Ord - BARE ord eller mer enn BARE ord?

I Markus 5 leser vi om synagogeforstanderen Jairus som kom til Jesus og ba om helbredelse for datteren sin. Jesus var midt i et "vekkelsesmøte", men Jairus presset seg fram gjennom folkemengden og sa til Jesus: "Min datter ligger på det siste; kom og legg dine hender på henne, så hun må bli frelst og leve!" (v. 23).

Her ser vi en meget bestemt mann. Han har på forhånd bestemt hva resultatet skal bli: hans datter skal bli helbredet! Har du noen gang tenkt over at Jairus ikke sa: "... Men din vilje skje, Jesus!" Nei, han visste hva han ville, og han visste hva Jesus ville. Han hadde sikkert både hørt om og sett Jesus utføre mirakler tidligere, og han visste at når Jesus la hendene på jenta hans, ville hun bli frisk. Han visste også at det var eneste utveien for henne. Uten at Jesus kom og la hendene på henne, ville hun dø.

Og Jesus vil gjerne bli med hjem til Jairus og helbrede jenta hans. Men underveis skjer det noe som kunne ha hindret hele helbredelsen; en syk dame trenger seg fram til Jesus og skaper oppstandelse ved sin oppførsel. (vv 25-34). Og Jesus tar seg tid til å snakke med henne og vi vet at hun mottar sin helbredelse. Men mens Jesus står og snakker med kvinnen, kommer det noen fra Jairus' hus og sier at datteren hans er død. Både Jesus og Jairus hører hva som blir sagt.

Og jeg tror at her er vi historiens mest kritiske punkt. Og det kritiske her er: hvordan vil Jairus reagere på den nye beskjeden? Ikke bare er datteren dødssyk lenger, men hun er DØD! Jeg er sikker på at han har ord på tungen som ville ha kansellert de første ordene han sa om at Jesus skulle komme og legge hendene på henne og hun skulle bli frisk. Og vi vet at Jesus reagerte positivt på de ordene, Han var på vei hjem til Jairus for å gjøre det Jairus ba om. Men hvilke ord er i ferd med å komme ut av Jairus' munn nå?

Før Jairus får tid til å si noe, kommer Jesus ham til unnsetning. Han sier: "Frykt ikke, bare tro!" (v. 36). Hva slags trøst var det når datteren hans nettopp var død? Vi ville sikkert sagt "trøstens" ord, men det gjorde ikke Jesus - eller gjorde Han kanskje det? Hva lå i Jesu uttalelse "frykt ikke, bare tro!"? Der lå en bekreftelse på at det Jairus hadde sagt tidligere, fremdeles sto ved lag dersom han ikke sa noe annet etterpå.

Situasjonen hadde endret seg, men Jesus hadde ikke endret seg. (Han er den samme i går, i dag, ja, til evig tid! Hebr. 13.8). Var Jairus den samme i går, i dag, ja, til evig tid? Nei, han var et menneske, akkurat som du og jeg, og han kunne forandre seg. Han kunne gå fra tro til vantro på et øyeblikk, akkurat som du og jeg. Og det visste Jesus, og derfor er han der med en gang og sier til Jairus: "Frykt ikke, bare tro!"

Hva er det motsatte av tro? Mange tror det er vantro. Og selv om vantro er en del av å ikke tro, er FRYKT det sterkeste motstykke til tro. Hvis frykten kommer inne, forsvinner troen. Du kan ikke frykte noe og samtidig ha tro for det. Du må velge om du vil tro eller frykte. Og her gir Jesus Jairus et valg. Han oppfordrer ham til å tro.

Spørsmålet vi må stille her er: Kunne Jesus ha dratt hjem til Jairus og reist datteren hans opp fra de døde dersom Jairus hadde endret det han sa til å begynne med, dvs. dersom frykten hadde kommet inn i Jairus' hjerte og endret holdningen hans?

Jeg tror ikke det. Jeg ser så mange steder i bibelen at ting skjedde på grunn av det menneskene sa og trodde i sitt hjerte. Jeg tror at dersom Jairus hadde rukket å si: "Å, beklager Jesus, men nå er det ikke nødvendig at du kommer hjem til meg og legger hendene dine på datteren min, for hun er død!", så hadde ikke Jesus kunnet gjort noe. Jairus' ord ville ha begrenset Jesus.

Men heldigvis - Jesus var rask til å advare Jairus, og Jairus sa ingen ting. Så tok Jesus med seg Jairus, Peter, Jakob og Johannes og gikk til Jairus' hus. Det står at han lot ingen følge mede seg uten disse fire. Hvorfor ingen flere? Antakeligvis fordi ingen andre hadde tro for det som skulle skje. Andre ville ha grepet inn i situasjonen med sine negative ord og gjort det vanskelig for Jesus å utføre miraklet.

Og vi vet at historien ender med at Jairus' datter blir oppreist fra de døde, og Jairus får det akkurat som han sa til å begynne med: "Kom og legg dine hender på henne, så hun må bli frelst og leve!"

Har Jesus forandret seg? Nei. Har måten han helbreder på forandret seg? Nei. Det betyr at våre ord også betyr noe. Det betyr at jeg med mine ord kan erklære det resultatet jeg ønsker. Men jeg må holde fast på ordet uansett omstendighetene. De skifter, og taler ofte imot Guds ord, men det er jeg som velger om jeg vil holde fast på ordet eller omstendighetene.

Og valget som Israelsfolket hadde, er det samme for oss: "Velg da livet, så skal du få leve..." (5. Mos 30,20)

Kjent - kalt - rettferdiggjort - herliggjort! Halleluja!

"For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, forat han skulde være den førstefødte blant mange brødre; og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt; og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort." (Rom. 8,29-30)

Du har sikkert hørt mange ganger at Gud kjente deg før du var født. Det er likesom en sannhet som bare ligger der og som vi har hørt i hele vårt frelste liv. Men har du tenkt over resten av "reglen"? Ikke bare har Gud kjent oss, men han kalte oss, og så rettferdiggjorde han oss og så herliggjorde han oss.

At vi er kjent og kalt er noe de fleste har fått "under huden", og at vi er rettferdiggjort er også en sannhet som flere og flere kristne griper med troen. Men er jeg herliggjort? Det er å gå litt for langt, er det ikke? Det er vel ikke før jeg kommer til himmelen at jeg blir herliggjort?

Ifølge Rom. 8,30 er det ikke i himmelen det skjer, men her og nå - i dette livet. Det står at han HAR herliggjort oss. Så hvis jeg tror at jeg var kjent av Gud før verdens grunnvoll ble lagt og at Gud har kalt meg ifølge Efeserne 1,4: "likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt..." så kan jeg like gjerne tro at han har rettferdiggjort meg (Romerne 5,1) og at han har herliggjort meg. Alt er jo like "umulig" for den menneskelige tanke og det menneskelige kjød, men, takk og lov, i Jesus er det mulig. Og det er i Jesus det skjer, alt sammen.

Men hva betyr det at jeg er "herliggjort"? The Amplified Bible sier vers 30 slik: "...And those whom He justified, He also glorified (raising them to a heavenly dignity and condition or state of being)." Altså betyr det at jeg har fått "en himmelsk verdighet og stilling". Herlig? Ja, mer enn herlig, det er mer enn jeg kan fatte med min lille menneskehjerne. Det er noe jeg kun kan gripe med troen, men med troen griper jeg det og med troen takker jeg Gud for det.

Bønn: Kjære himmelske Far. Takk for at du kjente meg før noen andre kjente meg. Takk for at du valgte meg før noen andre gjorde det. Takk for at du bestemte at jeg skulle bli lik Jesus. Takk for at Jesus er min Storebror. Og takk for at du har gjort meg rettferdig i Jesus og at du har gitt meg himmelsk verdighet her og nå. Hjelp meg å leve som den kongedatter/-sønn jeg er. Amen

Hvor skal jeg se?

Kanskje en underlig overskrift, men når du leser videre, skjønner du hva jeg mener.

Vi lever i en tid med veldig mange valgmuligheter. Det er lett å gå seg vill i jungelen av tilbud, både fysiske og åndelige. Men for oss som er kristne er det viktig å vite hva vi skal se på, hva jeg skal feste øynene på, både de fysiske og de åndelige øynene?

Når det gjelder "tilbud" til de fysiske øynene, er det nok å nevne TV og film. Hva ser jeg på på TV? Sluker jeg alt som tilbys, eller velger jeg ut det som er til oppbyggelse? "Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger" står det i 1. Korinterbrev 10.23. Og i Romerne 14,19: "La oss...jage etter det som tjener til fred og til...oppbyggelse". Å jage etter er et sterkt uttrykk. Det betyr ikke at jeg likegyldig lar ting skje, men at jeg aktivt tar valg som fører til at jeg blir oppbygget.

Hva med "tilbud" på det åndelige området? Det er uendelig mange valgmuligheter når det gjelder åndelig tilknytning. Men hvis vi ønsker å leve rett for Gud og i Guds nærhet og vilje, finnes det kun ETT valg, og det valget heter Jesus. Han er veien, sannheten og livet, og INGEN kommer til Faderen uten gjennom han. (Johannes 14,6, min utheving). Ingen annen vei til Gud fører fram. Kun troen på Jesus fører til Gud.

Så til spørsmålet i overskriften: Hvor skal jeg se? I Ordspråkene kapittel 4 versene 20-27 gir Salomo gode råd til sin sønn. Han sier bl.a.: "Min sønn! Akt på mine ord, bøy ditt øre til min tale! La dem ikke vike fra dine øyne, bevar dem dypt i ditt hjerte". (vv 20-21). Her sier Salomo at sønnen skal akte på ordene som blir sagt. Hvorfor er det så viktig å akte på det ordet, fremfor andre ord som blir sagt av andre mennesker? "For de er liv for HVER DEN som finner dem, og legedom for hele hans legeme." (v 22, min utheving). Hver den som finner dette ordet, for ham blir det legedom til hele kroppen. Er det noe i kroppen din som trenger legedom (eller helbredelse)? Da er det viktig å finne ordet, akte på det (gjøre som det sier), holde det for dine øyne og bevare det dypt i ditt hjerte.

Hvor skal jeg se? "La dine øyne se bent fram og la dine øyelokk vende rett fram for deg." (v 25). Jeg skal se rett fram, dvs. jeg skal se på Guds ord og det han har sagt. Da skal "alt jeg gjør lykkes for meg". (Salme 1,3).

Herlighet og lidelse.

"Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere." (1. Peter 5,10).

Jeg regner med at du er som meg. Når vi leser dette skriftstedet, ser vi ordene herlighet, dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste, og vi tenker: "Så flott, det vil jeg ha."

Men det viktigste ordet her tror jeg er ordet lidelse. FØR jeg kan få del i herlighet, dyktiggjøring, stadfestelse, styrke og grunnfesting, må jeg lide. Lide hva? Jeg har lyst til å sitere hvordan dette skriftstedet står i the Amplified Bible:

"And after you have suffered a little while, the God of all grace (Who imparts all blessing and favor), Who has called you to His (own) eternal glory in Christ Jesus, will Himself complete and make you what you ought to be, establish and ground you securely, and strengthen, and settle you."

After you have suffered a while. Her blir det tydeligere i hvilken rekkefølge dette skjer. Først lidelse, dernest herlighet. Jeg trodde lenge at dette verset gjaldt lidelse her i dette livet, dvs. at hele jordelivet var en vandring i lidelse, og at når vi kommer hjem til himmelen får vi del i Guds herlighet. Men jeg tror ikke det er sånn det er ment. Jeg tror lidelsen som nevnes her har sammenheng med det som står i Efeserne 2,3: "Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." Her snakker Paulus om mennesket før det blir frelst. En ufrelst person lever etter sine lyster, for han kjenner ikke til noen annen måte å leve på. Men når vi blir frelst, har vi en ny ånd, og vi har muligheten til å velge mellom å leve etter våre egne lyster eller etter Guds lov.

Og denne kampen mellom mine egne lyster og Guds lov tror jeg Paulus kaller "lidelse". Jeg lider i mitt kjød når jeg velger Guds lov. Når jeg lar kjødet (mine egne tanker, min vilje og mine følelser og meninger) dø og isteden velger Guds tanker og vilje, da lider "jeg". Det er der kampen står, og det er der kampen vinnes eller tapes. Hvis jeg lar mine egne behov få forrang og følger dem, kommer jeg ikke inn i den herligheten som omtales i 1. Peter 5.10. Men hvis jeg lar mitt eget jeg dø, ikke gir mine egne behov næring ved å følge dem, men heller velger det som Gud vil, dvs. jeg "avlegger det gamle menneske... og blir fornyet i ånd og sinn..." (Ef. 4,22-24), da får jeg del i Guds herlighet her og nå i dette livet.

Da kommer jeg inn i et liv hvor jeg "bærer frukt og vokser i all god gjerning..." (Kol. 1,10). Det er i dette livet jeg opplever herligheten, dyktiggjørelsen, stadfestelsen, styrken og grunnfestelsen i Kristus. Det er dette livet som er det egentlige kristenlivet, og det livet som er verdt å leve.

PS: Hvis du som leser dette har lyst til å legge inn en kommentar, vil jeg synes det er veldig hyggelig!!!

Forherd ikke deres hjerter!

En tid tilbake var jeg en tur i USA hvor jeg bl.a. var med på en kristen konferanse. Taleren, Keith Moore, talte over emnet: "Forherd ikke deres hjerter!" Til å begynne med tenkte jeg at det gjelder nok ikke meg, men etter hvert skjønte jeg at det gjelder ALLE, også meg. Og innholdet i talene (han holdt fem taler over samme tema!!!) vil ikke slippe meg. Kort oppsummert var innholdet slik:

Hebreerne 3,7-4.9. Det er litt langt å sitere her, men les det gjerne for deg selv. I disse versene nevner forfatteren ikke mindre enn fire ganger at vi ikke må forherde våre hjerter, (vv 3,8; 3,13; 3,15 og 4,7). Jeg vil forsøke å svare på to vesentlige spørsmål i denne sammenhengen:

1. Hvordan forherder jeg mitt hjerte, og
2. Hvorfor er det så viktig å ikke forherde sitt hjerte?

Det er mange eksempler i bibelen på mennesker som forherdet seg. Men eksemplet i Hebreerne er Israels folk i ørkenen. Gud hadde sagt at de skulle dra ut fra Egypt og innta det lovede land. Ifølge folk som forstår seg på det, var det en tur som de kunne gjort unna på11 - elleve - dager! Men fordi de forherdet sine hjerter, tok turen 40 - førti - år! Og ingen av de som dro ut fra Egypt fikk komme inn i det lovede land, bortsett fra Josva og Kaleb. Grunnen til at de ikke kom inn, var at de forherdet sine hjerter, mens Josva og Kaleb var de eneste som ikke forherdet seg.

Men hvordan forherdet de sine hjerter, og hvordan forherder jeg mitt hjerte?

Vi må lese noen få vers fra Hebreerne 3,15-19 for å svare på det spørsmålene:

"15 Når det blir sagt: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter som ved forbitrelsen -

16 hvem var det da som hørte, men likevel forbitret ham? Var det ikke alle de som drog ut fra Egypt, ledet av Moses?

17 Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?

18 Og om hvem var det han sverget at de ikke skulle komme inn til hans hvile? Var det ikke om dem som ikke hadde villet tro?

19 Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn." (Mine uthevinger)

Her ser vi et folk som hørte Guds røst. Gud hadde klart sagt hva han ønsket de skulle gjøre (dra ut av Egypt og innta det lovede landet). Men de forherdet sine hjerter. De gjorde ikke det Gud sa. Istedenfor å innta landet, så de på alle omstendighetene og unndro seg fra å gjøre Guds vilje. Det står faktisk så sterkt som at de ville ikke tro. De tok et standpunkt om at Gud ikke var til å stole på. Og istedenfor å gjøre det Gud hadde sagt, gjorde de andre ting.

Grunnen til at de fikk et hardt hjerte, var at de syndet og ville ikke adlyde. Egentlig to sider av samme sak. Å vite hva Gud vil og å ikke gjøre det, er både synd og ulydighet.

Kanskje du sier at dette gjelder da ikke deg, dette gjelder da ikke meg. Vi er ikke i ørkenen på vei mot et land Gud har lovet oss. Vi bor jo i Norge, og vi gjør så godt vi kan!

Vent litt! Det er riktig at vi bor i Norge, men skal vi bo her for evig? Har ikke Gud sagt noe om at vi er på vei mot et annet land? Jo, det har han, og det landet er "himmelen", eller det evige. Det er det landet vi er på vei imot og som Gud har sagt at vi skal innta.

Og da er svaret på det andre spørsmålet veldig klart. Hvorfor er det så viktig å ikke forherde sitt hjerte? Fordi jeg ønsker å komme inn i det landet Gud har lovet meg etter dette livet. Jeg ønsker ikke å stå utenfor en dag og banke på og ingen åpner. Jeg ønsker ikke å forklare Jesus alt jeg har gjort i hans navn, og han svarer at han sannelig ikke kjenner meg! Jeg ønsker ikke å forherde meg ved å være vantro og ha et hardt hjerte, men jeg ønsker å ha et ydmykt hjerte som sier "ja" til Herren.

Er det viktig og alvorlig å ikke forherde seg? Ja, absolutt. Ikke bare viktig og alvorlig, men livsnødvendig. Og det som er så herlig er at når vi lengter etter å leve rett for Herren, og ber han om hjelp, hjelper han oss. Men vi må være villige og ha et åpent og ydmykt hjerte.

Herrens herlighet som i et speil ...

"Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd." (2. Kor. 3,18)

Jeg kan ikke tenke meg en eneste kristen som ikke ønsker å se Herrens herlighet. Og i dette skriftstedet står det at vi ser Herrens herlighet "som i et speil". Hva bruker jeg speilet til? Jeg bruker det til å se hvordan jeg ser ut. Når jeg holder speilet foran ansiktet, ser jeg hvordan jeg ser ut. Og så kan jeg fikse litt her og ordne litt der slik at jeg ser ut som best jeg kan. Speilet er ikke bare for at jeg skal se hvordan jeg ser ut, men for at jeg skal kunne korrigere det som ikke ser så bra ut.

Men åndelig sett - i dette skriftstedet - hva betyr det at vi ser Herrens herlighet som i et speil? Jeg vil sitere hvordan verset står i the Amplified Bible, en engelsk oversettelse med forklaring til ordene.

"And all of us, as with unveiled face, (because we) continued to behold (in the Word of God) as in a mirror the glory of the Lord, are constantly being transfigured into his very own image in ever increasing splendor and from one degree of glory to another; (for this comes) from the Lord (Who is) the Spirit." (2. Kor. 3,18, Amplified Bible)

Her ser vi at speilet er Guds ord. Men i dette speilet ser vi ikke først og fremst oss selv, men vi ser Guds Herlighet. Vi ser hva vi har å glede oss til når vi når Herligheten. Men speilet (Guds ord), viser oss også hvordan vi kan bli forvandlet så vi blir likt bildet i speilet. Men det er ikke i egen kraft dette skjer, det er "som av Herrens Ånd".

Jeg har altså muligheten til å bli forvandlet fra "meg arme, syndige menneske" som jeg var før jeg fant Jesus, til den herlighet som Gud har for meg i sitt ord som et Guds barn. Det er herlig, det!

Salig er ...

Salig. Et ord vi ikke bruker så mye i vårt moderne språk. Bibelen bruker imidlertid ordet salig mye, både i det gamle og det nye testamentet. I Bergprekenen i Matteus 5, i det avsnittet vi kaller saligprisningene, sier Jesus mye om det å være salig. Salig er ...

Men hva betyr "salig"? Hva betyr det å være "salig"?

Det greske ordet for "salig" er makarizo. Det betyr lykkelig, velsignet. Salme 112 taler om å være salig. "Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store glede i hans bud." (v 1). Det menneske (mann her er både mann og kvinne) som frykter Herren (ikke er redd for som i redsel og angst, men har ærefrykt for Gud og setter ham høyt), det mennesket er salig, det mennesket er lykkelig og velsignet.

Hva skjer med et slikt menneske? "Han skal ikke rokkes til evig tid." (v 6). Mange ord i bibelen er for store og omfattende til at vi kan forstå dem med vår lille menneskelige hjerne. For meg er dette et sånt ord. Jeg som er salig skal ikke rokkes til evig tid! For et løfte! For en trøst midt i en urolig, skiftende og vanskelig tid. Jeg trenger Guds Ånd for virkelig å fatte hva dette innebærer.

Men det er flere godbiter i salme 112: "Han skal ikke frykte for onde nyheter, hans hjerte er fast, det setter sin lit til Herren." (v 7).

Ser og hører du på nyhetene på TV og i radio? Som regel er nyheter ensbetydende med dårlige nyheter; naturkatastrofer, epidemier, ulykker, sykdom, finansiell uro osv. Men vi som er salige har et løfte fra Gud. Vi skal ikke frykte for onde nyheter. Hvordan kan vi la være å frykte for alle de onde nyhetene vi hører hver eneste dag? Svaret er i siste del av vers 7: Fordi vårt hjerte er fast. Hva betyr det at vårt hjerte er fast? Det betyr at vårt hjerte setter sin lit til Herren. Når bibelen taler om "hjerte", betyr ikke det muskelen som pumper blod rundt i kroppen vår. Hjertet i denne sammenhengen er menneskets indre, det egentlige jeg, min ånd. Og når det står at hjertet er fast, det setter sin lit til Herren, betyr det at det ikke er rom for kompromiss i mitt indre. Tankene mine kan forsøke å få meg til å tvile, men hjertet mitt (mitt indre, mitt egentlige jeg) er fast i sin beslutning om å stole på Herren mer enn å stole på omstendigheter og det som skjer rundt meg.

Vi må også ta med vers 8 i denne sammenhengen: "Hans (mitt) hjerte er trygt, han (jeg) frykter ikke, til sist skal han (jeg) se med lyst på sine (mine) fiender." Hvis du har tatt imot Jesus som din frelser, dvs. hvis du frykter Herren og har din store glede i hans bud, kan du lese vers 8 med ordene i parentes. Det gjelder DEG og det gjelder MEG.

Hvem er dine fiender som du til sist kan se med lyst på? Det kan være de tingene du frykter, det kan være alt som vil hindre deg i å holde deg nær til Gud, det kan i ytterste konsekvens være den onde. Han er vår egentlige fiende. Men når vi frykter Herren, har vår store glede i hans bud og har et fast hjerte, kan vi le av fienden og se fremtiden lyst i møte.

Bønn: Takk, kjære Gud, for at du har frelst meg ved Jesus Kristus, jeg er salig! Og takk for at jeg ikke behøver å frykte for noen ting. Jeg kan se fremtiden lyst i møte uavhengig av det som skjer rundt meg. Det takker jeg deg for. Amen

Frimodighet innfor Gud

Når du tenker på Gud, hvilke tanker gjør du deg? Blir du redd eller frimodig, sint eller glad?

Mange mennesker føler at de blir redde når de tenker på Gud. De ønsker en viss avstand, for Han er jo hellig, og jeg er så syndig, tenker de.

Men ingen behøver å være redd Gud. Han har sørget for at vi mennesker kan komme til ham med frimodighet: "I ham (Jesus) har vi frimodighet, og ved troen på ham har vi adgang med tillit" står det i Efeserne 3,12. Tenk på det. I Jesus har vi frimodighet og adgang til å komme fram for Gud med tillit.

Hvorfor har Gud gjort det sånn at vi kan komme fram for ham med frimodighet og tillit? Fordi han elsker oss. "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." (Johannes 3,16). Gud elsker verden (deg og meg) så høyt at han ga det kjæreste han hadde - sin egen sønn - for at vi skal ha evig liv sammen med ham.

Hver gang du føler at Gud er langt borte eller at han ikke vil ha noe med deg å gjøre fordi du har skuffet ham eller gjort ting du vet han ikke liker, tenk på Jesus. Jesus har sonet all din synd. Det finnes ingen synd som er så stor at Jesus ikke har sonet for den. Og det betyr at du har ingen unnskyldning for å holde deg borte fra Gud. Kom til Gud i dag, for i Jesus har du frimodighet, og ved troen på Jesus har du adgang til Gud.

Hva velger du?

"Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" (5. Mos. 30.19).

Hver dag når du våkner har du valget mellom livet og velsignelsen fra Gud eller døden og forbannelsen. "Det var da dramatisk!" sier du kanskje. Ja, det ER dramatisk, men det er et valg hver enkelt av oss må ta hver eneste dag: Hva velger jeg i dag? Å velge døden og forbannelsen vil si at vi dveler ved det negative, fokuserer på det andre har gjort galt mot oss, eller kanskje det vi har gjort galt selv. Vi vil ikke tilgi oss selv eller den eller de som har gjort oss vondt.

Ja, jeg sa "vil ikke tilgi". Er det umulig å tilgi, sier du? Nei, det bare føles vanskelig fordi vi har en fiende som gjør sitt ytterste for å hindre oss i å leve det livet Gud har kalt oss til. Og Gud har kalt oss til å tilgi. "Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere." (Matteus 6,12). Er Gud en Far som ber sine barn gjøre noe han vet er umulig for dem å gjøre? Nei, han er en Far som ber sine barn gjøre det som ser umulig ut, men så gir han dem sin kraft til å gjøre det. Tilgivelse er ikke et spørsmål og følelser eller å kunne eller ikke kunne. Tilgivelse er et spørsmål om VILJE. Hvis jeg VIL tilgi, gir Gud meg kraft til å gjøre det.

Sånn er det med alle ting i Guds ord. Det han sier i ordet at vi kan, skal eller må, det gir han oss også kraft til å gjøre. Men det er VÅR VILJE som bestemmer om det skjer eller ikke.

Hvis du har problemer med å tilgi noen, er det veldig viktig at du skjønner hvor alvorlig det er å ikke tilgi. I liknelsen om tjeneren som ikke ville tilgi i Matteus 18, avslutter Jesus liknelsen med å si: "Og hans herre ble vred og overgav ham til dem som piner, inntil han betalte alt han skyldte. Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror." (vv 34-35).

Det å velge å ikke tilgi er å velge død og forbannelse. Det å velge å tilgi er å velge liv og velsignelse. Og oppfordringen i 5. Mos 30.19 gjelder like fullt i dag som den gjaldt da det ble skrevet: "Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!"

Frukten av en manns munn ...

Har du tenkt på at munnen din bærer frukt? Og at munnens frukt metter magen?
I Ordspråkene 18,20 står det: "Med frukten av en manns munn blir hans mage mettet, med sine leppers grøde blir han mettet". Umiddelbart ser dette ut til å være et merkelig ord. Hvordan kan munnen bære frukt? Hva slags frukt snakkes det om?

Jeg tror vi må se det i sammenheng med det neste verset, vers 21: "Død og liv er i tungens vold, og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt." Hva blir produsert i munnen/tungen? ORD. Ordene våre blir sammenlignet med frukt. Vi vet at frukt kan være så mange ting, frukt kan være sur eller søt, moden eller umoden, tørr eller saftig. Og ordene våre kan også være mange ting. De kan også være sure eller søte, negative eller positive, veloverveide eller uttalt uten at vi har tenkt på konsekvensene av dem.

Og ORD SKAPER BILDER. Tenk deg at jeg ber deg lukke øynene og konsentrere deg om det jeg skal si. Jeg sier: "Hund". Hva ser du? Ser du bokstavene h-u-n-d? Nei, du ser et BILDE av en hund. Men siden jeg ikke har sagt noe annet enn "hund", vil ditt bilde bli forskjellig fra en annens bilde, siden vi tenker på forskjellige hunder.

Hvis jeg derimot sier: "Stor,sort, glatthåret hund med hvit haletipp og rød sløyfe rundt halsen", ser du for deg omtrent det samme bilde som alle andre som hører samme ord. ORD SKAPER BILDER, og disse bildene er frukten. Hva gjør frukten med oss? Den metter oss. Hvis ordene er gode og positive, skapes det gode og positive bilder og vi blir mettet av gode og positive retter. Hvis ordene er negative, skapes det negative bilder, og vi blir fylt av negative retter. Og som fysisk mat gjør sin virkning i oss og er med på å gjøre oss til den vi er fysisk, gjør munnens frukt sin virkning i oss og gjør oss til den vi er sjelelig eller mentalt.

Bibelen har mye å si om ordene våre. Noen få eksempler:
"Tankeløs tale stikker som sverd, men de vises tunge helbreder". (Ordspr. 12,18)
"Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv. Men den som lukker sine lepper vidt opp, for ham blir det til ulykke." (Ordspr. 13,3)
"En mann gleder seg når hans munn kan gi svar. Hvor godt er et ord i rette tid!" (Ordspr. 15,23)
"Det fins gull og perler i mengde, men lepper som taler kunnskap, er en kostelig ting." (Ordspr. 20,15).

Jesus snakket også om frukten av ordene våre. I historien om fikentreet i Markus 11 talte Jesus til et fikentre fordi det ikke var frukt på det, og sa: "Aldri i evighet skal noen mer ete frukt av deg!" (v 14). Han brukte ord til å forbanne treet. Neste dag da Jesus og disiplene kom forbi det samme fikentreet, så de at det var visnet fra roten av. Peter ble tydeligvis overrasket over at treet var visnet, men Jesus sa: "Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! - og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje. Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere." (vv 23-24, min utheving).

Er ordene mine viktige? Ja, absolutt! Er det likegyldig hvordan jeg bruker munnen? Nei, absolutt ikke. Det jeg sier med munnen og tror i hjertet, det får jeg, på godt og vondt. Jeg blir mettet av min munns frukt, og død og liv er i tungens vold.

Kanskje ikke så rart at Jesus sa at vi skal gjøre regnskap for hvert unyttig ord vi sier. "For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt." (Matteus 12,36-37)

Bønn: Herre, hjelp meg å bruke munnen min til ditt behag. Gi meg visdom til å tale ord til glede, trøst, oppmuntring og håp. Hjelp meg å legge av all tale som ikke behager deg. Hjelp meg å produsere frukt som metter og skaper liv. Jeg vet at det er umulig for meg alene, men i deg er jeg sterk, i deg har jeg kraft til å gjøre det umulige. Takk for at du hjelper meg, Jesus. Amen

De ropte til Herren ...

Har du noen gang følt at du har lyst til å rope til Herren? Det har jeg. Av og til har jeg bare lyst til å rope "Hjelp!!!!" så høyt jeg bare kan. Andre ganger har jeg lyst til å rope "Hvorfor, Gud?" Og igjen andre ganger har jeg lyst til å rope "Ta meg bort fra det som er vanskelig og la meg få HVILE!!!"

Jeg er heldigvis ikke alene. Det er mange eksempler i bibelen på mennesker som ropte til Gud. Salme 107 har flere eksempler:

v 6: "Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler fridde han dem ut."
v 13: "Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler frelste han dem."
v 19 og 20: "Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler frelste han dem. Han sendte sitt ord og helbredet dem, og reddet dem fra graven."
v 28 og 29: "Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut. Han gjorde stormen til havblikk, og fikk bølgene til å tie."

Her ser vi fire eksempler på situasjoner hvor mennesker ropte til Herren, og Herren svarte på deres bønn. Hvordan svarte han?

v 6: Han fridde dem ut av trengsler.
v 13: Han frelste dem fra trengsler.
v 20: Han helbredet dem og reddet dem fra graven (døden).
v 29: Han stilnet stormen og bølgene la seg.

Hvem var disse som ropte til Herren? I vers 2 og 3 står det at det var "... de som Herren har gjenløst, de som han har forløst av nødens hånd, de som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet." I vår nytestamentlige tenkning vil vi si at det er de som er frelst.

Når du og jeg som er frelst roper til Herren, hører han oss! Og ikke bare hører han oss, men han frir oss ut av trengsler, helbreder oss, frir oss fra døden og stilner stormer og bølger. Det er mer enn grunn til å rope: HALLELUJA! Gud er en levende Gud som svarer når vi roper. Han har omsorg for oss, og han er alltid tilstede og alltid villig til å komme oss til hjelp.

For et privilegium å tilhøre HAM!

Vis meg dine tanker og jeg kan si deg hvem du er

"For som han tenker i sin sjel, slik er han." (Ordspråkene 23,7).

Hva tenker du på? Det hender jeg stiller min mann det spørsmålet. Som regel svarer han: "Ingen ting". Men kan vi tenke på ingen ting? Ifølge min bedre halvdel, går det an, men for meg virker det vanskelig. Jeg har alltid tanker i hodet. Og jeg tror de fleste tenker på noe det meste av tiden.

Men hva tenker jeg på, og hva tenker du på? Ifølge skriftstedet over sier tankene våre mye om hvem vi er. Og jeg tror også at de sier mye om hvem vi ønsker å være og hvem vi kommer til å bli.

Job ble utsatt for mye vondt. Og midt i prøvelsene sa han at det han fryktet hadde kommet over ham. Det virker som om han hadde tenkt på alt det onde som kunne hende, og det hendte.

En mer nærliggende situasjon kan være at jeg tenker negativt. Jeg ser på situasjonen i verden eller min egen situasjon, og lar negative tanker fylle meg om fremtiden. Hva blir resultatet? Jeg blir negativ, redd og engstelig. "Som jeg tenker i mitt sitt, sånn er jeg".

Liker du ikke den du er? Synes du at du mangler glede, fred og lyst til å leve? Kanskje du skal forandre måten du tenker. Kanskje du skal fylle deg med gode og positive tanker istedenfor negative? Kanskje det å lese noen vers i bibelen hver dag kan være en god begynnelse på å begynne å tenke positivt?

Det er verdt et forsøk. Og Guds ord vender ikke tomt tilbake, men det utretter det det er sendt til, nemlig å gi deg framtid og håp.

Guds ord - den eneste rettesnor

Det er mange situasjoner i livet hvor vi lurer på hvilken vei vi skal ta eller hva vi skal gjøre. Noen ganger har vi flere valg, og det er ikke alltid lett å vite hva som er Guds vilje. Mange stemmer roper høyt for å få vår oppmerksomhet, og mange tanker svirrer rundt i hodet. Man kan bli forvirret av mindre!

Men det er EN som alltid vet hva som er rett, det er EN som ALDRI tar feil, og det er Den Hellige Ånd. Han har Gud sendt for å vise oss sannheten. Og han følger alltid Guds ord. Han vil aldri lede oss utenfor Guds vilje og han vil aldri føre oss utenfor Guds plan for våre liv.

"Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti" står det i Salmene 119,105. Et ord jeg husker ble sterkt poengtert for meg da jeg var ung. Vi unge hadde jo så lett for å gå feil, og Guds ord var ledetråden for oss. Men etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg funnet ut at Guds ord er den ENESTE ledetråden for både ung og gammel.

Når jeg står overfor valg i livet, er det EN vei som er den rette, og det er Guds vei. Og Den Hellige Ånd vil vise meg den veien hvis jeg følger Guds ord og ber Gud vise meg sin vei.

Da kan jeg gå trygt og hvile mens jeg går.

Gud elsker en glad giver!

Det står at Gud elsker en glad giver. Men for at vi skal kunne gi, må vi ha noe å gi av. Når vi tenker på å gi, tenker de fleste først og fremst på penger. Og det er viktig og riktig å gi penger både til Guds sak og til mennesker som trenger vår hjelp.

Men det er så veldig mange andre ting vi kan gi. Hva med å gi litt tid? Eller tjenester, eller omsorg? Hva med et smil eller et vennlig ord?

Vi som har penger, tid, tjenester, omsorg, smil eller vennlige ord å gi, er velsignet. Og ALLE har NOE de kan gi.

I Salme 144 står det noe interessant om det å gi: La våre forrådshus være fulle så der er noe av alle slag å gi ut! La vårt småfe der ute øke i tusentall, ja, i titusen. La vårt storfe bære uten uhell og uten tap. La det ikke være klageskrik på våre gater. Salig er det folk som har det slik. Salig er det folk som har Herren til sin Gud. (vv 13-15). (Min utheving)

Her ser vi at David ber Gud velsigne det han eier så det skal øke. På den måten kan han gi mer. Å være i en slik situasjon beskriver David som å være salig. Hvis jeg har rikelig av materielle goder (som David hadde og som han beskriver i denne salmen), er jeg salig. Det er ikke Guds ønske at vi skal være fattige og mangle det vi trenger. Nei, han gir oss rikelig alle ting så vi kan nyte dem (1. Tim 6,17).

Det er ikke "åndelig" å være fattig og mangle det vi trenger. Det er "åndelig" å følge Guds ord, og Gud vil at vi skal ha rikelig av alle ting så vi kan glede oss over dem og gi videre til andre.