Når begynner det evige liv?

"Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus." (Joh. 17,3).

Jeg ser av og til at det dukker opp spørsmål om når det evige liv begynner. Og for mange vil det eneste riktige og naturlige svaret være: "Når vi kommer til himmelen". Men i skriftstedet over sier Jesus at det evige liv er at vi kjenner Gud og den Gud utsendte, nemlig Jesus. Gjør vi det? Kjenner vi Jesus? Hvis vi kjenner Jesus, har vi allerede begynt på det evige livet. For Jesus ER livet, han er også veien (til Gud) og han er sannheten (om alle ting). (Joh 14,6).

Når vi synes det er vanskelig å leve "det kristne livet" (hva nå enn det er?), så er det en trøst at Jesus kom for å gi oss det evige livet. Han kom for å "lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei" (Lukas 1,79). Når jeg synes det er "mørkt", når jeg ikke ser hvordan jeg skal komme ut av den vanskelige situasjonen jeg er i eller det problemet jeg møter, så er Jesus det evige livet.. Han er lyset. Han er livet - det evige livet. Det som er Guds liv, det pulserende, levende, gode, evige. Og det gir meg håp for i dag og for i morgen, ja, for evigheten.

I dag vil jeg gi meg over til Han som er livet. Og så vil jeg la hans liv bli større i meg enn mitt eget liv.

Tanker på avveie - frykt for frafall

"Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus" (2. Kor 11,3).

I dette skriftstedet ser vi at Paulus "frykter" noe. Mange steder i bibelen står det at vi ikke skal frykte, men det er situasjoner hvor det å frykte er riktig. Det må bety at det er (minst) to forskjellige typer frykt. Jeg tenker at det er

1. en frykt som skyldes situasjoner utenfor oss selv, som mangel på fysiske ting, (mat, klær, hus ...) naturkatastrofer, fremtiden, osv. Disse tingene sa Jesus gang på gang at vi ikke skal frykte. Men så er det
2. en frykt som skyldes situasjoner inni oss selv. Det kan være følelser, tanker, holdninger osv.

Dette er ting vi skal frykte. Og Paulus tar fram én ting i skriftstedet jeg har sitert over. Han frykter at lesernes tanker skal bli

1. fordervet; og på grunn av fordervelsen:
2. vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.

Og denne frykten er en god frykt, hvis vi kan si det sånn.

Hva sammenlikner han det han frykter med? Jo, han sammenlikner det med den måten Eva ble dåret av slangen. Og han frykter at slangen skal lure korinterne på samme måte som han lurte Eva.

Da blir spørsmålene for oss:

1. hvordan dåret slangen Eva? Og
2. hvordan kan vi unngå å falle i samme "grøft" som Paulus fryktet at Korinterne skulle falle i og som Eva falt i?

Hvordan dåret slangen Eva?

Vi må lese fra 1. Mosebok 3,1-5:

"Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt." (Min utheving).

Her ser vi at slangen dåret Eva gjennom ORD. Han snakket til henne. Og vi vet at ord skaper bilder og bildene blir til tanker som er med på å forme oss og gjøre oss til det mennesket vi er. (Dette er en egen betraktning som jeg kanskje kommer tilbake til senere).

Hva var det ved det slangen sa som var så farlig? Jo, han stilte spørsmål ved det Gud hadde sagt. "Har Gud virkelig sagt...?" Allerede her skulle Eva ha avbrutt slangen og sagt: "Ja, det har han." Og ikke fortsatt diskusjonen. Men hun lot han fortsette, og selv om hun argumenterer for at det Gud sa er riktig, har hun tillatt en liten spire av tvil å komme inn i tankene hennes. "Er det nå så sikkert at det blir akkurat som Gud har sagt? Det kan vel ikke være så farlig som Gud sier?" Osv...

Er det noen som kjenner seg igjen? Vi har lest et skriftsted i bibelen som har blitt godt for oss. Det har talt til oss, for å si det sånn. Det var akkurat det vi trengte i den situasjonen vi var. Men så kommer tvilen: Er det så sikkert at det blir sånn som det står? Er det virkelig legedom ved Jesu sår? Fyller han virkelig all min trang i herlighet i Kristus Jesus? Er han virkelig min hyrde?

Jo mer vi slipper tvilen inn, jo større avstand blir det mellom det Gud sier i sitt ord og det vi tror i vårt hjerte. Tvilstanker skaper avstand til Gud. Gud og hans ord er ett. Og hvis vi tviler på ordet hans, tviler vi også på ham.

Det samme gjorde Eva. Hun tvilte på at det Gud hadde sagt var så riktig og viktig som han sa det var. Og vi vet det endte med at "kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand." (vers 6). (Min utheving).

Når var det kvinnen så at treet var godt å ete av? Det var "nå", dvs. etter at hun hadde latt slangens tanker slå rot i seg. Og så vet vi at både hun og Adam spiste av frukten, og menneskeheten ble forvist fra Edens hage.

Så tilbake til verset vi startet med og Paulus' frykt. Paulus fryktet at korinterne skulle la seg lure på samme måte som Eva lot seg lure. Hun lot tvilstanker slippe til, hun lot det Gud hadde sagt få mindre plass enn det slangen sa. Og til slutt ble slangens ord større, viktigere og riktigere enn Guds ord, og hun handlet på slangens ord.

Når vi slipper slangen til i vårt tankeliv, blir tankene våre "fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus". En fordervet tanke er en som er besmittet eller skitnet til av andre tanker enn Guds tanker. Guds tanker om oss er gode tanker: "For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp". (Jeremia 29,11).

Er ikke det herlig? Gud vil gi meg framtid og håp! Men det er en som hele tiden er på krigsstien for å "stjele og myrde og ødelegge". Han kalles "tyven". (Johannes 10,10). Det er den samme som i 1. Mosebok kalles slangen. Han synes ikke det er noe greitt at jeg går rundt og priser Herren fordi jeg har framtid og håp. Kanskje han sier: "Framtid og håp, du? Nei, det er vel å ta litt for sterkt i. Kjenner du ikke hvor vondt du har i ryggen? Har du ikke lest legejournalen din? Vet du ikke at med din diagnose, din familiesituasjon, din økonomi, din ditt og din datt. kan det ikke bli noen framtid for deg, og du har i hvert fall ikke noen grunn til å håpe på noe bedre."

Kjenner du deg igjen? Jeg kjenner meg igjen. Hvis vi tror Guds ord som det står, betyr det å ha den enkle og rene troskap mot Kristus, som Paulus snakker om. Barnslig tro, enkel tro, dåraktig tro. Den troen som i tillit tar imot det Gud sier i sitt ord, og forventer at det han sier skal skje.

Men hvis vi slipper slangen til med sine spørsmål og sin tvil, blir tankene våre fordervet og den barnslige og tillitsfulle troen blir borte.

Det må ikke skje. Når slangen forsøker seg på oss med sine tvilstanker og sin argumentasjon imot Gud, må vi gjøre som det står i 2. Kor. 10, 5: "...vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (Min utheving)

I Kristus har jeg makt "over alt fiendens velde" (Lukas 10,19), og en del av fiendens velde er hans forsøk på å få tankene våre vekk fra Gud. Jeg tror det er hans største krigsskueplass, for å si det sånn. Vinner han kampen om tankene våre, vinner han kampen om oss. Men i Kristus tar jeg enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. Det betyr at når jeg får en tanke som motsier Guds ord, sier jeg: "Nei takk! Du må gå i Jesu navn". Og så fyller jeg isteden på med Guds ord.

Da beholder jeg den enkle og rene troskapen mot Kristus, og jeg lar meg ikke dåre av slangens listige angrep. Det er å "stride troens gode strid". Det er å "gripe det evige liv som jeg er kalt til".

Frihet - fasthet - trelldommens åk???

1. Til frihet har Kristus frigjort oss.
2. Stå derfor fast, og
3. la dere ikke igjen legge under trelldommens åk (Gal. 5.1, min utheving).

Igjen ble jeg minnet om dette skriftstedet i dag tidlig. Jeg tror det er noe Gud vil vise meg gjennom det. Og jeg har faktisk gledet meg gjennom dagen til å "dissekere" det (unnskyld et uhøytidelig uttrykk, men det er sånn jeg føler det)!

"Til frihet" må bety at jeg kom fra noe annet, noe som ikke var frihet. Hva betyr "frihet" og hvor kom jeg fra? Siden jeg ikke har noen god norsk-norsk ordbok, bruker jeg min meget gode engelsk-engelsk ordbok, nemlig Oxford advanced learner's dictionary. Og "freedom" er bl.a. forklart slik:

1. condition of being free (en stilling av frihet, å være fri)
2. state of not being a prisoner or slave (å ikke være fange eller slave)
3. right to act, speak, etc as one pleases without interference (rett til å handle, tale, etc. som man ønsker uten å bli avbrutt)
4. state of being unrestricted in one's actions (ikke hindret i ens handlinger)

Oppsummert tenker jeg at "frihet" betyr å ikke være underlagt noe eller noen. Jeg kan gjøre, tenke, tale og være den jeg ønsker uten restriksjoner. Men siden verset sier at jeg er frigjort til frihet, må det bety at jeg ikke hadde denne friheten tidligere. Hvordan ble jeg fri? Hvem har frigjort meg? Det finnes kun ett svar på det, og det er Kristus. Det er Kristus som har frigjort meg. Det er han som har satt meg i frihet.

Hva er neste punkt i Gal 5.1? Det er "Stå derfor fast". Stå fast er rimelig enkelt å forstå. Det betyr å ikke rokkes, ikke flytte seg, ikke bevege seg bort fra. Men "derfor" - hva betyr det? Det kunne stått "Stå fast", men det står det ikke. "Stå derfor fast..." Derfor viser til noe. Det har skjedd noe tidligere, eller det er noe som er et faktum, derfor ... Hva har skjedd tidligere? Kristus har satt oss fri, det er det som har skjedd tidligere. Og fordi vi er fri, skal vi stå fast. Hvis vi fremdeles var ufrie, skulle vi ikke stå fast, men fordi vi er fri i Kristus, skal vi beholde friheten og stå fast.

Siste punkt i verset er at vi ikke igjen skal la oss legge under trelldommens åk. Igjen er et ord som viser at noe har skjedd eller vært tidligere. Og det slo vi fast da vi gikk igjennom første del av verset. Vi er blitt frigjort. Her kommer det tydelig fram hva vi er blitt frigjort fra: trelldommens åk.

Trelldom? Det er ikke et politisk korrekt og moderne ord. Men likefullt et ord som er brukt i bibelen. Hva er "trelldom" eller "trelldommens åk"? På engelsk heter det "... and be not entangled again with the yoke of bondage". Trelldom = bondage. Trelldommens åk = the yoke of bondage. Når jeg tenker på et åk eller "a yoke", tenker jeg på to okser som pløyer et jorde, og det er en stokk med utskjæringer til nakkene, og denne stokken holder de to bundet til hverandre. Det er også forklaringen i "dictionary'en". Det kan også være en stokk med utskjæring til nakken, og en person kan ha denne over skuldrene og man kan henge ting på hver side.

Uansett om det er to okser som pløyer sammen eller om det er et menneske som bærer noe, så innebærer det en stilling av ufrihet. Den ene oksen kan ikke bare løpe vekk fra den andre, og har jeg et åk over nakken med en vannbøtte på hver side, er det ikke bare å hoppe og danse omkring. Oksene er bundet. Jeg er bundet. Og hvem er det som binder meg? Det er naturligvis han som er "sjefs-binderen" - uten å nevne navn.

Og da begynner jeg å forstå litt mer av hva verset i Gal. 5.1 betyr: Jeg var bundet på en sånn måte at jeg ikke kom løs, men Kristus satte meg fri, og jeg skal holde fast på den friheten så jeg ikke mister den og blir bundet igjen!

Det er jo herlig! Til frihet har Kristus frigjort meg! Halleluja! Og det er opp til meg å stå fast så jeg ikke blir bundet igjen. Og når Gud oppfordrer meg til å "stå derfor fast", så betyr det at jeg kan velge å stå fast. Han ber meg ikke gjøre noe han ikke samtidig gir meg kraft til å gjøre. Han er ganske grei sånn. Jeg kan alltid stole på at det han sier, det mener han, og det gir han sin fulle støtte.

Og da kan jeg gå og legge meg med vissheten om at Til frihet har kristus frigjort meg. Og jeg velger å stå fast og ikke igjen la meg legge under bånd og lenker som tidligere bandt meg. Halleluja!

Grip det evige liv!

"Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til ..." (1. Tim. 6,12).

Jeg har nettopp kommet hjem fra en rask spasertur, og som vanlig samtalte jeg litt med Herren på min lille vandring. Jeg spurte: "Hvorfor er det så vanskelig å komme videre i kristenlivet, hvorfor synes jeg å stå fast og ikke komme videre?" Vet du hva han svarte? Han svarte med skriftstedet over. Strid troens gode strid! Grip det evige LIV som du ble kalt til.
Det ble en hel preken for meg, og jeg gledet meg til å komme hjem og "utforske" dette litt nøyere. Resultatet av utforskingen følger her:

Når vi tenker på ordet "strid", tenker vi vanligvis på noe negativt. Stridigheter i familien, stridigheter mellom folkegrupper og land. Krig, sult, nød osv, osv. Men her står det at vi skal stride en GOD strid. Og når Gud sier vi skal stride en god strid, må det gå an å stride en god strid. Det er bare dumt å argumentere mot Gud, det lønner seg aldri, for han har alltid rett.

Så - det går an å stride en god strid. Men hvilken gode strid? TROENS gode strid. Og i en strid må jeg ha en fiende, noen å stride imot, og jeg må ha våpen. Jeg tenker at ordene i 2. Kor. 10,4-5 gir en god forklaring på hva slags strid det er og hvilke våpen jeg trenger: "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus."

Våpnene er ikke kniver, bomber, kuler og krutt. Og troens gode strid er ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot noe jeg ikke ser, nemlig festningsverker og tankebygninger og høye tanker som reiser seg mot kunnskapen om Gud (f.eks. stolthet). Og våpnene er at jeg har makt til å ta enhver slik "fiende" til fange under lydigheten mot kristus.

Har jeg en slik makt? Er en slik autoritet innenfor min rekkevidde? Ifølge Guds ord - JA! Jesu siste ord til disiplene i Matteus 28 var: "...Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut ..." (vers 18-19). Det underforståtte verbet i siste setninger er DERE/DU. DU skal gå ut, DERE skal gå ut I MITT NAVN OG I MIN AUTORITET OG I MIN MAKT.

Men det sto mer i verset Gud talte til meg: "Grip det evige liv som du ble kalt til". De to setningene i dette verset hører sammen. Det å stride den gode, troens strid og å gripe det evige liv er to sider av samme sak, tenker jeg.

Men hva betyr det å "gripe det evige liv"? Betyr det å bli frelst og se frem til en evighet med Jesus? Ja, så absolutt. Men "det evige liv" begynner her og nå. Fra det øyeblikket jeg tok imot Jesus og ble Guds barn, begynte mitt evige liv. Jeg gikk over fra (evig) død til (evig) liv.

Hva betyr det for meg i dag? Jeg er ikke så opptatt av å finne ut hvordan det blir på den andre siden når jeg er "hjemme hos Herren", det kommer når det kommer og jeg har en hel evighet til å finne ut av det. Men jeg er mye mer opptatt av og interessert i å finne ut hva "det evige liv" betyr for meg her og nå i DETTE livet.

Det står i verset at vi skal "gripe" det evige liv. Å gripe noe betyr at jeg gjør noe aktivt for å få tak i det og holde fast på det. Hvis jeg skal gripe noe fysisk, må jeg åpne hånden og lukke den rundt det jeg skal ta. Jeg må bruke hjernen og musklene mine for å gripe noe. På samme måte med det evige livet. Jeg må åpne meg for det, og gripe det - ikke med hånden, med troen.

Evig er kanskje lettere å forstå. Det er noe som aldri tar slutt.

Men hva betyr "liv" i denne sammenhengen? Her må jeg ha hjelp av Mr Vine. Det greske ordet som er brukt her er zoe. Det betyr "liv som prinsipp, liv i dets absolutte betydning, liv som Gud har det, det som Faderen har i seg selv, det som han ga sønnen å ha i seg selv (Joh. 5,26) og som sønnen viste verden (1. Joh. 1.2).
På grunn av fallet mistet mennesket dette livet, men gjennom Jesus ble det gitt oss igjen. Det er grunnen til at Jesus er "livet". Dette livet er ikke bare et prinsipp av makt og mobilitet, for det har moralske assosiasjoner som ikke kan skilles fra det, som hellighet og rettferdighet. Død og synd, liv og hellighet er stadig satt som kontraster iskriften.."(Fritt oversatt fra W.E.Vines: An expository dictionary of new testament words.)

Å gripe det evige liv må derfor bety at jeg åpner meg for og tar imot i tro det livet som er i Gud, og som han ga Jesus å gi til meg når jeg blir frelst. Kanskje det er der striden ligger? Å gripe det livet som Gud gir, ja, som ER GUD, det er det striden står i. For er det noe den onde ikke vil, så er det at vi skal få del i Gud og hans liv. Og den striden vil pågå hele livet, så lenge jeg er her på jorden. Men jeg har lest slutten av boka, og jeg vet at jeg skal seire til slutt. Og så "griper jeg troens skjold, med det skal jeg slokke alle den ondes brennende piler" (Ef. 6,16).

Jesus - alt har jeg i det navnet

"Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til

1. å forkynne evangeliet for fattige
2. å forkynne for fanger at de skal få frihet
3. å forkynne for blinde at de skal få syn
4. å sette undertrykte fri
5. å forkynne et nådens år fra Herren".

Disse ordene av Jesus, referert i vår bibel i Lukas 4,18-19, er en utrolig sterk programerklæring av Jesus. Hadde han virkelig dekning for alt det han sa her? Og - og det er det som er så viktig for meg - gjelder hans utsagn i dag, for meg, nå?

Jeg har levd med Jesus i mange år, og jeg er fremdeles "sulten" på å lære mer om ham. Da jeg var nyfrelst, var det et uttrykk som var vanlig brukt: "Det er mere land å innta". Når vi hadde vært på et godt møte hvor Guds Ånd hadde vært tilstede og vi var blitt "refreshed" og følte at vi hadde lært mer og kommet videre i vårt kristenliv, var vi stadig på leting etter mer. "Mer land å innta" ble noe vi levde med, og som vi higet etter. Jeg kjenner ikke så mye til at det blir brukt i dag, men kanskje det er andre uttrykk ungdommen bruker som innebærer det samme?

Uansett - det er viktig, ja, livsnødvendig for en kristen å ikke bli "mett", men stadig være "sulten" på mer, lære mer, oppleve mer, forstå mer, komme nærmere Guds vilje og hans plan for oss.

Men jeg opplever at mange kristne står fast, for å si det sånn. Vi har gått oss trøtte i den kristne vandringen, vi har på en måte gitt opp, for det har blitt så mange nederlag og så lite fremgang, synes vi.

Men det jeg ønsker i dag, er å rette blikket mot Jesu ord i Lukas 4. Han KOM FOR Å UTRETTE EN DEL TING. Og de fem programerklæringene i Lukas 4, 18-19, har han ikke trukket tilbake.

Han kom virkelig for å forkynne evangeliet for fattige. Hvem er fattig? Den som ikke har penger? Ja, naturligvis, men å være fattig betyr så uendelig mye mer. Å være fattig i åndelig forstand er mye verre enn å være fattig på penger. Og Jesus kom for å føre oss ut av fattigdommen og inn i rikdommen i sitt rike.

Jesus kom også for å sette de fangne, eller de som er bundet, fri. Er du bundet i dag? Er jeg bundet i dag? Hvis ja, har vi en som setter oss fri, og hans navn er Jesus. Han har gitt oss makt over alt fiendens velde (Lukas 10,19), dvs. makt til å bli fri fra det som tynger oss. (Se også Markus 16,17-18).

Er du blind? Da har Jesus sagt at han kom for at du skal få syn. Hva betyr det å være blind? Det betyr å ikke se. Både fysisk og åndelig. Vi ser i bibelen at Jesus helbredet fysisk blinde (Matt 9,27-30; 12,22; 20,30-34). Men han snakket også om åndelig blinde. "... Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med rot. La dem fare! De er blinde veiledere for blinde, og når en blind leder en blind, faller de begge i grøften." (Matt 15,13-14). Uansett om du er blind fysisk eller blind åndelig, så kom Jesus for å gi deg syn.

Undertrykte skal settes fri, sa Jesus. Han gjorde folk fri - fri fra religiøsitetens svøpe, fri fra egne mindreverdighetstanker og ikke minst, fri fra djevelens bånd og lenker. Jeg tror mange kristne er undertrykte av djevelen. Det er så lett å tro at onde ånder kun opererer i "bushen" i Afrika og andre steder langt unna oss. Men det er absolutt ikke tilfelle. Hvis vi virkelig kunne se inn i den åndelige verden (som enkelte har fått oppleve), vil vi se at det er mange onde ånder som holder folk bundet og undertrykt. Og i 2. Kor. 10,4-6 snakker Paulus om "tankebygninger" og "enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud". Jeg tror dette er tanker og påvirkning som kommer av at onde ånder plager oss. Hvis det ikke var onde ånder tilstede, hvorfor ga Jesus oss makt over dem? Hvis de ikke plager oss, hvorfor skal vi drive dem ut? (Markus 16,18-18). Men Jesus ga oss makt over dem, og de skal og kan drives ut, ikke bare av noen få utvalgte, men av "de som tror" (Mark 16,17). Det er herlig, jeg får lyst til å rope HALLELUJA her jeg sitter alene og skriver.

Til slutt sa Jesus at han skulle forkynne et nådens år fra Herren. I den gamle pakt var hvert femtiende år "nådens år", men nå er hvert år, hver uke og hver dag et nådens år fra Herren. I nådens år blir det som er bundet satt fri og vi kan fritt komme å få motta alt Herren har gitt oss.

I Jesus er alt dette tilgjengelig for alle mennesker - jeg har alt jeg trenger i Jesus.