Denne uka har vært travel, jobb og møter 4 dager på rad. Men da er det ekstra godt å komme hjem når oppdragene er ferdige og helgen stunder til.
På samme måte som det er godt å komme hjem etter en eller flere slitsomme dager, er det godt å komme til Gud når vi har vært i hardt vær på en eller annen måte. Ja, ikke er det bare like godt, men det er mye bedre å komme til Gud. Hjemme kan det være regninger som venter, støvsuging eller vasking som må (eller bør) gjøres, osv., osv.
Men hos Gud er det bare hvile og godhet. "Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler frelste han dem" (Salme 107,13). Dette gjentas fire ganger i samme salme (vv. 4, 13, 19, 28), så det må bety at det er viktig for Herren å få poenget fram. Og det står også videre at "han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev i stykker deres bånd" (v. 14).
Det er godt å 'komme hjem' til Herren. Han står der alltid med åpne armer, han redder oss ut av trengsler, setter oss fri og fører oss ut av det som er vanskelig.
Jeg er så glad jeg har Gud til Far!
torsdag 29. april 2010
søndag 25. april 2010
SEIER!
Vi har nettopp startet en ny fotballsesong i Norge. Når jeg sier 'vi', mener jeg Norge har startet en ny fotballsesong. Og alle lag ønsker å vinne. Selv Hønefoss, som er nye i tippeligaen og foreløpig (etter 7 kamper) står med kun 3 poeng og er nederst på tabellen, ønsker å vinne serien. Men bare ett lag vinner. Jeg har mitt favorittlag, men det holder jeg for meg selv.
Seier! Det smaker godt av det ordet. Det kjennes godt å si det. Og det er enda bedre å være den som seirer. Bibelen har mye å si om seier og det å seire. Her er to skriftsteder som omhandler seier:
"Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus..." (2. Kor. 2,14) og "Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre, Jesus Kristus!" (1. Kor. 15,57).
Det er tydeligvis noen som alltid vinner seier. Og det er til og med noen som blir gitt seier. Det hadde vært noe for Hønefoss fotball, det! Men skriftstedene viser ikke til verdslige situasjoner som sådan, men om den åndelige situasjonen du og jeg er i når vi har tatt imot Jesus som vår Herre og Frelser. 1. Korinterbrev er skrevet "til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesus Kristi navn, deres og vår Herre" (1. Kor. 1,2). Og 2. Korinterbrev er skrevet "til den Guds menighet som er i Korint, sammen med alle de hellige i hele Akaia" (2. Kor. 1,1).
Vi som er 'de hellige', som er frelst, som vi sier, kan forvente seier i våre liv. Jesus vant seier på korset. "Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset" (Kol 2,15).
Kommer denne seieren av seg selv? Kan jeg sitte med hendene i fanget og forvente at jeg seirer i alle situasjoner i livet? Nei, det er (dessverre?) ikke sånn det fungerer. Da jeg ble frelst, fikk jeg del i Jesu liv og hans seier. Det er gjennom Jesus at jeg vinner seier. Men fordi jeg har en fiende som stadig forsøker å "stjele, myrde og ødelegge" meg (Joh. 10,10), må jeg "ta ...Guds fulle rustning på" (Ef. 6,13). Det er når jeg tar på rustningen og går inn i krigen mot den onde at jeg kan ta del i den seieren Jesus vant for meg. Og da er seieren sikret: "...stå djevelen imot, så skal han fly fra dere" (Jakob 4,7). Min jobb er å stå imot djevelen, og da har jeg løftet fra Gud på at han skal fly fra meg. Ikke bare 'kanskje' eller 'annenhver gang', men han skal flykte fra meg hver eneste gang.
Det kaller jeg SEIER!
Seier! Det smaker godt av det ordet. Det kjennes godt å si det. Og det er enda bedre å være den som seirer. Bibelen har mye å si om seier og det å seire. Her er to skriftsteder som omhandler seier:
"Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus..." (2. Kor. 2,14) og "Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre, Jesus Kristus!" (1. Kor. 15,57).
Det er tydeligvis noen som alltid vinner seier. Og det er til og med noen som blir gitt seier. Det hadde vært noe for Hønefoss fotball, det! Men skriftstedene viser ikke til verdslige situasjoner som sådan, men om den åndelige situasjonen du og jeg er i når vi har tatt imot Jesus som vår Herre og Frelser. 1. Korinterbrev er skrevet "til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesus Kristi navn, deres og vår Herre" (1. Kor. 1,2). Og 2. Korinterbrev er skrevet "til den Guds menighet som er i Korint, sammen med alle de hellige i hele Akaia" (2. Kor. 1,1).
Vi som er 'de hellige', som er frelst, som vi sier, kan forvente seier i våre liv. Jesus vant seier på korset. "Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset" (Kol 2,15).
Kommer denne seieren av seg selv? Kan jeg sitte med hendene i fanget og forvente at jeg seirer i alle situasjoner i livet? Nei, det er (dessverre?) ikke sånn det fungerer. Da jeg ble frelst, fikk jeg del i Jesu liv og hans seier. Det er gjennom Jesus at jeg vinner seier. Men fordi jeg har en fiende som stadig forsøker å "stjele, myrde og ødelegge" meg (Joh. 10,10), må jeg "ta ...Guds fulle rustning på" (Ef. 6,13). Det er når jeg tar på rustningen og går inn i krigen mot den onde at jeg kan ta del i den seieren Jesus vant for meg. Og da er seieren sikret: "...stå djevelen imot, så skal han fly fra dere" (Jakob 4,7). Min jobb er å stå imot djevelen, og da har jeg løftet fra Gud på at han skal fly fra meg. Ikke bare 'kanskje' eller 'annenhver gang', men han skal flykte fra meg hver eneste gang.
Det kaller jeg SEIER!
lørdag 24. april 2010
Løs ham og la ham gå!
"Da kom den døde ut, ombundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svetteduk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå!" (Johannes 11,44).
Skriftstedet over handler om Lasarus som Jesus vekket opp fra de døde. Men realiteten bak ordene Jesus sa, er mye dypere og vidtrekkende enn til å gjelde bare én person.
Hva var Jesu oppdrag her på jorda? Hvorfor var det nødvendig at han forlot himmelen, kom hit ned og gjennomgikk det han gjorde? Det var for at vi mennesker skulle få 'liv og overflod' (Joh. 10,10) og bli satt fri. "... Jesus Kristus, han som ga seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden ..." (Gal. 1,3-4).
Jesu ønske, hensikt og vilje er at hvert eneste menneske skal bli FRI! "Fri fra hva?" spør du kanskje. I ytterste konsekvens, fri fra evig død. I det daglige livet vi lever her på jorda, fri fra "dette dødens legeme" (Rom. 7,24). I uttrykket "dette dødens legeme" tenker jeg at alt som har med syndefallet ligger. Synd, sykdom, skrøpelighet, fattigdom og nød. Alt som kom inn gjennom syndefallet og som IKKE finnes i himmelen, kom Jesus for å sette oss fri fra.
Guds hensikt med Jesu død og oppstandelse er å gi oss muligheten til å bli fri. Jeg har valgt å ta imot den muligheten og har opplevd at Jesus har satt meg fri på mange områder i livet. Jeg er ikke ferdig 'frigjort' ennå, men jeg går i tro videre på veien med Jesus, og Han som er trofast, har lovet å være med meg alle dager inntil verdens ende.
Han er den samme for deg!
Skriftstedet over handler om Lasarus som Jesus vekket opp fra de døde. Men realiteten bak ordene Jesus sa, er mye dypere og vidtrekkende enn til å gjelde bare én person.
Hva var Jesu oppdrag her på jorda? Hvorfor var det nødvendig at han forlot himmelen, kom hit ned og gjennomgikk det han gjorde? Det var for at vi mennesker skulle få 'liv og overflod' (Joh. 10,10) og bli satt fri. "... Jesus Kristus, han som ga seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden ..." (Gal. 1,3-4).
Jesu ønske, hensikt og vilje er at hvert eneste menneske skal bli FRI! "Fri fra hva?" spør du kanskje. I ytterste konsekvens, fri fra evig død. I det daglige livet vi lever her på jorda, fri fra "dette dødens legeme" (Rom. 7,24). I uttrykket "dette dødens legeme" tenker jeg at alt som har med syndefallet ligger. Synd, sykdom, skrøpelighet, fattigdom og nød. Alt som kom inn gjennom syndefallet og som IKKE finnes i himmelen, kom Jesus for å sette oss fri fra.
Guds hensikt med Jesu død og oppstandelse er å gi oss muligheten til å bli fri. Jeg har valgt å ta imot den muligheten og har opplevd at Jesus har satt meg fri på mange områder i livet. Jeg er ikke ferdig 'frigjort' ennå, men jeg går i tro videre på veien med Jesus, og Han som er trofast, har lovet å være med meg alle dager inntil verdens ende.
Han er den samme for deg!
tirsdag 20. april 2010
Uklanderlige og rene
"Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag. Gjør alt uten knurr og tvil, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn midt i en vrang og fordervet slekt. Dere skinner blant dem som lys i verden, idet dere holder fram livets ord ..." (Fil. 2,13-16 min utheving).
Uklanderlig og ren det høres flott ut. Det er noe jeg ønsker å være! Uklanderlig og ren midt i en vrang og forvendt slekt; dvs. jeg lever som en kristen, som et lys i en verden som er mørk og ligger i synd. Jeg 'lyser for alle som er i huset ... så de kan se de gode gjerninger jeg gjør' (Matt. 5,15-16 og Lukas 11,33).
Hvordan oppnår jeg å være uklanderlig og ren? Kommer det av seg selv i det øyeblikket jeg blir frelst?
Mange kristne ser ut til å tro at på samme måte som synden kommer av seg selv fordi den samarbeider med vår onde natur, kommer det kristne livet av seg selv når vi blir frelst. Men sånn er det naturligvis ikke. For å bli uklanderlig og ren trengs det at jeg samarbeider med Den Hellige Ånd. I verset før innledningsversene i dag, står det: "Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven - ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere" (v. 12). "Så da må jeg altså arbeide?" spør du kanskje. Ja, for å bli uklanderlige og rene må vi arbeide på vår frelse. Svært få positive resultater i livet kommer uten arbeid, og det er spesielt tilfelle når det gjelder det kristne livet. Vi har en fiende som på det mest utspekulerte og slue viset forsøker å holde oss borte fra å vokse som kristne. Og arbeidet vårt består i å ha 'blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender' og 'å stride troens gode strid og gripe det evige liv som vi ble kalt til' (Hebr. 12,2 og 1. Tim. 6,12). Det er å arbeide på vår frelse. Og i det arbeidet er vi ikke alene, vi har Den Hellige Ånd ved vår side, og han slipper oss ikke og forlater oss ikke (Hebr. 13,5). Jesus er troens opphavsmann og fullender. Dersom vi ikke gir opp, men fortsetter og fortsetter og fortsetter, skal vi ikke bare vinne, men vi skal 'mer enn seire ved ham som elsket oss.' (Rom. 8,37).
Det er gode nyheter! Da kan jeg skinne for alle og være uklanderlig og ren midt i en vrang og fordervet slekt.
Uklanderlig og ren det høres flott ut. Det er noe jeg ønsker å være! Uklanderlig og ren midt i en vrang og forvendt slekt; dvs. jeg lever som en kristen, som et lys i en verden som er mørk og ligger i synd. Jeg 'lyser for alle som er i huset ... så de kan se de gode gjerninger jeg gjør' (Matt. 5,15-16 og Lukas 11,33).
Hvordan oppnår jeg å være uklanderlig og ren? Kommer det av seg selv i det øyeblikket jeg blir frelst?
Mange kristne ser ut til å tro at på samme måte som synden kommer av seg selv fordi den samarbeider med vår onde natur, kommer det kristne livet av seg selv når vi blir frelst. Men sånn er det naturligvis ikke. For å bli uklanderlig og ren trengs det at jeg samarbeider med Den Hellige Ånd. I verset før innledningsversene i dag, står det: "Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven - ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere" (v. 12). "Så da må jeg altså arbeide?" spør du kanskje. Ja, for å bli uklanderlige og rene må vi arbeide på vår frelse. Svært få positive resultater i livet kommer uten arbeid, og det er spesielt tilfelle når det gjelder det kristne livet. Vi har en fiende som på det mest utspekulerte og slue viset forsøker å holde oss borte fra å vokse som kristne. Og arbeidet vårt består i å ha 'blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender' og 'å stride troens gode strid og gripe det evige liv som vi ble kalt til' (Hebr. 12,2 og 1. Tim. 6,12). Det er å arbeide på vår frelse. Og i det arbeidet er vi ikke alene, vi har Den Hellige Ånd ved vår side, og han slipper oss ikke og forlater oss ikke (Hebr. 13,5). Jesus er troens opphavsmann og fullender. Dersom vi ikke gir opp, men fortsetter og fortsetter og fortsetter, skal vi ikke bare vinne, men vi skal 'mer enn seire ved ham som elsket oss.' (Rom. 8,37).
Det er gode nyheter! Da kan jeg skinne for alle og være uklanderlig og ren midt i en vrang og fordervet slekt.
mandag 19. april 2010
Fiender av Kristi kors
"...Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting." (Fil. 3,18-19).
Filipenserbrevet er skrevet til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, sammen med tilsynsmenn og menighetstjenere, dvs. det er skrevet til gjenfødte kristne. Da er det merkelig at Paulus snakker om mottakerne som 'fiender av Kristi kors'. Kan en kristen være en fiende av korset? Ja, det er tydelig fra det Paulus skriver at en kristen ikke bare kan være en fiende av Kristi kors, men at noen faktisk var fiender av Kristi kors.
Hva innebærer det for en kristen å være en fiende av Kristi kors?
Ifølge vers 19 innebærer det følgende:
Filipenserbrevet er skrevet til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, sammen med tilsynsmenn og menighetstjenere, dvs. det er skrevet til gjenfødte kristne. Da er det merkelig at Paulus snakker om mottakerne som 'fiender av Kristi kors'. Kan en kristen være en fiende av korset? Ja, det er tydelig fra det Paulus skriver at en kristen ikke bare kan være en fiende av Kristi kors, men at noen faktisk var fiender av Kristi kors.
Hva innebærer det for en kristen å være en fiende av Kristi kors?
Ifølge vers 19 innebærer det følgende:
- Du ender i fortapelsen
- Din gud er buken
- Du setter din ære i din skam
- Du trakter bare etter jordiske ting
Ikke en særlig hyggelig liste, og ikke en liste som er en kristen verdig. Faktisk ser det ut som om du ikke kan være en kristen hvis du lever etter disse fire punktene, dvs. du har skinn av å være en kristen, men du er det ikke. Det blir som de i 2. Tim. 3,5 som har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Gudfryktigheten deres lå utenpå, men inni var det ikke mye som liknet på Gud.
Jeg tror ikke den normale tilstanden for en kristen er å være fiende av Kristi kors, men de fire punktene over kan være en påminnelse for meg om å be Gud ransake meg: "Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!" (Salme 139,23-24).
En slik bønn er etter Guds behag og dersom det er noe i vårt liv som ikke er til hans behag, viser han oss det og hjelper oss tilbake på rett vei.
Gud velsigne deg i dag!
lørdag 17. april 2010
Parakleten
"I dag har det rabla for Anne," tenker du sikkert. "Parakleten, hva mener hun med det?"
Jeg skal forklare. I 1. Johannes brev 2,1 står det: "Mine barn! ..." (Det er du og jeg, så hør etter!) Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. ..." Ikke synde? Går det an? Ja, det går an og det er til og med Guds vilje at vi ikke skal synde. Men fordi vi er skrøpelige mennesker som ikke har nådd fullkommenhet enda, har Gud en utvei for oss hvis vi synder. "Og hvis noen synder ..." (han visste at vi kom til å trå feil) "har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige!" Hvis vi synder, har vi en talsmann. Ordet 'talsmann' her er det greske ordet 'parakletos', og jeg har fornorsket det til parakleten. Hvem er 'parakleten' og hva gjør han?
Johannes gir svaret på hvem han er, nemlig "...Jesus Kristus, Den Rettferdige!" Jesus er parakleten.
Hva gjør han? Han er vår advokat eller talsmann. For bedre å forstå hva det betyr, har jeg funnet fram Webster's comprehensive dictionary of the English language. Der står det om advocate: To speak or write in favor of; defend; recommend. One who pleads the cause of another; an intercessor; defender; counselor.
For å gjøre det helt klart, en advokat er en som
Jeg skal forklare. I 1. Johannes brev 2,1 står det: "Mine barn! ..." (Det er du og jeg, så hør etter!) Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. ..." Ikke synde? Går det an? Ja, det går an og det er til og med Guds vilje at vi ikke skal synde. Men fordi vi er skrøpelige mennesker som ikke har nådd fullkommenhet enda, har Gud en utvei for oss hvis vi synder. "Og hvis noen synder ..." (han visste at vi kom til å trå feil) "har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige!" Hvis vi synder, har vi en talsmann. Ordet 'talsmann' her er det greske ordet 'parakletos', og jeg har fornorsket det til parakleten. Hvem er 'parakleten' og hva gjør han?
Johannes gir svaret på hvem han er, nemlig "...Jesus Kristus, Den Rettferdige!" Jesus er parakleten.
Hva gjør han? Han er vår advokat eller talsmann. For bedre å forstå hva det betyr, har jeg funnet fram Webster's comprehensive dictionary of the English language. Der står det om advocate: To speak or write in favor of; defend; recommend. One who pleads the cause of another; an intercessor; defender; counselor.
For å gjøre det helt klart, en advokat er en som
- taler eller skriver til fordel for (noen)
- forsvarer
- anbefaler
- fører en annens sak
- går i forbønn for (noen)
- gir råd
Skulle du ønske du hadde noen som gjorde alt dette for deg når du trenger det? Det har du! Jesus er din paraklet; han gjør alt han kan (og det er ALT) for å frikjenne deg når du står der og ikke har noe å komme med overfor Gud. Jesus går da fram til Gud og tilbyr seg selv som det offeret som Gud trenger for at dine overtredelser skal bli sonet. Og siden offeret allerede er ofret og akseptert av Gud, er det ikke spørsmålet OM Gud tar imot offeret som Jesus tilbyr, men om DU er villig til å ta din plass i Jesus og motta og godta Jesu offer for deg.
Gjør du det, er Jesu rettferdighet din rettferdighet, og du har samfunn med Gud. Forbindelsen er gjenopprettet og du er fri.
Ha en herlig søndag med Parakleten ved din side.
torsdag 15. april 2010
Er kunnskap nødvendig?
I forrige innlegg tok jeg opp dette med kunnskap og at det å ha kunnskap i Guds ord gir oss nåde og fred ++. Jeg går litt videre i dag og spør om det er nødvendig å ha kunnskap? Kan jeg leve et godt og rikt kristenliv uten å vite hva bibelen sier? Kan jeg være frelst uten å lese i bibelen til stadighet?
Jesus er Guds Ord personifisert: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud" (Joh. 1.1) Han omtaler også seg selv som "brød": For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv" (Joh. 6,33) og "Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at en skal ete av det og ikke dø. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet." (Joh. 6,50-51)
"Brød" betyr flere ting. I det naturlige betyr det "mat", dvs. det jeg trenger for å overleve fysisk. Uten "brød" dør jeg. Ingen kan leve hele livet uten "brød". På det åndelige området betyr "brød" den føden jeg får ved å ta til meg av Guds Ord (som også er Jesus).
Så for å svare på spørsmålene i innledningen; nei, jeg kan ikke leve et godt og rikt kristenliv uten å vite hva bibelen sier, dvs. uten å ta til meg av det åndelige brødet, uten å ha samfunn med Jesus. Kan jeg være frelst uten å lese i bibelen til stadighet? Ja, det går an å være frelst uten å lese i bibelen, men det blir et magert og uthulet kristenliv, og det blir vanskelig å overleve som kristen over tid uten åndelig mat. På samme måte som når vi går uten mat over lengre tid og blir magre og uthulet fysisk, blir vi magre og uthulet åndelig når vi går uten Guds Ord over lengre tid.
Profeten Hosea sier noe viktig om dette: "Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg, så du ikke skal tjene meg som prest. Du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn." (Hosea 4,6).
Her sier profeten rett ut at vi går til grunne uten Guds Ord. Og når vi ikke bryr oss om å lese i Ordet (det samme som å forkaste kunnskapen), bryr Gud seg ikke om oss (han forkaster oss). Ifølge Hosea vil vårt forhold til Guds Ord også ha betydning for våre barn.
Da jeg var ung og nyfrelst, var min venninne og jeg en del sammen med en eldre, kristen dame som fungerete som åndelig mor for oss. Hun sa at spørsmålet ikke var hvor langt FRA Jesus vi kunne gå og fremdeles være kristne, men hvor NÆR Jesus vi kunne komme. På samme måte som gnistene i et bål; hvis en liten gnist forviller seg bort fra bålet, vil den dø ut ganske snart. Men jo nærmere bålets kjerne den er, jo lenger vil den brenne.
Er kunnskap nødvendig? Ja, kunnskap er livsnødvendig. For å leve det seirende kristenlivet som Jesus har tilveiebrakt for oss, må vi ta til oss av Guds Ord regelmessig. Ordspråkene 4,20-21 sier det så klart: "Min sønn! Akt på mine ord, bøy ditt øre til min tale! La dem ikke vike fra dine øyne, bevar dem dypt i ditt hjerte! For de er liv for hver den som finner dem, og legedom for hele hans legeme."
Guds Ord er LIV og LEGEDOM. Trenger du legedom? Guds Ord ER legedom. Holder du på å "sovne" og "dø"? Guds Ord er LIV. Ta det til deg og se hvordan det gir kraft, vitalitet, liv og helse til "hele ditt legeme".
Gud velsigne deg i dag!
Jesus er Guds Ord personifisert: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud" (Joh. 1.1) Han omtaler også seg selv som "brød": For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv" (Joh. 6,33) og "Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at en skal ete av det og ikke dø. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet." (Joh. 6,50-51)
"Brød" betyr flere ting. I det naturlige betyr det "mat", dvs. det jeg trenger for å overleve fysisk. Uten "brød" dør jeg. Ingen kan leve hele livet uten "brød". På det åndelige området betyr "brød" den føden jeg får ved å ta til meg av Guds Ord (som også er Jesus).
Så for å svare på spørsmålene i innledningen; nei, jeg kan ikke leve et godt og rikt kristenliv uten å vite hva bibelen sier, dvs. uten å ta til meg av det åndelige brødet, uten å ha samfunn med Jesus. Kan jeg være frelst uten å lese i bibelen til stadighet? Ja, det går an å være frelst uten å lese i bibelen, men det blir et magert og uthulet kristenliv, og det blir vanskelig å overleve som kristen over tid uten åndelig mat. På samme måte som når vi går uten mat over lengre tid og blir magre og uthulet fysisk, blir vi magre og uthulet åndelig når vi går uten Guds Ord over lengre tid.
Profeten Hosea sier noe viktig om dette: "Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg, så du ikke skal tjene meg som prest. Du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn." (Hosea 4,6).
Her sier profeten rett ut at vi går til grunne uten Guds Ord. Og når vi ikke bryr oss om å lese i Ordet (det samme som å forkaste kunnskapen), bryr Gud seg ikke om oss (han forkaster oss). Ifølge Hosea vil vårt forhold til Guds Ord også ha betydning for våre barn.
Da jeg var ung og nyfrelst, var min venninne og jeg en del sammen med en eldre, kristen dame som fungerete som åndelig mor for oss. Hun sa at spørsmålet ikke var hvor langt FRA Jesus vi kunne gå og fremdeles være kristne, men hvor NÆR Jesus vi kunne komme. På samme måte som gnistene i et bål; hvis en liten gnist forviller seg bort fra bålet, vil den dø ut ganske snart. Men jo nærmere bålets kjerne den er, jo lenger vil den brenne.
Er kunnskap nødvendig? Ja, kunnskap er livsnødvendig. For å leve det seirende kristenlivet som Jesus har tilveiebrakt for oss, må vi ta til oss av Guds Ord regelmessig. Ordspråkene 4,20-21 sier det så klart: "Min sønn! Akt på mine ord, bøy ditt øre til min tale! La dem ikke vike fra dine øyne, bevar dem dypt i ditt hjerte! For de er liv for hver den som finner dem, og legedom for hele hans legeme."
Guds Ord er LIV og LEGEDOM. Trenger du legedom? Guds Ord ER legedom. Holder du på å "sovne" og "dø"? Guds Ord er LIV. Ta det til deg og se hvordan det gir kraft, vitalitet, liv og helse til "hele ditt legeme".
Gud velsigne deg i dag!
onsdag 14. april 2010
Kunnskapen om Gud
"Nåde og fred bli dere til del i rikt mål gjennom kunnskapen om Gud og Jesus, vår Herre." (2. Peter 1,2)
Nåde og fred? Ja takk, begge deler! Hvem vil ikke ha nåde og fred? Og hvem vil ikke ha nåde og fred i rikt mål? Jeg vil! Og jeg er sikker på at du også vil. Og hva med alt som tjener til liv og gudsfrykt? Jeg vil gjerne ha det også. Men hvordan får vi tak i disse godene? Svaret er like enkelt som det er vanskelig: Gjennom kunnskapen om Gud og Jesus ... ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft. (vv. 2-3).
Kunnskapen! Det er der hemmeligheten ligger. Ved å ha kunnskap kommer jeg inn i det rike livet med Gud. Hvordan får jeg kunnskap? Ved å sitte foran TV-en og se på filmer og nyheter? Ved å være sammen med mennesker som bare snakker om hvor leit og vanskelig de har det og hvor syke de er og hvor bla, bla, bla... (You know what I mean!)
Kunnskapen om Gud og Jesus får vi ett sted, og kun ett sted, nemlig fra Guds ord - Bibelen. Ordet kunnskap her er det greske ordet "epiginosko" som betyr å observere, forstå fullt ut, legge nøye merke til, oppdage, gjenkjenne. Kan også innebære utvidet kunnskap. (Fra "An expository dictionary of New Testament Words" by W.E.Vine. Min oversettelse).
Enkelt sagt betyr det at jeg VET noe om Gud og Guds rike basert på Guds ord. Ikke bare kunnskap som en overfladisk kjennskap til, men en dyp overbevisning som kommer av at jeg VET...
Og for å komme dit nytter det ikke at jeg bare går på møte en gang i måneden og ellers ikke verken leser eller hører Guds ord. For å komme dit at jeg har kunnskap om Gud og Guds rike på den måten, må jeg lese bibelen, høre forkynnelse som gir meg styrke i troen og kunnskap i Ordet. 2. Timoteus 2,15 sier: "Studér (ordet) og gjør ditt beste for å presentere deg selv for Gud som en som holder prøve ..." (engelsk oversettelse).
For å bli lege, prest eller lærer må vi studere i mange år. Hvem vil vel gå til en lege som er selvlært og ikke har formell utdannelse?
På samme måte er det med oss som kristne. Hvis vi ønsker å være kristne som tar del i Guds velsignelser i fullt og rikt mål, må vi studere Ordet. Vi må få kunnskap om Gud, og den kommer ved å bruke tid i Guds Ord.
Nåde og fred? Ja takk, begge deler! Hvem vil ikke ha nåde og fred? Og hvem vil ikke ha nåde og fred i rikt mål? Jeg vil! Og jeg er sikker på at du også vil. Og hva med alt som tjener til liv og gudsfrykt? Jeg vil gjerne ha det også. Men hvordan får vi tak i disse godene? Svaret er like enkelt som det er vanskelig: Gjennom kunnskapen om Gud og Jesus ... ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft. (vv. 2-3).
Kunnskapen! Det er der hemmeligheten ligger. Ved å ha kunnskap kommer jeg inn i det rike livet med Gud. Hvordan får jeg kunnskap? Ved å sitte foran TV-en og se på filmer og nyheter? Ved å være sammen med mennesker som bare snakker om hvor leit og vanskelig de har det og hvor syke de er og hvor bla, bla, bla... (You know what I mean!)
Kunnskapen om Gud og Jesus får vi ett sted, og kun ett sted, nemlig fra Guds ord - Bibelen. Ordet kunnskap her er det greske ordet "epiginosko" som betyr å observere, forstå fullt ut, legge nøye merke til, oppdage, gjenkjenne. Kan også innebære utvidet kunnskap. (Fra "An expository dictionary of New Testament Words" by W.E.Vine. Min oversettelse).
Enkelt sagt betyr det at jeg VET noe om Gud og Guds rike basert på Guds ord. Ikke bare kunnskap som en overfladisk kjennskap til, men en dyp overbevisning som kommer av at jeg VET...
Og for å komme dit nytter det ikke at jeg bare går på møte en gang i måneden og ellers ikke verken leser eller hører Guds ord. For å komme dit at jeg har kunnskap om Gud og Guds rike på den måten, må jeg lese bibelen, høre forkynnelse som gir meg styrke i troen og kunnskap i Ordet. 2. Timoteus 2,15 sier: "Studér (ordet) og gjør ditt beste for å presentere deg selv for Gud som en som holder prøve ..." (engelsk oversettelse).
For å bli lege, prest eller lærer må vi studere i mange år. Hvem vil vel gå til en lege som er selvlært og ikke har formell utdannelse?
På samme måte er det med oss som kristne. Hvis vi ønsker å være kristne som tar del i Guds velsignelser i fullt og rikt mål, må vi studere Ordet. Vi må få kunnskap om Gud, og den kommer ved å bruke tid i Guds Ord.
tirsdag 13. april 2010
Tilgivelse - så lett og så vanskelig!
"For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt." (Matt. 6,14-15).
Tilgivelse er en stor sak for oss som er kristne og for Gud. Hvis vi ikke tilgir vår neste, blir vi ikke tilgitt av Gud. Og uten Guds tilgivelse går vi fortapt. Det er alvorlig. Ikke rart den onde forsøker alt han kan å få oss FRA å tilgi. "Det er ikke så farlig, det han gjorde mot meg var virkelig dårlig gjort, så han fortjener ikke at jeg tilgir ham," tenker du kanskje. Hvem kommer til deg med de tankene? Fienden! Han fyller deg med negative tanker som går imot Guds ord, og han får deg til og med til å tro at det er DINE tanker. Ikke la deg lure!
Vi MÅ tilgi for å få Guds tilgivelse, uansett hva den eller de andre har gjort mot oss. "Jeg forsøker, men jeg får det ikke til," sier du kanskje. "Jeg har sagt at jeg tilgir hundrevis av ganger, men jeg føler stadig at jeg ikke har tilgitt."
Slutt å føle! Tilgivelse er ikke en følelsessak, men en viljessak. Å tilgi er noe vi gjør fordi vi velger å tilgi, og når vi har tilgitt én gang, er forholdet tilgitt. Når du har bedt Gud om tilgivelse én gang, er du tilgitt. Naturligvis "føler" du ikke tilgivelsen. Følelsene er den ondes domene, det er kjødets domene. Og hvis vi går etter følelsene, er det ingen av oss som er hverken frelst eller utfridd fra noe som helst. Den onde virker sammen med følelsene våre og bruker de negative følelsene våre for alt de er verdt. Ikke gå etter hva følelsene sier, gå etter hva ORDET sier. Hvis Ordet sier du er tilgitt når du har bedt om tilgivelse, da ER du tilgitt. Hvis Ordet sier du har tilgitt en annen når du har sagt at du tilgir ham eller henne, da HAR du gitt tilgivelse. Hvis du "føler" noe annet, bruk Ordet imot følelsen. Si: "I Jesu navn har jeg tilgitt NN, og jeg tillater ikke
følelsen av utilgivelse å komme inn i tankene mine og sinnet mitt. Jeg står den onde imot, og han flyr fra meg. Amen."
Stå fast på det Ordet sier, og si det gjerne høyt. Troen kommer av forkynnelsen, og når du sier Guds ord høyt, forkynner du for deg selv.
Og om ikke lenge vil du ikke bare VITE at du er tilgitt og at du har gitt tilgivelse, men følelsene dine vil følge etter, og du vil KJENNE det.
Tilgivelse er en stor sak for oss som er kristne og for Gud. Hvis vi ikke tilgir vår neste, blir vi ikke tilgitt av Gud. Og uten Guds tilgivelse går vi fortapt. Det er alvorlig. Ikke rart den onde forsøker alt han kan å få oss FRA å tilgi. "Det er ikke så farlig, det han gjorde mot meg var virkelig dårlig gjort, så han fortjener ikke at jeg tilgir ham," tenker du kanskje. Hvem kommer til deg med de tankene? Fienden! Han fyller deg med negative tanker som går imot Guds ord, og han får deg til og med til å tro at det er DINE tanker. Ikke la deg lure!
Vi MÅ tilgi for å få Guds tilgivelse, uansett hva den eller de andre har gjort mot oss. "Jeg forsøker, men jeg får det ikke til," sier du kanskje. "Jeg har sagt at jeg tilgir hundrevis av ganger, men jeg føler stadig at jeg ikke har tilgitt."
Slutt å føle! Tilgivelse er ikke en følelsessak, men en viljessak. Å tilgi er noe vi gjør fordi vi velger å tilgi, og når vi har tilgitt én gang, er forholdet tilgitt. Når du har bedt Gud om tilgivelse én gang, er du tilgitt. Naturligvis "føler" du ikke tilgivelsen. Følelsene er den ondes domene, det er kjødets domene. Og hvis vi går etter følelsene, er det ingen av oss som er hverken frelst eller utfridd fra noe som helst. Den onde virker sammen med følelsene våre og bruker de negative følelsene våre for alt de er verdt. Ikke gå etter hva følelsene sier, gå etter hva ORDET sier. Hvis Ordet sier du er tilgitt når du har bedt om tilgivelse, da ER du tilgitt. Hvis Ordet sier du har tilgitt en annen når du har sagt at du tilgir ham eller henne, da HAR du gitt tilgivelse. Hvis du "føler" noe annet, bruk Ordet imot følelsen. Si: "I Jesu navn har jeg tilgitt NN, og jeg tillater ikke
følelsen av utilgivelse å komme inn i tankene mine og sinnet mitt. Jeg står den onde imot, og han flyr fra meg. Amen."
Stå fast på det Ordet sier, og si det gjerne høyt. Troen kommer av forkynnelsen, og når du sier Guds ord høyt, forkynner du for deg selv.
Og om ikke lenge vil du ikke bare VITE at du er tilgitt og at du har gitt tilgivelse, men følelsene dine vil følge etter, og du vil KJENNE det.
torsdag 8. april 2010
Konsekvenser av våre valg
"You choose your ways, but you don't choose the consequences of your choices!"
I forrige innlegg tok jeg opp det å ta valg og at de valgene vi gjør har betydning for livet vårt i større og mindre grad. Jeg vil se litt nærmere på det i dag.
Innledningen over er en tankevekker, synes jeg. Det er jeg som velger hva jeg vil gjøre i og med livet mitt, men jeg velger ikke konsekvensene av valgene mine.
Moses er også her et godt eksempel. I 2. Mosebok 2 leser vi om Moses som var blitt voksen. "Moses ... gikk ut til sine brødre, og han så deres slit og slep. Han fikk da se en egypter som slo en hebraisk mann, en av hans brødre. Moses vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der. Da slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden." (vv 11-12). Moses sto overfor et valg. Han var vitne til at en egypter slo en hebreer, og kjente at sinne og raseri kom opp i ham. Han følte sikkert at det var urettferdig at hans eget folk skulle bli behandlet dårlig, og ønsket å ta hevn. At gjerningen var veloverveid, ser vi av at det står at han vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der. Han visste at det han hadde tenkt å gjøre var galt, men trodde at ingen så det, og gjennomførte det. Han drepte egypteren og gjemte ham i sanden.
Men det var noen som hadde sett det som skjedde, og neste dag ble Moses konfrontert med det han hadde gjort. Hva skjedde? "Da ble Moses redd og sa: Sannelig, saken er blitt kjent." (v 14). Moses ble redd. Og vi kjenner fortsettelsen på historien: Farao fikk høre om hendelsen og prøvde å få Moses drept. Og Moses flyktet fra Farao til landet Midian og bodde der i mange år før Gud kalte ham til å bli Israelsfolkets utfrier.
Mose valg om å drepe egypteren var hans eget, men konsekvensen av valget hans var at han måtte flykte fra Faraos vrede og bo i et fremmed land i mange år.
Våre valg er forhåpentligvis ikke så drastiske som Mose valg, men med alle valg følger en eller flere konsekvenser. Vi velger valgene våre, men vi velger ikke konsekvensene.
Derfor er det klokt å følge oppfordringen i 5. Mosebok 30,19: "Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" Å velge livet betyr å ta gode og kloke valg som er etter Guds vilje. Slike valg gir gode og fruktbare konsekvenser. Det ønsker jeg for mitt liv og for ditt liv i dag.
I forrige innlegg tok jeg opp det å ta valg og at de valgene vi gjør har betydning for livet vårt i større og mindre grad. Jeg vil se litt nærmere på det i dag.
Innledningen over er en tankevekker, synes jeg. Det er jeg som velger hva jeg vil gjøre i og med livet mitt, men jeg velger ikke konsekvensene av valgene mine.
Moses er også her et godt eksempel. I 2. Mosebok 2 leser vi om Moses som var blitt voksen. "Moses ... gikk ut til sine brødre, og han så deres slit og slep. Han fikk da se en egypter som slo en hebraisk mann, en av hans brødre. Moses vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der. Da slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden." (vv 11-12). Moses sto overfor et valg. Han var vitne til at en egypter slo en hebreer, og kjente at sinne og raseri kom opp i ham. Han følte sikkert at det var urettferdig at hans eget folk skulle bli behandlet dårlig, og ønsket å ta hevn. At gjerningen var veloverveid, ser vi av at det står at han vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der. Han visste at det han hadde tenkt å gjøre var galt, men trodde at ingen så det, og gjennomførte det. Han drepte egypteren og gjemte ham i sanden.
Men det var noen som hadde sett det som skjedde, og neste dag ble Moses konfrontert med det han hadde gjort. Hva skjedde? "Da ble Moses redd og sa: Sannelig, saken er blitt kjent." (v 14). Moses ble redd. Og vi kjenner fortsettelsen på historien: Farao fikk høre om hendelsen og prøvde å få Moses drept. Og Moses flyktet fra Farao til landet Midian og bodde der i mange år før Gud kalte ham til å bli Israelsfolkets utfrier.
Mose valg om å drepe egypteren var hans eget, men konsekvensen av valget hans var at han måtte flykte fra Faraos vrede og bo i et fremmed land i mange år.
Våre valg er forhåpentligvis ikke så drastiske som Mose valg, men med alle valg følger en eller flere konsekvenser. Vi velger valgene våre, men vi velger ikke konsekvensene.
Derfor er det klokt å følge oppfordringen i 5. Mosebok 30,19: "Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" Å velge livet betyr å ta gode og kloke valg som er etter Guds vilje. Slike valg gir gode og fruktbare konsekvenser. Det ønsker jeg for mitt liv og for ditt liv i dag.
onsdag 7. april 2010
Liv eller død? Velg livet!
"Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde ... Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" (5. Mosebok 30,15+19).
Livet består av valg. Etter hvert som jeg blir eldre, ser og forstår jeg at de valg jeg tok i yngre år, har betydning for det livet jeg lever i dag - på godt og vondt! Det gjelder de store og viktige valgene i livet, som valg av yrke, hvor jeg skal bo og valg av ektefelle. Men det gjelder også de små og tilsynelatende mindre betydningsfulle valgene, som hvor jeg skal reise på ferie, hvilken bil jeg skal kjøpe osv, osv.
Moses er kjent for de fleste som leser bibelen. Han skulle egentlig dø sammen med alle de andre guttebarna under to år på den tiden. Men foreldrene hans valgte å la ham leve, med fare for sitt eget liv. Og vi kjenner historien; han ble funnet av Faraos datter, fikk leve de første årene hos sine biologiske foreldre, men senere oppdratt av faraos datter som hennes sønn.
Men da Moses ble voksen, ble han stilt overfor et større valg enn de fleste av oss opplever: han måtte velge mellom å fortsette å leve som en kongelig i faraos slott eller å gi avkall på alt dette og leve som en av sine landsmenn, jødene.
Og Hebreerne 11,24-25 sier det så fint: "Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden."
Moses sto overfor et valg: Han kunne fortsette å leve som Faraos datter, men da i synd, eller han kunne velge å lide ondt sammen med Guds folk. Vi vet at han valgte det siste, og hans valg ble til velsignelse, ikke bare for ham selv, men for hele sitt folk og for generasjoner etter ham.
Ett menneskes valg - millioner av menneskers liv ble berørt.
Vi vet ikke hvem eller hvor mange mennesker som blir berørt av mitt eller ditt valg, men at våre valg har betydning for flere enn oss, er jeg sikker på. Hva jeg velger å gjøre i dag, har betydning for mitt og kanskje utallige andre menneskers liv i morgen og for evigheten.
Oppfordringen i dag er som i skriftstedet jeg begynte med: "Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!"
Livet består av valg. Etter hvert som jeg blir eldre, ser og forstår jeg at de valg jeg tok i yngre år, har betydning for det livet jeg lever i dag - på godt og vondt! Det gjelder de store og viktige valgene i livet, som valg av yrke, hvor jeg skal bo og valg av ektefelle. Men det gjelder også de små og tilsynelatende mindre betydningsfulle valgene, som hvor jeg skal reise på ferie, hvilken bil jeg skal kjøpe osv, osv.
Moses er kjent for de fleste som leser bibelen. Han skulle egentlig dø sammen med alle de andre guttebarna under to år på den tiden. Men foreldrene hans valgte å la ham leve, med fare for sitt eget liv. Og vi kjenner historien; han ble funnet av Faraos datter, fikk leve de første årene hos sine biologiske foreldre, men senere oppdratt av faraos datter som hennes sønn.
Men da Moses ble voksen, ble han stilt overfor et større valg enn de fleste av oss opplever: han måtte velge mellom å fortsette å leve som en kongelig i faraos slott eller å gi avkall på alt dette og leve som en av sine landsmenn, jødene.
Og Hebreerne 11,24-25 sier det så fint: "Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden."
Moses sto overfor et valg: Han kunne fortsette å leve som Faraos datter, men da i synd, eller han kunne velge å lide ondt sammen med Guds folk. Vi vet at han valgte det siste, og hans valg ble til velsignelse, ikke bare for ham selv, men for hele sitt folk og for generasjoner etter ham.
Ett menneskes valg - millioner av menneskers liv ble berørt.
Vi vet ikke hvem eller hvor mange mennesker som blir berørt av mitt eller ditt valg, men at våre valg har betydning for flere enn oss, er jeg sikker på. Hva jeg velger å gjøre i dag, har betydning for mitt og kanskje utallige andre menneskers liv i morgen og for evigheten.
Oppfordringen i dag er som i skriftstedet jeg begynte med: "Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!"
mandag 5. april 2010
Begrenset eller ubegrenset tro?
"Marta sa da til Jesus: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" ... "Maria ... sa til ham: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" ... "Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?" (Johannes 11, 21+32+40)
Vi kjenner fortellingen om Marta, Maria og Lasarus og om Lasarus som ble vekket opp fra de døde. Lasarus hadde vært død i fire dager da Jesus kom til stedet der de tre søsknene bodde. Marta løp ham i møte og sa: "Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" Marta hadde tro for at Jesus kunne gjøre under, men hun hadde tydeligvis ikke tro for at han kunne vekke broren opp fra de døde. Hennes tro var begrenset. Den var begrenset til det hun kunne forstå med tankene sine. Hun hadde sannsynligvis sett Jesus helbrede tidligere, og hadde tro for at han kunne gjøre det igjen. Men tro for å vekke opp en som hadde vært død i fire dager? Nei, det hadde hun ikke.
Da Maria møtte Jesus, sa hun akkurat det samme som søsteren hadde sagt: "Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" Også hun hadde en begrenset tro, basert på det hun hadde sett Jesus gjøre tidligere. Men en begrenset tro strekker ikke til for de "store" situasjonene. Og dette var en STOR situasjon. Lasarus var død, ja, ikke bare var han død, men han hadde vært død i fire dager, og luktet allerede. Dvs. han var begynt å gå i forråtnelse. Her var det ikke nok med begrenset tro, her måtte de ha ubegrenset tro for å oppleve et mirakel. Da var det godt at Jesus var der, for han hadde alltid ubegrenset tro. "Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?" sa han. Dersom du tror! Ubegrenset tro! Tro på at det som virket helt umulig, det var Jesus istand til å gjøre. Og siden Jesus hadde ubegrenset tro, var han istand til å gjøre det umulige. Han kalte Lasarus ut av graven, og miraklet skjedde!
Har Jesus forandret seg? Nei, han er i går og i dag, ja, til evig tid den samme. Når du og jeg står overfor tilsynelatende umulige oppgaver, trenger vi ubegrenset tro. Og siden troen er en gave som gis til alle uten forbehold og uten forskjell, kan du og jeg ta imot tro uten begrensninger.
La oss ikke se på "fjellet" i vårt liv og riste på hodet og gå vår vei, men la oss møte "fjellet" med: "I Jesu navn, løft deg og kast deg i havet!" (Markus 11,23).
Dersom vi ikke tviler i vårt hjerte, men tror at det vi sier skal skje, for ham (deg og meg) skal det skje. (Markus 11,23).
Vi kjenner fortellingen om Marta, Maria og Lasarus og om Lasarus som ble vekket opp fra de døde. Lasarus hadde vært død i fire dager da Jesus kom til stedet der de tre søsknene bodde. Marta løp ham i møte og sa: "Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" Marta hadde tro for at Jesus kunne gjøre under, men hun hadde tydeligvis ikke tro for at han kunne vekke broren opp fra de døde. Hennes tro var begrenset. Den var begrenset til det hun kunne forstå med tankene sine. Hun hadde sannsynligvis sett Jesus helbrede tidligere, og hadde tro for at han kunne gjøre det igjen. Men tro for å vekke opp en som hadde vært død i fire dager? Nei, det hadde hun ikke.
Da Maria møtte Jesus, sa hun akkurat det samme som søsteren hadde sagt: "Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" Også hun hadde en begrenset tro, basert på det hun hadde sett Jesus gjøre tidligere. Men en begrenset tro strekker ikke til for de "store" situasjonene. Og dette var en STOR situasjon. Lasarus var død, ja, ikke bare var han død, men han hadde vært død i fire dager, og luktet allerede. Dvs. han var begynt å gå i forråtnelse. Her var det ikke nok med begrenset tro, her måtte de ha ubegrenset tro for å oppleve et mirakel. Da var det godt at Jesus var der, for han hadde alltid ubegrenset tro. "Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?" sa han. Dersom du tror! Ubegrenset tro! Tro på at det som virket helt umulig, det var Jesus istand til å gjøre. Og siden Jesus hadde ubegrenset tro, var han istand til å gjøre det umulige. Han kalte Lasarus ut av graven, og miraklet skjedde!
Har Jesus forandret seg? Nei, han er i går og i dag, ja, til evig tid den samme. Når du og jeg står overfor tilsynelatende umulige oppgaver, trenger vi ubegrenset tro. Og siden troen er en gave som gis til alle uten forbehold og uten forskjell, kan du og jeg ta imot tro uten begrensninger.
La oss ikke se på "fjellet" i vårt liv og riste på hodet og gå vår vei, men la oss møte "fjellet" med: "I Jesu navn, løft deg og kast deg i havet!" (Markus 11,23).
Dersom vi ikke tviler i vårt hjerte, men tror at det vi sier skal skje, for ham (deg og meg) skal det skje. (Markus 11,23).
søndag 4. april 2010
Han har stått opp fra graven og overvunnet døden!
I går delte jeg noen tanker om det å dø fra seg selv. I dag på påskedag vil jeg fokusere på Jesu oppstandelse og hva den betyr for deg og meg.
Tenk for et "eventyr" når vi tenker på Jesu lidelseshistorie. Ingen kunne ha regissert den bedre enn Gud gjorde. En som hevdet han var konge, ble så til de grader spottet, hånet og tilintetgjort. Det så virkelig ut som om alt håp var ute. Det virket som om det Gud hadde sagt gjennom profetene og det Jesus selv hadde sagt til dem som hørte på ham, var løgn. Han VAR virkelig død. Han var tilsynelatende ikke den kongen som jødene hadde ventet på og som de hadde håpet skulle komme. Han var like like udødelig som røverne som ble korsfestet på hver side av ham.
Men heldigvis slutter ikke historien på korset. Ja, han var død, ja, han fór ned til dødsriket og ja, det så ut som om alt håp var ute. Men når det så som mørkest ut, kom han tilbake på scenen.
"Etter sabbaten, da det lysnet mot første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som lyn å se til, og hans klær var hvite som snø. De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa." (Matt. 28,1-6, min uthevelse).
Så var det altså sant det han hadde sagt. Så kunne ikke døden holde på ham! Så var han ikke lenger i graven! Halleluja! Han er ikke her, han er oppstått! For et budskap! For en glede! For en sannhet!
Og det var ikke bare Jesus som sto opp den søndags morgenen. Du og jeg sto også opp!
"Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen i Kristus Jesus..." (Ef. 2,6). Du og jeg var i Jesus Kristus da han sto opp. Du og jeg har også fått oppstandelseslivet i gave hvis vi tar imot det. Hva betyr det? Har det noen praktisk betydning for det livet du og jeg lever her på jorda? Ja, det har ALT å bety. Det innebærer at hans guddommelige makt "har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt ... og ... har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur..." (2. Peter 1,3-4)
Vi har blitt gitt alt som tjener til liv og gudsfrykt. ALT, ikke bare litt, men ALT. "Liv" i vers 3 er det greske ordet "zoe". Det innebærer "liv som et prinsipp, livet i dets absolutte betydning, liv som Gud har det, det som Faderen har i seg selv og som han ga Sønnen for at han skulle ha det i seg selv." (Fra An expository dictionary of new testament words by W.E.Vine, min oversettelse). Vi har altså fått del i Guds liv gjennom Jesu død og oppstandelse. Det er vanskelig å forstå, men "troen kommer av forkynnelsen" (Rom. 10,17), så det er bare å lese det, høre det og si det igjen og igjen, så vil troen komme.
HAN ER OPPSTANDEN! Det er de gode nyhetene som engelen brakte på påskemorgen, og det er de gode nyhetene som du og jeg har fått lov å motta og som vi skal bringe videre til en verden i nød.
Velsignet påske!
Tenk for et "eventyr" når vi tenker på Jesu lidelseshistorie. Ingen kunne ha regissert den bedre enn Gud gjorde. En som hevdet han var konge, ble så til de grader spottet, hånet og tilintetgjort. Det så virkelig ut som om alt håp var ute. Det virket som om det Gud hadde sagt gjennom profetene og det Jesus selv hadde sagt til dem som hørte på ham, var løgn. Han VAR virkelig død. Han var tilsynelatende ikke den kongen som jødene hadde ventet på og som de hadde håpet skulle komme. Han var like like udødelig som røverne som ble korsfestet på hver side av ham.
Men heldigvis slutter ikke historien på korset. Ja, han var død, ja, han fór ned til dødsriket og ja, det så ut som om alt håp var ute. Men når det så som mørkest ut, kom han tilbake på scenen.
"Etter sabbaten, da det lysnet mot første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som lyn å se til, og hans klær var hvite som snø. De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa." (Matt. 28,1-6, min uthevelse).
Så var det altså sant det han hadde sagt. Så kunne ikke døden holde på ham! Så var han ikke lenger i graven! Halleluja! Han er ikke her, han er oppstått! For et budskap! For en glede! For en sannhet!
Og det var ikke bare Jesus som sto opp den søndags morgenen. Du og jeg sto også opp!
"Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen i Kristus Jesus..." (Ef. 2,6). Du og jeg var i Jesus Kristus da han sto opp. Du og jeg har også fått oppstandelseslivet i gave hvis vi tar imot det. Hva betyr det? Har det noen praktisk betydning for det livet du og jeg lever her på jorda? Ja, det har ALT å bety. Det innebærer at hans guddommelige makt "har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt ... og ... har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur..." (2. Peter 1,3-4)
Vi har blitt gitt alt som tjener til liv og gudsfrykt. ALT, ikke bare litt, men ALT. "Liv" i vers 3 er det greske ordet "zoe". Det innebærer "liv som et prinsipp, livet i dets absolutte betydning, liv som Gud har det, det som Faderen har i seg selv og som han ga Sønnen for at han skulle ha det i seg selv." (Fra An expository dictionary of new testament words by W.E.Vine, min oversettelse). Vi har altså fått del i Guds liv gjennom Jesu død og oppstandelse. Det er vanskelig å forstå, men "troen kommer av forkynnelsen" (Rom. 10,17), så det er bare å lese det, høre det og si det igjen og igjen, så vil troen komme.
HAN ER OPPSTANDEN! Det er de gode nyhetene som engelen brakte på påskemorgen, og det er de gode nyhetene som du og jeg har fått lov å motta og som vi skal bringe videre til en verden i nød.
Velsignet påske!
lørdag 3. april 2010
Jeg dør hver dag
En dårlig overskrift på en påskeaften? Det kommer an på hva som står øverst på ønskelista mi. På min ønskeliste står det Mer av Jesus, mer lik Jesus. Og hvis jeg vil ha mer av Jesus, må det bli mindre av meg. Jo mindre av meg, jo mer av Jesus. Og dersom jeg er død, er det ikke noe av meg, bare Jesus. Paulus sier i 1. Kor. 15,31 at han dør hver dag.
Her er noen skriftsteder som omhandler det å dø, ikke i fysisk forstand, men dø fra meg selv, som Paulus snakker om:
"Men den som lever etter sine lyster, er levende død" (1. Tim. 5,6)
Hva betyr det å leve etter sine lyster? Det betyr at vi gjør det som "faller oss inn", det som er naturlig for oss. Vi følger våre innfall, blir irriterte hvis noe ikke skjer som vi ønsker det, blir sinte hvis noe eller noen ikke gjør som vi ønsker. "Jeg bare ER sånn", sier vi som en unnskyldning når vi ikke liker noe. Og det er helt rett. Vi ER sånn, dvs. den onde naturen i oss er sånn. Og når vi følger den naturlige, onde natur i oss, lever vi etter våre lyster.
"Som døende - og se, vi lever! (2. Kor. 6,9)
Når vi ikke følger (de onde) lystene våre, kan det se ut som om vi er unnvikende, svake og - ja, døende. Men det er når vi gir slipp på vårt eget og lar Jesus vinne skikkelse i oss, at vi virkelig lever. Ordene i Romerne 12 viser et klart bilde av hvordan det kan skje:
"Gjengjeld ikke noe ondt med ondt! Legg vinn på det som godt er for alle menneskers øyne! Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere! Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren. Om din fiende er sulten, så gi ham å ete. Om han er tørst, så gi ham å drikke. ... La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode." (vv. 17-21).
Her ser vi en del ting vi kan gjøre eller la være å gjøre som er etter Guds hjerte. For å vise det enda tydeligere, har jeg laget en liste:
I forbindelse med dette skriftstedet er det en som har sagt at "å regne er det mest nøyaktige vi kan gjøre. Å tenke, synes og mene er tilfeldig, men å regne er nøyaktig". Vi skal regne oss som døde for synden. Det er ikke noe "dersom, hvis, såfremt, ifall...", men det er et faktum. Jeg ER død for synden. Og når jeg er død, virker ikke synden i meg. Det er ikke noe jeg føler eller ønsker, men det er en viljesbeslutning, et standpunkt jeg tar, noe som ikke kan rokkes. Jeg ER død for synden, men LEVENDE for Gud i Kristus Jesus. Da blir Jesu oppstandelsesliv mitt liv, da dør jeg hver dag, men mottar til gjengjeld Jesu liv hver dag.
Det er vel et herlig budskap på påskeaften?
Her er noen skriftsteder som omhandler det å dø, ikke i fysisk forstand, men dø fra meg selv, som Paulus snakker om:
"Men den som lever etter sine lyster, er levende død" (1. Tim. 5,6)
Hva betyr det å leve etter sine lyster? Det betyr at vi gjør det som "faller oss inn", det som er naturlig for oss. Vi følger våre innfall, blir irriterte hvis noe ikke skjer som vi ønsker det, blir sinte hvis noe eller noen ikke gjør som vi ønsker. "Jeg bare ER sånn", sier vi som en unnskyldning når vi ikke liker noe. Og det er helt rett. Vi ER sånn, dvs. den onde naturen i oss er sånn. Og når vi følger den naturlige, onde natur i oss, lever vi etter våre lyster.
"Som døende - og se, vi lever! (2. Kor. 6,9)
Når vi ikke følger (de onde) lystene våre, kan det se ut som om vi er unnvikende, svake og - ja, døende. Men det er når vi gir slipp på vårt eget og lar Jesus vinne skikkelse i oss, at vi virkelig lever. Ordene i Romerne 12 viser et klart bilde av hvordan det kan skje:
"Gjengjeld ikke noe ondt med ondt! Legg vinn på det som godt er for alle menneskers øyne! Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere! Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren. Om din fiende er sulten, så gi ham å ete. Om han er tørst, så gi ham å drikke. ... La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode." (vv. 17-21).
Her ser vi en del ting vi kan gjøre eller la være å gjøre som er etter Guds hjerte. For å vise det enda tydeligere, har jeg laget en liste:
- ikke gjengjelde
- legg vinn på det gode
- hold fred med din neste
- ikke hevn deg selv
- gi vreden rom (dvs. ikke bli så fort sint)
- gi din fiende mat
- gi din fiende drikke
- la ikke det onde overvinne deg
- overvinn det onde med det gode
Listen kunne vært enda lenger hadde jeg begynt tidligere i kapittelet, men her har vi en del situasjoner som de fleste av oss har problemer med å håndtere. Men for hver situasjon jeg overvinner med Kristi kjærlighet, dør jeg litt fra meg selv, og Jesus vinner mer skikkelse i meg. "Whatever territory you surrender, God will fill it with His glory" står det på en lapp foran meg på kontoret. Det er dette det handler om - å oppgi seg selv og la Gud fylle meg med sitt liv og sin kjærlighet.
"Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus" (Rom. 6,11)I forbindelse med dette skriftstedet er det en som har sagt at "å regne er det mest nøyaktige vi kan gjøre. Å tenke, synes og mene er tilfeldig, men å regne er nøyaktig". Vi skal regne oss som døde for synden. Det er ikke noe "dersom, hvis, såfremt, ifall...", men det er et faktum. Jeg ER død for synden. Og når jeg er død, virker ikke synden i meg. Det er ikke noe jeg føler eller ønsker, men det er en viljesbeslutning, et standpunkt jeg tar, noe som ikke kan rokkes. Jeg ER død for synden, men LEVENDE for Gud i Kristus Jesus. Da blir Jesu oppstandelsesliv mitt liv, da dør jeg hver dag, men mottar til gjengjeld Jesu liv hver dag.
Det er vel et herlig budskap på påskeaften?
torsdag 1. april 2010
Ikke være en dåre!
"Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud. Onde og avskyelige er deres gjerninger. Det er ikke noen som gjør godt." (Salme 14,1).
Det er ingen av oss som ønsker å være en dåre, hverken kristne eller ikke-kristne. Men Gud sier at det er noen mennesker som er dårer. Hva kjennetegner en dåre? Salme 14 gir oss to ting som kjennetegner en dåre:
Det er ingen av oss som ønsker å være en dåre, hverken kristne eller ikke-kristne. Men Gud sier at det er noen mennesker som er dårer. Hva kjennetegner en dåre? Salme 14 gir oss to ting som kjennetegner en dåre:
- Dåren anerkjenner ikke Guds eksistens
- Dåren gjør onde og avskyelige gjerninger.
Vi som er kristne behøver ikke være engstelige for å bli regnet i gruppe 1. Vi anerkjenner Gud, ja, vi har til og med gitt livet vårt til Ham. Men hva med gruppe 2? Finnes det kristne som gjør onde og avskyelige gjerninger?
Jeg tror ikke det er tilfeldig at salmen rett etter salme 14 inneholder en liste med "onde og avskyelige" gjerninger. Vers 1 i salme 15 sier: "Herre, hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? Her ser det ut for at David (salmens forfatter) stiller Gud et spørsmål om hvem som får komme nær Gud, eller for å fortsette tråden med dåren, hvem som IKKE er en dåre. Og salmen gir oss enkle og lettfattelige tegn på en som IKKE er en dåre. Salmen sier det er den som
- vandrer ustraffelig
- gjør rettferdighet
- taler sannhet i sitt hjerte
- ikke baktaler med sin tunge
- ikke gjør sin neste ondt
- ikke fører skam over den som står ham nær
- ser med ringeakt på den gudløse, men som ærer dem som frykter Herren
- sverger seg selv til skade og ikke bryter sitt ord
- ikke låner ut sine penger mot rente
- ikke tar bestikkelser mot den uskyldige.
Og så summerer han opp i siste vers: "Den som handler etter dette, skal ikke rokkes i evighet."
Å være kristen er ikke bare å tro på Jesus og så leve som før. Å være kristen er å "...bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne." (Rom 12,2). Og listen over fra salme 15 er noe av "det gode, det som han har behag i, det fullkomne" som Gud har behag i at vi gjør og lever ut.
Jeg tror vi alle kan si at vi har et stykke igjen før vi når fullkommenhet, men det er Guds vilje for oss at vi skal være fullkomne. "...så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort til noe" (Jakob 1,4) og "...for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning" (2. Tim. 4,17). Dette er kun to av mange skriftsteder i bibelen som viser at Gud ønsker at vi skal være fullkomne. Han ikke bare ønsker det, men han forventer det, og han har gitt oss "verktøyet" vi trenger for å bli fullkomne: "Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning." (2. Tim. 4,16-17). Gud har gitt oss sitt ord og sin Ånd som er alt vi trenger for å bli fullkomne. Men som alt annet i Guds rike, så kommer det ikke av seg selv. Synden og den onde natur kommer av seg selv, men Guds rike i oss og fullkommenheten kommer ikke av seg selv. For at vi skal oppleve, erfare og vokse i Guds rikes "ting", må vi hver dag ta vårt kors opp og følge Jesus (Guds ord). Det kreves en aktiv viljeshandling fra vår side å følge Herren og vokse i Ham. Men når vi velger å følge Ordet og gjøre det, vil Ordet gjøre sitt under i oss, og vi "når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham ... vi vokser til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde. ... Sannheten tro i kjærlighet skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus." (Ef. 4,13-15).
Ser du områder i livet ditt som passer inn i listen fra salme 15? Ikke fortvil. Fyll deg med ordet, bestem deg for å gjøre det gode og slutte med det onde, og du vil bli en fullkommen mann eller kvinne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
