Tanker på avveie - frykt for frafall

"Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus" (2. Kor 11,3).

I dette skriftstedet ser vi at Paulus "frykter" noe. Mange steder i bibelen står det at vi ikke skal frykte, men det er situasjoner hvor det å frykte er riktig. Det må bety at det er (minst) to forskjellige typer frykt. Jeg tenker at det er

1. en frykt som skyldes situasjoner utenfor oss selv, som mangel på fysiske ting, (mat, klær, hus ...) naturkatastrofer, fremtiden, osv. Disse tingene sa Jesus gang på gang at vi ikke skal frykte. Men så er det
2. en frykt som skyldes situasjoner inni oss selv. Det kan være følelser, tanker, holdninger osv.

Dette er ting vi skal frykte. Og Paulus tar fram én ting i skriftstedet jeg har sitert over. Han frykter at lesernes tanker skal bli

1. fordervet; og på grunn av fordervelsen:
2. vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.

Og denne frykten er en god frykt, hvis vi kan si det sånn.

Hva sammenlikner han det han frykter med? Jo, han sammenlikner det med den måten Eva ble dåret av slangen. Og han frykter at slangen skal lure korinterne på samme måte som han lurte Eva.

Da blir spørsmålene for oss:

1. hvordan dåret slangen Eva? Og
2. hvordan kan vi unngå å falle i samme "grøft" som Paulus fryktet at Korinterne skulle falle i og som Eva falt i?

Hvordan dåret slangen Eva?

Vi må lese fra 1. Mosebok 3,1-5:

"Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt." (Min utheving).

Her ser vi at slangen dåret Eva gjennom ORD. Han snakket til henne. Og vi vet at ord skaper bilder og bildene blir til tanker som er med på å forme oss og gjøre oss til det mennesket vi er. (Dette er en egen betraktning som jeg kanskje kommer tilbake til senere).

Hva var det ved det slangen sa som var så farlig? Jo, han stilte spørsmål ved det Gud hadde sagt. "Har Gud virkelig sagt...?" Allerede her skulle Eva ha avbrutt slangen og sagt: "Ja, det har han." Og ikke fortsatt diskusjonen. Men hun lot han fortsette, og selv om hun argumenterer for at det Gud sa er riktig, har hun tillatt en liten spire av tvil å komme inn i tankene hennes. "Er det nå så sikkert at det blir akkurat som Gud har sagt? Det kan vel ikke være så farlig som Gud sier?" Osv...

Er det noen som kjenner seg igjen? Vi har lest et skriftsted i bibelen som har blitt godt for oss. Det har talt til oss, for å si det sånn. Det var akkurat det vi trengte i den situasjonen vi var. Men så kommer tvilen: Er det så sikkert at det blir sånn som det står? Er det virkelig legedom ved Jesu sår? Fyller han virkelig all min trang i herlighet i Kristus Jesus? Er han virkelig min hyrde?

Jo mer vi slipper tvilen inn, jo større avstand blir det mellom det Gud sier i sitt ord og det vi tror i vårt hjerte. Tvilstanker skaper avstand til Gud. Gud og hans ord er ett. Og hvis vi tviler på ordet hans, tviler vi også på ham.

Det samme gjorde Eva. Hun tvilte på at det Gud hadde sagt var så riktig og viktig som han sa det var. Og vi vet det endte med at "kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand." (vers 6). (Min utheving).

Når var det kvinnen så at treet var godt å ete av? Det var "nå", dvs. etter at hun hadde latt slangens tanker slå rot i seg. Og så vet vi at både hun og Adam spiste av frukten, og menneskeheten ble forvist fra Edens hage.

Så tilbake til verset vi startet med og Paulus' frykt. Paulus fryktet at korinterne skulle la seg lure på samme måte som Eva lot seg lure. Hun lot tvilstanker slippe til, hun lot det Gud hadde sagt få mindre plass enn det slangen sa. Og til slutt ble slangens ord større, viktigere og riktigere enn Guds ord, og hun handlet på slangens ord.

Når vi slipper slangen til i vårt tankeliv, blir tankene våre "fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus". En fordervet tanke er en som er besmittet eller skitnet til av andre tanker enn Guds tanker. Guds tanker om oss er gode tanker: "For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp". (Jeremia 29,11).

Er ikke det herlig? Gud vil gi meg framtid og håp! Men det er en som hele tiden er på krigsstien for å "stjele og myrde og ødelegge". Han kalles "tyven". (Johannes 10,10). Det er den samme som i 1. Mosebok kalles slangen. Han synes ikke det er noe greitt at jeg går rundt og priser Herren fordi jeg har framtid og håp. Kanskje han sier: "Framtid og håp, du? Nei, det er vel å ta litt for sterkt i. Kjenner du ikke hvor vondt du har i ryggen? Har du ikke lest legejournalen din? Vet du ikke at med din diagnose, din familiesituasjon, din økonomi, din ditt og din datt. kan det ikke bli noen framtid for deg, og du har i hvert fall ikke noen grunn til å håpe på noe bedre."

Kjenner du deg igjen? Jeg kjenner meg igjen. Hvis vi tror Guds ord som det står, betyr det å ha den enkle og rene troskap mot Kristus, som Paulus snakker om. Barnslig tro, enkel tro, dåraktig tro. Den troen som i tillit tar imot det Gud sier i sitt ord, og forventer at det han sier skal skje.

Men hvis vi slipper slangen til med sine spørsmål og sin tvil, blir tankene våre fordervet og den barnslige og tillitsfulle troen blir borte.

Det må ikke skje. Når slangen forsøker seg på oss med sine tvilstanker og sin argumentasjon imot Gud, må vi gjøre som det står i 2. Kor. 10, 5: "...vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (Min utheving)

I Kristus har jeg makt "over alt fiendens velde" (Lukas 10,19), og en del av fiendens velde er hans forsøk på å få tankene våre vekk fra Gud. Jeg tror det er hans største krigsskueplass, for å si det sånn. Vinner han kampen om tankene våre, vinner han kampen om oss. Men i Kristus tar jeg enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. Det betyr at når jeg får en tanke som motsier Guds ord, sier jeg: "Nei takk! Du må gå i Jesu navn". Og så fyller jeg isteden på med Guds ord.

Da beholder jeg den enkle og rene troskapen mot Kristus, og jeg lar meg ikke dåre av slangens listige angrep. Det er å "stride troens gode strid". Det er å "gripe det evige liv som jeg er kalt til".