Død og liv er i tungens vold (Ordspr. 18.21a).

Død og liv. Alvorlige og viktige ord med enorme konsekvenser. Med død tenker vi på slutten av noe, ugjenkallelighet, noe som aldri mer kommer tilbake. Men liv er det motsatte; sprudlende, eksisterende, levende.
Og ordet i overskriften sier at vi kan velge om vi vil ha død eller liv. Hvordan? Med tungen vår, dvs. ved hjelp av ordene vi sier. Resten av verset lyder: "... og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt". Frukt er et resultat av en prosess. Hvis vi tenker oss et frukttre, er det mange "ingredienser" som skal til for at vi skal kunne høste epler om høsten: vann, sol, bestøving, (vind, insekter), gjødsel og tid, for å nevne noen. Dessuten må treet være friskt. Hvis treet er sykt, blir frukten også syk. Vi hadde mange frukttrær i hagen hjemme da jeg var liten, og når noe av frukten var skurvete og innskrumpet, sa foreldrene mine at det var fordi treet hadde kreft.
På samme måte som naturlig frukt må ha optimale forhold for å bli best, er det med tungens frukt. Den må også ha optimale forhold for å produsere det beste, dvs. liv.
Å være i noens "vold" betyr å være i noens makt (engelsk: Death and life are in the power of the tongue). Det er ganske sterkt å se at tungen min har makt over livet mitt, ikke bare til en viss grad, ikke bare av og til, men tungen har makt over død og liv, hele tiden, hver dag, hele livet.
Men som med frukten på treet, tar det tid å utvikle tungens "frukt". Hva er det tungen produserer? Ord.
Det er mange skriftsteder i bibelen som omhandler "ord". Her er noen få av disse:
"En saktmodig tunge er et livets tre, men en falsk tunge sårer hjertet" (Ordspr. 15,4)
"En mann gleder seg når hans munn kan gi svar. Hvor godt er et ord i rette tid!" (Ordspr. 15,23)
"Den som akter på ordet, skal finne lykke." (Ordspr. 16,20)
"Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv. Men den som lukker sine lepper vidt opp, for ham blir det til ulykke." (Ordspr. 13,3).
"Den rettferdiges lepper gir næring til mange, men dårer dør, fordi de er uten forstand." (Ordspr. 10,21).
Vi ser at ordene utfører noe i alle disse eksemplene. Og ord skaper.
Og fra Det nye testamentet:
"Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! - og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje. (Markus 11,23). (Min utheving).
Her ser vi at Jesus forteller disiplene at det de sier skal skje, ikke det de ber om, ikke det de tenker, ikke det de håper, men det de sier.
Jeg tror vi i stor grad har undervurdert betydningen av ordene våre. Hva sier jeg til daglig? Hva sier jeg om min situasjon? Hvis jeg er syk og ønsker å bli frisk, sier jeg: "Å, jeg er så syk!!!" Eller sier jeg: "Ved Jesu sår har jeg fått legedom" (1. Peter 2.24).
"Men det er jo å lyve", sier du kanskje. "Hvis jeg er syk, blir det galt å si at jeg er frisk".
Før jeg gir deg et skriftsted som viser at det ikke er å lyve, har jeg lyst til å ta deg med på et lite eksperiment. Tenk deg at du er tilskuer under skapelsen. Gud har skapt himmelen og jorden, og han så at jorden var øde og tom og det var mørkt overalt. (1. Mos. 1,1-2). Tenk deg at Gud hadde gjort som vi gjør mange ganger, vi bekrefter det som er og gir opp å endre situasjonen. Tenk deg at Gud hadde sagt: "Her er det jommen mørkt. Fy så mørkt det er. Jeg tror aldri det kan bli lys her. Hvordan i alle dager skal det bli lyst her, det er jo så forferdelig mørkt. Nei, det kommer nok alltid til å være mørkt!" Og så hadde han trukket seg tilbake til "huset sitt" og latt jorden være mørk for alltid.
Men nei, Gud gjorde heldigvis ikke det. Han så at det var mørkt, men istedenfor å tale det som var, altså den nåværende situasjonen, talte han det han ønsket skulle bli. Han talte det ønskede resultatet. Han sa: "Det bli lys!" Og det ble lys (v. 3).
Bibelen har mange eksempler på å tale det ønskede resultat. Abraham er ett av disse eksemplene. Og skriftstedet som summerer opp Abrahams "tunge" og det resultatet han oppnådde, er Rom. 4,17: "... og kaller på det som ikke er til, som om det var til".
Det var det Jesus gjorde i Markus 11 og som han sa at disiplene (og vi) skulle gjøre. Vi skal "kalle på det som ikke er til, som om det er til". Dvs. vi skal bruke tungen til å si det vi ønsker, ikke til å bekrefte det bestående.
Dersom vi er syke og ønsker å bli friske, skal vi bekjenne Guds ord angående helbredelse. Uansett hva vi ønsker å oppnå og hvilken situasjon vi ønsker å komme ut av, skal vi ikke bekjenne situasjonen som den er, men bekjenne hva Guds ord sier om den situasjonen.
Død og liv er i tungens makt. Men som med naturlig frukt, tar det tid for tungens frukt å modnes. Det er vanligvis ikke nok å bekjenne det ønskede resultat én gang, og så har du det. Ordet må vannes, gjødsles, gis tid, og så kommer frukten - garantert. Og det gjelder uansett om du sier negative eller positive ting.
Hvis dette er nytt for deg, og du ikke har lært å "kalle det som ikke er, som om det er", er det en god anledning å begynne å gjøre det i dag. Ta den første og beste situasjonen som dukker opp og som du ønsker å forandre. Begynn å tale Guds ord angående den situasjonen, gjør det stadig, og ikke tillat deg å la negative ord slippe ut av munnen din angående den situasjonen. Hvis Guds ord er sant, og det er det, vil situasjonen måtte endre seg etter det du sier.