi alltid ha en bevissthet eller årvåkenhet overfor synd.
Ja, vi kan trå feil, vi kan gjøre noe galt, men med en gang vi gjør noe galt, vil samvittigheten (Den Hellige Ånd i oss) minne oss om hva vi har gjort, og vi kan "... bekjenne våre synder ... og han er trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet" (Se 1.Joh.1,9).
Jeg tror versene over viser til at når vi er født på nytt, lever vi ikke i synd. Det er ikke naturlig for oss å leve i synd. Vi kan sløve samvittigheten ved ikke å adlyde Den Hellige Ånds stemme når Han minner oss på at vi har gjort noe galt, og på den måten leve i synd for en tid; men enhver gjenfødt person som av hele sitt hjerte ønsker å leve til Guds behag, vil være rask til å adlyde Åndens stemme og bekjenne sine synder når vi trår feil.
Jeg har nettopp lest en bok av John Eldredge: Walking with God. Der sier han bl.a.: The issue is never the presenting sin, the issue is the surrender of our hearts. Det saken dreier seg om er et overgitt hjerte. Dersom vi overgir våre hjerter til Gud 100 %, vil det ikke være naturlig for oss å synde, langt mindre leve i synd. Jeg leste denne uttalelsen et sted: Whatever territory you surrender, God will fill it with His glory. Gud vil fylle ethvert rom du overlater til Ham. Men det er du og jeg som må overlate ett og ett område til Gud. Så vil Han fylle opp med Sin herlighet!
Jeg vil be Gud vise meg hva Han ønsker jeg skal overgi til Ham i dag. Du er velkommen til å gjøre det samme.

I morgen, i morgen, men ikke i dag!

Hvis du er som jeg og mange med meg, liker du å utsette ting. En har sagt det slik: 'I morgen' er djevelens favorittord. Hvis han kan få oss til å utsette å ta imot Jesus til i morgen, har han vunnet. I morgen er også den lates valgspråk.
Du husker sikkert Moses og Farao og plagene som Gud sendte over Egypt fordi Farao ikke ville la Israelsfolket dra? Gud måtte sende ti forskjellige plager over Egypt før Farao endelig lot folket fare. Den andre plagen var at det kom frosker i landet. Ikke bare et par frosker i hagene, men "Nilen skal vrimle av frosk, og de skal krype opp og komme inn i ditt hus og i ditt sovekammer og opp i din seng, inn i dine tjeneres hus, til ditt folk, i dine bakerovner og i dine deigtrau. Ja, på deg, på ditt folk og på alle dine tjenere skal froskene krype opp." (2. Mos. 8,3-4).
Kan du tenke deg noe så vemmelig? Frosker i senga, frosker i bakerovnen og til og med frosker i brøddeigen! Ville ikke du likt å bli kvitt dem så fort som mulig?
Men se hva Farao svarte da Moses spurte ham når han ville at froskene skulle forsvinne: "Han svarte: I morgen. Da sa Moses: Det skal bli som du vil ..." (v.10, min utheving).
Hvis ditt hus var fullt av frosker, og du ble spurt om når du ville bli kvitt dem, ville du ikke sagt "i dag, nå med en gang, så fort som mulig!?" Vi kan forundres over Faraos svar og stille oss undrende til hvorfor han ville utsette frigjørelsen et døgn. Men hvis vi tenker over det, er vi kanskje ikke så annerledes vi heller. Har vi tatt imot alt Jesus har tilveiebrakt for oss? Har vi sagt "Ja takk, jeg vil ha det i dag" til alle Guds tilbud? Han har lovet oss frelse, helbredelse og fremgang. Men mange utsetter å ta imot til det er for sent.
"I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter ..." (Hebr. 3,7). Det går an å forherde seg og stå imot Guds røst. Du behøver ikke være ufrelst for å stå imot Guds røst. Det er mange frelste mennesker som går omkring med mye mindre enn de kan få, fordi de står imot Guds røst. Det kan være tradisjoner, menneskefrykt eller gammel vane som står i veien, og så utsetter vi å ta den avgjørelsen for Gud og Hans Ord som vi egentlig vet er riktig.
Vi synes at Faraos utsettelse til i morgen var underlig. Kanskje Gud synes vår utsettelse er underlig?

Hvordan få tak i denne agape-kjærligheten

Vi har gjennom noen innlegg sett på hva Guds kjærlighet, agape, som beskrevet i 1. Kor. 13, er. Og jeg håper ikke du har tenkt: "Dette er for vanskelig for meg, jeg kan aldri bli sånn som det er beskrevet. Jeg er for utålmodig, irritabel, oppfarende eller grisk til å kunne leve etter agape-kjærligheten. Det ser rett og slett for vanskelig ut."
Hvis det er deg, ikke fortvil, men les dagens innlegg. Jeg har ikke tro på noen "quick fix" eller at jeg kan gå fra rebell til helgen på én dag. Men jeg har tro på at alt er mulig for den som tror (Se Mark.9,23 ) og at ingen ting er umulig for Gud (Se Luk.1,37).
En tid tilbake hørte jeg en tale over dette temaet. Og taleren sa at hvis vi ønsker å la Guds kjærlighet bli synlig i våre liv, slik at agapes kvaliteter blir våre kvaliteter,skal vi gjøre følgende: Stå foran speilet på badet, se deg selv dypt inn i øynene og si:

• Jeg er tålmodig
• Jeg er velvillig
• Jeg misunner ikke
• Jeg skryter ikke
• Jeg blåser meg ikke opp
• Jeg gjør ikke noe usømmelig
• Jeg søker ikke mitt eget
• Jeg blir ikke bitter
• Jeg gjemmer ikke på det onde
• Jeg gleder meg ikke over urett
• Jeg gleder meg ved sannhet
• Jeg utholder alt
• Jeg tror alt
• Jeg håper alt
• Jeg tåler alt
• Guds kjærlighet, agape, i meg faller aldri bort.

"Men det er jo å lyve," sier du kanskje. "Jeg er slett ikke tålmodig." Nei, du er kanskje ikke tålmodig i deg selv, men i Jesus er du tålmodig. I Jesus er du ikke bitter. I Jesus tåler du alt. Jeg synes jeg hører noen si: "Jeg er ikke så åndelig. Dette blir litt for mye for meg." Da har jeg lyst til å spørre deg om du er frelst. Hvis du er frelst, er du i Kristus, og du er en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt (Se 2 Kor.5,17). Og videre: For i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning (Se Gal.6,15).
Når vi blir frelst, blir vi nye skapninger. Men akkurat som en liten baby som blir født ikke er et fullt utvokst og utviklet menneske, på samme måte er vi som nyfrelste lik nyfødte babyer. Vi må vokse, lære og utvikle oss. For noen går det raskt, for andre går det saktere. Det er tragist å se mennesker som har vært frelst i 30, 40 eller 50 år som ikke har kommet over bleiestadiet. Hvordan kan det ha seg? De vil ikke komme videre. De nekter å gå forbi barnestadiet som Paulus beskriver i 1.Kor.13,11: "Da jeg var barn, talte jeg som et barn, og jeg forstod som et barn og tenkte som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige." Og videre sier han: "Men unngå tåpelige og barnslige diskusjoner, for du vet at de fører til strid" (2.Tim.2,23). Det går altså an å oppføre seg barnslig som en kristen, men det er ikke det Gud ønsker for oss. Han ønsker at vi alle skal "... nå fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer Kristi fylde (E,f4,13). Kristi fylde, det er noe av det som er beskrevet som agape. Å nå manns modenhet betyr at vi har nådd det mål av vekst som er mulig for hver enkelt å oppnå.
"Og vi har lært kjærligheten å kjenne og kommet til tro på kjærligheten, den som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham" (1.Joh.4,16). Gud er kjærlighet, Gud er og har alle de kvalitetene vi har sett på i 1. Kor. 13. Og videre leser vi i Rom. 5,5 at "Håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss." Der er svaret, der er løsningen på problemet vårt. Guds kjærlighet, agape, finnes i mitt og ditt hjerte. Jeg må bare få det ut, jeg må vokse i det. Og det skjer ved at jeg tenker på det, sier det og praktiserer det.
Første gang du står foran speilet og sier: "Jeg er tålmodig", ikke tenk på utålmodigheten din. Tenk på at Jesus bor ved troen i hjertet ditt, og at Guds kjærlighet er utøst i deg. Så når du sier "Jeg er tålmodig", bekjenner du ikke hva du er av natur, men hva Gud er i deg. Det er Hans liv du bekjenner. Og "troen kommer av forkynnelsen som skjer ved Guds Ord," (Se Rom.10,17), så jo mer du forkynner for deg selv eller snakker til deg selv det som står i Bibelen, jo sterkere vil du tro det, og jo mere vil det bli en del av deg og din natur.
Alle foreldre ønsker at babyen deres skal utvikle seg. Jeg kan ikke tenke meg en mor eller far som ønsker at babyen skal være på 3-måneders stadiet resten av livet. Nei, de vil at babyen skal vokse, utvikle seg og bli et voksent, selvstendig menneske. Sånn er det med Gud også. Han vil at Hans barn skal vokse, utvikle seg og bli til selvstendige, modne kristne som kan vise frem Hans karakter, kjærlighet og lys i en kald og mørk verden. Du og jeg kan være slike "utstillingsdukker" for Gud; dersom vi er villige til å la oss forandre til å bli lik Jesus, og elsker hverandre, vil verden tro. "Jeg ber at de alle må være ett, slik som Du, Far, er i Meg og Jeg i Deg, at også de må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg," ba Jesus i Joh.17,21. Siden det var noe av det siste Jesus ba for oss før Han døde, må det være viktig for Ham. Og hvis det er viktig for Jesus, bør det være viktig for oss.
Ikke la deg fortvile over at du ikke har kommet dit du skulle være, men vær glad for at du kan begynne i dag med å vokse ett skritt av gangen inn i Guds kjærlighet.
Gud velsigne deg!