Lykke og salighet - hvem vil ikke ha det? Er det noe mennesker strever for å oppnå, er det lykke. Det å være lykkelig er målet for mange. Og for å nå lykkestadiet, går vi langt. For hver ny kjæreste, hvert nytt klesplagg, hver ny bil eller mobiltelefon, tror vi at vi blir lykkelige. Men i beste fall er det kun en kortvarig følelse av velbehag, i verste fall et stort bedrag. Mennesker, ting eller omstendigheter kan ikke gi meg lykke, intet av dette kan gjøre deg lykkelig. Det betyr ikke at alt dette ikke er viktig og delvis nødvendig for at jeg skal leve et godt liv, men det gjør meg ikke lykkelig.
Hva med salighet? Hva betyr egentlig salighet eller å være salig?
Ordboka sier at å være salig er å være velsignet eller frelst. (For mer om velsignelser, se innlegg som begynner 16.8.2010).
Lykke og salighet er altså to "tilstander" som er ettertraktet, men som mange mennesker ikke oppnår. Når ikke mennesker, ting og omstendigheter kan gi oss lykke og salighet, hva kan?
Salomos Ordspråk har svaret på mange spørsmål. Salomo var den viseste mannen som har levd, han mottok sin visdom fra Gud og når han uttaler noe, er det ikke bare vanlig, menneskelig visdom han taler, men Guds visdom. I Ordspr. 16,20 står det: "Den som akter på ordet, skal finne lykke. Og den som setter sin lit til Herren, er salig." (Mine uthevinger).
Hvordan finner jeg lykke, eller hvordan blir jeg lykkelig? Ved å akte på ordet.
Hvordan blir jeg salig? Ved å sette min lit til Herren. Her kommer det igjen - Ordet, Ordet, Ordet. Guds Ord er løsningen på alle mine problemer og vanskeligheter. Og når jeg tar til meg av Guds Ord og stoler på at det Han har sagt, det er sant (som er å sette sin lit til Herren), da finner jeg lykke og da blir jeg salig.
Vær så god! Bordet er dekket! Det er bare å forsyne seg!
tirsdag 30. november 2010
mandag 29. november 2010
Er det Guds skyld?
Skylder på Gud etter touchdown-flause sto det å lese i VGs nettutgave i dag. Spilleren i amerikansk fotball sa at han ber til Gud 24/7, og så hjalp ikke Gud ham med å få tak i ballen! Det synes han var dårlig gjort av Gud.
Det er godt at Gud er kjærlighet, og at Han elsker oss uansett. For hvor mange er det ikke som skylder på Gud når noe dumt skjer?
Hvis vi blir syke, er det Guds skyld. "Han vil sikkert lære meg noe", sier religionen. Hvis vi opplever ulykke, er det "sikkert Gud som vil gi meg en lærepenge", sier religionen. Hvis noen av våre nærmeste dør i ung alder, "er det sikkert Gud som ønsket å heller ha dem i himmelen enn på jorda", sier religionen. Hvis vi blir arbeidsledige, forlatt av ektefellen eller taper alle pengene våre, "vil Gud vise oss hvordan vi får det når vi forsøker å leve livet uten Ham", sier religionen.
Men er det Gud som er årsaken til ulykker, død og annen elendighet? Nei og atter nei. Religionene vil ha det til at Gud er en streng Gud som sitter der oppe i himmelen med hevet pekefinger, men det var ikke den Gud Jesus viste oss da Han gikk på jorda. Men dessverre har mange mer tro på religiøse formuleringer og vrangforestillinger enn på Bibelen og Jesu Ord.
Gud er kjærlighet. Han har ikke kjærlighet, Han er kjærlighet. Det betyr at alt Han sier og gjør, skjer ut fra et motiv av kjærlighet. Han elsker oss med en evig kjærlighet. "Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved" (Jer.31,3).
Guds miskunn og Hans kjærlighet er to sider av samme sak. Han forårsaker aldri at folk dør, blir syke eller mister det de eier. Det var heller ikke Gud som forårsaket av spilleren jeg har sitert i innledningen mistet ballen. Han bare mistet den, så enkelt og så greit.
Men du sier kanskje: "Men onde ting skjer. Barn dør, folk blir syke og ekteskap og andre forhold går i stykker. Har ikke Gud noe med det å gjøre?"
Hvis det bare var Gud som var "sjefen", ville ikke noe vondt skje. Det ser vi fra Edens Hage, før fallet. Adam og Eva levde uten synd, bekymringer og død. Men de valgte å vende seg fra Guds Ord, og det onde kom inn i verden. Og det onde (Satan) er fremdeles i verden, og han er årsaken til alt ondt.
Gud ser alt som skjer, men Han har gitt menneskene en fri vilje til å velge rett og galt, til å velge å holde fast på Hans Ord eller la det være. Han har gitt oss en hjerne som kan tenke, øyne som kan se og ører som kan høre. Og Bibelen er full av løfter om Guds omsorg, bevaring og helbredelse; alt vi trenger å gjøre for å ta del i dem, er å velge å tro at det Han har sagt, er sant.
"Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" (5 Mos.30,19).
Velg livet, så du får leve var Mose oppfordring til Israelsfolket. Og det samme valget har vi. Vi kan velge livet, og leve; eller vi kan velge døden og leve uten Gud.
Hvis vi velger livet, og blir kjent med Livgiveren, vil vi aldri klandre Gud for det onde som skjer, men rette vårt "skyts" der det hører hjemme, mot motstanderen.
Velg livet, og se Guds godhet!
Det er godt at Gud er kjærlighet, og at Han elsker oss uansett. For hvor mange er det ikke som skylder på Gud når noe dumt skjer?
Hvis vi blir syke, er det Guds skyld. "Han vil sikkert lære meg noe", sier religionen. Hvis vi opplever ulykke, er det "sikkert Gud som vil gi meg en lærepenge", sier religionen. Hvis noen av våre nærmeste dør i ung alder, "er det sikkert Gud som ønsket å heller ha dem i himmelen enn på jorda", sier religionen. Hvis vi blir arbeidsledige, forlatt av ektefellen eller taper alle pengene våre, "vil Gud vise oss hvordan vi får det når vi forsøker å leve livet uten Ham", sier religionen.
Men er det Gud som er årsaken til ulykker, død og annen elendighet? Nei og atter nei. Religionene vil ha det til at Gud er en streng Gud som sitter der oppe i himmelen med hevet pekefinger, men det var ikke den Gud Jesus viste oss da Han gikk på jorda. Men dessverre har mange mer tro på religiøse formuleringer og vrangforestillinger enn på Bibelen og Jesu Ord.
Gud er kjærlighet. Han har ikke kjærlighet, Han er kjærlighet. Det betyr at alt Han sier og gjør, skjer ut fra et motiv av kjærlighet. Han elsker oss med en evig kjærlighet. "Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved" (Jer.31,3).
Guds miskunn og Hans kjærlighet er to sider av samme sak. Han forårsaker aldri at folk dør, blir syke eller mister det de eier. Det var heller ikke Gud som forårsaket av spilleren jeg har sitert i innledningen mistet ballen. Han bare mistet den, så enkelt og så greit.
Men du sier kanskje: "Men onde ting skjer. Barn dør, folk blir syke og ekteskap og andre forhold går i stykker. Har ikke Gud noe med det å gjøre?"
Hvis det bare var Gud som var "sjefen", ville ikke noe vondt skje. Det ser vi fra Edens Hage, før fallet. Adam og Eva levde uten synd, bekymringer og død. Men de valgte å vende seg fra Guds Ord, og det onde kom inn i verden. Og det onde (Satan) er fremdeles i verden, og han er årsaken til alt ondt.
Gud ser alt som skjer, men Han har gitt menneskene en fri vilje til å velge rett og galt, til å velge å holde fast på Hans Ord eller la det være. Han har gitt oss en hjerne som kan tenke, øyne som kan se og ører som kan høre. Og Bibelen er full av løfter om Guds omsorg, bevaring og helbredelse; alt vi trenger å gjøre for å ta del i dem, er å velge å tro at det Han har sagt, er sant.
"Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" (5 Mos.30,19).
Velg livet, så du får leve var Mose oppfordring til Israelsfolket. Og det samme valget har vi. Vi kan velge livet, og leve; eller vi kan velge døden og leve uten Gud.
Hvis vi velger livet, og blir kjent med Livgiveren, vil vi aldri klandre Gud for det onde som skjer, men rette vårt "skyts" der det hører hjemme, mot motstanderen.
Velg livet, og se Guds godhet!
Jabes' femte bønn
Nei da, jeg har ikke glemt Jabes. "Måtte" bare skrive litt om urolige tanker innimellom.
Den siste bønnen som Jabes ba, var: "... så jeg ikke blir årsak til smerte" (1.Krøn.4,10). Denne bønnen henger sammen med bønnen før, hvor han ba om at Gud holdt ham borte fra alt ondt, eller som det står i en annen oversettelse ...om du ville lage det så at ingen ulykke kom, og jeg ble fri for smerte.
I noen oversettelser ser det ut som om han ba om at han ikke måtte forårsake ulykke og/eller smerte for andre, og noen steder ser det ut som han ba om at han selv ikke måtte bli rammet av ulykke og smerte. Uansett hva meningen er, ser vi en sammenheng mellom ulykke og smerte. En ulykke forårsaker smerte, uansett om den rammer en selv eller andre. Og Jabes ba om han ikke måtte være årsak til smerte.
Den samme bønnen kan vi be, og som Gud hørte Jabes og lot det komme som han hadde bedt om, vil Gud også høre vår bønn og la det komme som vi ber om dersom vi lever et liv som er "æret", dvs. holder oss nær til Gud og følger Hans bud.
Et slikt liv vi Gud ære, og et slikt liv vil Gud svare.
Den siste bønnen som Jabes ba, var: "... så jeg ikke blir årsak til smerte" (1.Krøn.4,10). Denne bønnen henger sammen med bønnen før, hvor han ba om at Gud holdt ham borte fra alt ondt, eller som det står i en annen oversettelse ...om du ville lage det så at ingen ulykke kom, og jeg ble fri for smerte.
I noen oversettelser ser det ut som om han ba om at han ikke måtte forårsake ulykke og/eller smerte for andre, og noen steder ser det ut som han ba om at han selv ikke måtte bli rammet av ulykke og smerte. Uansett hva meningen er, ser vi en sammenheng mellom ulykke og smerte. En ulykke forårsaker smerte, uansett om den rammer en selv eller andre. Og Jabes ba om han ikke måtte være årsak til smerte.
Den samme bønnen kan vi be, og som Gud hørte Jabes og lot det komme som han hadde bedt om, vil Gud også høre vår bønn og la det komme som vi ber om dersom vi lever et liv som er "æret", dvs. holder oss nær til Gud og følger Hans bud.
Et slikt liv vi Gud ære, og et slikt liv vil Gud svare.
Når mine urolige tanker ...
Har du lagt merke til hvor fort stemninger og følelser kan skifte? Det har jeg. I den øyeblikket kan jeg være glad og tilfreds, kjenne fred og glede og virkelig føle godt. Men så kan det skje noe ubetydelig, kanskje til og med bare en tanke, og "alt" endrer seg, og jeg synes "alt" er bare vanskelig og ugreit.
Heldigvis er jeg ikke alene om å kjenne det slik, og heldigvis er det ikke en varig tilstand. Forfatteren av Salme 94 i Bibelen kjente det også slik. Han sa: "Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte ..." (v.19a). Urolige tanker. Tanker som gjør meg ille til mote; tanker som gir meg et nedtrykt sinn; tanker som gir meg lyst til å gi opp og gå under dyna og bare bli der. Jeg har hatt dem mange ganger, og det har sikkert du også. Men hva var salmistens oppskrift på å komme bort fra disse urolige tankene? Siste del av vers 19 sier: "... da oppliver din trøst min sjel!"
Fra dypeste dal til høyeste tinde i ett vers. Akkurat som vi kan oppleve å gå fra høyeste tinde til dypeste dal på et øyeblikk, kan vi gå fra dypeste dal til høyeste tinde på et øyeblikk. Men vi klarer ikke det ved egen hjelp. Vi trenger DIN hjelp. Din trøst er det som oppliver min sjel. Hvem er "din"? Salmen starter med en henvendelse til Gud, Herren. Guds trøst er det som tar meg fra "bunn til topp" for å si det slik. Hvordan får jeg tak i Guds trøst? Ved å lese i Guds bok, Bibelen.
Det står at Guds Ord er som et speil og "... alle vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, blir forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd" (2 Kor.3,18). Når vi ser oss i Guds speil, blir vi forvandlet til det vi ser i speilet, nemlig Guds herlighet! Hva da med mine urolige tanker? De må fly! Jeg ser at jeg kan ta mine tanker til fange under lydigheten mot Kristus, "For våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk; med disse kan vi rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg imot kunnskapen om Gud, og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, og være ferdige til å straffe all ulydighet når lydigheten deres er oppfylt (2 Kor 10,4-6). Det er Guds trøst til meg når jeg har urolige tanker. Det er Guds trøst til deg når du har urolige tanker.
Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte, da oppliver din trøst min sjel.
I dag vil jeg la Guds trøst opplive min sjel!
Heldigvis er jeg ikke alene om å kjenne det slik, og heldigvis er det ikke en varig tilstand. Forfatteren av Salme 94 i Bibelen kjente det også slik. Han sa: "Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte ..." (v.19a). Urolige tanker. Tanker som gjør meg ille til mote; tanker som gir meg et nedtrykt sinn; tanker som gir meg lyst til å gi opp og gå under dyna og bare bli der. Jeg har hatt dem mange ganger, og det har sikkert du også. Men hva var salmistens oppskrift på å komme bort fra disse urolige tankene? Siste del av vers 19 sier: "... da oppliver din trøst min sjel!"
Fra dypeste dal til høyeste tinde i ett vers. Akkurat som vi kan oppleve å gå fra høyeste tinde til dypeste dal på et øyeblikk, kan vi gå fra dypeste dal til høyeste tinde på et øyeblikk. Men vi klarer ikke det ved egen hjelp. Vi trenger DIN hjelp. Din trøst er det som oppliver min sjel. Hvem er "din"? Salmen starter med en henvendelse til Gud, Herren. Guds trøst er det som tar meg fra "bunn til topp" for å si det slik. Hvordan får jeg tak i Guds trøst? Ved å lese i Guds bok, Bibelen.
Det står at Guds Ord er som et speil og "... alle vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, blir forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd" (2 Kor.3,18). Når vi ser oss i Guds speil, blir vi forvandlet til det vi ser i speilet, nemlig Guds herlighet! Hva da med mine urolige tanker? De må fly! Jeg ser at jeg kan ta mine tanker til fange under lydigheten mot Kristus, "For våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk; med disse kan vi rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg imot kunnskapen om Gud, og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, og være ferdige til å straffe all ulydighet når lydigheten deres er oppfylt (2 Kor 10,4-6). Det er Guds trøst til meg når jeg har urolige tanker. Det er Guds trøst til deg når du har urolige tanker.
Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte, da oppliver din trøst min sjel.
I dag vil jeg la Guds trøst opplive min sjel!
fredag 26. november 2010
Ingen ulykke, takk!
Jabes' fjerde bønn var: "... må Du holde meg borte fra ondt" (1 Krøn.4,10).
Jeg regner med at Jabes hadde sett mye vondt rundt seg. Han visste hvordan det kunne gå hvis ikke Gud velsignet ham og holdt sin hånd over ham. Og som å forsterke de tre første bønnene, ba han nå om at Gud måtte holde ham borte fra ondt. Det kan bety at han ba om at ingen ulykke skulle nå ham, men det kan også bety at han ba om at han selv ikke skulle være skyld i noen ulykke eller at andre skulle få det vondt.
Uansett om han mente det ene eller det andre, Gud så på bønnen hans med velbehag, og "lot det komme som han hadde bedt om".
Jeg tror ikke de to versene om Jabes i 1. Krønikebok er satt der uten grunn. Gjennom å fortelle Jabes' historie, ville Gud sannsynligvis at vi skulle få et eksempel som vi kunne følge. Jabes' bønn er en bønn til etterfølgelse. Den er enkel, lett å forstå, den er etter Guds hjerte og den kan bes av alle som ønsker å leve nær Gud.
Derfor kan vi med frimodighet be i dag: Kjære Far i himmelen. Takk for at du bevarer meg fra ulykke i dag. Ingen ulykke skal nå meg, og jeg skal ikke forårsake andres ulykke. I Jesu navn, amen.
Jeg regner med at Jabes hadde sett mye vondt rundt seg. Han visste hvordan det kunne gå hvis ikke Gud velsignet ham og holdt sin hånd over ham. Og som å forsterke de tre første bønnene, ba han nå om at Gud måtte holde ham borte fra ondt. Det kan bety at han ba om at ingen ulykke skulle nå ham, men det kan også bety at han ba om at han selv ikke skulle være skyld i noen ulykke eller at andre skulle få det vondt.
Uansett om han mente det ene eller det andre, Gud så på bønnen hans med velbehag, og "lot det komme som han hadde bedt om".
Jeg tror ikke de to versene om Jabes i 1. Krønikebok er satt der uten grunn. Gjennom å fortelle Jabes' historie, ville Gud sannsynligvis at vi skulle få et eksempel som vi kunne følge. Jabes' bønn er en bønn til etterfølgelse. Den er enkel, lett å forstå, den er etter Guds hjerte og den kan bes av alle som ønsker å leve nær Gud.
Derfor kan vi med frimodighet be i dag: Kjære Far i himmelen. Takk for at du bevarer meg fra ulykke i dag. Ingen ulykke skal nå meg, og jeg skal ikke forårsake andres ulykke. I Jesu navn, amen.
torsdag 25. november 2010
La din hånd være med meg!
Guds hånd! Har du noen gang tenkt over uttrykket Guds hånd? Jeg tror ikke det er det vi først og fremst forbinder med Gud. Men Guds hånd er nevnt mange steder i Bibelen. Vi skal se på noen av dem.
Jabes var en rettferdig mann, han fryktet ikke Guds hånd. Tvert imot, han skjønte hva det å ha Guds hånd over og med seg betød, og han ba: "La din hånd være med meg!" Og Gud lot det skje som han ba om.
Det samme gjør Han for deg og meg når vi holder oss nær til Ham.
La din hånd være med meg i dag, Herre!
- "Da mennene i Asjdod så hvordan det gikk, sa de: "Israels Guds ark skal ikke bli hos oss, for Hans hånd er hard over oss og over vår gud Dagon" (1 Sam.5,7, min utheving).
- "Så sendte de bud og samlet alle lederne for filisterne og sa: 'Send bort arken til Israels Gud, og la den bli ført tilbake til sitt eget sted, så den ikke dreper meg og mitt folk.' For det var kommet en dødelig forvirring over hele byen. Guds hånd lå meget tungt over den" (1 Sam.5,11, min utheving).
- "Guds hånd hvilte også over Juda for å gi dem ett hjerte til å lyde befalingen fra kongen og lederne, den som var etter Herrens ord" (2 Krøn.30,12, min utheving)
- "På den første dagen i den første måneden gjorde han alt i stand for å begynne reisen fra Babylon, og på den første dagen i den femte måneden kom han til Jerusalem, for Guds gode hånd hvilte over ham" (Esra 7,9, min utheving)
- "Fordi vår Guds gode hånd hvilte over oss, kom de med en mann som var forstandig. Han var en av sønnene til Makli ..." (Esra 8,18, min utheving)
- "La dere derfor ydmyke under Guds mektige hånd, for at Han kan opphøye dere når tiden er inne" (1 Pet.5,6, min utheving).
- "... idet Du rekker ut Din hånd til å helbrede, og tegn og under skjer ved Din Hellige Tjener Jesu navn" (Apg.4,30, min utheving).
Jabes var en rettferdig mann, han fryktet ikke Guds hånd. Tvert imot, han skjønte hva det å ha Guds hånd over og med seg betød, og han ba: "La din hånd være med meg!" Og Gud lot det skje som han ba om.
Det samme gjør Han for deg og meg når vi holder oss nær til Ham.
La din hånd være med meg i dag, Herre!
onsdag 24. november 2010
Utvid mine grenser!
Jabes' neste bønn er "utvid mine grenser". Det står litt forskjellig i de forskjellige oversettelsene. Jeg har sett følgende forskjellige uttrykk:
"Men er ikke det selvisk, da?" er det kanskje noen som spør. "Er det greit å be Gud om mer materiell velstand?"
Spørsmålet er vel heller hva som er riktig å be om for at Guds rike skal komme og utbre seg på jorda. Og en annen viktig ting å ta i betraktning er hvordan Jabes ba. Hvis han ba for å tilfredsstille sin syndige natur, er det feil. Hvis det er motivet, blir alt feil. Motivet må hele tiden være å tilfredsstille Gud og Hans plan og vilje for våre liv og å være til velsignelse for våre medmennesker.
Jabes hadde tydeligvis den rette innstillingen, for "Gud lot det komme som han hadde bedt om".
Har du et ønske om å få oppfylt et fysisk behov i dag, noe du kjenner du brenner for og som du vet er Guds vilje for deg? Ikke vær beskjeden, men vær djerv og kom fram for Gud med begjæringen din. Filipenserne 4,6 sier: "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk.
Jeg tror Gud setter pris på at vi kommer fram for Ham med våre begjæringer og ønsker. Han er jo vår Far! Jeg setter pris på at mine barn kommer til meg med sine ønsker, selv om jeg ikke alltid kan oppfylle dem. Men Gud er uendelig, uendelig i alt. Han har ressursene og midlene som skal til for å oppfylle våre bønner som vi ber i ydmykhet og kjærlighet til Ham.
Har du et ønske om å utvide dine grenser? Be Gud oppfylle det ønsket! Og gjør Jabes' bønn til din bønn!
- utvid mine landområder
- utvid mitt territorium
- utvid min kyst
- utvid grensene for mitt land
- utvid min grense
"Men er ikke det selvisk, da?" er det kanskje noen som spør. "Er det greit å be Gud om mer materiell velstand?"
Spørsmålet er vel heller hva som er riktig å be om for at Guds rike skal komme og utbre seg på jorda. Og en annen viktig ting å ta i betraktning er hvordan Jabes ba. Hvis han ba for å tilfredsstille sin syndige natur, er det feil. Hvis det er motivet, blir alt feil. Motivet må hele tiden være å tilfredsstille Gud og Hans plan og vilje for våre liv og å være til velsignelse for våre medmennesker.
Jabes hadde tydeligvis den rette innstillingen, for "Gud lot det komme som han hadde bedt om".
Har du et ønske om å få oppfylt et fysisk behov i dag, noe du kjenner du brenner for og som du vet er Guds vilje for deg? Ikke vær beskjeden, men vær djerv og kom fram for Gud med begjæringen din. Filipenserne 4,6 sier: "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk.
Jeg tror Gud setter pris på at vi kommer fram for Ham med våre begjæringer og ønsker. Han er jo vår Far! Jeg setter pris på at mine barn kommer til meg med sine ønsker, selv om jeg ikke alltid kan oppfylle dem. Men Gud er uendelig, uendelig i alt. Han har ressursene og midlene som skal til for å oppfylle våre bønner som vi ber i ydmykhet og kjærlighet til Ham.
Har du et ønske om å utvide dine grenser? Be Gud oppfylle det ønsket! Og gjør Jabes' bønn til din bønn!
tirsdag 23. november 2010
Velsign meg!
I dag skal vi se på den første av de fem ingrediensene i Jabes' bønn. Han ba:
"Å, om Du bare ville velsigne meg og utvide grensene mine! Må Din hånd være med meg, og må Du holde meg borte fra ondt, så jeg ikke blir årsak til smerte! ..." (1 Krøn.4,10).
Velsign meg! Høres ut som en selvisk bønn, ikke sant? Meg, meg, meg ... Er det etter Guds vilje å be "meg"-bønner?
La meg stille spørsmålet på en annen måte. Under pedagogikkutdannelsen min ble vi en gang spurt: "Hvem er den viktigste personen i ditt liv"? Med en gang kom mine religiøse antenner opp, og jeg tenkte: "Det er Jesus!" Ingen av de andre svarte det. Noen svarte mor eller far, andre ektefellen eller barn. Og noen var faktisk så frimodige (eller som jeg tenkte da: freidige) at de sa: "Meg! Jeg er den viktigste personen i mitt liv".
Det likte læreren. Jeg er den viktigste personen i mitt liv var faktisk riktig svar. Og da jeg la mine tillærte religiøse holdninger og skylapper bort, så jeg at det må være sånn. Jesus sa: "Du skal elske din neste som deg selv (Matt.22,39). Som meg selv! Det betyr at jeg må elske meg selv. Og den jeg elsker er viktig for meg.
Hvor mange liv og hvor mye kreativitet og Gud-villet pågangsmot er gått tapt fordi vi som "menighet" har en falsk holdning til meg? Vi ser ned på oss selv, gjør oss mindre verd enn andre og hindrer oss selv i å være og gjøre det Gud har skapt oss til. Tenk deg at Jesus hadde den holdningen. Hvordan ville det ha gått med Guds frelsesplan hvis Jesus hadde sagt: "Beklager, Far, men jeg er nok ikke verdig til å gjøre det Du har bedt meg om å gjøre. Jeg har ikke det som trengs, og jeg tror ikke jeg klarer å fullføre det. Alle andre er bedre utrustet enn meg til å gjøre det som trengs. Vær så snill, Far, send en annen! Jeg vil bare gå og rusle litt rundt på jorda noen år, og så dra hjem til deg igjen."
Heldigvis tenkte ikke Jesus sånn. Han visste at Han var kalt av Gud, Han " ... visste at Faderen hadde overgitt alt i Hans hender, og at Han var kommet fra Gud og skulle gå til Gud (Joh.13,3).
Hvordan visste Jesus det? Han hadde hørt Gud tale til Ham, og Han hadde trodd at det Gud har sagt, det er sant.
Har Gud sagt noe til deg og meg om vår verdi og vår stilling? Ja, faktisk er hele Bibelen full av Guds erklæring om hva Han synes om oss. Se på disse få eksemplene:
Ta imot Guds Ord til deg idag om at du er elsket, verdifull og utvalgt, og be med frimodighet:
Herre, velsign meg!
"Å, om Du bare ville velsigne meg og utvide grensene mine! Må Din hånd være med meg, og må Du holde meg borte fra ondt, så jeg ikke blir årsak til smerte! ..." (1 Krøn.4,10).
Velsign meg! Høres ut som en selvisk bønn, ikke sant? Meg, meg, meg ... Er det etter Guds vilje å be "meg"-bønner?
La meg stille spørsmålet på en annen måte. Under pedagogikkutdannelsen min ble vi en gang spurt: "Hvem er den viktigste personen i ditt liv"? Med en gang kom mine religiøse antenner opp, og jeg tenkte: "Det er Jesus!" Ingen av de andre svarte det. Noen svarte mor eller far, andre ektefellen eller barn. Og noen var faktisk så frimodige (eller som jeg tenkte da: freidige) at de sa: "Meg! Jeg er den viktigste personen i mitt liv".
Det likte læreren. Jeg er den viktigste personen i mitt liv var faktisk riktig svar. Og da jeg la mine tillærte religiøse holdninger og skylapper bort, så jeg at det må være sånn. Jesus sa: "Du skal elske din neste som deg selv (Matt.22,39). Som meg selv! Det betyr at jeg må elske meg selv. Og den jeg elsker er viktig for meg.
Hvor mange liv og hvor mye kreativitet og Gud-villet pågangsmot er gått tapt fordi vi som "menighet" har en falsk holdning til meg? Vi ser ned på oss selv, gjør oss mindre verd enn andre og hindrer oss selv i å være og gjøre det Gud har skapt oss til. Tenk deg at Jesus hadde den holdningen. Hvordan ville det ha gått med Guds frelsesplan hvis Jesus hadde sagt: "Beklager, Far, men jeg er nok ikke verdig til å gjøre det Du har bedt meg om å gjøre. Jeg har ikke det som trengs, og jeg tror ikke jeg klarer å fullføre det. Alle andre er bedre utrustet enn meg til å gjøre det som trengs. Vær så snill, Far, send en annen! Jeg vil bare gå og rusle litt rundt på jorda noen år, og så dra hjem til deg igjen."
Heldigvis tenkte ikke Jesus sånn. Han visste at Han var kalt av Gud, Han " ... visste at Faderen hadde overgitt alt i Hans hender, og at Han var kommet fra Gud og skulle gå til Gud (Joh.13,3).
Hvordan visste Jesus det? Han hadde hørt Gud tale til Ham, og Han hadde trodd at det Gud har sagt, det er sant.
Har Gud sagt noe til deg og meg om vår verdi og vår stilling? Ja, faktisk er hele Bibelen full av Guds erklæring om hva Han synes om oss. Se på disse få eksemplene:
- "Herren har vist Seg for meg fra den eldste tid og sagt: Ja, med evig kjærlighet har Jeg elsket deg. Derfor har Jeg latt Min miskunnhet mot deg vare" (Jer.31,3).
- "Og vi vet, elskede brødre, at dere er utvalgt av Gud" (1 Tess.1,4).
- "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i Sitt underfulle lys" (1 Pet.2,9).
Ta imot Guds Ord til deg idag om at du er elsket, verdifull og utvalgt, og be med frimodighet:
Herre, velsign meg!
mandag 22. november 2010
Jabes' bønn
For en del år siden kom det ut en liten bok som het "Jabes' bønn". Den ble veldig populær og "alle" snakket om Jabes og bønnen hans. Så ble det stille rundt Jabes, og nå hører vi sjelden navnet hans i kristne sammenhenger.
Men de to versene i Bibelen som handler om Jabes er to svært viktige vers, og de gir oss innsikt i hva slags bønner Gud svarer.
Vi leser om Jabes i 1. Krøn.4,9-10:
Jabes var æret mer enn sine brødre, og hans mor kalte ham Jabes og sa: "Fordi jeg fødte ham i smerte." Jabes påkalte Israels Gud og sa: "Å, om Du bare ville velsigne meg og utvide grensene mine! Må Din hånd være med meg, og må Du holde meg borte fra ondt, så jeg ikke blir årsak til smerte!" Så gav Gud ham det han bad om.
Vi leser ikke om Jabes verken før eller senere, og det ser nesten ut som om han kommer ut av intet. Jeg tror Gud ville at hans historie skulle inspirere oss til å be den samme bønnen. Vers 9 i engelske oversettelser bruker uttrykket "was more honorable" der vi på norsk har "var æret". "Honorable" betyr hederlig, ærlig og rettskaffen. Så meningen er ikke at andre satte ham høyere (nødvendigvis), men at han var av en annen og mer gudfryktig karakter enn sine samtidige.
Han ba en bønn med fem "ingredienser". De fem tingene han ba om, er:
Men de to versene i Bibelen som handler om Jabes er to svært viktige vers, og de gir oss innsikt i hva slags bønner Gud svarer.
Vi leser om Jabes i 1. Krøn.4,9-10:
Jabes var æret mer enn sine brødre, og hans mor kalte ham Jabes og sa: "Fordi jeg fødte ham i smerte." Jabes påkalte Israels Gud og sa: "Å, om Du bare ville velsigne meg og utvide grensene mine! Må Din hånd være med meg, og må Du holde meg borte fra ondt, så jeg ikke blir årsak til smerte!" Så gav Gud ham det han bad om.
Vi leser ikke om Jabes verken før eller senere, og det ser nesten ut som om han kommer ut av intet. Jeg tror Gud ville at hans historie skulle inspirere oss til å be den samme bønnen. Vers 9 i engelske oversettelser bruker uttrykket "was more honorable" der vi på norsk har "var æret". "Honorable" betyr hederlig, ærlig og rettskaffen. Så meningen er ikke at andre satte ham høyere (nødvendigvis), men at han var av en annen og mer gudfryktig karakter enn sine samtidige.
Han ba en bønn med fem "ingredienser". De fem tingene han ba om, er:
- Velsign meg
- Utvid mine grenser (utvid mitt territorium)
- La Din hånd være med meg
- Hold meg borte fra ondt
- La meg ikke være årsak til smerte
mandag 15. november 2010
Hvordan kan jeg elske min fiende?
Jeg har tenkt en del på kjærlighet i det siste, ganske lenge, forresten. Jeg ser at det er så mange områder i livet mitt hvor jeg trenger kjærlighet for å fungere som Bibelen sier jeg skal. "Elsk din neste" er én ting, "elsk dine fiender" er noe helt annet. Hvordan skal jeg kunne elske mine fiender?
For det første, hvem er mine fiender? En fiende er pr. definisjon en person som sterkt misliker eller ønsker å skade eller angripe noen. Høres ikke ut som en person som er verd min kjærlighet, akkurat. Men Jesus sa: "Men jeg sier til dere som hører: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere" Luk.6,27).
Elske mine fineder? Gjøre godt mot dem som hater meg? Ja, det er Jesu befaling.
Hvordan gjør jeg det? Jeg kjenner bare at alt i meg stritter imot og ønsker å gi igjen med samme mynt når jeg står overfor en "fiende".
For å elske min fiende, må jeg åpne meg for Guds kjærlighet. Det finnes ingen annen vei, det finnes ingen annen måte. Bare - bare - Guds kjærlighet i meg er istand til å elske min fiende.
1. Kor. 13 er kalt kjærlighetskapittelet. Det inneholder en liste med kjærlighetens egenskaper og kvaliteter. Det er kun ved å la Gud fylle meg med Sin kjærlighet, at jeg kan la disse egenskapene og kvalitetene bli en del av min personlighet.
Det første jeg trenger å bli klar over, er at kjærligheten er ingen følelse, men handling. Kjærlighet er ikke noe jeg føler, men noe jeg gjør. Det betyr ikke at vi aldri føler kjærlighet, men følelsen skal ikke være drivkraften og rettesnoren. Jeg kan elske selv om jeg ikke føler noen ting. Å elske med Guds kjærlighet er å gjøre det som er riktig og godt på tross av omstendighetene!
Her er en liste fra 1. Kor. 13,4-8 over de egenskaper og kvaliteter som kjærligheten viser seg gjennom.
Guds kjærlighet
Akkurat nå sitter naboen på andre siden av veggen og øver seg på sin elektriske gitar. Jeg hører det ganske godt, og naturlig sett irriterer det meg enormt. Akkurat nå er han min fiende! Men jeg har to valg: jeg kan enten la irritasjonen ta overhånd, forlate rommet, lukke døra og gå sint og oppkavet inn i stua. (Tør ikke tenke på alle de negative kjemiske reaksjonene som foregår i kroppen min hvis jeg gjør det. Kanskje livet mitt blir forkortet med 2,5 time pga det?), eller jeg kan puste dypt, åpne meg for Guds kjærlighet og tenke på at naboen sitter bare i sin egen leilighet og driver på med hobbyen sin, han koser seg sikkert. Jeg velger det siste, jeg ber Gud tilgi meg at jeg tillot negative tanker og følelser å ta overhånd for en liten stund, og ber om at Han må fylle meg med kjærlighet og godhet for naboen min.
Jeg kjenner allerede at taket i magen blir mindre, og jeg slapper mer av. Det virker!
Naturligvis visste Jesus at Guds kjærlighet virker, Han sa jo: "Men elsk deres fiender, gjør godt og lån ut, uten å vente at dere skal få noe tilbake. Og deres lønn skal bli stor, og dere skal være Den Høyestes barn. For Han er god mot de utakknemlige og onde (Luk.6,35).
Hvordan kan jeg elske min fiende? Ved å møte ham med Guds kjærlighet. Ved å la Guds kjærlighet, som er utøst i mitt hjerte ved Den Hellige Ånd (se Rom.5,5) få plass. Gi kjærligheten rom! På samme måte som lyset fortrenger mørke, vil kjærligheten fortrenge hatet.
Det er en helt ny, uutforsket verden der ute som bare venter på at vi skal innta den. Den heter Guds kjærlighet!
For det første, hvem er mine fiender? En fiende er pr. definisjon en person som sterkt misliker eller ønsker å skade eller angripe noen. Høres ikke ut som en person som er verd min kjærlighet, akkurat. Men Jesus sa: "Men jeg sier til dere som hører: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere" Luk.6,27).
Elske mine fineder? Gjøre godt mot dem som hater meg? Ja, det er Jesu befaling.
Hvordan gjør jeg det? Jeg kjenner bare at alt i meg stritter imot og ønsker å gi igjen med samme mynt når jeg står overfor en "fiende".
For å elske min fiende, må jeg åpne meg for Guds kjærlighet. Det finnes ingen annen vei, det finnes ingen annen måte. Bare - bare - Guds kjærlighet i meg er istand til å elske min fiende.
1. Kor. 13 er kalt kjærlighetskapittelet. Det inneholder en liste med kjærlighetens egenskaper og kvaliteter. Det er kun ved å la Gud fylle meg med Sin kjærlighet, at jeg kan la disse egenskapene og kvalitetene bli en del av min personlighet.
Det første jeg trenger å bli klar over, er at kjærligheten er ingen følelse, men handling. Kjærlighet er ikke noe jeg føler, men noe jeg gjør. Det betyr ikke at vi aldri føler kjærlighet, men følelsen skal ikke være drivkraften og rettesnoren. Jeg kan elske selv om jeg ikke føler noen ting. Å elske med Guds kjærlighet er å gjøre det som er riktig og godt på tross av omstendighetene!
Her er en liste fra 1. Kor. 13,4-8 over de egenskaper og kvaliteter som kjærligheten viser seg gjennom.
Guds kjærlighet
- er tålmodig
- er velvillig
- misunner ikke
- skryter ikke
- blåser seg ikke opp
- gjør ikke noe usømmelig
- søker ikke sitt eget
- blir ikke bitter
- gjemmer ikke på det onde
- gleder seg ikke over urett
- gleder seg ved sannhet
- utholder alt
- tror alt
- håper alt
- tåler alt
- faller aldri bort
Akkurat nå sitter naboen på andre siden av veggen og øver seg på sin elektriske gitar. Jeg hører det ganske godt, og naturlig sett irriterer det meg enormt. Akkurat nå er han min fiende! Men jeg har to valg: jeg kan enten la irritasjonen ta overhånd, forlate rommet, lukke døra og gå sint og oppkavet inn i stua. (Tør ikke tenke på alle de negative kjemiske reaksjonene som foregår i kroppen min hvis jeg gjør det. Kanskje livet mitt blir forkortet med 2,5 time pga det?), eller jeg kan puste dypt, åpne meg for Guds kjærlighet og tenke på at naboen sitter bare i sin egen leilighet og driver på med hobbyen sin, han koser seg sikkert. Jeg velger det siste, jeg ber Gud tilgi meg at jeg tillot negative tanker og følelser å ta overhånd for en liten stund, og ber om at Han må fylle meg med kjærlighet og godhet for naboen min.
Jeg kjenner allerede at taket i magen blir mindre, og jeg slapper mer av. Det virker!
Naturligvis visste Jesus at Guds kjærlighet virker, Han sa jo: "Men elsk deres fiender, gjør godt og lån ut, uten å vente at dere skal få noe tilbake. Og deres lønn skal bli stor, og dere skal være Den Høyestes barn. For Han er god mot de utakknemlige og onde (Luk.6,35).
Hvordan kan jeg elske min fiende? Ved å møte ham med Guds kjærlighet. Ved å la Guds kjærlighet, som er utøst i mitt hjerte ved Den Hellige Ånd (se Rom.5,5) få plass. Gi kjærligheten rom! På samme måte som lyset fortrenger mørke, vil kjærligheten fortrenge hatet.
Det er en helt ny, uutforsket verden der ute som bare venter på at vi skal innta den. Den heter Guds kjærlighet!
onsdag 10. november 2010
Hold kjeft!
En uærbødig tittel? Ja, men en høyst nødvendig en.
Bibelen har mye å si om ord og bruken av ord. Se bare på disse skriftstedene:
"Det er mange ord som bare øker tomheten - hva gagn har mennesket av det?" (Fork.6,11), "Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd. Men den som holder sine lepper i tømme, er klok" (Ordsp.10,19) og "Men det sier jeg dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag" (Matt.12,36).
"Mange ord" er forbundet med "tomhet", "synd" og "gjøre regnskap for".
Men spørsmålet mitt er hvorfor er det så viktig å ikke tale mange ord?
Til andakt i dag leste jeg om Josva og Israelsfolket som skulle innta byen Jeriko. Gud hadde sagt til Josva: "Se, jeg har gitt Jeriko med kongen og de tapre krigere i din hånd..." (Josva 6,2). Gud ga Josva et løfte om at de skulle innta byen. Det var imidlertid ikke bare å sende krigere inn og innta byen på vanlig, militært vis. Nei, de skulle gå rundt byen en gang pr. dag i seks dager, og den sjuende dagen skulle de gå rundt sju ganger. Her er Herrens oppskrift for hvordan de skulle gå: "Da Josva hadde sagt dette til folket, gikk de sju prestene fram, de som bar de sju larmbasunene for Herrens åsyn. De blåste i basunene, og Herrens paktsark fulgte etter dem. De væpnete mennene gikk foran prestene som blåste i basunene, og de som avsluttet toget, gikk etter arken, mens det ustanselig ble blåst i basunene". (vv.8-9)
Ser du det for deg? Først kommer væpnete menn, de "egentlige" krigerne. Så kommer sju prester som blåser i basuner, deretter følger arken og deretter resten av folket. Og hele tiden mens de gikk, blåste prestene i basunene.
Men det som har relevans til vår overskrift i dag, er det som står i vers 10: "Josva bød folket og sa: Dere skal ikke rope og ikke la deres røst høre. Det skal ikke gå et ord ut av deres munn før jeg sier til dere: Rop nå! Da skal dere rope." (Min utheving).
Ord skaper bilder. Hvis jeg sier: "Nå blir jeg sikkert forkjøla", skaper jeg et bilde av meg selv som forkjøla, og hele kroppen innstiller seg på forkjølelse. Hvis jeg derimot sier: "Selv om alle andre blir forkjøla, skal det ikke nå meg", så går hele kroppen til angrep på basiller og andre uhumskheter. Det er ikke bare en Bibelsk sannhet, men forskere har funnet ut at det vi sier skaper en arena for det som skjer med oss. Negativ tale skaper negative situasjoner og et negativt liv, mens positive, Bibelbaserte ord skaper gode resultater.
Tilbake til Josva. Da han hadde gitt folket beskjed om hvordan de skulle gå rundt byen, avsluttet han med at de ikke skulle rope og ikke la sin røst høre. Dvs. de skulle være stille, eller holde kjeft. Hvorfor var det så viktig at ingen skulle si noe? Jeg tror det var fordi ingen skulle komme med negative tvilstanker om det de gjorde.
Det de var med på, var så spesielt og så nytt for dem, at det sikkert var mange spørsmål hos folket. Hvis en hadde sagt: "Skal tro hva all denne gåingen er godt for? Hadde det ikke vært bedre om ..." Osv, osv., så hadde tvilen spredd seg som ild i tørt gress. Hvis de derimot ikke fikk si ett eneste ord, ville ingen tvilstanker komme fram, og de ville kunne fokusere på det Josva hadde sagt, nemlig at Jeriko skulle inntas.
Og det var det som skjedde. Den syvende dagen gikk de rundt byen sju ganger. Og den sjuende gangen skulle alle sammen rope høyt i kor. "Så ropte folket, og de blåste i basunene. Og det skjedde da folket hørte basunklangen, og de satte i et høyt rop, da falt muren helt sammen, og folket steg rett inn i byen og inntok den" (v.20).
Folket fulgte Guds oppskrift, og Gud utførte underet. Har Gud forandret seg? Nei, Han er den samme i går, i dag, ja, til evig tid (Hebr.13,8).
Betyr det at vi aldri skal si noe? Nei, naturligvis ikke. Men vi skal ikke tale unyttige og vantro ord. Vi skal ikke la råttent snakk gå ut fra vår munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse og som blir til velsignelse for dem som hører på. (Se Ef.4,29)
Er det lett? Nei, men det er mulig med Den Hellige Ånds hjelp. Be Han hjelpe deg å sette vakt for min munn, og vokte mine leppers dør! (Se Salme 141,3). Den Hellige Ånd ble gitt oss for å hjelpe oss, så involver Ham i ditt liv idag, be Ham vise deg hvordan din tale kan være til oppbyggelse og velsignelse.
Bibelen har mye å si om ord og bruken av ord. Se bare på disse skriftstedene:
"Det er mange ord som bare øker tomheten - hva gagn har mennesket av det?" (Fork.6,11), "Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd. Men den som holder sine lepper i tømme, er klok" (Ordsp.10,19) og "Men det sier jeg dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag" (Matt.12,36).
"Mange ord" er forbundet med "tomhet", "synd" og "gjøre regnskap for".
Men spørsmålet mitt er hvorfor er det så viktig å ikke tale mange ord?
Til andakt i dag leste jeg om Josva og Israelsfolket som skulle innta byen Jeriko. Gud hadde sagt til Josva: "Se, jeg har gitt Jeriko med kongen og de tapre krigere i din hånd..." (Josva 6,2). Gud ga Josva et løfte om at de skulle innta byen. Det var imidlertid ikke bare å sende krigere inn og innta byen på vanlig, militært vis. Nei, de skulle gå rundt byen en gang pr. dag i seks dager, og den sjuende dagen skulle de gå rundt sju ganger. Her er Herrens oppskrift for hvordan de skulle gå: "Da Josva hadde sagt dette til folket, gikk de sju prestene fram, de som bar de sju larmbasunene for Herrens åsyn. De blåste i basunene, og Herrens paktsark fulgte etter dem. De væpnete mennene gikk foran prestene som blåste i basunene, og de som avsluttet toget, gikk etter arken, mens det ustanselig ble blåst i basunene". (vv.8-9)
Ser du det for deg? Først kommer væpnete menn, de "egentlige" krigerne. Så kommer sju prester som blåser i basuner, deretter følger arken og deretter resten av folket. Og hele tiden mens de gikk, blåste prestene i basunene.
Men det som har relevans til vår overskrift i dag, er det som står i vers 10: "Josva bød folket og sa: Dere skal ikke rope og ikke la deres røst høre. Det skal ikke gå et ord ut av deres munn før jeg sier til dere: Rop nå! Da skal dere rope." (Min utheving).
Ord skaper bilder. Hvis jeg sier: "Nå blir jeg sikkert forkjøla", skaper jeg et bilde av meg selv som forkjøla, og hele kroppen innstiller seg på forkjølelse. Hvis jeg derimot sier: "Selv om alle andre blir forkjøla, skal det ikke nå meg", så går hele kroppen til angrep på basiller og andre uhumskheter. Det er ikke bare en Bibelsk sannhet, men forskere har funnet ut at det vi sier skaper en arena for det som skjer med oss. Negativ tale skaper negative situasjoner og et negativt liv, mens positive, Bibelbaserte ord skaper gode resultater.
Tilbake til Josva. Da han hadde gitt folket beskjed om hvordan de skulle gå rundt byen, avsluttet han med at de ikke skulle rope og ikke la sin røst høre. Dvs. de skulle være stille, eller holde kjeft. Hvorfor var det så viktig at ingen skulle si noe? Jeg tror det var fordi ingen skulle komme med negative tvilstanker om det de gjorde.
Det de var med på, var så spesielt og så nytt for dem, at det sikkert var mange spørsmål hos folket. Hvis en hadde sagt: "Skal tro hva all denne gåingen er godt for? Hadde det ikke vært bedre om ..." Osv, osv., så hadde tvilen spredd seg som ild i tørt gress. Hvis de derimot ikke fikk si ett eneste ord, ville ingen tvilstanker komme fram, og de ville kunne fokusere på det Josva hadde sagt, nemlig at Jeriko skulle inntas.
Og det var det som skjedde. Den syvende dagen gikk de rundt byen sju ganger. Og den sjuende gangen skulle alle sammen rope høyt i kor. "Så ropte folket, og de blåste i basunene. Og det skjedde da folket hørte basunklangen, og de satte i et høyt rop, da falt muren helt sammen, og folket steg rett inn i byen og inntok den" (v.20).
Folket fulgte Guds oppskrift, og Gud utførte underet. Har Gud forandret seg? Nei, Han er den samme i går, i dag, ja, til evig tid (Hebr.13,8).
Betyr det at vi aldri skal si noe? Nei, naturligvis ikke. Men vi skal ikke tale unyttige og vantro ord. Vi skal ikke la råttent snakk gå ut fra vår munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse og som blir til velsignelse for dem som hører på. (Se Ef.4,29)
Er det lett? Nei, men det er mulig med Den Hellige Ånds hjelp. Be Han hjelpe deg å sette vakt for min munn, og vokte mine leppers dør! (Se Salme 141,3). Den Hellige Ånd ble gitt oss for å hjelpe oss, så involver Ham i ditt liv idag, be Ham vise deg hvordan din tale kan være til oppbyggelse og velsignelse.
mandag 8. november 2010
En lengsel etter mer
Kjenner du på en lengsel etter mer? Mer av Jesus, mer av Hans Ånd og Hans kjærlighet, mer kraft og liv? Da er du i godt selskap. Jeg tror mange kristne går rundt med en lengsel etter "mer". Men det er vanskelig å vite hva "mer" er. Og enda vanskeligere å få tak i det, ser det ut som.
Men vet du hva? Jeg tror Gud lengter enda mer enn oss etter at vi skal komme nærmere Ham. For det er det det handler om - egentlig - å komme nærmere Jesus, å bli mer kjent med Ham og med Guds Ord.
Det er et skriftsted som jeg tror mange har problemer med å forstå i forhold til dette å komme nærmere Gud: "For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren" (Jes.55,8). Betyr det at jeg må slå meg til ro med at jeg ikke kan forstå det som har med Gud å gjøre? Betyr det at Gud er en "overkikkador" som sitter der oppe i himmelen og ser ned på oss med strengt blikk og hevet pekefinger? Mange tror det, og gir opp å vokse i sitt kristenliv. Men det er ikke på noen måte meningen med uttalelsen over. Når vi skal forsøke å forstå hva Bibelen egentlig sier, kan vi ikke ta et skriftsted ut av sammenhengen og se bare på det. Vi må se på hele situasjonen. Og i vers 7 står det: "Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt." (Min utheving). Gud snakker om de ugudelige her, dvs. de som ikke tror på Ham. Og de ugudeliges tanker og veier er ikke Guds tanker og veier. Om oss som er Hans barn, sier Han derimot: "Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham" (1.Kor.2,9). For oss som elsker Gud, har Han beredt sine hemmeligheter. Han har "... åpenbaret det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Vi har fått "... den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne det som Gud i sin nåde har gitt oss" (1.Kor.2,10-12).
Ser du det? Ser du vår kjærlige Far stå med armene utrakt mot oss og sier: "Jeg har gjort alt klart for DEG. Du kan ta til deg av alle skjulte skatter i Mitt Ord. For deg som elsker Meg, er de ikke skjulte, men Den Hellige Ånd åpenbarer dem for deg. Ta for deg, et og drikk, fyll din lengsel med Mitt Ord."
Det blir som en som inviterer til fest, og sier: Kom, et av mitt brød og drikk av den vin jeg har blandet! (Ordsp.9,5) På samme måte lengter Gud etter at vi skal komme til Ham å ete og drikke av Hans fete retter og gode vin. Vi skal bli mettet av Guds velbehag, som det står i Ordspr. 14,9: "Dårer spottes av sitt eget skyldoffer, men blant de oppriktige råder Guds velbehag."
Du kan få stillet din lengsel, alt er gjort klart til at du og jeg skal bli mettet, men det er VI som må ete og drikke, det er VI som må ta til oss av Ordet og la Den Hellige Ånd få plass og rom i oss.
Men vet du hva? Jeg tror Gud lengter enda mer enn oss etter at vi skal komme nærmere Ham. For det er det det handler om - egentlig - å komme nærmere Jesus, å bli mer kjent med Ham og med Guds Ord.
Det er et skriftsted som jeg tror mange har problemer med å forstå i forhold til dette å komme nærmere Gud: "For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren" (Jes.55,8). Betyr det at jeg må slå meg til ro med at jeg ikke kan forstå det som har med Gud å gjøre? Betyr det at Gud er en "overkikkador" som sitter der oppe i himmelen og ser ned på oss med strengt blikk og hevet pekefinger? Mange tror det, og gir opp å vokse i sitt kristenliv. Men det er ikke på noen måte meningen med uttalelsen over. Når vi skal forsøke å forstå hva Bibelen egentlig sier, kan vi ikke ta et skriftsted ut av sammenhengen og se bare på det. Vi må se på hele situasjonen. Og i vers 7 står det: "Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt." (Min utheving). Gud snakker om de ugudelige her, dvs. de som ikke tror på Ham. Og de ugudeliges tanker og veier er ikke Guds tanker og veier. Om oss som er Hans barn, sier Han derimot: "Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham" (1.Kor.2,9). For oss som elsker Gud, har Han beredt sine hemmeligheter. Han har "... åpenbaret det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Vi har fått "... den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne det som Gud i sin nåde har gitt oss" (1.Kor.2,10-12).
Ser du det? Ser du vår kjærlige Far stå med armene utrakt mot oss og sier: "Jeg har gjort alt klart for DEG. Du kan ta til deg av alle skjulte skatter i Mitt Ord. For deg som elsker Meg, er de ikke skjulte, men Den Hellige Ånd åpenbarer dem for deg. Ta for deg, et og drikk, fyll din lengsel med Mitt Ord."
Det blir som en som inviterer til fest, og sier: Kom, et av mitt brød og drikk av den vin jeg har blandet! (Ordsp.9,5) På samme måte lengter Gud etter at vi skal komme til Ham å ete og drikke av Hans fete retter og gode vin. Vi skal bli mettet av Guds velbehag, som det står i Ordspr. 14,9: "Dårer spottes av sitt eget skyldoffer, men blant de oppriktige råder Guds velbehag."
Du kan få stillet din lengsel, alt er gjort klart til at du og jeg skal bli mettet, men det er VI som må ete og drikke, det er VI som må ta til oss av Ordet og la Den Hellige Ånd få plass og rom i oss.
søndag 7. november 2010
En som seiret over verden
I forrige innlegg så vi på hva det innebærer å seire over verden. I dag skal vi se på en som virkelig seiret over verden.
Isak, Abrahams sønn, var blitt voksen, og bodde med familien sin i Gerar (Se 1.Mos.26).
Og mens han var der, står det at "Det ble igjen uår med hungersnød i landet, slik som det før hadde vært på Abrahams tid" (1.Mos.26,1).
Isak ville flytte til Egypt for å unngå hungersnøden, men "Herren åpenbarte seg for ham og sa: Dra ikke ned til Egypt, men bli boende i det land jeg sier deg. Opphold deg som fremmed her i landet. Jeg vil være med deg og velsigne deg! For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse land, og jeg skal holde den ed jeg har lovt Abraham, din far (1 Mos.26,2-3).
Isak så den naturlige situasjonen rundt seg. Hungersnød. Jeg har aldri sett hungersnød på nært hold, heldigvis, bare sett bilder på TV eller i aviser, bilder av brunsvidde, sprukne landskap og barn med store, oppblåste mager og store, fortvilte øyne. Men Isak så alt dette rundt seg. Men han hadde hørt fra Gud, han hadde hørt Gud si: "Jeg vil være med deg og velsigne deg!" Isak hadde et valg. Han kunne ha trosset Guds Ord og tatt med seg familien sin til Egypt; eller han kunne bli igjen i Gerar og tro på det Gud hadde sagt. Heldigvis valgte han det siste. "Så ble Isak boende i Gerar" står det i 1 Mos.26,6.
Hva gjør en mann i et land hvor det er hungersnød? Det så ikke lyst ut. Han hadde et Ord fra Gud, men hva skulle han gjøre rent praktisk? Sitte og vente på at ravnene skulle bringe mat? Gå rundt med tiggerstaven? Sende familien ut for om mulig å se om de kunne skrape sammen litt å spise?
Her ser jeg en klar parallell til din og min situasjon når vi står foran en tilsynelatende umulig situasjon. Vi har fått et Ord fra Gud, men hva gjør vi med det?
Legen har kanskje sagt at du har 3 mndr. igjen å leve, men Guds Ord sier at ved Hans (Jesu) sår har du legedom (Se 1. Peter 2,24). Du er kanskje oppsagt på jobben, men Guds Ord sier at Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus (Fil.4,19). Ektefellen din har kanskje forlatt deg, men Guds Ord sier at Herren, han som drar foran deg, han skal være med deg - han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. Du skal ikke frykte og ikke være motløs. (5 Mos.31,8)
I disse situasjonene har du og jeg et valg. Vi kan velge å la situasjonen (verden) ta overhånd, eller vi kan velge å seire over verden. Isak valgte det siste. Det står om ham at "Isak sådde korn der i landet, og høstet hundre foll det året, for Herren velsignet ham (1 Mos.26,12). Midt i hungersnøden, brunsvidde åkrer og sultne mennesker, sådde han korn. Så det umulig ut? Sikkert. Var han garantert en avling? I det menneskelige, nei; men han så ikke på det menneskelige (verden), han så på det som seirer over verden, hans tro. Troen hans drev ham til å så midt i hungersnøden. Og under over alle under - han høstet hundre foll det året! Hundre foll! Det er hundre ganger mer korn enn han sådde. Hvis han sådde 100 kg frø, fikk han 10 000 kg korn igjen - det er 10 tonn korn! Midt i hungersnøden! Isak seiret over verden, og det samme kan du og jeg gjøre. Hvordan? Ved å bli født av Gud (frelst) og bruke vår tro!
"For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn? (1 Joh.5,4-5, mine uthevinger).
Ser "verden" vanskelig ut? Ser du ingen utvei? Tenk på Isak og gjør som han. Han levde i Den Gamle Pakt, han hadde ikke opplevd den nye fødsel, som du og jeg har, allikevel stolte han fullt og helt på at det Gud sa, det ville skje. Og han fikk oppleve at Gud holdt Sitt Ord. Det samme gjør Han i dag når du og jeg stoler på Ham.
Ikke la deg overvinne av verden, men seire over verden ved hjelp av din tro!
Isak, Abrahams sønn, var blitt voksen, og bodde med familien sin i Gerar (Se 1.Mos.26).
Og mens han var der, står det at "Det ble igjen uår med hungersnød i landet, slik som det før hadde vært på Abrahams tid" (1.Mos.26,1).
Isak ville flytte til Egypt for å unngå hungersnøden, men "Herren åpenbarte seg for ham og sa: Dra ikke ned til Egypt, men bli boende i det land jeg sier deg. Opphold deg som fremmed her i landet. Jeg vil være med deg og velsigne deg! For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse land, og jeg skal holde den ed jeg har lovt Abraham, din far (1 Mos.26,2-3).
Isak så den naturlige situasjonen rundt seg. Hungersnød. Jeg har aldri sett hungersnød på nært hold, heldigvis, bare sett bilder på TV eller i aviser, bilder av brunsvidde, sprukne landskap og barn med store, oppblåste mager og store, fortvilte øyne. Men Isak så alt dette rundt seg. Men han hadde hørt fra Gud, han hadde hørt Gud si: "Jeg vil være med deg og velsigne deg!" Isak hadde et valg. Han kunne ha trosset Guds Ord og tatt med seg familien sin til Egypt; eller han kunne bli igjen i Gerar og tro på det Gud hadde sagt. Heldigvis valgte han det siste. "Så ble Isak boende i Gerar" står det i 1 Mos.26,6.
Hva gjør en mann i et land hvor det er hungersnød? Det så ikke lyst ut. Han hadde et Ord fra Gud, men hva skulle han gjøre rent praktisk? Sitte og vente på at ravnene skulle bringe mat? Gå rundt med tiggerstaven? Sende familien ut for om mulig å se om de kunne skrape sammen litt å spise?
Her ser jeg en klar parallell til din og min situasjon når vi står foran en tilsynelatende umulig situasjon. Vi har fått et Ord fra Gud, men hva gjør vi med det?
Legen har kanskje sagt at du har 3 mndr. igjen å leve, men Guds Ord sier at ved Hans (Jesu) sår har du legedom (Se 1. Peter 2,24). Du er kanskje oppsagt på jobben, men Guds Ord sier at Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus (Fil.4,19). Ektefellen din har kanskje forlatt deg, men Guds Ord sier at Herren, han som drar foran deg, han skal være med deg - han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. Du skal ikke frykte og ikke være motløs. (5 Mos.31,8)
I disse situasjonene har du og jeg et valg. Vi kan velge å la situasjonen (verden) ta overhånd, eller vi kan velge å seire over verden. Isak valgte det siste. Det står om ham at "Isak sådde korn der i landet, og høstet hundre foll det året, for Herren velsignet ham (1 Mos.26,12). Midt i hungersnøden, brunsvidde åkrer og sultne mennesker, sådde han korn. Så det umulig ut? Sikkert. Var han garantert en avling? I det menneskelige, nei; men han så ikke på det menneskelige (verden), han så på det som seirer over verden, hans tro. Troen hans drev ham til å så midt i hungersnøden. Og under over alle under - han høstet hundre foll det året! Hundre foll! Det er hundre ganger mer korn enn han sådde. Hvis han sådde 100 kg frø, fikk han 10 000 kg korn igjen - det er 10 tonn korn! Midt i hungersnøden! Isak seiret over verden, og det samme kan du og jeg gjøre. Hvordan? Ved å bli født av Gud (frelst) og bruke vår tro!
"For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn? (1 Joh.5,4-5, mine uthevinger).
Ser "verden" vanskelig ut? Ser du ingen utvei? Tenk på Isak og gjør som han. Han levde i Den Gamle Pakt, han hadde ikke opplevd den nye fødsel, som du og jeg har, allikevel stolte han fullt og helt på at det Gud sa, det ville skje. Og han fikk oppleve at Gud holdt Sitt Ord. Det samme gjør Han i dag når du og jeg stoler på Ham.
Ikke la deg overvinne av verden, men seire over verden ved hjelp av din tro!
lørdag 6. november 2010
Å seire over verden
Føler du av og til at du har lyst til å gi opp - bare gi deg over til omstendigheter og tilfeldigheter og flyte med strømmen?
Jeg har følt det sånn mange ganger. Men vi som er frelst har en kilde til liv inni oss som har seiret over verden med dens omstendigheter, feil og nederlag.
Johannes sier i 1. Johannes brev 5,4: "For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro." (Min utheving).
Er du født av Gud? Hvis du har tatt imot Jesus som din personlige Frelser, er du født av Gud, og da sier skriftstedet over at du seirer over verden.
Hva er "verden"? Det går an å lage en lang, teologisk utgreiing utav det spørsmålet, men Jesus sa det så greit i Joh.18,36:
"Mitt rike er ikke av denne verden. Hadde Mitt rike vært av denne verden, ville Mine tjenere ha kjempet, slik at Jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke Mitt rike herfra."
Det vi ser rundt oss, kaller vi "verden". Men det er også en annen "verden", den usynlige, eller åndelige. Satan og hans etterfølgere tilhører denne verden. Han kalles denne verdens gud. "For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde" (2. Kor.4,4).
Jesus sa at Hans rike ikke var av denne verden, dvs. Han var ikke konge over jorda og det vi ser rundt oss. Han var konge over det usynlige riket. Og det usynlige riket - det åndelige Kristusriket - er alltid det seirende riket. Jesus seiret over "verden" da Han døde på korset. Og dersom vi tror på Hans død og det Han tilveiebrakte gjennom sin død og oppstandelse, har vi også del i seieren over verden.
Det betyr at vi ikke behøver å la ting skje med oss, eller la oss "... drives og kastes av vinden som Jakob sier i Jak.1,6. Vi kan være herrer over situasjonen. "Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade dere" sa Jesus i Lukas10,19. Makt og autoritet, det er det Jesus hadde da Han gikk på jorda, og det er det Han ga oss i Sitt Navn da Han fór opp til Faderen.
Men det kommer ikke av seg selv. (Ja, jeg vet jeg gjentar dette ofte, men det er SÅ viktig å forstå at vi må gjøre noe selv for å gå inn i det Jesus har lagt ferdig for oss.)
"Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro" leste vi i innledningsskriftstedet. Vår tro, din og min tro. Dersom vi bruker vår tro til å aktivere det Gud har sagt, vil vi se resultater og vi vil seire over verden.
Jeg har følt det sånn mange ganger. Men vi som er frelst har en kilde til liv inni oss som har seiret over verden med dens omstendigheter, feil og nederlag.
Johannes sier i 1. Johannes brev 5,4: "For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro." (Min utheving).
Er du født av Gud? Hvis du har tatt imot Jesus som din personlige Frelser, er du født av Gud, og da sier skriftstedet over at du seirer over verden.
Hva er "verden"? Det går an å lage en lang, teologisk utgreiing utav det spørsmålet, men Jesus sa det så greit i Joh.18,36:
"Mitt rike er ikke av denne verden. Hadde Mitt rike vært av denne verden, ville Mine tjenere ha kjempet, slik at Jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke Mitt rike herfra."
Det vi ser rundt oss, kaller vi "verden". Men det er også en annen "verden", den usynlige, eller åndelige. Satan og hans etterfølgere tilhører denne verden. Han kalles denne verdens gud. "For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde" (2. Kor.4,4).
Jesus sa at Hans rike ikke var av denne verden, dvs. Han var ikke konge over jorda og det vi ser rundt oss. Han var konge over det usynlige riket. Og det usynlige riket - det åndelige Kristusriket - er alltid det seirende riket. Jesus seiret over "verden" da Han døde på korset. Og dersom vi tror på Hans død og det Han tilveiebrakte gjennom sin død og oppstandelse, har vi også del i seieren over verden.
Det betyr at vi ikke behøver å la ting skje med oss, eller la oss "... drives og kastes av vinden som Jakob sier i Jak.1,6. Vi kan være herrer over situasjonen. "Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade dere" sa Jesus i Lukas10,19. Makt og autoritet, det er det Jesus hadde da Han gikk på jorda, og det er det Han ga oss i Sitt Navn da Han fór opp til Faderen.
Men det kommer ikke av seg selv. (Ja, jeg vet jeg gjentar dette ofte, men det er SÅ viktig å forstå at vi må gjøre noe selv for å gå inn i det Jesus har lagt ferdig for oss.)
"Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro" leste vi i innledningsskriftstedet. Vår tro, din og min tro. Dersom vi bruker vår tro til å aktivere det Gud har sagt, vil vi se resultater og vi vil seire over verden.
onsdag 3. november 2010
Hva med munnen min?
Har du tenkt over hvor viktig munnen din er for hvordan livet ditt er? Jeg tenker ikke på farge og fasong, men jeg tenker på ordene som kommer ut av munnen din. "Død og liv er i tungens vold," står det i Ordspråkene 18,21. Død og liv. Det er ganske alvorlig. Og det står mer i samme vers: "... og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt." En annen måte å si det på, er: Som du sår skal du høste. Det jeg sår ut, kommer alltid tilbake. Du kan ikke tale negative og kritiske ord og forvente å få gode og oppbyggende ord tilbake.
Bibelen har mye å si om munnen, tungen og de ord vi taler. I Ordspr. 20,15 står det: "Det fins gull og perler i mengde, men lepper som taler kunnskap, er en kostelig ting." Her ser vi at Salomo (som er omtalt som den viseste mann som har levd, og en av de rikeste) sier at kunnskapsfulle ord er mer verdifulle enn gull og perler. Og han kommer med en advarsel: "Den som vokter sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler." Det å bruke munnen uten å tenke seg om, kan føre til trengsler. Men det å være forsiktig med hva vi sier, kan hjelpe oss til å leve et rikt og godt liv.
David var også klar over hvor viktig det er å passe munnen sin. I salme 39,2 sier han: "Jeg sa: 'Jeg vil vokte mine veier, så ikke jeg synder med min tunge. Jeg vil vokte min munn med munnkurv, så lenge den ugudelige står foran meg'".
Jeg avslutter med Salomos ord i Ordspr. 13,3: "Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv. Men den som lukker sine lepper vidt opp, for ham blir det til ulykke."
Herre, hjelp meg til å tenke før jeg snakker. Hjelp meg til å stoppe opp og ta den lille tiden jeg trenger for å vurdere om det jeg har tenkt å si er til død eller liv for meg selv og/eller for de omkring meg. Hjelp meg idag til å være en som sprer positive ord. La mine ord være Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid. (Ordsp.25,11)
Bibelen har mye å si om munnen, tungen og de ord vi taler. I Ordspr. 20,15 står det: "Det fins gull og perler i mengde, men lepper som taler kunnskap, er en kostelig ting." Her ser vi at Salomo (som er omtalt som den viseste mann som har levd, og en av de rikeste) sier at kunnskapsfulle ord er mer verdifulle enn gull og perler. Og han kommer med en advarsel: "Den som vokter sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler." Det å bruke munnen uten å tenke seg om, kan føre til trengsler. Men det å være forsiktig med hva vi sier, kan hjelpe oss til å leve et rikt og godt liv.
David var også klar over hvor viktig det er å passe munnen sin. I salme 39,2 sier han: "Jeg sa: 'Jeg vil vokte mine veier, så ikke jeg synder med min tunge. Jeg vil vokte min munn med munnkurv, så lenge den ugudelige står foran meg'".
Jeg avslutter med Salomos ord i Ordspr. 13,3: "Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv. Men den som lukker sine lepper vidt opp, for ham blir det til ulykke."
Herre, hjelp meg til å tenke før jeg snakker. Hjelp meg til å stoppe opp og ta den lille tiden jeg trenger for å vurdere om det jeg har tenkt å si er til død eller liv for meg selv og/eller for de omkring meg. Hjelp meg idag til å være en som sprer positive ord. La mine ord være Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid. (Ordsp.25,11)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
