Ordet bærer frukt

Markus 4,20: Men dette er de som ble sådd i den gode jord; de som hører ordet og tar imot det og bærer frukt; noen tretti foll, noen seksti foll, noen hundre foll." (Min utheving).

Liknelsen om såmannen er godt kjent blant de kristne. De av oss som har gått på søndagsskolen for en del år siden, husker sikkert flanellografen med såmannen som strødde frø rundt seg. Jeg syntes han så så trist ut der han gikk med frøene sine.

Og det er trist at frøene blir sådd og det blir mindre frukt enn det kunne vært.

Guds ord er frøene. Det blir sådd ut til alle som vil høre. Men i denne liknelsen forteller Jesus oss at det er ikke nok å høre, vi må også ta imot. Og det er når vi tar imot, at troen kommer, for troen kommer ved Guds ord. Og uten tro er det umulig å tekkes Gud. Det herlige er at når vi hører ordet og tar imot det, så er det Gud som forårsaker at ordet bærer frukt. Det er ikke vårt eget strev eller vår fortjeneste. Vår del av fruktproduseringen er å høre og ta imot ordet. Kanskje det å ta imot ordet er det vanskeligste. Å høre det er enkelt, det krever kun at vi bruker ører eller øyne. Men å ta imot, det krever et åpent sinn, det krever at vi ikke kommer med motargumenter eller stiller kritiske spørsmål. Å spørre Gud om hva han mener med ordet, er naturligvis greitt. Maria spurte engelen hvordan det skulle gå til at hun skulle få et barn, siden hun ikke hadde vært sammen med noen mann. Det var et ærlig spørsmål som fikk et ærlig svar.

Men når vi stiller kritiske spørsmål fordi vi ikke liker det Guds ord sier, eller fordi vår tradisjon sier noe annet og vi ikke kan eller ønsker å forandre oppfatning, da tar vi ikke imot ordet, og det produserer ikke frukt i vårt liv.

Så i dag vil jeg be Gud vise meg om jeg har noen forutinntatte meninger eller holdninger eller tradisjoner som går imot det han sier til meg i ordet. Og hvis jeg har det, vil jeg la dem fare, ta imot ordet og la det bære frukt, tretti, seksti, og forhåpentligvis hundre foll i mitt liv.

Framtidshåp

"For jeg vet de tanker jeg tenker om deg, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi deg framtid og håp. og du skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på deg. Du skal søke meg, og du skal finne meg når du søker meg av hele ditt hjerte".
"For jeg vil gi deg helsen tilbake og lege dine sår, sier Herren."
(Jeremia 29, 11-13 og 30,17.)

Hvis du noen gang har tenkt at Gud bryr seg om alle andre, men ikke om deg, så les skriftstedene over en gang til. Han bryr seg om DEG og han bryr seg om MEG. I det første sitatet står det dere og deres, men siden jeg er en del av "dere", har jeg gjort det personlig. Og Gud er den enkeltes Gud. Han er min Gud, Han er din Gud. Om ingen andre i hele verden ville være Hans barn, ville Han gjort akkurat det samme som Han gjorde for min skyld og for din skyld.

Gud har bare gode tanker om og for oss. Han ER kjærlighet, Han har ikke kjærlighet, eller Han produserer ikke kjærlighet, men Han ER kjærlighet. Det er Hans vesen, det er sånn Han er. Jeg synes det er vanskelig å forstå, men jeg ber Gud åpenbare det for mitt indre menneske. Og jeg er i Ham og Han er i meg! Det er stort, ja, nesten for stort til å kunne være sant. Men det ER sant. Og Han vil gi meg framtid og håp, og han har mitt beste for øye. Han har bare gode tanker for meg, fredstanker, helbredelsestanker, kjærlighetstanker.

Det er grunn til å prise Ham i dag, og takke Ham for Hans godhet.
Halleluja!

Ser Han meg?

Har du vært i en situasjon hvor du syntes alt var bare mørkt og vanskelig? Har du noen gang tenkt at Gud ikke var der eller ikke brydde seg? Når alt du tenkte var at du ønsket å dø?
Jeg tror vi har vært der de fleste av oss. Du kjenner den gnagende følelsen i mageregionen, fortvilelsen tar overhånd og du vet ikke din arme råd.
Da er det godt å vite at:
"Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må vente på ham." (Job 35,14).
I dag har jeg lyst til å minne om at tro er ingen følelse, det er en bestemmelse. Det jeg beskrev innledningsvis er følelser; følelse av å ville gi opp, følelse av at Gud har forlatt meg, følelse av å ville gjøre slutt på alt.
Men Gud gir oss alltid et valg, enten kan vi holde fast på følelsene våre (som ofte fører oss bort fra Gud), eller vi kan "... påkalle ditt navn, [vi kan] manne oss opp til å holde fast ved deg." Es 64,6.
Manne oss opp til å holde fast ved deg? Ja, det er det han sier. På engelsk står det: "And there is none that calleth upon thy name, that stirreth up himself to take hold of thee..." (min uthevelse).
Altså går det an å gjøre noe med følelsene våre. Det er mulig å vende oss bort fra følelser som vil ødelegge oss, og vende oss til Gud og hans ord.
Er det lett? Nei, men det går an. Og når du og jeg bestemmer oss for å holde fast på Guds ord og la det få fortrinn i livet vårt, da er Gud på vår side; den sterkeste er med oss, for: "... Er Gud for oss, hvem er da imot oss? (Rom 8,31). Det underforståtte svaret her er INGEN. Når Gud er for oss, er ingen imot oss, ikke følelsene våre, ikke fiendene våre og ikke erkefienden selv, Satan.
La oss holde fast på Guds ord, la det få fortrinn i livet vårt i dag.

Når det ser umulig ut - hva da?

Alle har vel fra tid til annen vært i en situasjon som så umulig ut - umulig sett fra vårt menneskelige ståsted. Vi kunne ikke se noen vei ut, vi hadde til og med mistet håp om at ting skulle ordne seg.

Men i dag vil jeg minne meg selv og eventuelle lesere om Daniels tre venner, Sadrak, Mesak og Abed-Nego som ble kastet i ildovnen. En historie fra søndagsskolen som er fin å vise barna på flanellograf? Ja, men MYE, MYE mer enn det. En historie om hvordan mennesker kan se på situasjoner som ser umulige ut, og IKKE miste håpet. Hvordan? Fordi de ser Gud i situasjonen, og Hans utgang er alltid mye bedre og annerledes enn min menneskelige hjernes utgang.

Hør bare her: De tre vennene nektet å tilbe gudebildet som kong Nebukadnesar hadde satt opp, og dette kunne ikke kongen tåle. Hans stolthet ble krenket og hans ære satt på spill. Han truer med å kaste vennene i ildovnen hvis de ikke faller ned og tilber gudebildet, og han sier: "Og hvem er den gud som kan frelse dere fra min hånd?" (Daniel 3,15).

Ganske skremmende, ikke sant? Vennene har to valg: enten å forandre mening og falle ned å tilbe gudebildet, eller å bli kastet i ildovnen. Så lett det hadde vært å "chicken out" i en sånn situasjon. Dersom frykten hadde tatt overhånd, ville de bøyd seg ned og tilbedt gudebildet. Men disse guttene visste hvem de trodde på. De svarte: "Vår Gud, som vi tjener, han er mektig til å frelse oss. Av den brennende ildovnen og fra din hånd, konge, vil han frelse. Men hvis ikke, så skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbe det gullbildet du har stilt opp." (vv 17-18).

Her har vi tre unge menn som VET PÅ HVEM DE TROR. De tar sjansen på å miste sine liv og satser på at Gud vil redde dem. Og det gjør Han. Selv med en ovn som var sju ganger hetere enn vanlig (v. 19), er det ikke en eneste skade på dem. Og ikke nok med det: "Men jeg ser fire menn som går løse omkring midt inne i ilden, og det er ingen skade å se på dem. Og den fjerde ser ut som en gudesønn." (v 25), sa kongen da han så hva som skjedde. Gudesønnen - Jesus - var der med dem. Og de kom helskinnet og uskadet ut av ovnen. Og ikke nok med det; kongen vendte tvert om og ga befaling om at hele folket skulle tilbe Gud og han ga Sadrak, Mesak og Abed-Nego ære og makt i landskapet Babel (v 29-30).

Snakk om å vinne MER ENN SEIER! Hvordan skjedde det? Det skjedde fordi tre unge menn turde å stole på Gud i en tilsynelatende umulig situasjon. De overlot resultatet til Gud. På samme måte kan VI vinne seier i de vanskelige og tilsynelatende umulige situasjonene vi står overfor. Vi må bare frimodig bekjenne (for oss selv og for andre) at det Gud har sagt i sitt ord, det er Han mektig til å gjøre. Og da vil vi også oppleve at "... i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss." (Rom 8,37).

En ny skapning

I dag vil jeg bare minne om et vers i bibelen, 2. Kor. 5,17:

"Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt!"

En ny skapning - tenk så stort. Jeg skal få legge av det gamle, og ta på meg det nye, det nye livet som er i Jesus. Det er stort!

Fortvilet? Ikke fortvil!

"Jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse meg." (Salme 55,17)
Av og til føles det som om alt bare er vanskelig og negativt. Gud synes uendelig langt unna, freden og gleden i Ham er bare som ulne dotter fra en fjern fortid. Problemene er STORE og TILSTEDE, og de ser ikke ut til å forsvinne.
Men i slike situasjoner er det viktigere enn noen gang å la Guds ord få komme til, enten ved å tvinge oss til å lese i bibelen, eller ved å ha et lager av gode skriftsteder "i hjertet", som vi kan øse av ved behov. Som det skriftstedet jeg begynte med. Det står at "jeg VIL rope til Gud..."
Det er så lett å følge følelsene våre. Det kommer naturlig. Vi behøver ikke streve for å følge følelsene, for de er der hele tiden. Og å gi seg over til følelsene er enkelt, men ikke alltid (nesten aldri) lurt.
Det som har med Guds rike å gjøre, har først og fremst med VILJEN å gjøre. Jeg VIL rope til Gud. Hva skjer da? "Herren skal frelse meg". Ordet "frelse" er det greske ordet "sozo" som betyr å utfri, helbrede, fullkommengjøre. I vår norske tradisjon legger vi ofte kun én ting i ordet "frelse", og det er å bli tilgitt våre synder og komme til himmelen når vi dør. Og det er en viktig, og den viktigste delen av det. Men "sozo" betyr så mye mer. Det betyr å bli fridd ut fra det ondes herredømme, og bli satt over i Guds elskede sønns rike. Er det fortvilelse der? Nei. Er det sykdom der? Nei. Er det mord, hor, tyveri og forbannelse der? Nei. Der er det FRIHET og FRED.
Og den friheten og freden som finnes i Guds rike, den friheten og freden kan du og jeg få ta del i. Men vi må ta den til oss, vi må akseptere og motta den. Og når jeg roper til Gud, vil han frelse meg. Halleluja!

Død og liv er i tungens vold (Ordspr. 18.21a).

Død og liv. Alvorlige og viktige ord med enorme konsekvenser. Med død tenker vi på slutten av noe, ugjenkallelighet, noe som aldri mer kommer tilbake. Men liv er det motsatte; sprudlende, eksisterende, levende.
Og ordet i overskriften sier at vi kan velge om vi vil ha død eller liv. Hvordan? Med tungen vår, dvs. ved hjelp av ordene vi sier. Resten av verset lyder: "... og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt". Frukt er et resultat av en prosess. Hvis vi tenker oss et frukttre, er det mange "ingredienser" som skal til for at vi skal kunne høste epler om høsten: vann, sol, bestøving, (vind, insekter), gjødsel og tid, for å nevne noen. Dessuten må treet være friskt. Hvis treet er sykt, blir frukten også syk. Vi hadde mange frukttrær i hagen hjemme da jeg var liten, og når noe av frukten var skurvete og innskrumpet, sa foreldrene mine at det var fordi treet hadde kreft.
På samme måte som naturlig frukt må ha optimale forhold for å bli best, er det med tungens frukt. Den må også ha optimale forhold for å produsere det beste, dvs. liv.
Å være i noens "vold" betyr å være i noens makt (engelsk: Death and life are in the power of the tongue). Det er ganske sterkt å se at tungen min har makt over livet mitt, ikke bare til en viss grad, ikke bare av og til, men tungen har makt over død og liv, hele tiden, hver dag, hele livet.
Men som med frukten på treet, tar det tid å utvikle tungens "frukt". Hva er det tungen produserer? Ord.
Det er mange skriftsteder i bibelen som omhandler "ord". Her er noen få av disse:
"En saktmodig tunge er et livets tre, men en falsk tunge sårer hjertet" (Ordspr. 15,4)
"En mann gleder seg når hans munn kan gi svar. Hvor godt er et ord i rette tid!" (Ordspr. 15,23)
"Den som akter på ordet, skal finne lykke." (Ordspr. 16,20)
"Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv. Men den som lukker sine lepper vidt opp, for ham blir det til ulykke." (Ordspr. 13,3).
"Den rettferdiges lepper gir næring til mange, men dårer dør, fordi de er uten forstand." (Ordspr. 10,21).
Vi ser at ordene utfører noe i alle disse eksemplene. Og ord skaper.
Og fra Det nye testamentet:
"Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! - og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje. (Markus 11,23). (Min utheving).
Her ser vi at Jesus forteller disiplene at det de sier skal skje, ikke det de ber om, ikke det de tenker, ikke det de håper, men det de sier.
Jeg tror vi i stor grad har undervurdert betydningen av ordene våre. Hva sier jeg til daglig? Hva sier jeg om min situasjon? Hvis jeg er syk og ønsker å bli frisk, sier jeg: "Å, jeg er så syk!!!" Eller sier jeg: "Ved Jesu sår har jeg fått legedom" (1. Peter 2.24).
"Men det er jo å lyve", sier du kanskje. "Hvis jeg er syk, blir det galt å si at jeg er frisk".
Før jeg gir deg et skriftsted som viser at det ikke er å lyve, har jeg lyst til å ta deg med på et lite eksperiment. Tenk deg at du er tilskuer under skapelsen. Gud har skapt himmelen og jorden, og han så at jorden var øde og tom og det var mørkt overalt. (1. Mos. 1,1-2). Tenk deg at Gud hadde gjort som vi gjør mange ganger, vi bekrefter det som er og gir opp å endre situasjonen. Tenk deg at Gud hadde sagt: "Her er det jommen mørkt. Fy så mørkt det er. Jeg tror aldri det kan bli lys her. Hvordan i alle dager skal det bli lyst her, det er jo så forferdelig mørkt. Nei, det kommer nok alltid til å være mørkt!" Og så hadde han trukket seg tilbake til "huset sitt" og latt jorden være mørk for alltid.
Men nei, Gud gjorde heldigvis ikke det. Han så at det var mørkt, men istedenfor å tale det som var, altså den nåværende situasjonen, talte han det han ønsket skulle bli. Han talte det ønskede resultatet. Han sa: "Det bli lys!" Og det ble lys (v. 3).
Bibelen har mange eksempler på å tale det ønskede resultat. Abraham er ett av disse eksemplene. Og skriftstedet som summerer opp Abrahams "tunge" og det resultatet han oppnådde, er Rom. 4,17: "... og kaller på det som ikke er til, som om det var til".
Det var det Jesus gjorde i Markus 11 og som han sa at disiplene (og vi) skulle gjøre. Vi skal "kalle på det som ikke er til, som om det er til". Dvs. vi skal bruke tungen til å si det vi ønsker, ikke til å bekrefte det bestående.
Dersom vi er syke og ønsker å bli friske, skal vi bekjenne Guds ord angående helbredelse. Uansett hva vi ønsker å oppnå og hvilken situasjon vi ønsker å komme ut av, skal vi ikke bekjenne situasjonen som den er, men bekjenne hva Guds ord sier om den situasjonen.
Død og liv er i tungens makt. Men som med naturlig frukt, tar det tid for tungens frukt å modnes. Det er vanligvis ikke nok å bekjenne det ønskede resultat én gang, og så har du det. Ordet må vannes, gjødsles, gis tid, og så kommer frukten - garantert. Og det gjelder uansett om du sier negative eller positive ting.
Hvis dette er nytt for deg, og du ikke har lært å "kalle det som ikke er, som om det er", er det en god anledning å begynne å gjøre det i dag. Ta den første og beste situasjonen som dukker opp og som du ønsker å forandre. Begynn å tale Guds ord angående den situasjonen, gjør det stadig, og ikke tillat deg å la negative ord slippe ut av munnen din angående den situasjonen. Hvis Guds ord er sant, og det er det, vil situasjonen måtte endre seg etter det du sier.

Ikke frykt, bare tro!

"På den dag da jeg frykter, setter jeg min lit til deg". (Salme 56,4)
Det er herlig å være frelst. Og ordet "frelse" kommer av "sozo" som bl.a. betyr "hel", "frisk". Det innebærer å redde tilbake det falne menneske til det hele mennesket Gud skapte. Vi har lett for å tenke at "frelse" betyr å komme til himmelen når vi dør. Det er naturligvis en del av det, og herlig å tenke på og se fram til. Men "frelse" betyr også at vi kan leve i frihet her på jorden. Det jeg tenker på i dag er først og fremst å være fri fra frykt. Mange mennesker frykter for noe hele tiden. Men i Jesus og Hans frelsesverk er vi frikjøpt fra syndens og dødens makt, og satt over i Guds rike. Og i Guds rike er det ikke synd, sykdom, død og frykt. Derfor kan vi også bli fri og vandre i frihet uten frykt.

Gleden i Herren

"Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder". (Jesaja 12,3).

Når du tenker på en kilde, hva tenker du på? Sannsynligvis en brønn med vann. Og hvis du tenker som meg, så tenker du en brønn som renner over av friskt, kaldt, klart og godt vann.
Bibelen beskriver frelsen som en slik kilde. Og den kilden skal vi øse av. Men hva med andre kilder? Er det andre kilder i livet mitt? Og hvilket opphav har i tilfelle de?
Salme 87,7: "Og de som synger og danser, skal si: Alle mine kilder er i deg." Alle mine kilder! Det er mitt ønske for mitt liv, at alle mine kilder skal være i Herren. Men det er ingen selvfølge at det er slik.
I Jeremia 2,13 står det: "For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann." Det går altså an for Guds folk å hogge sine egne brønner, brønner som ikke holder vann. Men det blir et tomt og utilfredsstillende liv.
Nei, vi må drikke av frelsens kilder. Som Jesus sa: "Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv. (Joh 4,14). Når vi drikker av livets kilde, blir vi ikke tørste, og kilden i oss renner over til andre. Det er et herlig liv!