Herlighet og lidelse.

"Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere." (1. Peter 5,10).

Jeg regner med at du er som meg. Når vi leser dette skriftstedet, ser vi ordene herlighet, dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste, og vi tenker: "Så flott, det vil jeg ha."

Men det viktigste ordet her tror jeg er ordet lidelse. FØR jeg kan få del i herlighet, dyktiggjøring, stadfestelse, styrke og grunnfesting, må jeg lide. Lide hva? Jeg har lyst til å sitere hvordan dette skriftstedet står i the Amplified Bible:

"And after you have suffered a little while, the God of all grace (Who imparts all blessing and favor), Who has called you to His (own) eternal glory in Christ Jesus, will Himself complete and make you what you ought to be, establish and ground you securely, and strengthen, and settle you."

After you have suffered a while. Her blir det tydeligere i hvilken rekkefølge dette skjer. Først lidelse, dernest herlighet. Jeg trodde lenge at dette verset gjaldt lidelse her i dette livet, dvs. at hele jordelivet var en vandring i lidelse, og at når vi kommer hjem til himmelen får vi del i Guds herlighet. Men jeg tror ikke det er sånn det er ment. Jeg tror lidelsen som nevnes her har sammenheng med det som står i Efeserne 2,3: "Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." Her snakker Paulus om mennesket før det blir frelst. En ufrelst person lever etter sine lyster, for han kjenner ikke til noen annen måte å leve på. Men når vi blir frelst, har vi en ny ånd, og vi har muligheten til å velge mellom å leve etter våre egne lyster eller etter Guds lov.

Og denne kampen mellom mine egne lyster og Guds lov tror jeg Paulus kaller "lidelse". Jeg lider i mitt kjød når jeg velger Guds lov. Når jeg lar kjødet (mine egne tanker, min vilje og mine følelser og meninger) dø og isteden velger Guds tanker og vilje, da lider "jeg". Det er der kampen står, og det er der kampen vinnes eller tapes. Hvis jeg lar mine egne behov få forrang og følger dem, kommer jeg ikke inn i den herligheten som omtales i 1. Peter 5.10. Men hvis jeg lar mitt eget jeg dø, ikke gir mine egne behov næring ved å følge dem, men heller velger det som Gud vil, dvs. jeg "avlegger det gamle menneske... og blir fornyet i ånd og sinn..." (Ef. 4,22-24), da får jeg del i Guds herlighet her og nå i dette livet.

Da kommer jeg inn i et liv hvor jeg "bærer frukt og vokser i all god gjerning..." (Kol. 1,10). Det er i dette livet jeg opplever herligheten, dyktiggjørelsen, stadfestelsen, styrken og grunnfestelsen i Kristus. Det er dette livet som er det egentlige kristenlivet, og det livet som er verdt å leve.

PS: Hvis du som leser dette har lyst til å legge inn en kommentar, vil jeg synes det er veldig hyggelig!!!