Hvordan smaker frukten?

Du ser en fristende appelsin i butikken, og kjøper den for å kose deg når du kommer hjem. Men etter den første lille smaken, hiver du den fra deg, for den er sur og bitter. Det er naturligvis skuffende, men sånt skjer!
Har du tenkt over at du og jeg også kan "smake surt". Kanskje vi ser pene og
 pyntelige ut på utsiden, men når noen "smaker" på oss, finner de fort ut at vi smaker surt.
Du skjønner sikkert hva jeg mener. "La enten treet være godt og dets frukt god, eller la treet være dårlig og dets frukt dårlig. For på frukten skal treet kjennes", sa Jesus i  Matteus 12,33.
På frukten skal treet kjennes! Du og jeg sammenliknes med frukten på et tre. Den kan se god, søt og saftig ut, men det er ikke før jeg smaker på frukten at jeg kan bedømme hvordan den smaker.
Det er mange mennesker som "smaker" på deg og meg hver dag: familiemedlemmer, naboer, kolleger på jobb, venner og andre mer og mindre tilfeldige bekjente. Hva "smaker" de når de møter oss? Sinne? Irritasjon? Deprimerende tale? Jeg håper ikke det, jeg håper de møter godhet, vennlighet, imøtekommenhet, hjelpsomhet og kjærlighet.
Det er gode frukter. Men for å produsere god frukt, må treet vannes og gjødsles og beskjæres. Au da! Beskjæres? Absolutt! For å fjerne de vonde "smakene" (våre onde tendenser, vårt "kjød"), må vi beskjæres. Det er Jesus som er vingårdsmannen og Han som beskjærer, men vi må være villige til å la oss beskjære. Vi kan ikke løpe fra beskjæringssaksa, vi må stå i ro til Han har fullført jobben. Og det smerter! Men belønningen er søt, saftig, moden og velsmakende frukt som omgivelsene våre kan nyte og glede seg over.
Hvordan smaker frukten i ditt liv?
La Jesus komme til med sine "hageredskaper" og vanne og gjødsle (Guds Ord) og beskjære (fjerne kjødelige egenskaper). Da vil du bli som et tre som produserer god frukt til ære for Ham og til glede for dine medmennesker.

Hvordan kommer troen?

Tro er alltid er nyttig tema for oss som "tror". Mange kristne har imidlertid vanskelig for å tro; de er skeptiske til Guds ord, selv om de kanskje ikke innrømmer det direkte. Når det f.eks. står i 1. Peter 2,24 at ... ved hans sår har dere fått legedom, så er det mange kristne som ikke tror at helbredelse gjelder for dem. De har mange unnskyldninger for ikke å ta imot helbredelsen Jesus har gitt dem.
La oss se på Abraham og hva han gjorde for å få tak i og oppleve Guds løfte om en sønn. Vi leser i Romerne 4,19-24:

Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet. Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham. Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde.

La oss se på hva Abraham gjorde her, for det han gjorde førte visselig til oppfyllelsen av Guds løfte.

1. Han innså de faktiske forhold (han var impotent, ser det ut for, og Sara var langt over overgangsalderen)
2. Han så på Guds løfter (du skal få en sønn)
3. Han bestemte seg for at Guds løfter var mer reelle enn de faktiske forholdene han så rundt seg
4. Han fikk løftet oppfylt

"Ja, ja," sier du kanskje, "det var Abraham, men jeg er meg".
Ser du hva det står i skriftavsnittet over? Det er skrevet også for vår skyld... Det gjelder ikke bare Abraham, det gjelder deg og meg som gjør det samme som Abraham.
Dersom vi ønsker at Guds løfter skal oppfylles på oss, må vi slutte å sette de faktiske forhold (sykdom, mangel, ensomhet, osv) høyere enn Guds løfter. Som det står i 2. Korinterne 4,18: Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig. Det er det usynlige som er det reelle og egentlige. Det vi ser er bare temporært, det blir borte. Men det usynlige, det åndelige, det varer. Og Guds ord er åndelig, og Guds løfter er åndelige, de varer. Og når vi setter Guds løfter (hans ord) over de faktiske forhold (det synlige), vil vi oppleve at vi får tro som Abraham og at Guds løfter blir virkelige i våre liv.



 

Hva betyr det å velge livet?

I 5. Mosebok 30,19 står det:
I  dag tar jeg himmel og jord til vitne på at jeg har lagt fram for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!

Liv og død! Det er ganske alvorlige saker. Og det er ikke uvesentlig hva vi velger. Liv og død er like langt, om ikke lenger, fra hverandre enn øst og vest. Noen mennesker tror at Gud ikke bryr seg om dem, at Han sitter oppe i himmelen og trekker i de store trådene, men ikke bryr seg om detaljer i ditt og mitt liv. Men her ser vi et eksempel på at Gud bryr seg. Han sier at det er mulig å velge liv eller død, å velge velsignelse eller forbannelse. Og for å være helt sikker på at vi tar det riktige valget, kommer Han med et forslag: Velg livet! Gud vet at å velge livet er så mye bedre enn å velge døden.

Men så kommer det store spørsmålet: Hva betyr det å velge livet?Hvordan velger jeg livet?

Det første jeg må gjøre for å velge livet, er å velge Jesus. Han er veien, sannheten og livet. Jesus sier: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg". (Johannes 14,6).
Hvis jeg velger Jesus, velger jeg livet. Men er det alt som skal til for at jeg skal leve det livet som Gud snakker om i 5. Mos. 30,19? Mange mennesker har tatt imot Jesus, men de lever ikke livet i dets fulle mening. De hangler gjennom livet og opplever nederlag på nederlag og har få eller ingen seire over problemer og vanskeligheter som møter dem.

Hva mer skal til for å leve det livet som Gud vil gi oss?

Ordspråkene 18,21 gir oss et godt svar på det: Tungen har makt over død og liv, og de som gjerne bruker den, får nyte dens frukt. Tungen har makt! Har du tenkt over det? Tungen har makt over død og liv. Det betyr at for å velge livet, må jeg velge å bruke tungen min på den riktige måten. Det betyr at med mine ord setter jeg kursen for livet mitt - mot død eller mot liv.

Hvis du stadig snakker nedsettende om deg selv og sier til deg selv og andre hvor dårlig du er og hvor vanskelig du har det, setter du opp et mål for livet ditt som betyr at du styrer mot død. Dersom du snakker om alle plagene og problemene dine, forsterker du dem. Hvis du derimot  taler positive ord, Guds ord, trosstyrkende ord, setter du et mål for livet ditt som gir deg liv.

Eksempel: Det er influensaepidemi i nabolaget. I stedet for å si: "Jeg kommer sikkert til å få influensa, for jeg får alltid det som går i nabolaget", kan du si: "Denne influensaen skal ikke nå meg, for jeg stoler på at Guds Ord er sant. Det sier: Dere skal tjene Herren deres Gud. Da vil han velsigne brødet du spiser og vannet du drikker, og sykdom vil jeg holde borte fra deg (2. Mosebok 23,25) og Herren skal holde all sykdom borte fra deg. Han skal ikke sende over deg noen av de ondartede farsottene som du kjenner fra Egypt, men han vil la dem ramme alle dine fiender. (5. Mosebok 7,15)."

Troen kommer av forkynnelsen (Romerne 10,17), og jo mer du bruker tungen til å si Guds Ord i stedet for menneskeord, jo sterkere blir troen din. Det er på den måten du vinner seier, det er på den måten du lever LIVET.

Du har valget i dag, død eller liv. Velg da livet, så skal du få leve!

Du er velsignet!

Har du noen gang følt deg "utenfor", "oppgitt" og "down"? Jeg tror alle mennesker har følt det sånn noen ganger. Og det er lett å bli nedtrykt når vi ser oss rundt og ser all ondskap, all sykdom og all lidelse som omgir oss.
Men du behøver ikke være der nede hele tiden. Ja, verden ligger i det onde, og det er mye vondt som skjer, men vi er ikke AV verden, selv om vi er I verden. Vi er borgere av et rike hvor det ikke er ondskap, sykdom, lidelse og nød. Vi kan se fram til en evighet i himmelen, hvor alt er godt.
Men vi behøver ikke vente til vi kommer dit for å leve i seier over "utenfor", "oppgitt" og "down". Se hva Paulus skriver i Efeserne 1:
"Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus."
All åndelig velsignelse i himmelen! Ikke bare 10 %, ikke engang bare 90 %, men ALL åndelig velsignelse I HIMMELEN.
Hvordan får jeg del i denne åndelige velsignelsen her og nå? I KRISTUS! Han er veien, sannheten og livet, i Ham ble du og jeg
"... utvalgt før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede. I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom. Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand, da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv, om en husholdning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden. (Ef 1,3-10).
Altså ingen grunn til å deppe eller la angst og motløshet ta overhånd i livet ditt og i livet mitt. Vi er velsignet!

Frykt og tro - like uforenlig som ild og vann!

Frykt er en folkesykdom! Jeg våger en såpass krass påstand. Ikke bare fører frykt til at mennesker ikke våger å leve livet fullt ut (tenk om ..., hva hvis ..., om bare ..., osv. osv.), men frykt er det absolutte motstykke til tro. Du trodde kanskje at vantro var det motsatte av tro? Vantro er å ikke tro, men hva er det som gjør at vi ikke tror? Er det ikke frykt for at det Gud har sagt ikke holder mål?
Salme 56,3-5 sier det på en utmerket måte:
Mine fiender hogger stadig etter meg, mange kjemper mot meg i hovmod. Når jeg er redd, vil jeg stole på deg, med Guds hjelp skal jeg prise hans ord. Jeg har tillit til Gud og er ikke redd. Hva kan vel mennesker gjøre meg?
Her er vi en mann som har mange fiender. Hans fiender er reelle, det er mennesker av kjøtt og blod som virkelig ønsker å ta livet hans. Han har en naturlig og reell grunn til å frykte. Men hva gjør han? Han stoler på Gud. Og han sier at han har tillit til Gud og derfor er han ikke redd. Tro og tillit er det motsatte av frykt og tvil.
På samme måte som David, salmeforfatteren, opplevde at det å stole på Gud og ha tillit til Ham, fridde ham ut og reddet ham fra fiendene, vil du og jeg også oppleve at når vi stoler på Gud og har tillit til Han og Hans Ord, vil våre fiender bli gjort til skamme.