Idag vil jeg reklamere for min nye bok - Hva ser du? Den handler om å se det usynlige. Høres det spennende ut? Det er det. Det er ved å se det usynlige vi kan leve et seirende liv, og boken er en blanding av undervisning og små fortellinger om mennesker som opplever at livene deres blir fornyet og de blir satt fri når de slipper Gud til.
Du kan kjøpe boken fra meg ved å sende meg en mail: asunna@broadpark.no
eller ved å kjøpe den direkte fra forlaget: http://www.agape.no/
Den koster kr 129,- + porto. Rabatt ved kjøp av flere hvis du kjøper fra meg.
Trenger du en pause i en travel hverdag og ønsker å lese en bok med oppmuntringer og vitnesbyrd om mennesker som opplever Gud i sine liv? Da er Hva ser du? boken for deg!
søndag 27. februar 2011
fredag 25. februar 2011
Sannheten setter fri, eller ....???
Jeg har alltid hørt at sannheten setter fri. Bare jeg får tak i sannheten, blir jeg fri. Men er det nok å få tak i sannheten? Er det nok å ha kunnskap om noe for å bli fri?
Hvis jeg er overvektig, vet jeg at for å gå ned noen kilo, må jeg spise annerledes og trene mer. Det er sannheten om min situasjon. Men raser kiloene av fordi om jeg vet hvordan jeg skal gjøre det? Nei, kiloene sitter like godt uansett hvor mye sannhet jeg vet om min situasjon. Det er først når jeg gjør noe med det jeg vet, at ting skjer. Kunnskapen om en situasjon, eller sannheten om en situasjon, gir meg det verktøyet jeg trenger for å gjøre noe for å endre på situasjonen.
Jesus sa følgende til noen jøder som var kommet til tro på Ham:
"Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. De svarte ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri? Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri" (Joh.8,31-36, min utheving).
Ser du at det var en betingelse knyttet til det å bli frigjort? Betingelsen var dersom dere blir i mitt ord. Guds ord er sannhet, og sannheten setter fri. Men for at vi skal oppleve det i våre liv, må vi bli i Guds Ord. Å 'bli i' betyr at vi holder til der, vi har vårt tilhold der, vi 'bor' der. Det nytter ikke at jeg vet at for å gå ned noen kilo, må jeg spise annerledes og trene mer, jeg må bli i den sannheten, jeg må gjøre det. Jesus snakket i skriftstedet over om å gjøre synd. Hvis vi gjør synd, er vi syndens trell. Og synden binder. Men dersom vi gjør sannheten, er vi sannhetens trell, for å si det sånn, og vi blir satt fri.
Ja, sannheten setter fri, men vi må gjøre sannheten, vi må leve i den, vi må ha vårt tilhold i sannheten. Det er når vi blir i Guds Ord at vi blir satt fri.
Hvis jeg er overvektig, vet jeg at for å gå ned noen kilo, må jeg spise annerledes og trene mer. Det er sannheten om min situasjon. Men raser kiloene av fordi om jeg vet hvordan jeg skal gjøre det? Nei, kiloene sitter like godt uansett hvor mye sannhet jeg vet om min situasjon. Det er først når jeg gjør noe med det jeg vet, at ting skjer. Kunnskapen om en situasjon, eller sannheten om en situasjon, gir meg det verktøyet jeg trenger for å gjøre noe for å endre på situasjonen.
Jesus sa følgende til noen jøder som var kommet til tro på Ham:
"Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. De svarte ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri? Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri" (Joh.8,31-36, min utheving).
Ser du at det var en betingelse knyttet til det å bli frigjort? Betingelsen var dersom dere blir i mitt ord. Guds ord er sannhet, og sannheten setter fri. Men for at vi skal oppleve det i våre liv, må vi bli i Guds Ord. Å 'bli i' betyr at vi holder til der, vi har vårt tilhold der, vi 'bor' der. Det nytter ikke at jeg vet at for å gå ned noen kilo, må jeg spise annerledes og trene mer, jeg må bli i den sannheten, jeg må gjøre det. Jesus snakket i skriftstedet over om å gjøre synd. Hvis vi gjør synd, er vi syndens trell. Og synden binder. Men dersom vi gjør sannheten, er vi sannhetens trell, for å si det sånn, og vi blir satt fri.
Ja, sannheten setter fri, men vi må gjøre sannheten, vi må leve i den, vi må ha vårt tilhold i sannheten. Det er når vi blir i Guds Ord at vi blir satt fri.
torsdag 24. februar 2011
Hva hindrer meg i å gjøre det gode?
Du har sikkert kjent på det samme som meg: Du har lyst til å gjøre det som er rett og som du vet behager Gud, men du kjenner på en usynlig "sekk på ryggen" som holder deg nede og borte fra å gjøre Guds vilje. Hva er denne "sekken", eller tyngselen? Sier Bibelen noe om det? Ja, i Hebr. 12,1 står det:
"Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss".
Det står at vi skal legge av alt som tynger og synden som henger fast ved oss. Uttrykket "legge av" betyr at vi skal dytte det langt unna, så langt unna at vi ikke får tak i det.
Tenk deg følgende situasjon: Det er Ski-VM i Oslo i disse dager. Tenk deg Marit Bjørgen på startstreken med skinnkåpe og en stor ryggsekk fylt med murstein. Hva ville vi si? Selv om jeg sitter alene i stua og ser på TV, ville jeg antakelig ha ropt: "Få av deg den kåpa og den ryggsekken! Ta det av deg og kast det fra deg!"
Når vi ser for oss en skiløper, skjønner vi hvor dumt, uhensiktsmessig og ufordelaktig det er å gå rundt med ekstra tyngde. En skiløper gjør alt han eller hun kan på forhånd for å være klar for det store løpet. Det er målet som betyr noe, prisen som skal vinnes. Kanskje har vedkommende gått ned noen kilo for å bli lettere og for å kunne gå fortere?
Bibelen bruker bildet med idrettsbanen og idrettspersoner for å vise oss hvordan vi skal leve det kristne livet. "Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den!" (1 Kor.9,24) og "Den som kjemper på idrettsbanen, får ikke seierskransen uten at han følger reglene (2 Tim.2,5).
Det å vinne et løp under et idrettsarrangement, krever forberedelse, tålmodighet, forsakelse og besluttsomhet. Bibelen sier at det samme kreves for å leve et seirende kristenliv.
Når jeg kjenner at noe tynger meg og holder meg nede, er det på tide å ta en "vareopptelling", be Gud vise meg hva som hindrer meg i å løpe seiersløpet og ta for meg reglene igjen. Vandrer jeg i kjærlighet? Har jeg tilgitt min neste? Setter jeg andres behov like høyt som mine egne behov? Skjuler jeg en "tendens" eller en dårlig vane og rettferdiggjør den? Et seirende kristenliv kommer ikke av seg selv, på samme måte som en gullmedalje under Ski-VM ikke kommer av seg selv. For å vinne seiersprisen, må vi legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss. Det er en aktiv handling, det er en bevisst strategi og krever 100 % besluttsomhet og hengivenhet. Det kommer ikke av seg selv, men er et resultat av hardt arbeid.
"Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den! (1 Kor.9,24).
"Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss".
Det står at vi skal legge av alt som tynger og synden som henger fast ved oss. Uttrykket "legge av" betyr at vi skal dytte det langt unna, så langt unna at vi ikke får tak i det.
Tenk deg følgende situasjon: Det er Ski-VM i Oslo i disse dager. Tenk deg Marit Bjørgen på startstreken med skinnkåpe og en stor ryggsekk fylt med murstein. Hva ville vi si? Selv om jeg sitter alene i stua og ser på TV, ville jeg antakelig ha ropt: "Få av deg den kåpa og den ryggsekken! Ta det av deg og kast det fra deg!"
Når vi ser for oss en skiløper, skjønner vi hvor dumt, uhensiktsmessig og ufordelaktig det er å gå rundt med ekstra tyngde. En skiløper gjør alt han eller hun kan på forhånd for å være klar for det store løpet. Det er målet som betyr noe, prisen som skal vinnes. Kanskje har vedkommende gått ned noen kilo for å bli lettere og for å kunne gå fortere?
Bibelen bruker bildet med idrettsbanen og idrettspersoner for å vise oss hvordan vi skal leve det kristne livet. "Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den!" (1 Kor.9,24) og "Den som kjemper på idrettsbanen, får ikke seierskransen uten at han følger reglene (2 Tim.2,5).
Det å vinne et løp under et idrettsarrangement, krever forberedelse, tålmodighet, forsakelse og besluttsomhet. Bibelen sier at det samme kreves for å leve et seirende kristenliv.
Når jeg kjenner at noe tynger meg og holder meg nede, er det på tide å ta en "vareopptelling", be Gud vise meg hva som hindrer meg i å løpe seiersløpet og ta for meg reglene igjen. Vandrer jeg i kjærlighet? Har jeg tilgitt min neste? Setter jeg andres behov like høyt som mine egne behov? Skjuler jeg en "tendens" eller en dårlig vane og rettferdiggjør den? Et seirende kristenliv kommer ikke av seg selv, på samme måte som en gullmedalje under Ski-VM ikke kommer av seg selv. For å vinne seiersprisen, må vi legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss. Det er en aktiv handling, det er en bevisst strategi og krever 100 % besluttsomhet og hengivenhet. Det kommer ikke av seg selv, men er et resultat av hardt arbeid.
"Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den! (1 Kor.9,24).
mandag 21. februar 2011
Hva får jeg igjen?
"Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste" (Gal.6,7)
Kjente ord fra Bibelen, og mange siterer dem uten å tenke mer over det. "Det jeg sår, det høster jeg!"
Men hva betyr det - egentlig?
Skriftstedet over sier mye mer enn "Det jeg sår, det høster jeg!" Det sier fire ting:
Kjente ord fra Bibelen, og mange siterer dem uten å tenke mer over det. "Det jeg sår, det høster jeg!"
Men hva betyr det - egentlig?
Skriftstedet over sier mye mer enn "Det jeg sår, det høster jeg!" Det sier fire ting:
- Det går an å fare vill
- Jeg kan spotte Gud
- Jeg sår
- Jeg høster
- Det går an å fare vill. Siden det står i sammenhengen med sæd og høst, betyr det at jeg kan fare vill (eller gå feil, om du vil) i forbindelse med å så og å høste. Det går an å ta feil her. Det går an å ta feil vei. Jeg tror det er mange mennesker, også kristne mennesker, som ikke tenker over hva som egentlig ligger i dette verset. Hvis jeg er klar over at det jeg sår, det skal jeg høste, ville jeg være mye mer forsiktig med hva jeg sår. Hva sår jeg? Gode og dårlige ord, vennlighet og uvennlighet, penger, tid, osv., osv. Alt som kommer ut fra meg er "sæd", dvs. det jeg sår. Har jeg aldri tid til å være sammen med familien min, får jeg det samme igjen. Har jeg en skarp tunge som kritiserer alle og enhver, får jeg kritikk igjen. Er jeg ydmyk og mild mot andre, får jeg ydmykhet og mildhet igjen.
- Det går an å spotte Gud i forbindelse med det vi sår og høster. Jeg tror at dersom vi ikke akter på Guds Ord og gjør etter det, spotter vi Gud. Å være bevisst på hva jeg sår ut, be Gud om hjelp til å så det gode, er å unngå å spotte Gud.
- Jeg sår. I min omgang med andre mennesker, sår jeg hele tiden. Det jeg sår er frukten av mitt liv. Jeg sår frukt, enten god eller dårlig.
- Jeg høster. Det jeg sår, enten godt eller dårlig, høster jeg. Dersom du opplever dårlig høst, at avlingen enten er ødelagt, råtten eller på andre måter ikke svarer til dine forventninger, ikke klag, men be Gud vise deg hvordan og hva du sår ut. Dersom du sår det som er godt, blir høsten god, dersom du sår det som er ondt eller dårlig, blir høsten dårlig.Det er en åndelig lov som virker enten vi er kristne eller ikke, enten vi vet det eller ikke, og enten vi vil det eller ikke.
søndag 20. februar 2011
Se rett fram!
Kjører du bil? Hvis du kjører bil, vet du sikkert at det er lurt å holde øynene på veien, ikke på utsikten til høyre eller venstre. Jo lenger du snur hodet og ser på et vakkert landskap til en av sidene, jo større er faren for at du ikke klarer å holde deg i kjørebanen din. Det kan ende med at du kjører i grøfta eller kjører over i motsatt kjøreretning og kolliderer med et motgående kjøretøy.
"Naturligvis, det er jo opplagt!" sier du sikkert. "Alle vet jo det!"
Ja, alle vet det, men ikke alle gjør det. Hvorfor skjer utforkjøringer og kollisjoner? I mange tilfeller fordi sjåføren er uoppmerksom.
På samme måte som det er med bilkjøring, er det også med livet. Vi kan kjøre i grøfta eller kollidere og skade oss selv og andre.
Bibelen har gode råd for alle situasjoner i livet, og idag skal vi fokusere på å se rett fram. I Ordspr. 4,24-27 står det:
"Hold deg fra svikefulle ord, og la falske lepper være langt fra deg. La dine øyne se bent fram og la dine øyelokk vende rett fram for deg. Gi akt på den sti din fot skal gå, og la alle dine veier være rette. Bøy ikke av til høyre eller til venstre, vend din fot fra det onde!" Her er en oppskrift på hvordan vi skal leve livet uten å kjøre i grøfte eller kollidere. Oppskriften er:
Er du utenfor veien i dag? Bestem deg for å komme tilbake på den rette veien, se rett framover, og du er trygg.
"Naturligvis, det er jo opplagt!" sier du sikkert. "Alle vet jo det!"
Ja, alle vet det, men ikke alle gjør det. Hvorfor skjer utforkjøringer og kollisjoner? I mange tilfeller fordi sjåføren er uoppmerksom.
På samme måte som det er med bilkjøring, er det også med livet. Vi kan kjøre i grøfta eller kollidere og skade oss selv og andre.
Bibelen har gode råd for alle situasjoner i livet, og idag skal vi fokusere på å se rett fram. I Ordspr. 4,24-27 står det:
"Hold deg fra svikefulle ord, og la falske lepper være langt fra deg. La dine øyne se bent fram og la dine øyelokk vende rett fram for deg. Gi akt på den sti din fot skal gå, og la alle dine veier være rette. Bøy ikke av til høyre eller til venstre, vend din fot fra det onde!" Her er en oppskrift på hvordan vi skal leve livet uten å kjøre i grøfte eller kollidere. Oppskriften er:
- Hold deg fra svikefulle ord (ikke lyv)
- Ikke vær falsk (vær sannferdig)
- La øynene dine se rett fram (ikke vingle hit og dit, men være bestemt)
- La øyelokkene vende rett fram for deg
- Legg merke til hvor du går (hvis du ikke vet hvor du går, går du feil)
- La dine veier være rette
- Bøy ikke av til høyre eller til venstre (ikke "tuske i krokene", men hold fast på det som er rett
- Vend din fot fra det onde (ikke ta del i "mørkets gjerninger")
Er du utenfor veien i dag? Bestem deg for å komme tilbake på den rette veien, se rett framover, og du er trygg.
torsdag 10. februar 2011
Hvordan kan jeg vandre i kjærlighet? - Del 3
Jeg ble så minnet om å skrive enda et innlegg om dette temaet. Og det Gud har minnet meg på, er 1. Peter 4,8: "Framfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder" (min utheving).
Hvilken relevans har det for meg i mitt forhold til Gud og det å vandre i kjærlighet?
Hva betyr det for meg i praksis at kjærligheten skjuler en mengde synder?
Tenk deg følgende: Du har en venn som har gjort noe galt mot deg. Du føler deg såret og urettferdig behandlet. Etter en tid kommer vennen til deg og ber om tilgivelse. Naturligvis sier du "ja, jeg tilgir deg" til vennen din. Men dagen etter møter du en annen venn som du ikke har sett på en stund, og i samtalens løp forteller du hva den første vennen gjorde mot deg, og at du følte deg både såret og urettferdig behandlet. Du sier ingenting om at vedkommende ba om tilgivelse, og at du tilga.
Det er et eksempel på å ikke vandre i kjærlighet. Siden kjærligheten skjuler en mengde synder (i dette tilfelle din venns), vil Guds kjærlighet i deg holde deg borte fra å fortelle den andre vennen om den første vennens feilgrep. Du burde ikke fortalt det uansett - og spesielt ikke etter at han/hun hadde bedt om tilgivelse og du hadde gitt tilgivelse.
Ser du hvordan "å vandre i kjærlighet" er en praktisk måte å leve på? Det er å gjøre det Gud ville ha gjort, og la være å gjøre det Gud ikke ville ha gjort! Så enkelt og så vanskelig.
Hvilken relevans har det for meg i mitt forhold til Gud og det å vandre i kjærlighet?
Hva betyr det for meg i praksis at kjærligheten skjuler en mengde synder?
Tenk deg følgende: Du har en venn som har gjort noe galt mot deg. Du føler deg såret og urettferdig behandlet. Etter en tid kommer vennen til deg og ber om tilgivelse. Naturligvis sier du "ja, jeg tilgir deg" til vennen din. Men dagen etter møter du en annen venn som du ikke har sett på en stund, og i samtalens løp forteller du hva den første vennen gjorde mot deg, og at du følte deg både såret og urettferdig behandlet. Du sier ingenting om at vedkommende ba om tilgivelse, og at du tilga.
Det er et eksempel på å ikke vandre i kjærlighet. Siden kjærligheten skjuler en mengde synder (i dette tilfelle din venns), vil Guds kjærlighet i deg holde deg borte fra å fortelle den andre vennen om den første vennens feilgrep. Du burde ikke fortalt det uansett - og spesielt ikke etter at han/hun hadde bedt om tilgivelse og du hadde gitt tilgivelse.
Ser du hvordan "å vandre i kjærlighet" er en praktisk måte å leve på? Det er å gjøre det Gud ville ha gjort, og la være å gjøre det Gud ikke ville ha gjort! Så enkelt og så vanskelig.
onsdag 9. februar 2011
Hvordan kan jeg vandre i kjærlighet? - Del 2
I forrige innlegg så vi at Gud vil vise oss Sin vei og vilje, Han åpenbarer Sine hemmeligheter for oss.
I dag skal vi se nærmere på hvordan vi i praksis kan vandre i kjærlighet.
1. Kor. 13 er kalt kjærlighetens kapittel. Der leser vi hva kjærligheten er. La oss se på versene 4-8:
"Kjærligheten er tålmodig, og den er vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig. Kjærligheten skryter ikke, er ikke oppblåst. Den oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg i sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten faller aldri bort" (1 Kor 13,4-8).
La oss slå fast én ting: Kjærlighet er ikke en følelse. Kjærlighet har faktisk ingen ting med følelser å gjøre. Kjærlighet er handling. Kjærligheten gjør noe, eller lar være å gjøre noe og gjør noe annet. Når jeg snakker om kjærlighet, snakker jeg om Guds kjærlighet i meg og i deg. Min egen såkalte kjærlighet duger ikke, så jeg må få Guds kjærlighet, og den har Han "... utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss" (Rom.5,5). Jeg har Guds kjærlighet i mitt hjerte, jeg må bare vite hvordan jeg skal bruke den. Og 1. Kor. 13 er en "brukermanual" for Guds kjærlighet. La oss se på de forskjellige punktene over.
Kjærligheten
Men hvordan kan jeg bli tålmodig fordi om Gud er tålmodig? Se på dette verset fra Rom.5,5: "Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss." Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter. Det betyr at jeg har Guds kjærlighet i mitt hjerte. Og da betyr det videre at når Gud er tålmodig, og Gud er kjærlighet, og at kjærligheten befinner seg i mitt hjerte, kan jeg også være tålmodig. Halleluja!
Men som med alle ting i Guds rike, må vi ta det imot i tro, og tro innebærer kamp.
"Strid troens gode strid, grip det evige livet, som du også ble kalt til og har bekjent som den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner" (1 Tim.6,12).
Tålmodighet kommer ikke av seg selv (ikke for meg, i hvert fall!). Men hvis jeg bevisst gir tålmodigheten rom, merker jeg at det skjer en forandring. Jeg kan lettere vente på ting nå enn jeg gjorde før. Jeg må ikke gjøre ting der og da, men kan vente. Jeg har bevisst gått inn for å gi tålmodigheten (= Gud = kjærligheten) rom. Det er en kamp mellom min gamle, utålmodige natur og Guds kjærlighetsnatur, men den kampen vinner Guds kjærlighet, for jeg har den sterke på min side.
På samme måte kan vi ta for oss alle punktene over. For hvert punkt kan vi si:
"Guds kjærlighet i meg er vennlig, derfor er jeg vennlig". Og så kan vi øve oss i vennlighet og be Gud hjelpe oss å fremelske vennlighet i oss. Hvis du gjør det, kan du være sikker på at du møter noen veldig uvennlige mennesker på din vei, men da er det viktig å møte uvennlighet med Guds vennlighet. Det er seier, å overvinne det onde med det gode!
Eller dette: "Guds kjærlighet tåler alt, derfor tåler jeg alt". Ting som før var utålelige for deg, blir enkle å håndtere, ja, du kan til og med like det etter hvert hvis du gir Guds kjærlighet rom.
Vi har alle forskjellige områder hvor vi trenger å bli "foredlet". Se i listen over om det er områder du trenger å vokse i, områder som du vet du ikke holder mål i forhold til Guds kjærlighet. Ikke bli motløs og fordøm deg selv, men si: Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk (Fil.4,13). Og la Gud hjelpe deg med å vinne seier på de områdene du trenger hjelp. For mitt vedkommende trenger jeg hjelp på alle områdene over. Jeg er av naturen ikke noe av det som står over, men når Guds kjærlighet (som faktisk er i mitt hjerte) får rom og jeg får hjelp av Den Hellige Ånd, kan jeg bli alt dette. Er ikke det herlig? Det er et ekte kristenliv. Det er å vise ekte kjærlighet i praksis - en kjærlighet som gir, og som gir, og som gir.
I dag skal vi se nærmere på hvordan vi i praksis kan vandre i kjærlighet.
1. Kor. 13 er kalt kjærlighetens kapittel. Der leser vi hva kjærligheten er. La oss se på versene 4-8:
"Kjærligheten er tålmodig, og den er vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig. Kjærligheten skryter ikke, er ikke oppblåst. Den oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg i sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten faller aldri bort" (1 Kor 13,4-8).
La oss slå fast én ting: Kjærlighet er ikke en følelse. Kjærlighet har faktisk ingen ting med følelser å gjøre. Kjærlighet er handling. Kjærligheten gjør noe, eller lar være å gjøre noe og gjør noe annet. Når jeg snakker om kjærlighet, snakker jeg om Guds kjærlighet i meg og i deg. Min egen såkalte kjærlighet duger ikke, så jeg må få Guds kjærlighet, og den har Han "... utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss" (Rom.5,5). Jeg har Guds kjærlighet i mitt hjerte, jeg må bare vite hvordan jeg skal bruke den. Og 1. Kor. 13 er en "brukermanual" for Guds kjærlighet. La oss se på de forskjellige punktene over.
Kjærligheten
- er tålmodig
- er vennlig (andre oversettelser sier velvillig)
- misunner ikke
- skryter ikke
- blåser seg ikke opp
- gjør ikke noe usømmelig
- søker ikke sitt eget
- lar seg ikke opphisse (blir ikke bitter)
- tenker ikke ut noe ondt (gjemmer ikke på det onde)
- gleder seg ikke over urett
- gleder seg ved sannhet
- utholder alt
- tror alt
- håper alt
- tåler alt
- faller aldri bort
Men hvordan kan jeg bli tålmodig fordi om Gud er tålmodig? Se på dette verset fra Rom.5,5: "Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss." Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter. Det betyr at jeg har Guds kjærlighet i mitt hjerte. Og da betyr det videre at når Gud er tålmodig, og Gud er kjærlighet, og at kjærligheten befinner seg i mitt hjerte, kan jeg også være tålmodig. Halleluja!
Men som med alle ting i Guds rike, må vi ta det imot i tro, og tro innebærer kamp.
"Strid troens gode strid, grip det evige livet, som du også ble kalt til og har bekjent som den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner" (1 Tim.6,12).
Tålmodighet kommer ikke av seg selv (ikke for meg, i hvert fall!). Men hvis jeg bevisst gir tålmodigheten rom, merker jeg at det skjer en forandring. Jeg kan lettere vente på ting nå enn jeg gjorde før. Jeg må ikke gjøre ting der og da, men kan vente. Jeg har bevisst gått inn for å gi tålmodigheten (= Gud = kjærligheten) rom. Det er en kamp mellom min gamle, utålmodige natur og Guds kjærlighetsnatur, men den kampen vinner Guds kjærlighet, for jeg har den sterke på min side.
På samme måte kan vi ta for oss alle punktene over. For hvert punkt kan vi si:
"Guds kjærlighet i meg er vennlig, derfor er jeg vennlig". Og så kan vi øve oss i vennlighet og be Gud hjelpe oss å fremelske vennlighet i oss. Hvis du gjør det, kan du være sikker på at du møter noen veldig uvennlige mennesker på din vei, men da er det viktig å møte uvennlighet med Guds vennlighet. Det er seier, å overvinne det onde med det gode!
Eller dette: "Guds kjærlighet tåler alt, derfor tåler jeg alt". Ting som før var utålelige for deg, blir enkle å håndtere, ja, du kan til og med like det etter hvert hvis du gir Guds kjærlighet rom.
Vi har alle forskjellige områder hvor vi trenger å bli "foredlet". Se i listen over om det er områder du trenger å vokse i, områder som du vet du ikke holder mål i forhold til Guds kjærlighet. Ikke bli motløs og fordøm deg selv, men si: Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk (Fil.4,13). Og la Gud hjelpe deg med å vinne seier på de områdene du trenger hjelp. For mitt vedkommende trenger jeg hjelp på alle områdene over. Jeg er av naturen ikke noe av det som står over, men når Guds kjærlighet (som faktisk er i mitt hjerte) får rom og jeg får hjelp av Den Hellige Ånd, kan jeg bli alt dette. Er ikke det herlig? Det er et ekte kristenliv. Det er å vise ekte kjærlighet i praksis - en kjærlighet som gir, og som gir, og som gir.
Hvordan kan jeg vandre i kjærlighet? - Del 1
"Og vandre i kjærlighet, slik også Kristus elsket oss og gav Seg Selv for oss, en offergave og et blodig offer for Gud, som en velbehagelig duft" (Ef.5,2).
Vandre i kjærlighet! Det er ikke bare en høflig anmodning, en hentydningen eller et forslag blant mange fra Gud til oss. Det er en befaling. Kristne mennesker skal vandre i kjærlighet.
Jeg tenker: "Hjelp! Hvordan gjør jeg det?"
I meg selv er jeg ikke spesielt kjærlig. Jeg går ikke rundt og har ømme og varme følelser for andre mennesker. Men Gud sier at jeg skal vandre i kjærlighet. Og når Han sier det, vil Han også gi meg kraft til å gjøre det. Sånn er det alltid. Det Han sier vi skal gjøre, hjelper Han oss med hvis vi er samarbeidsvillige og ønsker det samme som Ham og gjør det Han viser oss!
Ok, så jeg ser at Guds befaling er at jeg vandrer i kjærlighet, eller elsker min neste, som vi også kan si. Jeg vet at Gud vil gi meg kraft, styrke og evne til å gjøre det, men hvordan?
Hvis Gud var en Gud som befalte Sine barn å gjøre noe de ikke klarer på egenhånd og aldri viste dem hvordan de skulle gjøre det, var Han en urettferdig Gud. Men det er Han ikke. Han åpenbarer Sin vilje og Sine tanker for Sine barn:
"I samme stund frydet Jesus seg i Ånden og sa: 'Jeg takker Deg, Far, Herre over himmel og jord, for at Du har skjult dette for de vise og kloke og har åpenbart det for umyndige. Slik er det, Far, for dette var velbehagelig for Deg'" (Luk.10,21). Gud åpenbarer sin vei og vilje for "de umyndige", det er deg og meg som har tatt imot Ham.
"Men selv om vårt evangelium er skjult, er det for dem som går fortapt det er skjult (2 Kor.4,3). De som er utenfor Guds rike, forstår ikke evangeliet, Guds skatter er skjulte for dem. Men vi som har tatt imot Jesus og lever i samfunn med Ham, får oppleve at "hemmeligheten som i tidligere tider og for tidligere slekter har vært skjult, (...) nå er blitt åpenbart for Hans hellige (Kol.1,26).
Guds vei og vilje er åpenbart for oss som tror. Gud vil vise meg hvordan jeg kan vandre i kjærlighet, for kjærlighet er Guds vei og vilje.
I neste innlegg skal vi se mer på hvordan vi kan vandre i kjærlighet.
Vandre i kjærlighet! Det er ikke bare en høflig anmodning, en hentydningen eller et forslag blant mange fra Gud til oss. Det er en befaling. Kristne mennesker skal vandre i kjærlighet.
Jeg tenker: "Hjelp! Hvordan gjør jeg det?"
I meg selv er jeg ikke spesielt kjærlig. Jeg går ikke rundt og har ømme og varme følelser for andre mennesker. Men Gud sier at jeg skal vandre i kjærlighet. Og når Han sier det, vil Han også gi meg kraft til å gjøre det. Sånn er det alltid. Det Han sier vi skal gjøre, hjelper Han oss med hvis vi er samarbeidsvillige og ønsker det samme som Ham og gjør det Han viser oss!
Ok, så jeg ser at Guds befaling er at jeg vandrer i kjærlighet, eller elsker min neste, som vi også kan si. Jeg vet at Gud vil gi meg kraft, styrke og evne til å gjøre det, men hvordan?
Hvis Gud var en Gud som befalte Sine barn å gjøre noe de ikke klarer på egenhånd og aldri viste dem hvordan de skulle gjøre det, var Han en urettferdig Gud. Men det er Han ikke. Han åpenbarer Sin vilje og Sine tanker for Sine barn:
"I samme stund frydet Jesus seg i Ånden og sa: 'Jeg takker Deg, Far, Herre over himmel og jord, for at Du har skjult dette for de vise og kloke og har åpenbart det for umyndige. Slik er det, Far, for dette var velbehagelig for Deg'" (Luk.10,21). Gud åpenbarer sin vei og vilje for "de umyndige", det er deg og meg som har tatt imot Ham.
"Men selv om vårt evangelium er skjult, er det for dem som går fortapt det er skjult (2 Kor.4,3). De som er utenfor Guds rike, forstår ikke evangeliet, Guds skatter er skjulte for dem. Men vi som har tatt imot Jesus og lever i samfunn med Ham, får oppleve at "hemmeligheten som i tidligere tider og for tidligere slekter har vært skjult, (...) nå er blitt åpenbart for Hans hellige (Kol.1,26).
Guds vei og vilje er åpenbart for oss som tror. Gud vil vise meg hvordan jeg kan vandre i kjærlighet, for kjærlighet er Guds vei og vilje.
I neste innlegg skal vi se mer på hvordan vi kan vandre i kjærlighet.
tirsdag 8. februar 2011
"Ja og nei" eller "ja" eller "nei"?
Underoverskrift til dagens innlegg kan også være: "Er Gud schizofren?"
"Nei, naturligvis ikke," sier du sikkert. Jeg regner med at alle er enige i at Gud ikke er schizofren.
Når vi blir stilt overfor et konkret spørsmål som dette, er det lett å svare. Men mange kristne har en holdning til Gud som om Han er schizofren, eller delt, om du vil. De mener at Han er både ja og nei.
Jeg tenker først og fremst på spørsmålet om helbredelse. Helbreder Gud i dag? Mange vil si: "Ja, Gud helbreder idag, men ...". Og så forklarer de bort helbredelse med at de vet om en slektning eller bekjent som døde i 40-årene av kreft. "Så da helbreder Gud ikke alle idag, bare noen utvalgte. Og vi kan ikke vite hvem Han ønsker å helbrede og hvem Han ikke ønsker å helbrede".
For meg er en slik holdning det jeg kaller schizofren. Hvordan kan jeg forholde meg til en kjærlig Gud som vingler hit og dit og som jeg ikke kan stole på og vite hvor jeg har? Nei, min Gud er ikke slik. Se bare på dette skriftavsnittet:
"Da jeg altså planla dette, gjorde jeg det da på en lettsindig måte? Eller er det slik at det jeg planlegger, planlegger jeg ut fra kjødet, så det skulle være både ja, ja og nei, nei hos meg? Men Gud er trofast; vårt ord til dere var ikke både ja og nei. For Guds Sønn, Jesus Kristus, som blant dere ble forkynt av oss - av meg, Silvanus og Timoteus -, Han var ikke ja og nei, men i Ham var bare ja. For så mange som Guds løfter er, i Ham er de ja, og i Ham er de amen, Gud til ære ved oss (2 Kor 1,17-20. mine uthevinger).
Gud er ja og amen, Han er ikke ja og nei; Han er ikke nei; Han er JA OG AMEN!
Jeg syns jeg hører noen innvende: "Men jeg ba om dette og hint, og jeg fikk det ikke. Sa ikke Gud nei, da?"
Se på siste verset i skriftstedet over. Hva er det Gud sier "ja og amen" til? Det er Hans løfter. Han sier ikke ja til alle mine bønner, men Han sier ja til sine løfter. Hvis du finner et løfte i Bibelen og holder det fram for Gud og ber Ham om å oppfylle det, gjør Han det hvis vi ber i tro. "Men uten tro er det umulig å være til behag for Ham, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til og at Han er Den som belønner dem som søker Ham med iver (Hebr.11,6).
Her ser vi tre kriterier som må være oppfylt for at vi skal oppfylle kravene som må oppfylles for at Gud skal oppfylle sine løfter for oss:
La oss se på et eksempel som forvirrer mange:
I Salme 103,3 står det: "Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer". Her står det at Gud gjør TO ting: 1) forlater misgjerninger (tilgir synd) og 2) leger sykdommer (helbreder sykdommer). Allikevel er det tusenvis av kristne som går rundt og tror på den første delen av verset, men er usikre på, eller i verste fall ikke tror på den siste delen. Hvis Gud alltid tilgir synd, men bare noen ganger helbreder sykdommer, er Han delt, og det er Han ikke. Hvis Han alltid tilgir synd, helbreder Han også alltid våre sykdommer.
"Men hvorfor skjer det ikke alltid?" er et reelt og viktig spørsmål.
Jeg tror det ikke alltid skjer fordi vi ikke oppfyller vår del. Og der vi går feil oftest, er nok at vi ikke tror. Vi håper at Han vil helbrede, vi ønsker at Han skal helbrede, men vi tror det ikke. Det står at håpet ikke gjør til skamme, men tro og håp er ikke det samme. Håpet gir oss en forventning og noe å se fram til, mens troen vet at jeg har det uansett hvordan omstendighetene ser ut. "Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser" (Hebr.11,1). Tro er full visshet. Håpet ser framover og venter at noe skal skje, troen har det nå, fordi troen hviler i Guds løfter, som er JA!
Fremdeles usikker på om Gud sier både ja og nei? Les skriftstedene fra 2. Korinterbrev som er sitert over. Les dem igjen og igjen, og la sannheten i dem synke ned i deg uten at du stritter imot og holder på dine forutinntatte meninger. Troen kommer av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Guds Ord (Rom.10,17).
Det gjelder all slags forkynnelse. Hvis du hører at Gud ikke alltid helbreder, vil det være det du tror. Men ikke utsett ørene dine for den slags forkynnelse. Utsett ørene og øynene dine for Guds Ord. Se hva Han sier før du drar forhastede slutninger. Dine erfaringer og opplevelser er viktige for deg, men det er ikke alltid sikkert at dine erfaringer stemmer med Guds Ord. La Ordet gjøre sin virkning, og du vil aldri mer lure på om Gud er "ja og nei". I Ham er det bare JA OG AMEN!
"Nei, naturligvis ikke," sier du sikkert. Jeg regner med at alle er enige i at Gud ikke er schizofren.
Når vi blir stilt overfor et konkret spørsmål som dette, er det lett å svare. Men mange kristne har en holdning til Gud som om Han er schizofren, eller delt, om du vil. De mener at Han er både ja og nei.
Jeg tenker først og fremst på spørsmålet om helbredelse. Helbreder Gud i dag? Mange vil si: "Ja, Gud helbreder idag, men ...". Og så forklarer de bort helbredelse med at de vet om en slektning eller bekjent som døde i 40-årene av kreft. "Så da helbreder Gud ikke alle idag, bare noen utvalgte. Og vi kan ikke vite hvem Han ønsker å helbrede og hvem Han ikke ønsker å helbrede".
For meg er en slik holdning det jeg kaller schizofren. Hvordan kan jeg forholde meg til en kjærlig Gud som vingler hit og dit og som jeg ikke kan stole på og vite hvor jeg har? Nei, min Gud er ikke slik. Se bare på dette skriftavsnittet:
"Da jeg altså planla dette, gjorde jeg det da på en lettsindig måte? Eller er det slik at det jeg planlegger, planlegger jeg ut fra kjødet, så det skulle være både ja, ja og nei, nei hos meg? Men Gud er trofast; vårt ord til dere var ikke både ja og nei. For Guds Sønn, Jesus Kristus, som blant dere ble forkynt av oss - av meg, Silvanus og Timoteus -, Han var ikke ja og nei, men i Ham var bare ja. For så mange som Guds løfter er, i Ham er de ja, og i Ham er de amen, Gud til ære ved oss (2 Kor 1,17-20. mine uthevinger).
Gud er ja og amen, Han er ikke ja og nei; Han er ikke nei; Han er JA OG AMEN!
Jeg syns jeg hører noen innvende: "Men jeg ba om dette og hint, og jeg fikk det ikke. Sa ikke Gud nei, da?"
Se på siste verset i skriftstedet over. Hva er det Gud sier "ja og amen" til? Det er Hans løfter. Han sier ikke ja til alle mine bønner, men Han sier ja til sine løfter. Hvis du finner et løfte i Bibelen og holder det fram for Gud og ber Ham om å oppfylle det, gjør Han det hvis vi ber i tro. "Men uten tro er det umulig å være til behag for Ham, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til og at Han er Den som belønner dem som søker Ham med iver (Hebr.11,6).
Her ser vi tre kriterier som må være oppfylt for at vi skal oppfylle kravene som må oppfylles for at Gud skal oppfylle sine løfter for oss:
- Jeg må komme til Gud i tro; jeg må tro at Han er til
- Jeg må tro at Han lønner meg når jeg kommer til Ham
- Jeg må søke Ham med iver
La oss se på et eksempel som forvirrer mange:
I Salme 103,3 står det: "Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer". Her står det at Gud gjør TO ting: 1) forlater misgjerninger (tilgir synd) og 2) leger sykdommer (helbreder sykdommer). Allikevel er det tusenvis av kristne som går rundt og tror på den første delen av verset, men er usikre på, eller i verste fall ikke tror på den siste delen. Hvis Gud alltid tilgir synd, men bare noen ganger helbreder sykdommer, er Han delt, og det er Han ikke. Hvis Han alltid tilgir synd, helbreder Han også alltid våre sykdommer.
"Men hvorfor skjer det ikke alltid?" er et reelt og viktig spørsmål.
Jeg tror det ikke alltid skjer fordi vi ikke oppfyller vår del. Og der vi går feil oftest, er nok at vi ikke tror. Vi håper at Han vil helbrede, vi ønsker at Han skal helbrede, men vi tror det ikke. Det står at håpet ikke gjør til skamme, men tro og håp er ikke det samme. Håpet gir oss en forventning og noe å se fram til, mens troen vet at jeg har det uansett hvordan omstendighetene ser ut. "Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser" (Hebr.11,1). Tro er full visshet. Håpet ser framover og venter at noe skal skje, troen har det nå, fordi troen hviler i Guds løfter, som er JA!
Fremdeles usikker på om Gud sier både ja og nei? Les skriftstedene fra 2. Korinterbrev som er sitert over. Les dem igjen og igjen, og la sannheten i dem synke ned i deg uten at du stritter imot og holder på dine forutinntatte meninger. Troen kommer av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Guds Ord (Rom.10,17).
Det gjelder all slags forkynnelse. Hvis du hører at Gud ikke alltid helbreder, vil det være det du tror. Men ikke utsett ørene dine for den slags forkynnelse. Utsett ørene og øynene dine for Guds Ord. Se hva Han sier før du drar forhastede slutninger. Dine erfaringer og opplevelser er viktige for deg, men det er ikke alltid sikkert at dine erfaringer stemmer med Guds Ord. La Ordet gjøre sin virkning, og du vil aldri mer lure på om Gud er "ja og nei". I Ham er det bare JA OG AMEN!
søndag 6. februar 2011
Fast eller flytende?
Overskriften tyder på at jeg snakker om renter i dag, men det gjør jeg ikke. Jeg snakker om livet og hva som påvirker oss til å leve det livet vi lever.
Alle mennesker har en bakgrunn, vi kommer fra noe, vi har levd et langt eller kort liv og har opplevd en del ting. Spørsmålet jeg vil stille deg og meg i dag er: Hvorfor tar jeg de avgjørelsene jeg tar og hva er mine beveggrunner for å leve som jeg gjør?
Det høres kanskje filosofisk ut, så la oss komme ned på et mer forståelig plan. "No man is an island", sies det. Vi lever i en verden hvor vi blir påvirket hele tiden, og disse påvirkningene påvirker meg og er med på å styre livet mitt. Hvilke "arenaer" er det som påvirker meg? Jeg tenker det er fire hovedarenaer påvirkningene kommer fra:
Hvor lenge er det siden du hørte en positiv nyhet på nyhetene? Kan du ikke huske? Det er ikke noe rart, for nyheter er pr. definisjon dårlige nyheter. Media forteller oss alt som skjer som har negativt fortegn: krig, sykdom, ulykker, katastrofer og skandaler. Og vi som lesere, hørere eller seere av media, blir påvirket av disse negative nyhetene.
Det neste som påvirker oss, er omstendigheter. "Det som skjer, det skjer", sier vi. "Det er ikke noe vi kan gjøre med det", sier vi også. Og så lar vi livet seile sin skjeve gang forbi oss, uten å tenke over at vi har noe vi skulle ha sagt.
Det siste punktet er erfaringer. "Det gikk dårlig sist jeg søkte jobb, så jeg gidder ikke søke igjen", "Ingen har noen gang satt pris på det jeg gjør, så det er ikke noe vits å forsøke", "Jeg er en fiasko, og forblir en fiasko". Slike uttalelser viser at du har hatt dårlige erfaringer tidligere i livet, og ingen har sagt til deg at du kan forandre på ting.
For forandre på ting er nettopp det som er poenget med dette innlegget. Fast eller flytende? Er det noe som er fast? Finnes det noe i denne verden som ikke forandrer seg fra dag til dag, og som er stødig og sikkert?
Ja, ja, og atter ja. Hans navn er Jesus. Han er fast og stødig, og Hans Ord forandrer seg aldri. "Men Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine, og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet!" (2 Tim.2,19). En fast grunnvoll, det er det jeg trenger i en stadig omskriftelig verden.
Husker du liknelsen om de to mennene som bygde husene sine, den ene på sand og den andre på fjell? Konklusjonen var at den som bygde på sand mistet huset sitt da flommen kom, men han som bygde på fjell, bevarte huset sitt, for det var bygget på fast grunn.
"Derfor, hver den som hører disse mine ord og gjør efter dem, han blir lik en forstandig mann, som bygget sitt hus på fjell; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, men det falt ikke; for det var grunnlagt på fjell" (Matt.7,24-25).
Hva betyr det "å bygge huset sitt på fjell"? Det betyr at vi hører Guds ord og gjør etter det. I vår sammenheng betyr det at vi hører Guds Ord og tror det heller enn det som andre mennesker og media forteller oss. Det betyr at Guds Ord betyr mer og er viktigere for oss enn våre omstendigheter og erfaringer. Når erfaringene sier at jeg ikke klarer å takle det som møter meg, sier Guds Ord at "Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk" (Fil.4,13). Og når jeg føler at jeg blir redd og ikke ser hvordan jeg skal kunne møte fremtiden, sier Salme 9,10:
"Og Herren er en borg for den undertrykte, en borg i nødens tider".
"Men det var da," sier du kanskje, "det var en annen tid, og jeg lever NÅ!" Da er det godt at NOE ikke forandrer seg, og "Jesus Kristus er igår og idag den samme, ja til evig tid" (Hebr.13,8). Det Han var og lovte Sine barn på det gamle og det nye testamentets tid, det er og lover han Sine barn i dag.
Fast eller flytende? Valget er vårt, ditt og mitt. Jeg velger den faste grunnvoll som "står om enn tårnene faller". Om verden forandrer seg, farer lurer og omstendigheter skremmer, holder Guds Ord det det lover. Og Han har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende! (Matt. 28,20).
Alle mennesker har en bakgrunn, vi kommer fra noe, vi har levd et langt eller kort liv og har opplevd en del ting. Spørsmålet jeg vil stille deg og meg i dag er: Hvorfor tar jeg de avgjørelsene jeg tar og hva er mine beveggrunner for å leve som jeg gjør?
Det høres kanskje filosofisk ut, så la oss komme ned på et mer forståelig plan. "No man is an island", sies det. Vi lever i en verden hvor vi blir påvirket hele tiden, og disse påvirkningene påvirker meg og er med på å styre livet mitt. Hvilke "arenaer" er det som påvirker meg? Jeg tenker det er fire hovedarenaer påvirkningene kommer fra:
- Andre mennesker (familie, venner, kollegaer osv.)
- Media
- Omstendigheter
- Erfaringer
Hvor lenge er det siden du hørte en positiv nyhet på nyhetene? Kan du ikke huske? Det er ikke noe rart, for nyheter er pr. definisjon dårlige nyheter. Media forteller oss alt som skjer som har negativt fortegn: krig, sykdom, ulykker, katastrofer og skandaler. Og vi som lesere, hørere eller seere av media, blir påvirket av disse negative nyhetene.
Det neste som påvirker oss, er omstendigheter. "Det som skjer, det skjer", sier vi. "Det er ikke noe vi kan gjøre med det", sier vi også. Og så lar vi livet seile sin skjeve gang forbi oss, uten å tenke over at vi har noe vi skulle ha sagt.
Det siste punktet er erfaringer. "Det gikk dårlig sist jeg søkte jobb, så jeg gidder ikke søke igjen", "Ingen har noen gang satt pris på det jeg gjør, så det er ikke noe vits å forsøke", "Jeg er en fiasko, og forblir en fiasko". Slike uttalelser viser at du har hatt dårlige erfaringer tidligere i livet, og ingen har sagt til deg at du kan forandre på ting.
For forandre på ting er nettopp det som er poenget med dette innlegget. Fast eller flytende? Er det noe som er fast? Finnes det noe i denne verden som ikke forandrer seg fra dag til dag, og som er stødig og sikkert?
Ja, ja, og atter ja. Hans navn er Jesus. Han er fast og stødig, og Hans Ord forandrer seg aldri. "Men Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine, og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet!" (2 Tim.2,19). En fast grunnvoll, det er det jeg trenger i en stadig omskriftelig verden.
Husker du liknelsen om de to mennene som bygde husene sine, den ene på sand og den andre på fjell? Konklusjonen var at den som bygde på sand mistet huset sitt da flommen kom, men han som bygde på fjell, bevarte huset sitt, for det var bygget på fast grunn.
"Derfor, hver den som hører disse mine ord og gjør efter dem, han blir lik en forstandig mann, som bygget sitt hus på fjell; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, men det falt ikke; for det var grunnlagt på fjell" (Matt.7,24-25).
Hva betyr det "å bygge huset sitt på fjell"? Det betyr at vi hører Guds ord og gjør etter det. I vår sammenheng betyr det at vi hører Guds Ord og tror det heller enn det som andre mennesker og media forteller oss. Det betyr at Guds Ord betyr mer og er viktigere for oss enn våre omstendigheter og erfaringer. Når erfaringene sier at jeg ikke klarer å takle det som møter meg, sier Guds Ord at "Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk" (Fil.4,13). Og når jeg føler at jeg blir redd og ikke ser hvordan jeg skal kunne møte fremtiden, sier Salme 9,10:
"Og Herren er en borg for den undertrykte, en borg i nødens tider".
"Men det var da," sier du kanskje, "det var en annen tid, og jeg lever NÅ!" Da er det godt at NOE ikke forandrer seg, og "Jesus Kristus er igår og idag den samme, ja til evig tid" (Hebr.13,8). Det Han var og lovte Sine barn på det gamle og det nye testamentets tid, det er og lover han Sine barn i dag.
Fast eller flytende? Valget er vårt, ditt og mitt. Jeg velger den faste grunnvoll som "står om enn tårnene faller". Om verden forandrer seg, farer lurer og omstendigheter skremmer, holder Guds Ord det det lover. Og Han har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende! (Matt. 28,20).
Abonner på:
Innlegg (Atom)
