Tro er alltid er nyttig tema for oss som "tror". Mange kristne har imidlertid vanskelig for å tro; de er skeptiske til Guds ord, selv om de kanskje ikke innrømmer det direkte. Når det f.eks. står i 1. Peter 2,24 at ... ved hans sår har dere fått legedom, så er det mange kristne som ikke tror at helbredelse gjelder for dem. De har mange unnskyldninger for ikke å ta imot helbredelsen Jesus har gitt dem.
La oss se på Abraham og hva han gjorde for å få tak i og oppleve Guds løfte om en sønn. Vi leser i Romerne 4,19-24:
Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet. Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham. Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde.
La oss se på hva Abraham gjorde her, for det han gjorde førte visselig til oppfyllelsen av Guds løfte.
Ser du hva det står i skriftavsnittet over? Det er skrevet også for vår skyld... Det gjelder ikke bare Abraham, det gjelder deg og meg som gjør det samme som Abraham.
Dersom vi ønsker at Guds løfter skal oppfylles på oss, må vi slutte å sette de faktiske forhold (sykdom, mangel, ensomhet, osv) høyere enn Guds løfter. Som det står i 2. Korinterne 4,18: Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig. Det er det usynlige som er det reelle og egentlige. Det vi ser er bare temporært, det blir borte. Men det usynlige, det åndelige, det varer. Og Guds ord er åndelig, og Guds løfter er åndelige, de varer. Og når vi setter Guds løfter (hans ord) over de faktiske forhold (det synlige), vil vi oppleve at vi får tro som Abraham og at Guds løfter blir virkelige i våre liv.
La oss se på Abraham og hva han gjorde for å få tak i og oppleve Guds løfte om en sønn. Vi leser i Romerne 4,19-24:
Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet. Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham. Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde.
La oss se på hva Abraham gjorde her, for det han gjorde førte visselig til oppfyllelsen av Guds løfte.
- Han innså de faktiske forhold (han var impotent, ser det ut for, og Sara var langt over overgangsalderen)
- Han så på Guds løfter (du skal få en sønn)
- Han bestemte seg for at Guds løfter var mer reelle enn de faktiske forholdene han så rundt seg
- Han fikk løftet oppfylt
Ser du hva det står i skriftavsnittet over? Det er skrevet også for vår skyld... Det gjelder ikke bare Abraham, det gjelder deg og meg som gjør det samme som Abraham.
Dersom vi ønsker at Guds løfter skal oppfylles på oss, må vi slutte å sette de faktiske forhold (sykdom, mangel, ensomhet, osv) høyere enn Guds løfter. Som det står i 2. Korinterne 4,18: Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig. Det er det usynlige som er det reelle og egentlige. Det vi ser er bare temporært, det blir borte. Men det usynlige, det åndelige, det varer. Og Guds ord er åndelig, og Guds løfter er åndelige, de varer. Og når vi setter Guds løfter (hans ord) over de faktiske forhold (det synlige), vil vi oppleve at vi får tro som Abraham og at Guds løfter blir virkelige i våre liv.
