lørdag 12. desember 2009

Gi Gud ære!

"For alt dette skjer for deres skyld, for at nåden må bli rik og virke rikelig takksigelse fra så mange flere, til Guds ære." (2. Kor. 4.15

Har du noen gang lurt på hvordan du kan gi Gud ære? Hva du kan gjøre for å gjøre Gud glad og være til behag for ham? Jeg tror alle kristne har et ønske om å behage Gud, og i vår menneskelige iver tenker vi på hva vi kan GJØRE for Gud. Og Gud har oppgaver for alle, det mangler ikke på ting vi kan, skal og bør gjøre for Gud. Men enda større for Gud tror jeg det er at vi vil VÆRE for Gud. Hva mener jeg med det? Jo, jeg mener at det å " bare" være stille (eller ikke så stille) sammen med Gud, tilbe ham og takke ham for det han har gjort og gjør for oss, er velbehagelig for Gud. I skriftstedet jeg begynte med, ser vi en rekkefølge:
  1. Nåden blir rik (stor) og den
  2. virker takksigelse som igjen fører til at
  3. Gud blir æret.

Hvordan blir nåden stor? Nåden ER stor. Det er nåde at jeg er frelst, det er nåde at jeg kan stå opp hver dag, det er nåde at jeg har det jeg trenger, det er nåde at jeg får tjene Gud, osv. osv. ALT som skjer i livet er av nåde. Hvis ikke det var for Guds nåde, ville ingen av oss ha vært her. Det er ALLTID noe å være takknemlig for, og når vi er takknemlige, blir Gud æret.

Har du forsøkt å leve et liv i takksigelse eller takknemlighet? Mange ganger tenker vi at det må være noe spesielt som skjer for at jeg skal takke Gud. Og det er fint å takke Gud for det spesielle som skjer. Andre ganger tenker vi at vi må føle oss takknemlige før vi takker. Det er fint å føle glede og takknemlighet. Men det er enda større å takke under alle forhold. Å leve et liv i takknemlighet. La takknemlighet bli en livsstil. Start dagen med å takke Gud for en ny dag og alt du har. Og gjennom dagen kan du takke ham for det du ser rundt deg; naturen, solen eller skyene, vinden, osv.

La takken stige opp til Gud som et offer, det er til Guds behag. Og han blir æret ved vår takksigelse.

Ha en flott dag i takksigelse til Herren.

tirsdag 1. desember 2009

Ingen skjønner meg!!!

Dagens overskrift er ironisk ment. Utgangspunktet er Jesu ord i Lukas 6,20-23:

20 "Og han løftet sine øyne, så på sine disipler og sa: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres.

21 Salige er dere som nå hungrer, for dere skal bli mettet. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le.

22Salige er dere når menneskene hater dere, og når de støter dere ut, spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld.

23 Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen." (Mine uthevinger)



Tenk deg en situasjon hvor du er fattig, du er sulten, du gråter, andre hater deg, støter deg ut, spotter deg og ikke vil ha noe med deg å gjøre. Hva gjør du? Som alltid i livet er det (minst) to måter å reagere på. Vi kan reagere på menneskelig, kjødelig vis, eller vi kan reagere på åndelig, guddommelig vis. I skriftstedene over gir Jesus oss en god oppskrift på hvordan vi skal reagere når "ingen skjønner meg". Han sier at


  • når jeg er fattig skal jeg trøste meg med at Guds rike er mitt

  • når jeg er sulten skal jeg trøste meg med at jeg skal bli mettet

  • når jeg gråter skal jeg stole på at Gud vil gi meg latter

  • når mennesker hater meg, støter meg ut, spotter meg og ikke vil ha noe med meg å gjøre for Menneskesønnens skyld, skal jeg trøste meg med at jeg er salig.

Den dagen noe av dette skjer, skal jeg glede meg og springe av fryd! Hvorfor? Jo, fordi jeg har en stor lønn i himmelen.


Det er imidlertid viktig å legge merke til at det negative som skjer må skje for Menneskesønnens skyld. Ikke fordi jeg er en vanskelig person å omgås, ikke fordi jeg er sur og grinete fordi jeg ikke får viljen min, men fordi jeg lever i samfunn med Jesus og Han er min Mester og Herre. Det betyr at jeg ikke ser på omstendighetene som de er, men ser på Sannheten som DEN er. Sannheten i Guds ord gir meg trøst, håp og oppmuntring.

Hvis vi har Guds ord for øye og lar det være vår "oppskrift" for livet, blir det som skjer med oss av mindre betydning. "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk" (Fil 4,13). Det er et godt utgangspunkt for en god dag.

Må Gud velsigne deg i dag!

søndag 29. november 2009

Tro - kunnskap - forkynnelse

Det er mange som sier at de ikke KAN tro. De får det ikke til, sier de. Og med det rettferdiggjør de seg selv på en måte og fraskriver seg ansvaret for å tro. Men i Hebreerne 11,6 står det at "...uten tro er det umulig å tekkes Gud (være til behag for Gud). Vil Gud be oss ha tro for å være ham til behag, uten at det er mulig for oss å oppnå det? Nei, da ville Gud være urettferdig, og det er han ikke. Hvis Gud sa: "Dere må ha tro for at jeg skal bli fornøyd, men det er så vanskelig å tro at ingen av dere, eller bare noen få, klarer det," ville han ikke være til å stole på. Men vi vet at han ER til å stole på og han ER rettferdig.
Hvorfor er det da tilsynelatende så vanskelig å tro? Jesus sa at om vi har tro som et sennepsfrø, kan vi si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg. Og ingen ting skal være umulig for dere. (Matteus 17,20). Men i steden for å gå veien som fører til tro, ser vi på vanskelighetene i livet vårt og tenker at det fjellet er for stort til at min tro kan flytte det.
Vi trenger å tenke nytt! Vi trenger å tenke Jesus-tanker og ikke ego-tanker. Vi må "study to show ourselves approved" som det heter på engelsk i 2. Tim 2,15. På norsk: "Legg vinn på å kunne framstille deg for Gud som en som holder prøve ..."
Hvordan holder vi prøve for Gud? Ved å tro. Det er troen som viser vårt ståsted som kristne. Det er troen som gjør om vi seirer eller feiler. Det er ved å tro at vi overvinner kjempene i våre liv.
Men hvordan kommer troen? Vel, den kommer ikke ved at vi sutrer og klager over hvor vondt eller dårlig vi har det. Den kommer ikke ved at vi tenker på at vi skulle ha mer tro. Den kommer heller ikke ved at vi forteller oss selv hvor vanskelig det er å tro.
Troen kommer ved forkynnelsen av Guds ord (Rom. 10,17). Vi får ikke tro av å lese romaner eller se på såpeopera på TV, men vi får tro ved å lese Guds ord og å lese og høre bibelsk riktig utleggelse av ordet.
Ved å lese og høre Guds ord, får vi kunnskap, og kunnskapen er grunnlaget for tro. Hvordan kan jeg tro noe jeg ikke vet om? Hvis noen setter inn 1000 kroner på bankkontoen min, nyter jeg ikke godt av det før jeg vet om det. Hvis Gud har tilveiebrakt helbredelse for meg, nyter jeg ikke godt av det før jeg vet at den finnes. I 2. Peter 2,20 står det: "For dersom noen ved kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet ..." (min utheving). Det er ved å ha kunnskap om en ting at den tingen kan bli virkelig for meg. Hvis en venn sier til meg at han eller hun har satt inn 1000 kroner på bankkontoen min, kan jeg ikke bruke pengene bare fordi han eller hun sa det. Hvis jeg aldri går og sjekker, men tenker at det er nok ikke sant, blir pengene stående der uten at jeg nyter godt av dem. På samme måte med Guds ord. Gud har sagt så mange herlige ting i sitt ord, men hvis jeg ikke vet hva som står der, eller hvis jeg ikke bryr meg om å ta dem til meg, gjør ikke ordet meg noe godt. Det utfører ikke det Gud sendte det til å utføre. Og jeg går glipp av mange velsignelser.
I dag vil jeg utfordre deg til å lese i Guds ord, finne et løfte som gjelder deg, og holde fast på det. Tenk på det, ikke bare der og da, men gjennom dagen og dagene som kommer. La Guds ord få plass i ditt sinn, så vil det få plass i ditt hjerte, og du får tro.
Å tro er så lett at ikke engang en dåre kan gå vill. Det er djevelen som har fortalt oss at det er vanskelig å tro, men han er en slagen og overvunnet fiende. Ordet er levende og virkekraftig og utretter det det sier. Ta det til deg, og se troen vokse i ditt liv.

fredag 27. november 2009

Hvorfor frelste Gud oss?

"For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv" (Johannes 3,16).

Dette skriftstedet tror jeg er det skriftstedet som flest mennesker kan utenat. Det er på en måte grunnlaget og kjernen i vår tro. Og her står det svart på hvitt hvorfor Gud frelste oss. Har du tenkt over det - hvorfor Gud frelste deg? Mange vil sikkert si at det var for at jeg ikke skal gå fortapt. Og det er naturligvis riktig. "Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss." (Gal 3,13). Guds plan var å kjøpe oss fri fra lovens forbannelse så vi ikke skal gå evig fortapt.
Men det er også en del til av verset som jeg tror mange, spesielt i de religiøse sirkler, overser. Nemlig at vi skal ha evig liv. Og vers 14 i Galaterne 3 sier: "Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om."
Å bli frelst handler om å ikke gå fortapt, men det handler i like stor grad om å ha evig liv. Men hva betyr det å ha evig liv? Mange tenker på livet etter døden. Vi skal leve evig sammen med Jesus. Og det er riktig. Men betyr det noe mer? Betyr det noe for meg og deg her og nå i dette livet? Ja, absolutt. Verset fra Galaterne 3 som vi nettopp leste, sier at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene. Hva er Abrahams velsignelse, når skulle den komme og hvem er hedningene? Hvis vi kan svare på disse tre spørsmålene, kan vi se mer av hvorfor Gud frelste oss. Så la oss ta for oss spørsmålene ett for ett.
  1. Hva er Abrahams velsignelse? I 5. Mosebok 28, 1-14 har vi en liste med velsignelser som Gud lovet de som "hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud, som jeg gir deg i dag ... Og alle disse velsignelsene skal komme over deg og nå deg, så sant du hører på Herrens, din Guds røst." Og så ramser Gud opp velsignelser over alle livets forhold. Men, sier du kanskje, dette er jo velsignelser som gjaldt Abrahams ætt. Hvordan kan de være aktuelle for meg i dag? Og må jeg holde alle budene for å ta del i alle velsignelsene? Vi må være klar over at i den gamle pakt, før Jesus døde og sto opp, var det budene som var veien til "frelse". Hvis man kunne holde alle budene, ble man ansett som rettferdig, eller frelst vil vi si i dag. Men det var ingen som kunne holde alle budene, derfor var det på en måte et mål å leve etter, men ganske uoppnåelig. Men så kom Jesus, og han var det første og siste menneske som klarte å leve et feilfritt liv. Han klarte å holde alle budene. Og vi som tar imot ham får del i Abrahams velsignelse, leste vi i Galaterne 3,14. Så når jeg blir frelst og lar Jesu død og oppstandelse gjelde for meg, har jeg del i alle de herlige velsignelsene som står oppramset i 5. Mosebok 28,1-14.
  2. Når skulle Abrahams velsignelse komme? Som vi leste, kom den til Abrahams ætt i det gamle testamentet, så alle disse herlige velsignelsene var tilgjengelige for folk i den gamle pakt. Men siden ingen klarte å holde alle budene som var en forutsetning for å motta velsignelsene, var det ingen som til fulle vandret i dem før Jesus kom. Abraham og flere andre vi leser om i det gamle testamentet opplevde mange av Guds velsignelser, men ingen klarte å leve i hele Guds "velsignelses-pakke".
  3. Hvem er hedningene, som skal få del i Abrahams velsignelse? Det er du og jeg og alle andre ikke-jøder som har tatt imot Jesus som sin frelser og herre. Før Jesus kom var det utenkelig at noen av jødenes rettigheter skulle tilfalle hedningene, men i Kristus Jesus er vi som var langt borte kommet nær til ved Kristi blod. (Efeserne 2,13).

Det betyr at alle de herlige velsignelsene som er nevnt i 5. Mosebok 28 er mine og dine hvis vi tar vår tilflukt til Jesus. Det er vel herlig? Halleluja!

mandag 16. november 2009

Guds husfolk

"Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk..." (Efeserne 2,19).

Vi er Guds husfolk leser vi her. Men hva betyr det å være Guds husfolk? Det er et uttrykk som ikke er så vanlig i det norske språket. Kanskje det var det før, men jeg kan ikke huske å ha hørt det.
Når jeg ikke helt forstår hva noe betyr, går jeg gjerne til en eller flere engelske oversettelser av bibelen. Det pleier å oppklare skriftstedet. Og det som på norsk er oversatt "Guds husfolk", er i flere engelskspråklige bibler oversatt "God's household", eller Guds husholdning ville vi kanskje si.
De som bor i én og samme bolig er én husholdning, eller familie. Hva kjennetegner folk som bor sammen? De har samme tilgang på det som er i huset, de spiser stort sett det samme, de eier det samme og bruker det samme. Uansett om det er unge eller gamle så har de et eierforhold til huset eller leiligheten. Det som er i huset er tilgjengelig for alle. Og de er glade i hverandre (eller burde være det!).
Men siden det er "Guds husfolk", eller Guds husholdning, må det bety at Gud også bor der. Har han samme tilgang til det som er i huset som menneskene som bor der? Har Gud en like naturlig plass rundt middagsbordet som far, mor, storesøster og lillebror?
Han ønsker å ha hedersplassen. Han ønsker å være tilstede i alle situasjoner i huset. Han ønsker å være delaktig i hver enkelt beboers liv. "I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden." (Ef. 2,21-22).
Gud ønsker at alle i vår husholdning skal bli bygd opp til en Guds bolig i Ånden. Da blir det godt å være der for alle som bor i huset.
Min bønn for i dag er at jeg lar Gud slippe til i min husholdning, så han får hedersplassen. Da faller alt annet på plass og jeg får et harmonisk hjem hvor det er godt å være.

mandag 9. november 2009

Selvrettferdig eller Jesusrettferdig?

En merkelig overskrift? Ja, kanskje. Men forhåpentligvis ransakende. Utgangspunktet er Jesu lignelse om fariseeren og tolleren i Lukas 18:
"Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre..." (v 9, min utheving).
Går det an å stole på sin egen rettferdighet? Ja, ifølge Jesus er det ikke helt uvanlig. Vi kjenner historien. Fariseeren og tolleren gikk opp til tempelet for å be. Tolleren slo blikket ned og sa. "Gud, vær meg synder nådig!" (v 13). Hva sier Jesus om ham? Han sier: "Denne mannen gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus." (v 14). Hva var det som rettferdiggjorde tolleren? Det var Guds nåde. Han innså at han trengte Guds nåde, for i seg selv var han ikke god nok. Og Guds nåde var tilstrekkelig til at Jesus sa han var rettferdig.
Men hva med fariseeren? Han gikk lenger inn i lokalet enn tolleren, og ba slik: "Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker ... eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener." (vv 11-12)
Dette høres jo flott ut. Faster jeg to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener? Hvis jeg gjør det, gjør det meg rettferdig?
Vi må se hva Jesus sa angående fariseeren. Applauderte han de gode gjerningene hans? Nei, tvert imot. Han sa: "Denne (tolleren) gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre (fariseeren)." (v 14, min utheving). Hvorfor gikk ikke fariseere rettferdiggjort hjem til sitt hus? Han som hadde gjort så mye godt og fint og riktig? Jesus sier det var fordi "hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes." (v 14).
Så er det bare Jesus og det han har gjort for meg som duger. Min rettferdighet er i Jesus, ikke i meg selv. Halleluja!

fredag 30. oktober 2009

Ord - BARE ord eller mer enn BARE ord?

I Markus 5 leser vi om synagogeforstanderen Jairus som kom til Jesus og ba om helbredelse for datteren sin. Jesus var midt i et "vekkelsesmøte", men Jairus presset seg fram gjennom folkemengden og sa til Jesus: "Min datter ligger på det siste; kom og legg dine hender på henne, så hun må bli frelst og leve!" (v. 23).

Her ser vi en meget bestemt mann. Han har på forhånd bestemt hva resultatet skal bli: hans datter skal bli helbredet! Har du noen gang tenkt over at Jairus ikke sa: "... Men din vilje skje, Jesus!" Nei, han visste hva han ville, og han visste hva Jesus ville. Han hadde sikkert både hørt om og sett Jesus utføre mirakler tidligere, og han visste at når Jesus la hendene på jenta hans, ville hun bli frisk. Han visste også at det var eneste utveien for henne. Uten at Jesus kom og la hendene på henne, ville hun dø.

Og Jesus vil gjerne bli med hjem til Jairus og helbrede jenta hans. Men underveis skjer det noe som kunne ha hindret hele helbredelsen; en syk dame trenger seg fram til Jesus og skaper oppstandelse ved sin oppførsel. (vv 25-34). Og Jesus tar seg tid til å snakke med henne og vi vet at hun mottar sin helbredelse. Men mens Jesus står og snakker med kvinnen, kommer det noen fra Jairus' hus og sier at datteren hans er død. Både Jesus og Jairus hører hva som blir sagt.

Og jeg tror at her er vi historiens mest kritiske punkt. Og det kritiske her er: hvordan vil Jairus reagere på den nye beskjeden? Ikke bare er datteren dødssyk lenger, men hun er DØD! Jeg er sikker på at han har ord på tungen som ville ha kansellert de første ordene han sa om at Jesus skulle komme og legge hendene på henne og hun skulle bli frisk. Og vi vet at Jesus reagerte positivt på de ordene, Han var på vei hjem til Jairus for å gjøre det Jairus ba om. Men hvilke ord er i ferd med å komme ut av Jairus' munn nå?

Før Jairus får tid til å si noe, kommer Jesus ham til unnsetning. Han sier: "Frykt ikke, bare tro!" (v. 36). Hva slags trøst var det når datteren hans nettopp var død? Vi ville sikkert sagt "trøstens" ord, men det gjorde ikke Jesus - eller gjorde Han kanskje det? Hva lå i Jesu uttalelse "frykt ikke, bare tro!"? Der lå en bekreftelse på at det Jairus hadde sagt tidligere, fremdeles sto ved lag dersom han ikke sa noe annet etterpå.

Situasjonen hadde endret seg, men Jesus hadde ikke endret seg. (Han er den samme i går, i dag, ja, til evig tid! Hebr. 13.8). Var Jairus den samme i går, i dag, ja, til evig tid? Nei, han var et menneske, akkurat som du og jeg, og han kunne forandre seg. Han kunne gå fra tro til vantro på et øyeblikk, akkurat som du og jeg. Og det visste Jesus, og derfor er han der med en gang og sier til Jairus: "Frykt ikke, bare tro!"

Hva er det motsatte av tro? Mange tror det er vantro. Og selv om vantro er en del av å ikke tro, er FRYKT det sterkeste motstykke til tro. Hvis frykten kommer inne, forsvinner troen. Du kan ikke frykte noe og samtidig ha tro for det. Du må velge om du vil tro eller frykte. Og her gir Jesus Jairus et valg. Han oppfordrer ham til å tro.

Spørsmålet vi må stille her er: Kunne Jesus ha dratt hjem til Jairus og reist datteren hans opp fra de døde dersom Jairus hadde endret det han sa til å begynne med, dvs. dersom frykten hadde kommet inn i Jairus' hjerte og endret holdningen hans?

Jeg tror ikke det. Jeg ser så mange steder i bibelen at ting skjedde på grunn av det menneskene sa og trodde i sitt hjerte. Jeg tror at dersom Jairus hadde rukket å si: "Å, beklager Jesus, men nå er det ikke nødvendig at du kommer hjem til meg og legger hendene dine på datteren min, for hun er død!", så hadde ikke Jesus kunnet gjort noe. Jairus' ord ville ha begrenset Jesus.

Men heldigvis - Jesus var rask til å advare Jairus, og Jairus sa ingen ting. Så tok Jesus med seg Jairus, Peter, Jakob og Johannes og gikk til Jairus' hus. Det står at han lot ingen følge mede seg uten disse fire. Hvorfor ingen flere? Antakeligvis fordi ingen andre hadde tro for det som skulle skje. Andre ville ha grepet inn i situasjonen med sine negative ord og gjort det vanskelig for Jesus å utføre miraklet.

Og vi vet at historien ender med at Jairus' datter blir oppreist fra de døde, og Jairus får det akkurat som han sa til å begynne med: "Kom og legg dine hender på henne, så hun må bli frelst og leve!"

Har Jesus forandret seg? Nei. Har måten han helbreder på forandret seg? Nei. Det betyr at våre ord også betyr noe. Det betyr at jeg med mine ord kan erklære det resultatet jeg ønsker. Men jeg må holde fast på ordet uansett omstendighetene. De skifter, og taler ofte imot Guds ord, men det er jeg som velger om jeg vil holde fast på ordet eller omstendighetene.

Og valget som Israelsfolket hadde, er det samme for oss: "Velg da livet, så skal du få leve..." (5. Mos 30,20)



onsdag 28. oktober 2009

Kjent - kalt - rettferdiggjort - herliggjort! Halleluja!

"For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, forat han skulde være den førstefødte blant mange brødre; og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt; og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort." (Rom. 8,29-30)

Du har sikkert hørt mange ganger at Gud kjente deg før du var født. Det er likesom en sannhet som bare ligger der og som vi har hørt i hele vårt frelste liv. Men har du tenkt over resten av "reglen"? Ikke bare har Gud kjent oss, men han kalte oss, og så rettferdiggjorde han oss og så herliggjorde han oss.

At vi er kjent og kalt er noe de fleste har fått "under huden", og at vi er rettferdiggjort er også en sannhet som flere og flere kristne griper med troen. Men er jeg herliggjort? Det er å gå litt for langt, er det ikke? Det er vel ikke før jeg kommer til himmelen at jeg blir herliggjort?

Ifølge Rom. 8,30 er det ikke i himmelen det skjer, men her og nå - i dette livet. Det står at han HAR herliggjort oss. Så hvis jeg tror at jeg var kjent av Gud før verdens grunnvoll ble lagt og at Gud har kalt meg ifølge Efeserne 1,4: "likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt..." så kan jeg like gjerne tro at han har rettferdiggjort meg (Romerne 5,1) og at han har herliggjort meg. Alt er jo like "umulig" for den menneskelige tanke og det menneskelige kjød, men, takk og lov, i Jesus er det mulig. Og det er i Jesus det skjer, alt sammen.

Men hva betyr det at jeg er "herliggjort"? The Amplified Bible sier vers 30 slik: "...And those whom He justified, He also glorified (raising them to a heavenly dignity and condition or state of being)." Altså betyr det at jeg har fått "en himmelsk verdighet og stilling". Herlig? Ja, mer enn herlig, det er mer enn jeg kan fatte med min lille menneskehjerne. Det er noe jeg kun kan gripe med troen, men med troen griper jeg det og med troen takker jeg Gud for det.

Bønn: Kjære himmelske Far. Takk for at du kjente meg før noen andre kjente meg. Takk for at du valgte meg før noen andre gjorde det. Takk for at du bestemte at jeg skulle bli lik Jesus. Takk for at Jesus er min Storebror. Og takk for at du har gjort meg rettferdig i Jesus og at du har gitt meg himmelsk verdighet her og nå. Hjelp meg å leve som den kongedatter/-sønn jeg er. Amen

mandag 19. oktober 2009

Hvor skal jeg se?

Kanskje en underlig overskrift, men når du leser videre, skjønner du hva jeg mener.

Vi lever i en tid med veldig mange valgmuligheter. Det er lett å gå seg vill i jungelen av tilbud, både fysiske og åndelige. Men for oss som er kristne er det viktig å vite hva vi skal se på, hva jeg skal feste øynene på, både de fysiske og de åndelige øynene?

Når det gjelder "tilbud" til de fysiske øynene, er det nok å nevne TV og film. Hva ser jeg på på TV? Sluker jeg alt som tilbys, eller velger jeg ut det som er til oppbyggelse? "Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger" står det i 1. Korinterbrev 10.23. Og i Romerne 14,19: "La oss...jage etter det som tjener til fred og til...oppbyggelse". Å jage etter er et sterkt uttrykk. Det betyr ikke at jeg likegyldig lar ting skje, men at jeg aktivt tar valg som fører til at jeg blir oppbygget.

Hva med "tilbud" på det åndelige området? Det er uendelig mange valgmuligheter når det gjelder åndelig tilknytning. Men hvis vi ønsker å leve rett for Gud og i Guds nærhet og vilje, finnes det kun ETT valg, og det valget heter Jesus. Han er veien, sannheten og livet, og INGEN kommer til Faderen uten gjennom han. (Johannes 14,6, min utheving). Ingen annen vei til Gud fører fram. Kun troen på Jesus fører til Gud.

Så til spørsmålet i overskriften: Hvor skal jeg se? I Ordspråkene kapittel 4 versene 20-27 gir Salomo gode råd til sin sønn. Han sier bl.a.: "Min sønn! Akt på mine ord, bøy ditt øre til min tale! La dem ikke vike fra dine øyne, bevar dem dypt i ditt hjerte". (vv 20-21). Her sier Salomo at sønnen skal akte på ordene som blir sagt. Hvorfor er det så viktig å akte på det ordet, fremfor andre ord som blir sagt av andre mennesker? "For de er liv for HVER DEN som finner dem, og legedom for hele hans legeme." (v 22, min utheving). Hver den som finner dette ordet, for ham blir det legedom til hele kroppen. Er det noe i kroppen din som trenger legedom (eller helbredelse)? Da er det viktig å finne ordet, akte på det (gjøre som det sier), holde det for dine øyne og bevare det dypt i ditt hjerte.

Hvor skal jeg se? "La dine øyne se bent fram og la dine øyelokk vende rett fram for deg." (v 25). Jeg skal se rett fram, dvs. jeg skal se på Guds ord og det han har sagt. Da skal "alt jeg gjør lykkes for meg". (Salme 1,3).

lørdag 17. oktober 2009

Herlighet og lidelse.

"Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere." (1. Peter 5,10).

Jeg regner med at du er som meg. Når vi leser dette skriftstedet, ser vi ordene herlighet, dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste, og vi tenker: "Så flott, det vil jeg ha."

Men det viktigste ordet her tror jeg er ordet lidelse. FØR jeg kan få del i herlighet, dyktiggjøring, stadfestelse, styrke og grunnfesting, må jeg lide. Lide hva? Jeg har lyst til å sitere hvordan dette skriftstedet står i the Amplified Bible:

"And after you have suffered a little while, the God of all grace (Who imparts all blessing and favor), Who has called you to His (own) eternal glory in Christ Jesus, will Himself complete and make you what you ought to be, establish and ground you securely, and strengthen, and settle you."

After you have suffered a while. Her blir det tydeligere i hvilken rekkefølge dette skjer. Først lidelse, dernest herlighet. Jeg trodde lenge at dette verset gjaldt lidelse her i dette livet, dvs. at hele jordelivet var en vandring i lidelse, og at når vi kommer hjem til himmelen får vi del i Guds herlighet. Men jeg tror ikke det er sånn det er ment. Jeg tror lidelsen som nevnes her har sammenheng med det som står i Efeserne 2,3: "Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." Her snakker Paulus om mennesket før det blir frelst. En ufrelst person lever etter sine lyster, for han kjenner ikke til noen annen måte å leve på. Men når vi blir frelst, har vi en ny ånd, og vi har muligheten til å velge mellom å leve etter våre egne lyster eller etter Guds lov.

Og denne kampen mellom mine egne lyster og Guds lov tror jeg Paulus kaller "lidelse". Jeg lider i mitt kjød når jeg velger Guds lov. Når jeg lar kjødet (mine egne tanker, min vilje og mine følelser og meninger) dø og isteden velger Guds tanker og vilje, da lider "jeg". Det er der kampen står, og det er der kampen vinnes eller tapes. Hvis jeg lar mine egne behov få forrang og følger dem, kommer jeg ikke inn i den herligheten som omtales i 1. Peter 5.10. Men hvis jeg lar mitt eget jeg dø, ikke gir mine egne behov næring ved å følge dem, men heller velger det som Gud vil, dvs. jeg "avlegger det gamle menneske... og blir fornyet i ånd og sinn..." (Ef. 4,22-24), da får jeg del i Guds herlighet her og nå i dette livet.

Da kommer jeg inn i et liv hvor jeg "bærer frukt og vokser i all god gjerning..." (Kol. 1,10). Det er i dette livet jeg opplever herligheten, dyktiggjørelsen, stadfestelsen, styrken og grunnfestelsen i Kristus. Det er dette livet som er det egentlige kristenlivet, og det livet som er verdt å leve.

PS: Hvis du som leser dette har lyst til å legge inn en kommentar, vil jeg synes det er veldig hyggelig!!!

tirsdag 13. oktober 2009

Forherd ikke deres hjerter!

En tid tilbake var jeg en tur i USA hvor jeg bl.a. var med på en kristen konferanse. Taleren, Keith Moore, talte over emnet: "Forherd ikke deres hjerter!" Til å begynne med tenkte jeg at det gjelder nok ikke meg, men etter hvert skjønte jeg at det gjelder ALLE, også meg. Og innholdet i talene (han holdt fem taler over samme tema!!!) vil ikke slippe meg. Kort oppsummert var innholdet slik:

Hebreerne 3,7-4.9. Det er litt langt å sitere her, men les det gjerne for deg selv. I disse versene nevner forfatteren ikke mindre enn fire ganger at vi ikke må forherde våre hjerter, (vv 3,8; 3,13; 3,15 og 4,7). Jeg vil forsøke å svare på to vesentlige spørsmål i denne sammenhengen:
  1. Hvordan forherder jeg mitt hjerte, og
  2. Hvorfor er det så viktig å ikke forherde sitt hjerte?

Det er mange eksempler i bibelen på mennesker som forherdet seg. Men eksemplet i Hebreerne er Israels folk i ørkenen. Gud hadde sagt at de skulle dra ut fra Egypt og innta det lovede land. Ifølge folk som forstår seg på det, var det en tur som de kunne gjort unna på11 - elleve - dager! Men fordi de forherdet sine hjerter, tok turen 40 - førti - år! Og ingen av de som dro ut fra Egypt fikk komme inn i det lovede land, bortsett fra Josva og Kaleb. Grunnen til at de ikke kom inn, var at de forherdet sine hjerter, mens Josva og Kaleb var de eneste som ikke forherdet seg.

Men hvordan forherdet de sine hjerter, og hvordan forherder jeg mitt hjerte?

Vi må lese noen få vers fra Hebreerne 3,15-19 for å svare på det spørsmålene:

"15 Når det blir sagt: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter som ved forbitrelsen -

16 hvem var det da som hørte, men likevel forbitret ham? Var det ikke alle de som drog ut fra Egypt, ledet av Moses?

17 Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?

18 Og om hvem var det han sverget at de ikke skulle komme inn til hans hvile? Var det ikke om dem som ikke hadde villet tro?

19 Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn." (Mine uthevinger)

Her ser vi et folk som hørte Guds røst. Gud hadde klart sagt hva han ønsket de skulle gjøre (dra ut av Egypt og innta det lovede landet). Men de forherdet sine hjerter. De gjorde ikke det Gud sa. Istedenfor å innta landet, så de på alle omstendighetene og unndro seg fra å gjøre Guds vilje. Det står faktisk så sterkt som at de ville ikke tro. De tok et standpunkt om at Gud ikke var til å stole på. Og istedenfor å gjøre det Gud hadde sagt, gjorde de andre ting.

Grunnen til at de fikk et hardt hjerte, var at de syndet og ville ikke adlyde. Egentlig to sider av samme sak. Å vite hva Gud vil og å ikke gjøre det, er både synd og ulydighet.

Kanskje du sier at dette gjelder da ikke deg, dette gjelder da ikke meg. Vi er ikke i ørkenen på vei mot et land Gud har lovet oss. Vi bor jo i Norge, og vi gjør så godt vi kan!

Vent litt! Det er riktig at vi bor i Norge, men skal vi bo her for evig? Har ikke Gud sagt noe om at vi er på vei mot et annet land? Jo, det har han, og det landet er "himmelen", eller det evige. Det er det landet vi er på vei imot og som Gud har sagt at vi skal innta.

Og da er svaret på det andre spørsmålet veldig klart. Hvorfor er det så viktig å ikke forherde sitt hjerte? Fordi jeg ønsker å komme inn i det landet Gud har lovet meg etter dette livet. Jeg ønsker ikke å stå utenfor en dag og banke på og ingen åpner. Jeg ønsker ikke å forklare Jesus alt jeg har gjort i hans navn, og han svarer at han sannelig ikke kjenner meg! Jeg ønsker ikke å forherde meg ved å være vantro og ha et hardt hjerte, men jeg ønsker å ha et ydmykt hjerte som sier "ja" til Herren.

Er det viktig og alvorlig å ikke forherde seg? Ja, absolutt. Ikke bare viktig og alvorlig, men livsnødvendig. Og det som er så herlig er at når vi lengter etter å leve rett for Herren, og ber han om hjelp, hjelper han oss. Men vi må være villige og ha et åpent og ydmykt hjerte.

fredag 9. oktober 2009

Herrens herlighet som i et speil ...

"Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd." (2. Kor. 3,18)

Jeg kan ikke tenke meg en eneste kristen som ikke ønsker å se Herrens herlighet. Og i dette skriftstedet står det at vi ser Herrens herlighet "som i et speil". Hva bruker jeg speilet til? Jeg bruker det til å se hvordan jeg ser ut. Når jeg holder speilet foran ansiktet, ser jeg hvordan jeg ser ut. Og så kan jeg fikse litt her og ordne litt der slik at jeg ser ut som best jeg kan. Speilet er ikke bare for at jeg skal se hvordan jeg ser ut, men for at jeg skal kunne korrigere det som ikke ser så bra ut.

Men åndelig sett - i dette skriftstedet - hva betyr det at vi ser Herrens herlighet som i et speil? Jeg vil sitere hvordan verset står i the Amplified Bible, en engelsk oversettelse med forklaring til ordene.

"And all of us, as with unveiled face, (because we) continued to behold (in the Word of God) as in a mirror the glory of the Lord, are constantly being transfigured into his very own image in ever increasing splendor and from one degree of glory to another; (for this comes) from the Lord (Who is) the Spirit." (2. Kor. 3,18, Amplified Bible)

Her ser vi at speilet er Guds ord. Men i dette speilet ser vi ikke først og fremst oss selv, men vi ser Guds Herlighet. Vi ser hva vi har å glede oss til når vi når Herligheten. Men speilet (Guds ord), viser oss også hvordan vi kan bli forvandlet så vi blir likt bildet i speilet. Men det er ikke i egen kraft dette skjer, det er "som av Herrens Ånd".

Jeg har altså muligheten til å bli forvandlet fra "meg arme, syndige menneske" som jeg var før jeg fant Jesus, til den herlighet som Gud har for meg i sitt ord som et Guds barn. Det er herlig, det!

torsdag 8. oktober 2009

Salig er ...

Salig. Et ord vi ikke bruker så mye i vårt moderne språk. Bibelen bruker imidlertid ordet salig mye, både i det gamle og det nye testamentet. I Bergprekenen i Matteus 5, i det avsnittet vi kaller saligprisningene, sier Jesus mye om det å være salig. Salig er ...

Men hva betyr "salig"? Hva betyr det å være "salig"?

Det greske ordet for "salig" er makarizo. Det betyr lykkelig, velsignet. Salme 112 taler om å være salig. "Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store glede i hans bud." (v 1). Det menneske (mann her er både mann og kvinne) som frykter Herren (ikke er redd for som i redsel og angst, men har ærefrykt for Gud og setter ham høyt), det mennesket er salig, det mennesket er lykkelig og velsignet.

Hva skjer med et slikt menneske? "Han skal ikke rokkes til evig tid." (v 6). Mange ord i bibelen er for store og omfattende til at vi kan forstå dem med vår lille menneskelige hjerne. For meg er dette et sånt ord. Jeg som er salig skal ikke rokkes til evig tid! For et løfte! For en trøst midt i en urolig, skiftende og vanskelig tid. Jeg trenger Guds Ånd for virkelig å fatte hva dette innebærer.

Men det er flere godbiter i salme 112: "Han skal ikke frykte for onde nyheter, hans hjerte er fast, det setter sin lit til Herren." (v 7).

Ser og hører du på nyhetene på TV og i radio? Som regel er nyheter ensbetydende med dårlige nyheter; naturkatastrofer, epidemier, ulykker, sykdom, finansiell uro osv. Men vi som er salige har et løfte fra Gud. Vi skal ikke frykte for onde nyheter. Hvordan kan vi la være å frykte for alle de onde nyhetene vi hører hver eneste dag? Svaret er i siste del av vers 7: Fordi vårt hjerte er fast. Hva betyr det at vårt hjerte er fast? Det betyr at vårt hjerte setter sin lit til Herren. Når bibelen taler om "hjerte", betyr ikke det muskelen som pumper blod rundt i kroppen vår. Hjertet i denne sammenhengen er menneskets indre, det egentlige jeg, min ånd. Og når det står at hjertet er fast, det setter sin lit til Herren, betyr det at det ikke er rom for kompromiss i mitt indre. Tankene mine kan forsøke å få meg til å tvile, men hjertet mitt (mitt indre, mitt egentlige jeg) er fast i sin beslutning om å stole på Herren mer enn å stole på omstendigheter og det som skjer rundt meg.

Vi må også ta med vers 8 i denne sammenhengen: "Hans (mitt) hjerte er trygt, han (jeg) frykter ikke, til sist skal han (jeg) se med lyst på sine (mine) fiender." Hvis du har tatt imot Jesus som din frelser, dvs. hvis du frykter Herren og har din store glede i hans bud, kan du lese vers 8 med ordene i parentes. Det gjelder DEG og det gjelder MEG.

Hvem er dine fiender som du til sist kan se med lyst på? Det kan være de tingene du frykter, det kan være alt som vil hindre deg i å holde deg nær til Gud, det kan i ytterste konsekvens være den onde. Han er vår egentlige fiende. Men når vi frykter Herren, har vår store glede i hans bud og har et fast hjerte, kan vi le av fienden og se fremtiden lyst i møte.

Bønn: Takk, kjære Gud, for at du har frelst meg ved Jesus Kristus, jeg er salig! Og takk for at jeg ikke behøver å frykte for noen ting. Jeg kan se fremtiden lyst i møte uavhengig av det som skjer rundt meg. Det takker jeg deg for. Amen

Frimodighet innfor Gud

Når du tenker på Gud, hvilke tanker gjør du deg? Blir du redd eller frimodig, sint eller glad?

Mange mennesker føler at de blir redde når de tenker på Gud. De ønsker en viss avstand, for Han er jo hellig, og jeg er så syndig, tenker de.

Men ingen behøver å være redd Gud. Han har sørget for at vi mennesker kan komme til ham med frimodighet: "I ham (Jesus) har vi frimodighet, og ved troen på ham har vi adgang med tillit" står det i Efeserne 3,12. Tenk på det. I Jesus har vi frimodighet og adgang til å komme fram for Gud med tillit.

Hvorfor har Gud gjort det sånn at vi kan komme fram for ham med frimodighet og tillit? Fordi han elsker oss. "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." (Johannes 3,16). Gud elsker verden (deg og meg) så høyt at han ga det kjæreste han hadde - sin egen sønn - for at vi skal ha evig liv sammen med ham.

Hver gang du føler at Gud er langt borte eller at han ikke vil ha noe med deg å gjøre fordi du har skuffet ham eller gjort ting du vet han ikke liker, tenk på Jesus. Jesus har sonet all din synd. Det finnes ingen synd som er så stor at Jesus ikke har sonet for den. Og det betyr at du har ingen unnskyldning for å holde deg borte fra Gud. Kom til Gud i dag, for i Jesus har du frimodighet, og ved troen på Jesus har du adgang til Gud.

Hva velger du?

"Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" (5. Mos. 30.19).

Hver dag når du våkner har du valget mellom livet og velsignelsen fra Gud eller døden og forbannelsen. "Det var da dramatisk!" sier du kanskje. Ja, det ER dramatisk, men det er et valg hver enkelt av oss må ta hver eneste dag: Hva velger jeg i dag? Å velge døden og forbannelsen vil si at vi dveler ved det negative, fokuserer på det andre har gjort galt mot oss, eller kanskje det vi har gjort galt selv. Vi vil ikke tilgi oss selv eller den eller de som har gjort oss vondt.

Ja, jeg sa "vil ikke tilgi". Er det umulig å tilgi, sier du? Nei, det bare føles vanskelig fordi vi har en fiende som gjør sitt ytterste for å hindre oss i å leve det livet Gud har kalt oss til. Og Gud har kalt oss til å tilgi. "Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere." (Matteus 6,12). Er Gud en Far som ber sine barn gjøre noe han vet er umulig for dem å gjøre? Nei, han er en Far som ber sine barn gjøre det som ser umulig ut, men så gir han dem sin kraft til å gjøre det. Tilgivelse er ikke et spørsmål og følelser eller å kunne eller ikke kunne. Tilgivelse er et spørsmål om VILJE. Hvis jeg VIL tilgi, gir Gud meg kraft til å gjøre det.

Sånn er det med alle ting i Guds ord. Det han sier i ordet at vi kan, skal eller må, det gir han oss også kraft til å gjøre. Men det er VÅR VILJE som bestemmer om det skjer eller ikke.

Hvis du har problemer med å tilgi noen, er det veldig viktig at du skjønner hvor alvorlig det er å ikke tilgi. I liknelsen om tjeneren som ikke ville tilgi i Matteus 18, avslutter Jesus liknelsen med å si: "Og hans herre ble vred og overgav ham til dem som piner, inntil han betalte alt han skyldte. Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror." (vv 34-35).

Det å velge å ikke tilgi er å velge død og forbannelse. Det å velge å tilgi er å velge liv og velsignelse. Og oppfordringen i 5. Mos 30.19 gjelder like fullt i dag som den gjaldt da det ble skrevet: "Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!"

tirsdag 6. oktober 2009

Frukten av en manns munn ...

Har du tenkt på at munnen din bærer frukt? Og at munnens frukt metter magen?
I Ordspråkene 18,20 står det: "Med frukten av en manns munn blir hans mage mettet, med sine leppers grøde blir han mettet". Umiddelbart ser dette ut til å være et merkelig ord. Hvordan kan munnen bære frukt? Hva slags frukt snakkes det om?

Jeg tror vi må se det i sammenheng med det neste verset, vers 21: "Død og liv er i tungens vold, og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt." Hva blir produsert i munnen/tungen? ORD. Ordene våre blir sammenlignet med frukt. Vi vet at frukt kan være så mange ting, frukt kan være sur eller søt, moden eller umoden, tørr eller saftig. Og ordene våre kan også være mange ting. De kan også være sure eller søte, negative eller positive, veloverveide eller uttalt uten at vi har tenkt på konsekvensene av dem.

Og ORD SKAPER BILDER. Tenk deg at jeg ber deg lukke øynene og konsentrere deg om det jeg skal si. Jeg sier: "Hund". Hva ser du? Ser du bokstavene h-u-n-d? Nei, du ser et BILDE av en hund. Men siden jeg ikke har sagt noe annet enn "hund", vil ditt bilde bli forskjellig fra en annens bilde, siden vi tenker på forskjellige hunder.

Hvis jeg derimot sier: "Stor,sort, glatthåret hund med hvit haletipp og rød sløyfe rundt halsen", ser du for deg omtrent det samme bilde som alle andre som hører samme ord. ORD SKAPER BILDER, og disse bildene er frukten. Hva gjør frukten med oss? Den metter oss. Hvis ordene er gode og positive, skapes det gode og positive bilder og vi blir mettet av gode og positive retter. Hvis ordene er negative, skapes det negative bilder, og vi blir fylt av negative retter. Og som fysisk mat gjør sin virkning i oss og er med på å gjøre oss til den vi er fysisk, gjør munnens frukt sin virkning i oss og gjør oss til den vi er sjelelig eller mentalt.

Bibelen har mye å si om ordene våre. Noen få eksempler:
"Tankeløs tale stikker som sverd, men de vises tunge helbreder". (Ordspr. 12,18)
"Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv. Men den som lukker sine lepper vidt opp, for ham blir det til ulykke." (Ordspr. 13,3)
"En mann gleder seg når hans munn kan gi svar. Hvor godt er et ord i rette tid!" (Ordspr. 15,23)
"Det fins gull og perler i mengde, men lepper som taler kunnskap, er en kostelig ting." (Ordspr. 20,15).

Jesus snakket også om frukten av ordene våre. I historien om fikentreet i Markus 11 talte Jesus til et fikentre fordi det ikke var frukt på det, og sa: "Aldri i evighet skal noen mer ete frukt av deg!" (v 14). Han brukte ord til å forbanne treet. Neste dag da Jesus og disiplene kom forbi det samme fikentreet, så de at det var visnet fra roten av. Peter ble tydeligvis overrasket over at treet var visnet, men Jesus sa: "Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! - og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje. Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere." (vv 23-24, min utheving).

Er ordene mine viktige? Ja, absolutt! Er det likegyldig hvordan jeg bruker munnen? Nei, absolutt ikke. Det jeg sier med munnen og tror i hjertet, det får jeg, på godt og vondt. Jeg blir mettet av min munns frukt, og død og liv er i tungens vold.

Kanskje ikke så rart at Jesus sa at vi skal gjøre regnskap for hvert unyttig ord vi sier. "For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt." (Matteus 12,36-37)

Bønn: Herre, hjelp meg å bruke munnen min til ditt behag. Gi meg visdom til å tale ord til glede, trøst, oppmuntring og håp. Hjelp meg å legge av all tale som ikke behager deg. Hjelp meg å produsere frukt som metter og skaper liv. Jeg vet at det er umulig for meg alene, men i deg er jeg sterk, i deg har jeg kraft til å gjøre det umulige. Takk for at du hjelper meg, Jesus. Amen




mandag 5. oktober 2009

De ropte til Herren ...

Har du noen gang følt at du har lyst til å rope til Herren? Det har jeg. Av og til har jeg bare lyst til å rope "Hjelp!!!!" så høyt jeg bare kan. Andre ganger har jeg lyst til å rope "Hvorfor, Gud?" Og igjen andre ganger har jeg lyst til å rope "Ta meg bort fra det som er vanskelig og la meg få HVILE!!!"

Jeg er heldigvis ikke alene. Det er mange eksempler i bibelen på mennesker som ropte til Gud. Salme 107 har flere eksempler:

v 6: "Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler fridde han dem ut."
v 13: "Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler frelste han dem."
v 19 og 20: "Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler frelste han dem. Han sendte sitt ord og helbredet dem, og reddet dem fra graven."
v 28 og 29: "Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut. Han gjorde stormen til havblikk, og fikk bølgene til å tie."

Her ser vi fire eksempler på situasjoner hvor mennesker ropte til Herren, og Herren svarte på deres bønn. Hvordan svarte han?

v 6: Han fridde dem ut av trengsler.
v 13: Han frelste dem fra trengsler.
v 20: Han helbredet dem og reddet dem fra graven (døden).
v 29: Han stilnet stormen og bølgene la seg.

Hvem var disse som ropte til Herren? I vers 2 og 3 står det at det var "... de som Herren har gjenløst, de som han har forløst av nødens hånd, de som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet." I vår nytestamentlige tenkning vil vi si at det er de som er frelst.

Når du og jeg som er frelst roper til Herren, hører han oss! Og ikke bare hører han oss, men han frir oss ut av trengsler, helbreder oss, frir oss fra døden og stilner stormer og bølger. Det er mer enn grunn til å rope: HALLELUJA! Gud er en levende Gud som svarer når vi roper. Han har omsorg for oss, og han er alltid tilstede og alltid villig til å komme oss til hjelp.

For et privilegium å tilhøre HAM!

søndag 4. oktober 2009

Vis meg dine tanker og jeg kan si deg hvem du er

"For som han tenker i sin sjel, slik er han." (Ordspråkene 23,7).

Hva tenker du på? Det hender jeg stiller min mann det spørsmålet. Som regel svarer han: "Ingen ting". Men kan vi tenke på ingen ting? Ifølge min bedre halvdel, går det an, men for meg virker det vanskelig. Jeg har alltid tanker i hodet. Og jeg tror de fleste tenker på noe det meste av tiden.

Men hva tenker jeg på, og hva tenker du på? Ifølge skriftstedet over sier tankene våre mye om hvem vi er. Og jeg tror også at de sier mye om hvem vi ønsker å være og hvem vi kommer til å bli.

Job ble utsatt for mye vondt. Og midt i prøvelsene sa han at det han fryktet hadde kommet over ham. Det virker som om han hadde tenkt på alt det onde som kunne hende, og det hendte.

En mer nærliggende situasjon kan være at jeg tenker negativt. Jeg ser på situasjonen i verden eller min egen situasjon, og lar negative tanker fylle meg om fremtiden. Hva blir resultatet? Jeg blir negativ, redd og engstelig. "Som jeg tenker i mitt sitt, sånn er jeg".

Liker du ikke den du er? Synes du at du mangler glede, fred og lyst til å leve? Kanskje du skal forandre måten du tenker. Kanskje du skal fylle deg med gode og positive tanker istedenfor negative? Kanskje det å lese noen vers i bibelen hver dag kan være en god begynnelse på å begynne å tenke positivt?

Det er verdt et forsøk. Og Guds ord vender ikke tomt tilbake, men det utretter det det er sendt til, nemlig å gi deg framtid og håp.

lørdag 3. oktober 2009

Guds ord - den eneste rettesnor

Det er mange situasjoner i livet hvor vi lurer på hvilken vei vi skal ta eller hva vi skal gjøre. Noen ganger har vi flere valg, og det er ikke alltid lett å vite hva som er Guds vilje. Mange stemmer roper høyt for å få vår oppmerksomhet, og mange tanker svirrer rundt i hodet. Man kan bli forvirret av mindre!

Men det er EN som alltid vet hva som er rett, det er EN som ALDRI tar feil, og det er Den Hellige Ånd. Han har Gud sendt for å vise oss sannheten. Og han følger alltid Guds ord. Han vil aldri lede oss utenfor Guds vilje og han vil aldri føre oss utenfor Guds plan for våre liv.

"Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti" står det i Salmene 119,105. Et ord jeg husker ble sterkt poengtert for meg da jeg var ung. Vi unge hadde jo så lett for å gå feil, og Guds ord var ledetråden for oss. Men etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg funnet ut at Guds ord er den ENESTE ledetråden for både ung og gammel.

Når jeg står overfor valg i livet, er det EN vei som er den rette, og det er Guds vei. Og Den Hellige Ånd vil vise meg den veien hvis jeg følger Guds ord og ber Gud vise meg sin vei.

Da kan jeg gå trygt og hvile mens jeg går.

fredag 2. oktober 2009

Gud elsker en glad giver!

Det står at Gud elsker en glad giver. Men for at vi skal kunne gi, må vi ha noe å gi av. Når vi tenker på å gi, tenker de fleste først og fremst på penger. Og det er viktig og riktig å gi penger både til Guds sak og til mennesker som trenger vår hjelp.

Men det er så veldig mange andre ting vi kan gi. Hva med å gi litt tid? Eller tjenester, eller omsorg? Hva med et smil eller et vennlig ord?

Vi som har penger, tid, tjenester, omsorg, smil eller vennlige ord å gi, er velsignet. Og ALLE har NOE de kan gi.

I Salme 144 står det noe interessant om det å gi: La våre forrådshus være fulle så der er noe av alle slag å gi ut! La vårt småfe der ute øke i tusentall, ja, i titusen. La vårt storfe bære uten uhell og uten tap. La det ikke være klageskrik på våre gater. Salig er det folk som har det slik. Salig er det folk som har Herren til sin Gud. (vv 13-15). (Min utheving)

Her ser vi at David ber Gud velsigne det han eier så det skal øke. På den måten kan han gi mer. Å være i en slik situasjon beskriver David som å være salig. Hvis jeg har rikelig av materielle goder (som David hadde og som han beskriver i denne salmen), er jeg salig. Det er ikke Guds ønske at vi skal være fattige og mangle det vi trenger. Nei, han gir oss rikelig alle ting så vi kan nyte dem (1. Tim 6,17).

Det er ikke "åndelig" å være fattig og mangle det vi trenger. Det er "åndelig" å følge Guds ord, og Gud vil at vi skal ha rikelig av alle ting så vi kan glede oss over dem og gi videre til andre.



tirsdag 29. september 2009

Hans styrke - min svakhet

Det er merkelig hva en rask tur i godt vær kan gjøre med meg. Jeg satt hjemme og lurte på om jeg gadd å gå en tur i kveld. Følte meg litt deppa og sliten. Men tok meg i nakken og gikk ut.

Underveis følte jeg hvordan humøret ble bedre og kreftene kom tilbake. Kom til å tenke på den gode talen jeg hørte på møtet i menigheten min på søndag. Pastoren talte om å tørre å være svak, og at når jeg tør vise min svakhet, kommer Herren med sin styrke.

Hvor lett vi har for å skulle vise både Gud, våre medmennesker og oss selv at vi klarer alt selv. Vi er da selvstendige, vi behøver slett ikke hjelp fra noen, vi klarer oss veldig godt på egenhånd!!! Men slike tanker er stolthet, og "Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir han nåde". (Jakob 4,6).

Hvis jeg sier at jeg klarer alt selv og ikke trenger hjelp, sier Gud: "Ok, det er greitt. Jeg skal ikke blande meg inn." Og hvis han hadde vært et menneske, hadde han fortsatt: "Så kan du se hvordan du får det!!!"). Men han er ikke et menneske, han er Gud, han er Livet, han er Kjærlighet, og han sier: "Men hvis du ombestemmer deg og ser at du trenger meg, så er jeg der. Jeg løfter deg opp, jeg bærer deg på mine hender, jeg beskytter deg og passer på deg. Men bare hvis du vil og bare hvis du lar meg få slippe til".

Så har jeg et valg. Jeg kan velge å stole på min egen styrke og leve i min egen kraft, eller jeg kan innrømme at jeg er svak og at jeg trenger Jesus og hans kraft. Og hans kraft fullendes i min svakhet! Når jeg gir meg og alt jeg er og har til Jesus, kan han la sin kraft virke i og gjennom meg. Da blir det herlig å leve. Da blir det herlig å være en kristen!

tirsdag 22. september 2009

Frykt? Nei takk!

Når jeg er redd vil jeg stole på deg!

Gud har gitt oss mange herlige løfter i sitt ord. Ett av dem er at Han tar vare på oss, beskytter oss og omgir oss på alle kanter.

Jeg tror frykt er en av de mest utbredte "plagene" djevelen bruker mot oss. Det er mange kristne som frykter alt mulig. De er redde for sykdom, innbrudd, ulykker, at det skal skje noe vondt med familien, osv., osv.

Og bibelen sier ikke at vi ikke har lov å kjenne på frykt eller redsel. Men den har en "medisin" vi kan ta og som virker mot frykt. Den medisinen er å stole på Herren.

Hva betyr det å stole på Herren? Det betyr at jeg setter alt Han er opp mot det jeg frykter. Hvis jeg frykter sykdom, setter jeg min frykt opp mot Hans ord som sier at jeg har legedom ved Jesu sår. Hvis jeg frykter ulykke, setter jeg det opp mot den 91. salme som taler om at Herren beskytter meg under alle forhold. Enhver frykt har sitt motstykke i Guds ord, og Guds ord er alltid vinneren. Men seieren kommer ikke av seg selv, rekende på ei fjøl. Jeg må aktivt bruke ordet som et sverd og tale det mot situasjonen i Jesu navn. Og Han som er i meg er sterkere enn han som er i verden.

Frykt? Nei takk! Jeg tar ikke imot djevelens ødeleggende tanker. Jeg tar kun imot Guds ord og det setter meg fri fra syndens og dødens makt.

Halleluja! Må du og jeg ha en fryktløs og herlig dag med Herren i dag!

fredag 11. september 2009

I dag

Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde oss og glede oss på den!

I dag er den dagen Herren har gitt oss. Det er så lett å glemme nuet og se enten bakover eller framover. Men Gud sier at Han har gitt oss I DAG. Hva skal vi gjøre med "i dag"? Vi skal glede oss og fryde oss over denne dagen.

Gårsdagen er forbi, morgendagen har ingen sett, men i dag hjelper Herren! I dag er Han nær, I dag er frelsens dag. I dag har jeg alt jeg trenger i Ham. I dag er Herren min hyrde, og jeg mangler ingen ting.

I dag! La oss fryde oss og glede oss over dagen i dag!

torsdag 3. september 2009

Å ikle seg Jesus

Jeg har "funnet" et litt underlig skriftsted i Romerne 13,14: "Men ikle dere Herren Jesu Kristus..."
Nei, det er ikke skrivefeil, i min bibel står det "Jesu Kristus", ikke "Jesus Kristus".

Det kan hende jeg begir meg ut på dypt teologisk vann med denne utleggingen, men jeg tar sjansen:
Jeg tenker at "Herren" er tittelen, "Jesu" er genitiv av Jesus, dvs. Jesus har noe, eller eier noe, og "Kristus" er det han eier. Og "Kristus" betyr "den salvede", eller salvelse.
Da blir det slik: "Men ikle dere salvelsen til sjefen som er Jesus.

Hvorfor skal vi gjøre det? For å leve rett. I verset over, vers 13 leser vi: "La oss ferdes sømmelig, som om dagen - ikke i svir og drikk, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse".
Og vers 14 begynner med "Men". "Men ikle dere ..."

"Men" betyr at det er en forbindelse mellom det som står før og det som står etter. Og før "men" er det ramset opp en del "usømmeligheter": svir og drikk, utukt og skamløshet, strid og misunnelse.

Og bibelen oppfordret oss til å legge disse tingene av. Men hvordan skal vi gjøre det? Ved å "ikle oss salvelsen til sjefen, Jesus".

Hvordan ikler vi oss salvelsen? Kanskje 1. Peter 5,5 kan hjelpe oss? "...Og dere alle må ikle dere ydmykhet mot hverandre..." Eller Ordspr. 31,25: "Kraft og verdighet er hennes klær...".

Hvis kvinnen i Ordspråkene 31 kan kle seg i kraft og verdighet, og Peter oppfordrer leserne sine til å kle seg i ydmykhet, er det tydelig at vi kan kle oss i andre ting enn jakker og bukser. Også abstrakte og "usynlige" klær kan vi ta på oss. Men hvordan gjør vi det? Hvordan kler vi på oss salvelse, kraft, verdighet og ydmykhet?

På samme måte som vi kler på oss jakker og bukser. Vi ser hva vi har i skapet, bestemmer oss for hva vi skal velge, tar ut de aktuelle plaggene og tar dem på oss. På samme måte gjør vi med de usynlige klærne. Vi ser i skapet (bibelen) hva som er tilgjengelig, vi bestemmer oss for hva vi vil ta på oss i dag, og inviterer Jesus til å komme inn i livet vårt med det vi har bestemt at vi vil ha på oss eller det vi trenger i dag.

Hvis jeg er nedfor, vet jeg at "gleden i Herren er min styrke". Jeg tar på meg glede i tro og i bønn, og takker Jesus for at Han gir meg Sin glede. Hvis jeg er syk, vet jeg at "ved Hans sår har jeg fått legedom", og jeg tar på meg, eller tar imot Guds legedom. Hvis jeg lever i utukt, bekjenner jeg det for Jesus, og tar imot Hans salvelse til å leve rent for Ham. Hvis jeg lever i stridigheter, er jeg villig til å legge det av, og ber Jesus fylle meg med sin Ånd slik at jeg kan bli fri.

Vi kler på oss fysiske klær hver morgen. Ingen vil gå ut av huset uten å kle seg først. Men det er like viktig å kle seg i Herren Jesu Kristus. Det gir styrke for dagen.



tirsdag 1. september 2009

Herrens godhet

"Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!" (Salme 103,1)



Skal ALT som er i meg love Herren? ALT? Ja, ifølge Salme 103 skal alt som er i meg love Herren.

Det er interessant å lese verset i den engelske oversettelsen. Der står det: "Bless the Lord, O my soul, and all that is within me, bless his holy name."

Jeg har lenge lurt på hvorfor det står "bless" på engelsk og "love" på norsk. Er "bless" (engelsk) og "love" (norsk) det samme?
I Rick Renner's "Sparkling Gems from the Greek", står det på side 962 at det greske ordet eulogia, som er brukt her, betyr å si gode eller positive ting. Det er det motsatte av kataraomai, som betyr å forbanne verbalt. Det betyr at "å love" og "to bless" egentlig betyr det samme, nemlig å snakke vel om.

Og så tilbake til salme 103. Min sjel skal love Herren, ja, alt som er i meg, dvs. hele meg, skal love hans hellige navn.

Hvorfor skal vi det? David oppgir 25 grunner for at vi skal love (eller snakke vel om) Herren:

Vi skal love Herren på grunn av
  1. alle hans velgjerninger
  2. han forlater alle mine misgjerninger
  3. han leger alle mine sykdommer
  4. han forløser mitt liv fra graven
  5. han kroner meg med miskunnhet
  6. han kroner meg med barnhjertighet
  7. han metter min sjel med det som godt er, og
  8. jeg blir ung igjen likesom ørnen
  9. han handler rettferdig
  10. han gir alle undertrykte rett
  11. han er barmhjertig
  12. han er nådig
  13. han er langmodig
  14. han er rik på miskunn
  15. han går ikke alltid i rette
  16. han gjemmer ikke på vrede for evig
  17. han gjør ikke med oss etter våre synder
  18. han gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger
  19. hans miskunn er mektig over oss som frykter ham
  20. han lar våre misgjerninger være langt fra oss
  21. han forbarmer seg over de som frykter ham
  22. hans miskunn er evig over dem som frykter ham
  23. hans rettferdighet når til barnebarn dersom vi holder hans pakt
  24. han har reist sin trone i himmelen
  25. hans kongerike hersker over alt

25 herlige grunner til å tale vel om Herren!

La oss derfor Love Herren! ... Min sjel, lov Herren!

mandag 31. august 2009

Når begynner det evige liv?

"Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus." (Joh. 17,3).

Jeg ser av og til at det dukker opp spørsmål om når det evige liv begynner. Og for mange vil det eneste riktige og naturlige svaret være: "Når vi kommer til himmelen". Men i skriftstedet over sier Jesus at det evige liv er at vi kjenner Gud og den Gud utsendte, nemlig Jesus. Gjør vi det? Kjenner vi Jesus? Hvis vi kjenner Jesus, har vi allerede begynt på det evige livet. For Jesus ER livet, han er også veien (til Gud) og han er sannheten (om alle ting). (Joh 14,6).

Når vi synes det er vanskelig å leve "det kristne livet" (hva nå enn det er?), så er det en trøst at Jesus kom for å gi oss det evige livet. Han kom for å "lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei" (Lukas 1,79). Når jeg synes det er "mørkt", når jeg ikke ser hvordan jeg skal komme ut av den vanskelige situasjonen jeg er i eller det problemet jeg møter, så er Jesus det evige livet.. Han er lyset. Han er livet - det evige livet. Det som er Guds liv, det pulserende, levende, gode, evige. Og det gir meg håp for i dag og for i morgen, ja, for evigheten.

I dag vil jeg gi meg over til Han som er livet. Og så vil jeg la hans liv bli større i meg enn mitt eget liv.

lørdag 29. august 2009

Tanker på avveie - frykt for frafall

"Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus" (2. Kor 11,3).

I dette skriftstedet ser vi at Paulus "frykter" noe. Mange steder i bibelen står det at vi ikke skal frykte, men det er situasjoner hvor det å frykte er riktig. Det må bety at det er (minst) to forskjellige typer frykt. Jeg tenker at det er

  1. en frykt som skyldes situasjoner utenfor oss selv, som mangel på fysiske ting, (mat, klær, hus ...) naturkatastrofer, fremtiden, osv. Disse tingene sa Jesus gang på gang at vi ikke skal frykte. Men så er det
  2. en frykt som skyldes situasjoner inni oss selv. Det kan være følelser, tanker, holdninger osv.

Dette er ting vi skal frykte. Og Paulus tar fram én ting i skriftstedet jeg har sitert over. Han frykter at lesernes tanker skal bli

  1. fordervet; og på grunn av fordervelsen:
  2. vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.

Og denne frykten er en god frykt, hvis vi kan si det sånn.

Hva sammenlikner han det han frykter med? Jo, han sammenlikner det med den måten Eva ble dåret av slangen. Og han frykter at slangen skal lure korinterne på samme måte som han lurte Eva.

Da blir spørsmålene for oss:

  1. hvordan dåret slangen Eva? Og
  2. hvordan kan vi unngå å falle i samme "grøft" som Paulus fryktet at Korinterne skulle falle i og som Eva falt i?

Hvordan dåret slangen Eva?

Vi må lese fra 1. Mosebok 3,1-5:

"Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt." (Min utheving).

Her ser vi at slangen dåret Eva gjennom ORD. Han snakket til henne. Og vi vet at ord skaper bilder og bildene blir til tanker som er med på å forme oss og gjøre oss til det mennesket vi er. (Dette er en egen betraktning som jeg kanskje kommer tilbake til senere).

Hva var det ved det slangen sa som var så farlig? Jo, han stilte spørsmål ved det Gud hadde sagt. "Har Gud virkelig sagt...?" Allerede her skulle Eva ha avbrutt slangen og sagt: "Ja, det har han." Og ikke fortsatt diskusjonen. Men hun lot han fortsette, og selv om hun argumenterer for at det Gud sa er riktig, har hun tillatt en liten spire av tvil å komme inn i tankene hennes. "Er det nå så sikkert at det blir akkurat som Gud har sagt? Det kan vel ikke være så farlig som Gud sier?" Osv...

Er det noen som kjenner seg igjen? Vi har lest et skriftsted i bibelen som har blitt godt for oss. Det har talt til oss, for å si det sånn. Det var akkurat det vi trengte i den situasjonen vi var. Men så kommer tvilen: Er det så sikkert at det blir sånn som det står? Er det virkelig legedom ved Jesu sår? Fyller han virkelig all min trang i herlighet i Kristus Jesus? Er han virkelig min hyrde?

Jo mer vi slipper tvilen inn, jo større avstand blir det mellom det Gud sier i sitt ord og det vi tror i vårt hjerte. Tvilstanker skaper avstand til Gud. Gud og hans ord er ett. Og hvis vi tviler på ordet hans, tviler vi også på ham.

Det samme gjorde Eva. Hun tvilte på at det Gud hadde sagt var så riktig og viktig som han sa det var. Og vi vet det endte med at "kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand." (vers 6). (Min utheving).

Når var det kvinnen så at treet var godt å ete av? Det var "", dvs. etter at hun hadde latt slangens tanker slå rot i seg. Og så vet vi at både hun og Adam spiste av frukten, og menneskeheten ble forvist fra Edens hage.

Så tilbake til verset vi startet med og Paulus' frykt. Paulus fryktet at korinterne skulle la seg lure på samme måte som Eva lot seg lure. Hun lot tvilstanker slippe til, hun lot det Gud hadde sagt få mindre plass enn det slangen sa. Og til slutt ble slangens ord større, viktigere og riktigere enn Guds ord, og hun handlet på slangens ord.

Når vi slipper slangen til i vårt tankeliv, blir tankene våre "fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus". En fordervet tanke er en som er besmittet eller skitnet til av andre tanker enn Guds tanker. Guds tanker om oss er gode tanker: "For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp". (Jeremia 29,11).

Er ikke det herlig? Gud vil gi meg framtid og håp! Men det er en som hele tiden er på krigsstien for å "stjele og myrde og ødelegge". Han kalles "tyven". (Johannes 10,10). Det er den samme som i 1. Mosebok kalles slangen. Han synes ikke det er noe greitt at jeg går rundt og priser Herren fordi jeg har framtid og håp. Kanskje han sier: "Framtid og håp, du? Nei, det er vel å ta litt for sterkt i. Kjenner du ikke hvor vondt du har i ryggen? Har du ikke lest legejournalen din? Vet du ikke at med din diagnose, din familiesituasjon, din økonomi, din ditt og din datt. kan det ikke bli noen framtid for deg, og du har i hvert fall ikke noen grunn til å håpe på noe bedre."

Kjenner du deg igjen? Jeg kjenner meg igjen. Hvis vi tror Guds ord som det står, betyr det å ha den enkle og rene troskap mot Kristus, som Paulus snakker om. Barnslig tro, enkel tro, dåraktig tro. Den troen som i tillit tar imot det Gud sier i sitt ord, og forventer at det han sier skal skje.

Men hvis vi slipper slangen til med sine spørsmål og sin tvil, blir tankene våre fordervet og den barnslige og tillitsfulle troen blir borte.

Det må ikke skje. Når slangen forsøker seg på oss med sine tvilstanker og sin argumentasjon imot Gud, må vi gjøre som det står i 2. Kor. 10, 5: "...vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (Min utheving)

I Kristus har jeg makt "over alt fiendens velde" (Lukas 10,19), og en del av fiendens velde er hans forsøk på å få tankene våre vekk fra Gud. Jeg tror det er hans største krigsskueplass, for å si det sånn. Vinner han kampen om tankene våre, vinner han kampen om oss. Men i Kristus tar jeg enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. Det betyr at når jeg får en tanke som motsier Guds ord, sier jeg: "Nei takk! Du må gå i Jesu navn". Og så fyller jeg isteden på med Guds ord.

Da beholder jeg den enkle og rene troskapen mot Kristus, og jeg lar meg ikke dåre av slangens listige angrep. Det er å "stride troens gode strid". Det er å "gripe det evige liv som jeg er kalt til".


tirsdag 25. august 2009

Frihet - fasthet - trelldommens åk???

  1. Til frihet har Kristus frigjort oss.
  2. Stå derfor fast, og
  3. la dere ikke igjen legge under trelldommens åk (Gal. 5.1, min utheving).

Igjen ble jeg minnet om dette skriftstedet i dag tidlig. Jeg tror det er noe Gud vil vise meg gjennom det. Og jeg har faktisk gledet meg gjennom dagen til å "dissekere" det (unnskyld et uhøytidelig uttrykk, men det er sånn jeg føler det)!

"Til frihet" må bety at jeg kom fra noe annet, noe som ikke var frihet. Hva betyr "frihet" og hvor kom jeg fra? Siden jeg ikke har noen god norsk-norsk ordbok, bruker jeg min meget gode engelsk-engelsk ordbok, nemlig Oxford advanced learner's dictionary. Og "freedom" er bl.a. forklart slik:

  1. condition of being free (en stilling av frihet, å være fri)
  2. state of not being a prisoner or slave (å ikke være fange eller slave)
  3. right to act, speak, etc as one pleases without interference (rett til å handle, tale, etc. som man ønsker uten å bli avbrutt)
  4. state of being unrestricted in one's actions (ikke hindret i ens handlinger)

Oppsummert tenker jeg at "frihet" betyr å ikke være underlagt noe eller noen. Jeg kan gjøre, tenke, tale og være den jeg ønsker uten restriksjoner. Men siden verset sier at jeg er frigjort til frihet, må det bety at jeg ikke hadde denne friheten tidligere. Hvordan ble jeg fri? Hvem har frigjort meg? Det finnes kun ett svar på det, og det er Kristus. Det er Kristus som har frigjort meg. Det er han som har satt meg i frihet.

Hva er neste punkt i Gal 5.1? Det er "Stå derfor fast". Stå fast er rimelig enkelt å forstå. Det betyr å ikke rokkes, ikke flytte seg, ikke bevege seg bort fra. Men "derfor" - hva betyr det? Det kunne stått "Stå fast", men det står det ikke. "Stå derfor fast..." Derfor viser til noe. Det har skjedd noe tidligere, eller det er noe som er et faktum, derfor ... Hva har skjedd tidligere? Kristus har satt oss fri, det er det som har skjedd tidligere. Og fordi vi er fri, skal vi stå fast. Hvis vi fremdeles var ufrie, skulle vi ikke stå fast, men fordi vi er fri i Kristus, skal vi beholde friheten og stå fast.

Siste punkt i verset er at vi ikke igjen skal la oss legge under trelldommens åk. Igjen er et ord som viser at noe har skjedd eller vært tidligere. Og det slo vi fast da vi gikk igjennom første del av verset. Vi er blitt frigjort. Her kommer det tydelig fram hva vi er blitt frigjort fra: trelldommens åk.

Trelldom? Det er ikke et politisk korrekt og moderne ord. Men likefullt et ord som er brukt i bibelen. Hva er "trelldom" eller "trelldommens åk"? På engelsk heter det "... and be not entangled again with the yoke of bondage". Trelldom = bondage. Trelldommens åk = the yoke of bondage. Når jeg tenker på et åk eller "a yoke", tenker jeg på to okser som pløyer et jorde, og det er en stokk med utskjæringer til nakkene, og denne stokken holder de to bundet til hverandre. Det er også forklaringen i "dictionary'en". Det kan også være en stokk med utskjæring til nakken, og en person kan ha denne over skuldrene og man kan henge ting på hver side.

Uansett om det er to okser som pløyer sammen eller om det er et menneske som bærer noe, så innebærer det en stilling av ufrihet. Den ene oksen kan ikke bare løpe vekk fra den andre, og har jeg et åk over nakken med en vannbøtte på hver side, er det ikke bare å hoppe og danse omkring. Oksene er bundet. Jeg er bundet. Og hvem er det som binder meg? Det er naturligvis han som er "sjefs-binderen" - uten å nevne navn.

Og da begynner jeg å forstå litt mer av hva verset i Gal. 5.1 betyr: Jeg var bundet på en sånn måte at jeg ikke kom løs, men Kristus satte meg fri, og jeg skal holde fast på den friheten så jeg ikke mister den og blir bundet igjen!

Det er jo herlig! Til frihet har Kristus frigjort meg! Halleluja! Og det er opp til meg å stå fast så jeg ikke blir bundet igjen. Og når Gud oppfordrer meg til å "stå derfor fast", så betyr det at jeg kan velge å stå fast. Han ber meg ikke gjøre noe han ikke samtidig gir meg kraft til å gjøre. Han er ganske grei sånn. Jeg kan alltid stole på at det han sier, det mener han, og det gir han sin fulle støtte.

Og da kan jeg gå og legge meg med vissheten om at Til frihet har kristus frigjort meg. Og jeg velger å stå fast og ikke igjen la meg legge under bånd og lenker som tidligere bandt meg. Halleluja!


lørdag 22. august 2009

Grip det evige liv!

"Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til ..." (1. Tim. 6,12).

Jeg har nettopp kommet hjem fra en rask spasertur, og som vanlig samtalte jeg litt med Herren på min lille vandring. Jeg spurte: "Hvorfor er det så vanskelig å komme videre i kristenlivet, hvorfor synes jeg å stå fast og ikke komme videre?" Vet du hva han svarte? Han svarte med skriftstedet over. Strid troens gode strid! Grip det evige LIV som du ble kalt til.
Det ble en hel preken for meg, og jeg gledet meg til å komme hjem og "utforske" dette litt nøyere. Resultatet av utforskingen følger her:

Når vi tenker på ordet "strid", tenker vi vanligvis på noe negativt. Stridigheter i familien, stridigheter mellom folkegrupper og land. Krig, sult, nød osv, osv. Men her står det at vi skal stride en GOD strid. Og når Gud sier vi skal stride en god strid, må det gå an å stride en god strid. Det er bare dumt å argumentere mot Gud, det lønner seg aldri, for han har alltid rett.

Så - det går an å stride en god strid. Men hvilken gode strid? TROENS gode strid. Og i en strid må jeg ha en fiende, noen å stride imot, og jeg må ha våpen. Jeg tenker at ordene i 2. Kor. 10,4-5 gir en god forklaring på hva slags strid det er og hvilke våpen jeg trenger: "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus."

Våpnene er ikke kniver, bomber, kuler og krutt. Og troens gode strid er ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot noe jeg ikke ser, nemlig festningsverker og tankebygninger og høye tanker som reiser seg mot kunnskapen om Gud (f.eks. stolthet). Og våpnene er at jeg har makt til å ta enhver slik "fiende" til fange under lydigheten mot kristus.

Har jeg en slik makt? Er en slik autoritet innenfor min rekkevidde? Ifølge Guds ord - JA! Jesu siste ord til disiplene i Matteus 28 var: "...Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut ..." (vers 18-19). Det underforståtte verbet i siste setninger er DERE/DU. DU skal gå ut, DERE skal gå ut I MITT NAVN OG I MIN AUTORITET OG I MIN MAKT.

Men det sto mer i verset Gud talte til meg: "Grip det evige liv som du ble kalt til". De to setningene i dette verset hører sammen. Det å stride den gode, troens strid og å gripe det evige liv er to sider av samme sak, tenker jeg.

Men hva betyr det å "gripe det evige liv"? Betyr det å bli frelst og se frem til en evighet med Jesus? Ja, så absolutt. Men "det evige liv" begynner her og nå. Fra det øyeblikket jeg tok imot Jesus og ble Guds barn, begynte mitt evige liv. Jeg gikk over fra (evig) død til (evig) liv.

Hva betyr det for meg i dag? Jeg er ikke så opptatt av å finne ut hvordan det blir på den andre siden når jeg er "hjemme hos Herren", det kommer når det kommer og jeg har en hel evighet til å finne ut av det. Men jeg er mye mer opptatt av og interessert i å finne ut hva "det evige liv" betyr for meg her og nå i DETTE livet.

Det står i verset at vi skal "gripe" det evige liv. Å gripe noe betyr at jeg gjør noe aktivt for å få tak i det og holde fast på det. Hvis jeg skal gripe noe fysisk, må jeg åpne hånden og lukke den rundt det jeg skal ta. Jeg må bruke hjernen og musklene mine for å gripe noe. På samme måte med det evige livet. Jeg må åpne meg for det, og gripe det - ikke med hånden, med troen.

Evig er kanskje lettere å forstå. Det er noe som aldri tar slutt.

Men hva betyr "liv" i denne sammenhengen? Her må jeg ha hjelp av Mr Vine. Det greske ordet som er brukt her er zoe. Det betyr "liv som prinsipp, liv i dets absolutte betydning, liv som Gud har det, det som Faderen har i seg selv, det som han ga sønnen å ha i seg selv (Joh. 5,26) og som sønnen viste verden (1. Joh. 1.2).
På grunn av fallet mistet mennesket dette livet, men gjennom Jesus ble det gitt oss igjen. Det er grunnen til at Jesus er "livet". Dette livet er ikke bare et prinsipp av makt og mobilitet, for det har moralske assosiasjoner som ikke kan skilles fra det, som hellighet og rettferdighet. Død og synd, liv og hellighet er stadig satt som kontraster iskriften.."(Fritt oversatt fra W.E.Vines: An expository dictionary of new testament words.)

Å gripe det evige liv må derfor bety at jeg åpner meg for og tar imot i tro det livet som er i Gud, og som han ga Jesus å gi til meg når jeg blir frelst. Kanskje det er der striden ligger? Å gripe det livet som Gud gir, ja, som ER GUD, det er det striden står i. For er det noe den onde ikke vil, så er det at vi skal få del i Gud og hans liv. Og den striden vil pågå hele livet, så lenge jeg er her på jorden. Men jeg har lest slutten av boka, og jeg vet at jeg skal seire til slutt. Og så "griper jeg troens skjold, med det skal jeg slokke alle den ondes brennende piler" (Ef. 6,16).





søndag 16. august 2009

Jesus - alt har jeg i det navnet

"Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til
  1. å forkynne evangeliet for fattige
  2. å forkynne for fanger at de skal få frihet
  3. å forkynne for blinde at de skal få syn
  4. å sette undertrykte fri
  5. å forkynne et nådens år fra Herren".

Disse ordene av Jesus, referert i vår bibel i Lukas 4,18-19, er en utrolig sterk programerklæring av Jesus. Hadde han virkelig dekning for alt det han sa her? Og - og det er det som er så viktig for meg - gjelder hans utsagn i dag, for meg, nå?

Jeg har levd med Jesus i mange år, og jeg er fremdeles "sulten" på å lære mer om ham. Da jeg var nyfrelst, var det et uttrykk som var vanlig brukt: "Det er mere land å innta". Når vi hadde vært på et godt møte hvor Guds Ånd hadde vært tilstede og vi var blitt "refreshed" og følte at vi hadde lært mer og kommet videre i vårt kristenliv, var vi stadig på leting etter mer. "Mer land å innta" ble noe vi levde med, og som vi higet etter. Jeg kjenner ikke så mye til at det blir brukt i dag, men kanskje det er andre uttrykk ungdommen bruker som innebærer det samme?

Uansett - det er viktig, ja, livsnødvendig for en kristen å ikke bli "mett", men stadig være "sulten" på mer, lære mer, oppleve mer, forstå mer, komme nærmere Guds vilje og hans plan for oss.

Men jeg opplever at mange kristne står fast, for å si det sånn. Vi har gått oss trøtte i den kristne vandringen, vi har på en måte gitt opp, for det har blitt så mange nederlag og så lite fremgang, synes vi.

Men det jeg ønsker i dag, er å rette blikket mot Jesu ord i Lukas 4. Han KOM FOR Å UTRETTE EN DEL TING. Og de fem programerklæringene i Lukas 4, 18-19, har han ikke trukket tilbake.

Han kom virkelig for å forkynne evangeliet for fattige. Hvem er fattig? Den som ikke har penger? Ja, naturligvis, men å være fattig betyr så uendelig mye mer. Å være fattig i åndelig forstand er mye verre enn å være fattig på penger. Og Jesus kom for å føre oss ut av fattigdommen og inn i rikdommen i sitt rike.

Jesus kom også for å sette de fangne, eller de som er bundet, fri. Er du bundet i dag? Er jeg bundet i dag? Hvis ja, har vi en som setter oss fri, og hans navn er Jesus. Han har gitt oss makt over alt fiendens velde (Lukas 10,19), dvs. makt til å bli fri fra det som tynger oss. (Se også Markus 16,17-18).

Er du blind? Da har Jesus sagt at han kom for at du skal få syn. Hva betyr det å være blind? Det betyr å ikke se. Både fysisk og åndelig. Vi ser i bibelen at Jesus helbredet fysisk blinde (Matt 9,27-30; 12,22; 20,30-34). Men han snakket også om åndelig blinde. "... Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med rot. La dem fare! De er blinde veiledere for blinde, og når en blind leder en blind, faller de begge i grøften." (Matt 15,13-14). Uansett om du er blind fysisk eller blind åndelig, så kom Jesus for å gi deg syn.

Undertrykte skal settes fri, sa Jesus. Han gjorde folk fri - fri fra religiøsitetens svøpe, fri fra egne mindreverdighetstanker og ikke minst, fri fra djevelens bånd og lenker. Jeg tror mange kristne er undertrykte av djevelen. Det er så lett å tro at onde ånder kun opererer i "bushen" i Afrika og andre steder langt unna oss. Men det er absolutt ikke tilfelle. Hvis vi virkelig kunne se inn i den åndelige verden (som enkelte har fått oppleve), vil vi se at det er mange onde ånder som holder folk bundet og undertrykt. Og i 2. Kor. 10,4-6 snakker Paulus om "tankebygninger" og "enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud". Jeg tror dette er tanker og påvirkning som kommer av at onde ånder plager oss. Hvis det ikke var onde ånder tilstede, hvorfor ga Jesus oss makt over dem? Hvis de ikke plager oss, hvorfor skal vi drive dem ut? (Markus 16,18-18). Men Jesus ga oss makt over dem, og de skal og kan drives ut, ikke bare av noen få utvalgte, men av "de som tror" (Mark 16,17). Det er herlig, jeg får lyst til å rope HALLELUJA her jeg sitter alene og skriver.

Til slutt sa Jesus at han skulle forkynne et nådens år fra Herren. I den gamle pakt var hvert femtiende år "nådens år", men nå er hvert år, hver uke og hver dag et nådens år fra Herren. I nådens år blir det som er bundet satt fri og vi kan fritt komme å få motta alt Herren har gitt oss.

I Jesus er alt dette tilgjengelig for alle mennesker - jeg har alt jeg trenger i Jesus.