Fred

F-R-E-D. Et ord som blir mye brukt i mange sammenhenger, men som synes å være mangelvare i mange menneskers liv, også kristnes.

I en verden full av uro, usikkerhet og turbulens på nesten alle områder, er det kun én ting som virker forlokkende, nemlig fred.
Jesus sa mye om fred da han var her på jorden. "Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden." (Johannes 16,33).
Jesus la aldri noe imellom, han sa det akkurat som det er: I verden har dere trengsel. Det var et faktum på Jesu tid, og det er et faktum i vår tid. I verden har du trengsel, i verden har jeg trengsel. Første skritt på veien til den fred bare Jesus kan gi, er å innrømme at i verden har du trengsel. Ikke prøv å undervurdere trengselens virkning i livet ditt, innrøm at det ikke alltid er lett å leve som en kristen. Fortell Jesus at du synes det er vanskelig å forstå hvorfor ting er som de er. Han hører deg og han forstår deg. Ja, han forstår deg og meg bedre enn vi gjør det selv. Jeg forstår ikke alltid mine egne tanker, handlinger og problemer, men HAN forstår. Han har jo vært der selv! "Han er prøvet i alt i likhet med oss", sier bibelen i Hebreerne 4,15a. Og hvordan var utgangen på Jesu prøvelser? Han var uten synd! "For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd." (Hebr 4,15 Min utheving)
Jesus ble prøvet mer enn noen annen person har blitt og vil bli prøvet, men han kom gjennom prøvelsene uten synd.
Da Jesus sa til disiplene at de skulle få hans fred, var Jesus nesten ferdig med livet på jorden som menneske. Han hadde gjort nesten alt det Gud hadde planlagt han skulle gjøre, "bare" korsdøden og oppstandelsen sto igjen. Han visste hva det var å leve som et menneske på jorden, og han ga disiplene (og dermed oss som kom etterpå, jfr. Johannes 17,20), den beste oppmuntringen han kunne, nemlig at de kunne ha fred midt i verden med alle dens prøvelser og trengsler.
"Det er jo fint," sier du kanskje, "men hvordan skal jeg få tak i den freden? Hele livet mitt er et eneste stort kaos, og jeg ser ingen ende på elendigheten."
Det som er så godt med Jesus, er at han gir oss ikke bare en opplysning om hvordan ting kan være, men han gir oss også opplysning om hvordan vi kan få det han snakker om. I samme åndedrag som han sier til disiplene at de kan ha hans fred, sier han også hvordan det kan skje. "Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden!"
Vi ser denne rekkefølgen:

• Jesus har talt til disiplene (kapitlene 14-16 i Johannes evangelium)
• Han forklarer hvorfor han har talt til dem: for at de skal ha fred
• Hvem skal de ha fred i? I Jesus!
• Hva har de i verden? Trengsel
• Skal de se på trengselen? Nei, de skal se på Jesus og være frimodige
• Hvorfor skal de være frimodige midt i trengselen når de ser på Jesus? Fordi han har overvunnet verden

"Verden" i denne sammenhengen betyr ikke at han har slått de romerske herskerne og utropt seg selv til keiser over romerriket. "Verden" i denne sammenhengen er det greske ordet "kosmos". Egil Strand sier i "Håndbok til det nye testamentet": "Grekerne brukte order kosmos i flere betydninger. Grunntanken i ordet er orden, harmoni; og da det som er velordnet, er tiltalende, betydde kosmos også skjønnhet...det ordnede verdensaltet, universet, dels jorden og det som befant seg der og dessuten: menneskehten. I NT brukes kosmos stort sett i samme betydning ... om jorden og det som finnes der, menneskeheten og menneskelivet slik som det er uten samfunn med Gud - syndig og gudfiendtlig.

Så da Jesus sa til disiplene at han hadde "overvunnet verden", var det ikke den geografiske verden han mente, men det gudløse samfunnet, tidsånden, ja, rett og slett det (og den) onde.

Og når det/den onde er overvunnet, kan vi gå inn i den freden som er tilgjengelig i Jesus. Den freden som overgår all forstand: "Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus." (Fil 4,7). Når jeg føler at uro og problemer vil ta overhånd i mitt liv, hvor er det uroen "setter seg"? Det er først og fremst i tankene. Jeg kverner rundt og rundt på det som er vanskelig, og jo mer jeg tenker på det, jo verre blir det. Men Jesus sier at hans fred skal bevare mine tanker. Jeg må erstatte uro-tankene med Jesus-tankene. Når tankene mine sier: "Dette er for vanskelig, du kommer aldri ut av den situasjonen du er i nå", erstatter jeg det med: "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk!" (Fil 4,13) og "Min Gud skal etter sin rikdom fylle all min trang i herlighet i Kristus Jesus". (Fil 4,19).

Og jeg vet at siden Jesus har overvunnet verden, har han det siste ordet. Når Jesus sier jeg HAR fred, HAR jeg fred. Jeg må bare ta det til meg, tro det og gjøre det til mitt. Da kan ingen kraft i verden ta det fra meg!

I går, i dag og til evig tid!

"Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid." (Hebr 13,8)

"Jesus sa da: Når dere får opphøyet Menneskesønnen, da skal dere forstå at jeg er den jeg er..." (Johannes 8,28)
"Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere." (2. Mos 3,14)
Jeg var på kurs i indre helbredelse i helgen, og jeg må innrømme at det gikk et lys opp for meg. Noen kjenner kanskje til begrepet teofostisk betjening (http://www.theophostic.com/), som går ut på at Jesus kommer til i vårt indre med sitt lys og sin helbredelse. Ikke bare i nåtid, men også i fortid. Jeg har ikke helt forstått hvordan han kan gjøre det, men skriftstedene over gjorde det klart for meg.
Jesus ER. For han er ikke tiden på samme måte som vi ser og oppfatter tid. Jesus ER i går på samme måte som han ER i dag og som han alltid ER i morgen. Så når noe vondt skjedde meg da jeg f.eks. var to år, kan Jesus gå inn i den situasjonen fordi han ER da jeg var to år. Han kan lyse med sitt lys på det som hendte, lege sår og bryte lenker og bånd. "For den Gud som bød at lyset skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram." (2. Kor 4,6, min utheving. Les gjerne 2. Kor 3,17-4.6 for sammenhengens skyld )
Gud vil helbrede mennesker fra indre sår og smerter. Han ønsker å sette deg og meg fri slik at vi kan leve våre liv i frihet. Det var jo derfor Jesus kom, for å sette mennesker i frihet. Men det har vært et område som menighetene ikke har hatt kunnskap om tidligere. Men nå setter Gud mennesker i stand til å sette andre fri i Jesu navn. Vi trenger menigheter hvor lemmene er frie og klare til å ta imot innhøstningen som vil komme.
Jeg ber om og ønsker at jeg må være rede og jeg håper at du gjør det samme for din del. Høsten er stor, men arbeiderne få. Vi må be Herren drive arbeidere ut til sin høst, arbeidere som er hele og ikke mangler noe. Det er Guds ønske for deg og meg.

Himmelens rike er nær

"Og når dere går ut, forkynn at himmelens rike er nær. Helbred de syke, rens de spedalske, reis opp de døde, driv ut onde ånder. Dere har mottatt det fritt, så gi det videre fritt." (Matteus 10,7-8).

Himmelens rike er nær. Vi har hørt det mange ganger både lest og forkynt. Men har det virkelig gått opp for oss hva det betyr? For det første: Hva er himmelens rike?
Vi som bor i Norge bor i kongeriket Norge. Vårt "rike" er Norge. I Norge har vi et bestemt styresett, vi har lover og regler som gjelder for landet vårt og vi har demokratisk valgte politiske ledere. Andre land har sitt "rikes" lover, regler og ordninger.
Himmelens rike ikke styrt av demokratiske lover og regler. Himmelens rike er ikke et demokrati, men et teokrati. Det er Gud som styrer, og han alene bestemmer. Og fordi Gud er god, og Gud er kjærlighet, kan vi stole fullt og helt på "lederen" og vite at han vil alle sine "undersåtter" vel.
Og skriftstedet over sier at dette riket er nær. Det kom til oss gjennom Jesus. Jesus brakte Guds rike, eller himmelens rike, nær til oss på jorden. Den som i tro tar imot Jesus og blir født på nytt, får tilgang til himmelens rike. Da blir vi ikke bare en borger av Norge, men en borger av himmelen.
Og hva kjennetegner himmelens rike?
Mange som flykter fra sitt eget land og kommer til Norge som flyktninger, gjør det fordi de har hørt om alle godene og all verferden vi har i Norge. Landet vårt kjennetegnes ved gode ordninger og velferd. Man hva kjennetegner himmelens rike? Hvorfor skal jeg ønske å komme dit?
Det er mange kjennetegn ved himmelens rike, og noen av dem står i vers 8 som jeg siterte over: De syke helbredes, de spedalske renses, de døde reises opp fra døden og onde ånder blir kastet ut. Det er noe av det Gud ønsker skal kjennetegne himmelens rike. Men problemet for Gud, hvis jeg kan si det sånn, er at han gjør ikke dette selv. Han trenger deg og meg til å utføre himmelens rikes handlinger. Hvis ikke du og jeg som er borgere av himmelens rike utfører dette rikets handlinger, vil de ikke bli utført. Dette er både et stort privilegium og et stort ansvar. Men Gud har ikke latt oss være alene med dette store ansvaret. Han sendte Den hellige ånd som er vår hjelper og som gir oss kraft til å utføre de oppgavene Gud har gitt hver og en av oss.
Så oppmuntringen til deg og meg i dag er at Himmelens rike ikke bare er nær, men Himmelens rike er HER. Og det er du og jeg som ved Den hellige ånds kraft og rettledning utfører himmelens rikes oppgaver.
La oss gå med frimodighet inn i en ny dag i vissheten om at vi er borgere av himmelens rike!

Gud utfrir og hjelper

"Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære." (Salme 91,15)

Herlige ord. Tenk at Gud vil svare meg, være med meg i nøden og utfri meg!


Har du noen gang vært i en situasjon hvor du har trengt Guds hjelp der og da? Har du ropt til Gud at du trengte hans hjelp? Har han svart? Fikk du hjelp?


Du behøver ikke svare, men det neste spørsmålet er grunnleggende for vårt forhold til Gud og det kan du svare på: Hva er det som får Gud til å svare? Svarer han alltid på våre rop og bønner? Kommer det alltid et svar når jeg roper? Jeg må svare nei på disse spørsmålene. Behovet kan være kjempestort (i alle fall i mine øyne), men noen ganger virker det som om Gud er taus, blind og døv. Men det er han naturligvis ikke. Han både ser, hører og kan snakke. Men - og her er "hemmeligheten" som gjorde at jeg fikk et totalt nytt syn på det å rope til Gud med min nød og mine behov: Gud responderer ikke på mine behov, men på min tro!


"Men uten tro er det umulig å tekkes Gud (være til behag for Gud). For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." (Hebr. 11,6)


Det er UMULIG å tekkes Gud uten tro. Gud lar seg ikke bevege av våre behov. Hvorfor? Fordi han har gitt oss TROEN som er sterkere enn enhvert behov. Troen gjør at jeg kan leve et liv uten å mangle noe. "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting" (Salme 23,1). Hvis jeg tror det, er troen på ordet sterkere enn mine behov, og jeg kan be Gud om det jeg vil, og jeg skal få det. (Johannes 16,24 og Jakob 1,6)
Dersom jeg ikke øver opp troen i "gode" dager, er det lite sannsynlig at jeg klarer å øve opp sterk tro i det øyeblikket jeg virkelig trenger Guds hjelp. Derfor er det daglige samfunnet med Jesus og daglig bibellesing (troen kommer av forkynnelsen), så viktig. Det blir på samme måte som når en idrettsmann trener for en fremtidig konkurranse. Skal spenst, muskler og hurtighet være på plass under konkurransen, må han øve på forhånd. Sånn er det også med oss kristne. Skal troen være på plass når jeg trenger den, må jeg øve på forhånd. Du vet ikke når det dukker opp et behov hvor du virkelig trenger tro. Derfor må vi være rede i tide og utide.

Kar av forskjellige slag

"I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire. Noen kar er til ærefullt bruk, andre til vanære." (2. Tim. 2,20).

Har du noen gang hørt andre si eller sagt selv at det er ok å være et kar av tre eller leire? Gud sier jo her at det finnes kar av alle slag, gull, sølv, tre og leire. Og så kan vi kanskje tenke at vi overlater til "de store" å være kar av gull og sølv, mens vi "vanlige kristne" kan være kar av tre og leire. Gud har jo sagt det, så det må være ok å være et leirkar, kan vi tenke.

Men er det det Gud egentlig sier her? Det er en god regel å aldri lese et skriftsted uavhengig av sammenhengen. Mye vondt har kommet ut av å løsrive skriftsteder fra sammenhengen det står i. Og hvis vi leser sammenhengen som skriftstedet over står i, ser vi at det her snakkes om å holde seg rene og borte fra "verden" og verdslige lyster. Og vers 21 har en viktig opplysning til oss om hvordan vi skal forholde oss til disse tingene: "Den som nå har renset seg så han holder seg borte fra disse vanærens kar, blir selv et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning." (Min utheving). Og så fortsetter Paulus i de neste fem versene med å snakke om hva vi skal gjøre for å rense oss.

Hvem er det som kan gjøre noe for å bli et kar til ære? Er det Gud? Nei, det er "den som". "Den som" betyr du og jeg og alle som gjør noe for å følge det som står. Du og jeg kan selv avgjøre hva slags kar vi ønsker å være. Hvis vi ikke

• flyr ungdommens lyster
• jager etter rettferdighet, tro, kjærlighet og fred
• viser fra oss de tåpelige og uforstandigs stridsspørsmål som føder strid
• er vennlige mot alle
• er villige til å tåle ondt
• tilretteviser med saktmodighet dem som sier imot (vv 22-26).

da forblir vi et kar til vanære, eller et kar av tre og leire. Men vi kan bli et kar av gull og sølv ved å gjøre det som skal til, jfr. listen over. Det er DU OG JEG som bestemmer hvilken type kar vi skal bli ved det livet vi lever.

Og hvis vi lurer på hva vi skal velge, har 5. Mosebok 30,19 et godt råd: "Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. VELG DA LIVET, så du kan få leve, du og din ætt!" (Min utheving).

Velg livet!

Avvisning - ingen kjenner til det bedre enn Jesus

"Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Elo'i, Elo'i, lama sabaktani! Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Markus 15,34).

Mange mennesker har problemer med å takle hverdagen, og de vet ikke helt hvorfor. Det kan være en ubestemmelig følelse av å ikke strekke til, ikke være god nok eller ikke leve opp til forventningene som andre og en selv stiller.

Jeg tror at i mange tilfeller skyldes det at vi er blitt avvist på ett eller annet stadium i livet. Jeg hørte Derek Prince (i opptak) tale om at mange får inn opplevelsen av avvisning (avvisningens ånd) allerede i morslivet. Dersom mor ikke ønsker babyen, opplever fosteret avvisningen, og hvis det ikke gjøres noe med den, lever man med avvisningens ånd hele livet.

Jeg vet ikke om det er noen trøst i en slik situasjon, men det er i alle fall et faktum at Jesus ble avvist av Gud, sin Far, da han hang på korset. Smerten i spørsmålet han stilte og som jeg har sitert over, kan vi bare tenke oss. Ikke bare at Gud ikke likte det Jesus var delaktig i (all verdens synd), ikke bare at Han snudde seg vekk fordi han ikke ville se sin sønn lide, men Gud forlot ham. Jeg tror det var det verste for Jesus i hele korsfestelsesprosessen, det at hans Far forlot ham. Han ble totalt avvist av den han alltid hadde klynget seg til, stolt på og elsket.

Vår opplevelse av avvisning vil aldri bli så total som Jesus'. Gud vil aldri forlate oss, Han vil aldri avvise oss. Om alle andre forlater oss, vil ikke Gud gjøre det. Og siden Jesus kom for å "... sette undertrykte fri..." (Lukas 4,18), og han har gitt oss makt til å "...drive ut onde ånder..." (Markus 16,17) i sitt navn, kan vi bli fri fra avvisningens ånd.

Jeg ønsker deg en god og FRI dag i dag!

Lovsyng Herren!

"Nå løfter jeg mitt hode høyt over mine fiender rundt omkring meg. Jeg vil ofre jubeloffer i hans telt, jeg vil synge og lovsynge for Herren" (Salme 27,6).

Jeg vet ikke hvor mange ganger Bibelen oppfordrer oss til å lovsynge Herren, men det er MANGE. Både det gamle og det nye testamentet har mange oppfordringer til å prise og lovsynge Herren. Det er ikke alltid jeg føler at jeg har lyst til å lovsynge Herren. Men skriftstedet over sier noe om vår holdning til det å prise Gud. Det står jeg vil ofre jubeloffer, jeg vil synge og lovsynge for Herren. Altså er det å lovsynge og prise Gud noe jeg bestemmer meg for å gjøre, eller bestemmer meg for å ikke gjøre.
Hvis jeg virkelig ønsker noe, gjør jeg alt i min makt for at det skal skje. Hvis jeg virkelig ønsker å slanke meg 5 kg, spiser jeg mindre eller annerledes enn tidligere og jeg trimmer mer. Jeg vet at kiloene raser ikke av uten at jeg gjør noe for det. Hvis jeg virkelig ønsker å ta den turen jeg har hatt lyst på lenge, bruker jeg pengene mine på den og ikke på andre ting. Hvis jeg virkelig ønsker å gjøre Guds vilje, bruker jeg viljen min til å lovsynge og prise Ham, for jeg vet at det behager Gud å bli lovprist og lovsunget.
Når det kommer til stykke, handler ALT i livet (også kristenlivet) om jeg virkelig ønsker noe eller ikke. Det jeg virkelig ønsker, bruker jeg viljen min til å gjennomføre. Jeg vil er et godt utgangspunkt for et rikt og fremgangsrikt liv.
Er det tungt å prise Gud? Ser du ingen grunn til å lovsynge Ham? I verset i innledningen leste vi at jeg vil OFRE jubeloffer ... Kanskje du må ofre noe for å komme inn i det livet og det forholdet til Gud som du lengter etter? Kanskje jeg må gi opp min egen lyst til å gjøre mine egne ting og ofre noe til Gud? Kanskje det er jubeloffer og lovsanger som kommer fra et hjerte som vil tekkes Gud jeg må ofre? Jeg har forsøkt det, og det virker. Når jeg lovsynger og priser Gud for Hans godhet og frelse, og jeg gjør det ut fra viljen min og ikke følelsene, vil følelsene følge etter.
Jeg setter Guds ønske foran mitt eget ønske, og det fører alltid til at Gud vinner skikkelse i meg og jeg blir velsignet.
Ha en velsignet, lovprisende dag i Hans nærhet!

Født på nytt til et levende håp!

"Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde..." (1. Peter 1,3)

Et nytt år med sine mange utfordringer, gleder, sorger og opplevelser står foran oss. Hva venter jeg av det nye året? Har jeg noen forventninger eller føler jeg at jeg ikke har noe å se fram til?

Dagens lille oppmuntring handler om at Gud har født deg og meg på nytt til et levende håp. Hva er et håp? Ifølge ordboka er det "desire for something to happen, combined with the expectation that it will". (Oxford Advanced learner's dictionary), altså et ønske om at noe skal skje kombinert med forventningen om at det vil skje. Et håp er på en måte det samme som et ønske, men med en (reell) forventning knyttet til det. Jeg forventer at det jeg ønsker skal skje.

Nå er det ikke alle ønsker som blir oppfylt. Oppfyllelsen er i stor grad avhengig hva som er grunnlaget for ønsket mitt. Ønsker jeg meg 20 varmegrader og sol i Norge i januar, er det et fåfengt håp. Ønsker jeg meg at alle mennesker skal være snille mot meg, er det et fåfengt håp. Det vil ikke skje. Men ønsker jeg meg noe som er etter Guds vilje og som jeg ser i Hans ord, har håpet mitt et anker som gjør at jeg kan forvente at det skjer. I dagens bibelvers ser vi at det er Gud som har født oss på nytt til et levende håp... Ikke et dødt håp som svever rundt uten grunnlag, men det er et levende håp. Håpet om "...en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere (deg og meg) i himlene - dere (vi) som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid." (1. Peter 1,4-5).

For et håp! For en fremtid! Og for en nåtid! For håpet om arven som er omtalt her gjelder ikke bare evigheten på den andre siden, det gjelder også her og nå. Frelsen er en stadig pågående prosess, den er ikke en enkeltstående, avsluttet handling da vi tok imot Jesus og ble født på nytt. Frelse kommer fra det greske ordet sozo og det betyr "hel" og "frisk", å redde tilbake til den skapelsesmessige intakte, friske, hele tilstand som menneskene var i før fallet. Sozo innebærer den fullkomne tilværelsen, kroppslig, sjelelig og åndelig fullkommenhet. Dette er det vi håper på når vi er født på nytt. Og det er ikke et forgjengelig og uoppnåelig håp, men et håp som bygger på Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.

Så kan vi gå det nye året i møte med et levende håp og en jublende glede.

Godt nytt håpefullt år!