Tro - kunnskap - forkynnelse

Det er mange som sier at de ikke KAN tro. De får det ikke til, sier de. Og med det rettferdiggjør de seg selv på en måte og fraskriver seg ansvaret for å tro. Men i Hebreerne 11,6 står det at "...uten tro er det umulig å tekkes Gud (være til behag for Gud). Vil Gud be oss ha tro for å være ham til behag, uten at det er mulig for oss å oppnå det? Nei, da ville Gud være urettferdig, og det er han ikke. Hvis Gud sa: "Dere må ha tro for at jeg skal bli fornøyd, men det er så vanskelig å tro at ingen av dere, eller bare noen få, klarer det," ville han ikke være til å stole på. Men vi vet at han ER til å stole på og han ER rettferdig.
Hvorfor er det da tilsynelatende så vanskelig å tro? Jesus sa at om vi har tro som et sennepsfrø, kan vi si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg. Og ingen ting skal være umulig for dere. (Matteus 17,20). Men i steden for å gå veien som fører til tro, ser vi på vanskelighetene i livet vårt og tenker at det fjellet er for stort til at min tro kan flytte det.
Vi trenger å tenke nytt! Vi trenger å tenke Jesus-tanker og ikke ego-tanker. Vi må "study to show ourselves approved" som det heter på engelsk i 2. Tim 2,15. På norsk: "Legg vinn på å kunne framstille deg for Gud som en som holder prøve ..."
Hvordan holder vi prøve for Gud? Ved å tro. Det er troen som viser vårt ståsted som kristne. Det er troen som gjør om vi seirer eller feiler. Det er ved å tro at vi overvinner kjempene i våre liv.
Men hvordan kommer troen? Vel, den kommer ikke ved at vi sutrer og klager over hvor vondt eller dårlig vi har det. Den kommer ikke ved at vi tenker på at vi skulle ha mer tro. Den kommer heller ikke ved at vi forteller oss selv hvor vanskelig det er å tro.
Troen kommer ved forkynnelsen av Guds ord (Rom. 10,17). Vi får ikke tro av å lese romaner eller se på såpeopera på TV, men vi får tro ved å lese Guds ord og å lese og høre bibelsk riktig utleggelse av ordet.
Ved å lese og høre Guds ord, får vi kunnskap, og kunnskapen er grunnlaget for tro. Hvordan kan jeg tro noe jeg ikke vet om? Hvis noen setter inn 1000 kroner på bankkontoen min, nyter jeg ikke godt av det før jeg vet om det. Hvis Gud har tilveiebrakt helbredelse for meg, nyter jeg ikke godt av det før jeg vet at den finnes. I 2. Peter 2,20 står det: "For dersom noen ved kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet ..." (min utheving). Det er ved å ha kunnskap om en ting at den tingen kan bli virkelig for meg. Hvis en venn sier til meg at han eller hun har satt inn 1000 kroner på bankkontoen min, kan jeg ikke bruke pengene bare fordi han eller hun sa det. Hvis jeg aldri går og sjekker, men tenker at det er nok ikke sant, blir pengene stående der uten at jeg nyter godt av dem. På samme måte med Guds ord. Gud har sagt så mange herlige ting i sitt ord, men hvis jeg ikke vet hva som står der, eller hvis jeg ikke bryr meg om å ta dem til meg, gjør ikke ordet meg noe godt. Det utfører ikke det Gud sendte det til å utføre. Og jeg går glipp av mange velsignelser.
I dag vil jeg utfordre deg til å lese i Guds ord, finne et løfte som gjelder deg, og holde fast på det. Tenk på det, ikke bare der og da, men gjennom dagen og dagene som kommer. La Guds ord få plass i ditt sinn, så vil det få plass i ditt hjerte, og du får tro.
Å tro er så lett at ikke engang en dåre kan gå vill. Det er djevelen som har fortalt oss at det er vanskelig å tro, men han er en slagen og overvunnet fiende. Ordet er levende og virkekraftig og utretter det det sier. Ta det til deg, og se troen vokse i ditt liv.

Hvorfor frelste Gud oss?

"For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv" (Johannes 3,16).

Dette skriftstedet tror jeg er det skriftstedet som flest mennesker kan utenat. Det er på en måte grunnlaget og kjernen i vår tro. Og her står det svart på hvitt hvorfor Gud frelste oss. Har du tenkt over det - hvorfor Gud frelste deg? Mange vil sikkert si at det var for at jeg ikke skal gå fortapt. Og det er naturligvis riktig. "Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss." (Gal 3,13). Guds plan var å kjøpe oss fri fra lovens forbannelse så vi ikke skal gå evig fortapt.
Men det er også en del til av verset som jeg tror mange, spesielt i de religiøse sirkler, overser. Nemlig at vi skal ha evig liv. Og vers 14 i Galaterne 3 sier: "Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om."
Å bli frelst handler om å ikke gå fortapt, men det handler i like stor grad om å ha evig liv. Men hva betyr det å ha evig liv? Mange tenker på livet etter døden. Vi skal leve evig sammen med Jesus. Og det er riktig. Men betyr det noe mer? Betyr det noe for meg og deg her og nå i dette livet? Ja, absolutt. Verset fra Galaterne 3 som vi nettopp leste, sier at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene. Hva er Abrahams velsignelse, når skulle den komme og hvem er hedningene? Hvis vi kan svare på disse tre spørsmålene, kan vi se mer av hvorfor Gud frelste oss. Så la oss ta for oss spørsmålene ett for ett.

1. Hva er Abrahams velsignelse? I 5. Mosebok 28, 1-14 har vi en liste med velsignelser som Gud lovet de som "hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud, som jeg gir deg i dag ... Og alle disse velsignelsene skal komme over deg og nå deg, så sant du hører på Herrens, din Guds røst." Og så ramser Gud opp velsignelser over alle livets forhold. Men, sier du kanskje, dette er jo velsignelser som gjaldt Abrahams ætt. Hvordan kan de være aktuelle for meg i dag? Og må jeg holde alle budene for å ta del i alle velsignelsene? Vi må være klar over at i den gamle pakt, før Jesus døde og sto opp, var det budene som var veien til "frelse". Hvis man kunne holde alle budene, ble man ansett som rettferdig, eller frelst vil vi si i dag. Men det var ingen som kunne holde alle budene, derfor var det på en måte et mål å leve etter, men ganske uoppnåelig. Men så kom Jesus, og han var det første og siste menneske som klarte å leve et feilfritt liv. Han klarte å holde alle budene. Og vi som tar imot ham får del i Abrahams velsignelse, leste vi i Galaterne 3,14. Så når jeg blir frelst og lar Jesu død og oppstandelse gjelde for meg, har jeg del i alle de herlige velsignelsene som står oppramset i 5. Mosebok 28,1-14.
2. Når skulle Abrahams velsignelse komme? Som vi leste, kom den til Abrahams ætt i det gamle testamentet, så alle disse herlige velsignelsene var tilgjengelige for folk i den gamle pakt. Men siden ingen klarte å holde alle budene som var en forutsetning for å motta velsignelsene, var det ingen som til fulle vandret i dem før Jesus kom. Abraham og flere andre vi leser om i det gamle testamentet opplevde mange av Guds velsignelser, men ingen klarte å leve i hele Guds "velsignelses-pakke".
3. Hvem er hedningene, som skal få del i Abrahams velsignelse? Det er du og jeg og alle andre ikke-jøder som har tatt imot Jesus som sin frelser og herre. Før Jesus kom var det utenkelig at noen av jødenes rettigheter skulle tilfalle hedningene, men i Kristus Jesus er vi som var langt borte kommet nær til ved Kristi blod. (Efeserne 2,13).

Det betyr at alle de herlige velsignelsene som er nevnt i 5. Mosebok 28 er mine og dine hvis vi tar vår tilflukt til Jesus. Det er vel herlig? Halleluja!

Guds husfolk

"Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk..." (Efeserne 2,19).

Vi er Guds husfolk leser vi her. Men hva betyr det å være Guds husfolk? Det er et uttrykk som ikke er så vanlig i det norske språket. Kanskje det var det før, men jeg kan ikke huske å ha hørt det.
Når jeg ikke helt forstår hva noe betyr, går jeg gjerne til en eller flere engelske oversettelser av bibelen. Det pleier å oppklare skriftstedet. Og det som på norsk er oversatt "Guds husfolk", er i flere engelskspråklige bibler oversatt "God's household", eller Guds husholdning ville vi kanskje si.
De som bor i én og samme bolig er én husholdning, eller familie. Hva kjennetegner folk som bor sammen? De har samme tilgang på det som er i huset, de spiser stort sett det samme, de eier det samme og bruker det samme. Uansett om det er unge eller gamle så har de et eierforhold til huset eller leiligheten. Det som er i huset er tilgjengelig for alle. Og de er glade i hverandre (eller burde være det!).
Men siden det er "Guds husfolk", eller Guds husholdning, må det bety at Gud også bor der. Har han samme tilgang til det som er i huset som menneskene som bor der? Har Gud en like naturlig plass rundt middagsbordet som far, mor, storesøster og lillebror?
Han ønsker å ha hedersplassen. Han ønsker å være tilstede i alle situasjoner i huset. Han ønsker å være delaktig i hver enkelt beboers liv. "I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden." (Ef. 2,21-22).
Gud ønsker at alle i vår husholdning skal bli bygd opp til en Guds bolig i Ånden. Da blir det godt å være der for alle som bor i huset.
Min bønn for i dag er at jeg lar Gud slippe til i min husholdning, så han får hedersplassen. Da faller alt annet på plass og jeg får et harmonisk hjem hvor det er godt å være.

Selvrettferdig eller Jesusrettferdig?

En merkelig overskrift? Ja, kanskje. Men forhåpentligvis ransakende. Utgangspunktet er Jesu lignelse om fariseeren og tolleren i Lukas 18:
"Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre..." (v 9, min utheving).
Går det an å stole på sin egen rettferdighet? Ja, ifølge Jesus er det ikke helt uvanlig. Vi kjenner historien. Fariseeren og tolleren gikk opp til tempelet for å be. Tolleren slo blikket ned og sa. "Gud, vær meg synder nådig!" (v 13). Hva sier Jesus om ham? Han sier: "Denne mannen gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus." (v 14). Hva var det som rettferdiggjorde tolleren? Det var Guds nåde. Han innså at han trengte Guds nåde, for i seg selv var han ikke god nok. Og Guds nåde var tilstrekkelig til at Jesus sa han var rettferdig.
Men hva med fariseeren? Han gikk lenger inn i lokalet enn tolleren, og ba slik: "Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker ... eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener." (vv 11-12)
Dette høres jo flott ut. Faster jeg to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener? Hvis jeg gjør det, gjør det meg rettferdig?
Vi må se hva Jesus sa angående fariseeren. Applauderte han de gode gjerningene hans? Nei, tvert imot. Han sa: "Denne (tolleren) gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre (fariseeren)." (v 14, min utheving). Hvorfor gikk ikke fariseere rettferdiggjort hjem til sitt hus? Han som hadde gjort så mye godt og fint og riktig? Jesus sier det var fordi "hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes." (v 14).
Så er det bare Jesus og det han har gjort for meg som duger. Min rettferdighet er i Jesus, ikke i meg selv. Halleluja!