Vi har et valg!

Ser du på kalenderen? Tror du jeg blander sammen USA (som skal gå til valgurnene om to dager) og Norge om ti måneder?
Nei, det er ikke et politisk valg jeg snakker om, det er et personlig valg, et valg alle mennesker må ta, et valg som er mye viktigere enn politiske valg. Et valg som ikke tar plass kun hvert andre eller fjerde år. Dette valget handler om liv og død!
Moses hadde ledet Israelsfolket ut av Egypt, og de sto klar til å gå inn i det lovede land. Moses skulle ikke være med inn i det nye landet, men han holdt en avskjedstale til folket. Han sa: "Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde" (5.Mos.30,15). Det handlet om liv og død for Israelsfolket, og det handler om liv og død for oss. Moses gjentok og forsterket folkets valg i vers 19: "Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" (Min utheving).
Vi ser tydelig de to alternativene Israelsfolket kunne velge mellom; på den en siden livet, det gode, velsignelsene, på den andre siden døden, det onde, forbannelsen. "Et enkelt valg," sier du kanskje. "Alle ville vel valgt livet, det gode og velsignelsene, det er vel ingen som er så dumme at de velger det onde?"
Jo, dessverre er det det. Verden er full av mennesker som har valgt det onde. De har valgt å leve sine liv borte fra samfunnet med Jesus, de har valgt alle mulige andre mennesker, religioner, guder, -ismer og dogmer å tro på.
Moses la fram for Israelsfolket to "partier" å velge mellom: Det gode eller det onde.
Jeg er så takknemlig til Gud fordi Han viste meg "Det Gode" da jeg var tolv år, og jeg fikk lov å ta imot og komme til Ham. Det har jeg aldri angret på.
Jeg håper og ber om at du også vil velge Det Gode.

Led meg på evighetens vei! (Eller: hvordan leve uten synd?)

David hadde problemer. Han hadde syndet. Han hadde drevet hor med en annen manns kone, og i et forsøk på å skjule synden sin, fikk han mannen drept. Men synden finner oss alltid, og konger er intet unntak.
I Salme 139 ser vi at synden har innhentet ham, og han roper ut til Gud:
"Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!" (vv.23-24).
Vi vet at Gud tilga ham, for Gud tilgir alltid når vi kommer til Ham med våre synder. Men hadde det ikke vært fint om vi kunne leve et liv uten å synde? "Det er ikke mulig," sier du kanskje. Jeg innrømmer at det ser vanskelig ut, men Bibelen gir oss et bilde av et liv som kan leves uten synd. Se bare her: "Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for Hans sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud"(1 Joh.3,9), og "Vi vet at hver den som er født av Gud, synder ikke. Men den som er født av Gud, vokter seg selv, og den onde rører ham ikke" (1 Joh5,18).

Den som er født av Gud, gjør ikke synd og Den som er født av Gud, synder ikke. Det er sterke ord, det er nesten så vi ikke tør å ta dem i vår munn eller tro at det er sant. Men det er sant. Hvordan kan Johannes påstå at den som er født av Gud ikke synder?
La oss se på andre del av disse to versene. I det første verset står det at den som er født av Gud kan ikke synde for Hans sæd blir i ham. I det andre verset står det at den som er født av Gud, vokter seg, og den onde rører ham ikke. Her er det noe mange kristne ikke har sett, nemlig at det å bli en kristen er å gå over fra en form for liv til en annen, det er å gå over fra Satans rike til Guds rike. Det er å bli født på nytt, og når vi blir født på nytt, blir Guds sæd lagt ned i, eller inn i, oss. Og Gud kan ikke synde. Og med denne Guds sæd, vil vi alltid ha en bevissthet eller årvåkenhet overfor synd.
Ja, vi kan trå feil, vi kan gjøre noe galt, men med en gang vi gjør noe galt, vil samvittigheten (Den Hellige Ånd i oss) minne oss om hva vi har gjort, og vi kan "... bekjenne våre synder ... og han er trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet" (Se 1.Joh.1,9).
Jeg tror versene over viser til at når vi er født på nytt, lever vi ikke i synd. Det er ikke naturlig for oss å leve i synd. Vi kan sløve samvittigheten ved ikke å adlyde Den Hellige Ånds stemme når Han minner oss på at vi har gjort noe galt, og på den måten leve i synd for en tid; men enhver gjenfødt person som av hele sitt hjerte ønsker å leve til Guds behag, vil være rask til å adlyde Åndens stemme og bekjenne sine synder når vi trår feil.
Jeg har nettopp lest en bok av John Eldredge: Walking with God. Der sier han bl.a.: The issue is never the presenting sin, the issue is the surrender of our hearts. Det saken dreier seg om er et overgitt hjerte. Dersom vi overgir våre hjerter til Gud 100 %, vil det ikke være naturlig for oss å synde, langt mindre leve i synd. Jeg leste denne uttalelsen et sted: Whatever territory you surrender, God will fill it with His glory. Gud vil fylle ethvert rom du overlater til Ham. Men det er du og jeg som må overlate ett og ett område til Gud. Så vil Han fylle opp med Sin herlighet!
Jeg vil be Gud vise meg hva Han ønsker jeg skal overgi til Ham i dag. Du er velkommen til å gjøre det samme.

I morgen, i morgen, men ikke i dag!

Hvis du er som jeg og mange med meg, liker du å utsette ting. En har sagt det slik: 'I morgen' er djevelens favorittord. Hvis han kan få oss til å utsette å ta imot Jesus til i morgen, har han vunnet. I morgen er også den lates valgspråk.
Du husker sikkert Moses og Farao og plagene som Gud sendte over Egypt fordi Farao ikke ville la Israelsfolket dra? Gud måtte sende ti forskjellige plager over Egypt før Farao endelig lot folket fare. Den andre plagen var at det kom frosker i landet. Ikke bare et par frosker i hagene, men "Nilen skal vrimle av frosk, og de skal krype opp og komme inn i ditt hus og i ditt sovekammer og opp i din seng, inn i dine tjeneres hus, til ditt folk, i dine bakerovner og i dine deigtrau. Ja, på deg, på ditt folk og på alle dine tjenere skal froskene krype opp." (2. Mos. 8,3-4).
Kan du tenke deg noe så vemmelig? Frosker i senga, frosker i bakerovnen og til og med frosker i brøddeigen! Ville ikke du likt å bli kvitt dem så fort som mulig?
Men se hva Farao svarte da Moses spurte ham når han ville at froskene skulle forsvinne: "Han svarte: I morgen. Da sa Moses: Det skal bli som du vil ..." (v.10, min utheving).
Hvis ditt hus var fullt av frosker, og du ble spurt om når du ville bli kvitt dem, ville du ikke sagt "i dag, nå med en gang, så fort som mulig!?" Vi kan forundres over Faraos svar og stille oss undrende til hvorfor han ville utsette frigjørelsen et døgn. Men hvis vi tenker over det, er vi kanskje ikke så annerledes vi heller. Har vi tatt imot alt Jesus har tilveiebrakt for oss? Har vi sagt "Ja takk, jeg vil ha det i dag" til alle Guds tilbud? Han har lovet oss frelse, helbredelse og fremgang. Men mange utsetter å ta imot til det er for sent.
"I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter ..." (Hebr. 3,7). Det går an å forherde seg og stå imot Guds røst. Du behøver ikke være ufrelst for å stå imot Guds røst. Det er mange frelste mennesker som går omkring med mye mindre enn de kan få, fordi de står imot Guds røst. Det kan være tradisjoner, menneskefrykt eller gammel vane som står i veien, og så utsetter vi å ta den avgjørelsen for Gud og Hans Ord som vi egentlig vet er riktig.
Vi synes at Faraos utsettelse til i morgen var underlig. Kanskje Gud synes vår utsettelse er underlig?

Hvordan få tak i denne agape-kjærligheten

Vi har gjennom noen innlegg sett på hva Guds kjærlighet, agape, som beskrevet i 1. Kor. 13, er. Og jeg håper ikke du har tenkt: "Dette er for vanskelig for meg, jeg kan aldri bli sånn som det er beskrevet. Jeg er for utålmodig, irritabel, oppfarende eller grisk til å kunne leve etter agape-kjærligheten. Det ser rett og slett for vanskelig ut."
Hvis det er deg, ikke fortvil, men les dagens innlegg. Jeg har ikke tro på noen "quick fix" eller at jeg kan gå fra rebell til helgen på én dag. Men jeg har tro på at alt er mulig for den som tror (Se Mark.9,23 ) og at ingen ting er umulig for Gud (Se Luk.1,37).
En tid tilbake hørte jeg en tale over dette temaet. Og taleren sa at hvis vi ønsker å la Guds kjærlighet bli synlig i våre liv, slik at agapes kvaliteter blir våre kvaliteter,skal vi gjøre følgende: Stå foran speilet på badet, se deg selv dypt inn i øynene og si:

• Jeg er tålmodig
• Jeg er velvillig
• Jeg misunner ikke
• Jeg skryter ikke
• Jeg blåser meg ikke opp
• Jeg gjør ikke noe usømmelig
• Jeg søker ikke mitt eget
• Jeg blir ikke bitter
• Jeg gjemmer ikke på det onde
• Jeg gleder meg ikke over urett
• Jeg gleder meg ved sannhet
• Jeg utholder alt
• Jeg tror alt
• Jeg håper alt
• Jeg tåler alt
• Guds kjærlighet, agape, i meg faller aldri bort.

"Men det er jo å lyve," sier du kanskje. "Jeg er slett ikke tålmodig." Nei, du er kanskje ikke tålmodig i deg selv, men i Jesus er du tålmodig. I Jesus er du ikke bitter. I Jesus tåler du alt. Jeg synes jeg hører noen si: "Jeg er ikke så åndelig. Dette blir litt for mye for meg." Da har jeg lyst til å spørre deg om du er frelst. Hvis du er frelst, er du i Kristus, og du er en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt (Se 2 Kor.5,17). Og videre: For i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning (Se Gal.6,15).
Når vi blir frelst, blir vi nye skapninger. Men akkurat som en liten baby som blir født ikke er et fullt utvokst og utviklet menneske, på samme måte er vi som nyfrelste lik nyfødte babyer. Vi må vokse, lære og utvikle oss. For noen går det raskt, for andre går det saktere. Det er tragist å se mennesker som har vært frelst i 30, 40 eller 50 år som ikke har kommet over bleiestadiet. Hvordan kan det ha seg? De vil ikke komme videre. De nekter å gå forbi barnestadiet som Paulus beskriver i 1.Kor.13,11: "Da jeg var barn, talte jeg som et barn, og jeg forstod som et barn og tenkte som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige." Og videre sier han: "Men unngå tåpelige og barnslige diskusjoner, for du vet at de fører til strid" (2.Tim.2,23). Det går altså an å oppføre seg barnslig som en kristen, men det er ikke det Gud ønsker for oss. Han ønsker at vi alle skal "... nå fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer Kristi fylde (E,f4,13). Kristi fylde, det er noe av det som er beskrevet som agape. Å nå manns modenhet betyr at vi har nådd det mål av vekst som er mulig for hver enkelt å oppnå.
"Og vi har lært kjærligheten å kjenne og kommet til tro på kjærligheten, den som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham" (1.Joh.4,16). Gud er kjærlighet, Gud er og har alle de kvalitetene vi har sett på i 1. Kor. 13. Og videre leser vi i Rom. 5,5 at "Håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss." Der er svaret, der er løsningen på problemet vårt. Guds kjærlighet, agape, finnes i mitt og ditt hjerte. Jeg må bare få det ut, jeg må vokse i det. Og det skjer ved at jeg tenker på det, sier det og praktiserer det.
Første gang du står foran speilet og sier: "Jeg er tålmodig", ikke tenk på utålmodigheten din. Tenk på at Jesus bor ved troen i hjertet ditt, og at Guds kjærlighet er utøst i deg. Så når du sier "Jeg er tålmodig", bekjenner du ikke hva du er av natur, men hva Gud er i deg. Det er Hans liv du bekjenner. Og "troen kommer av forkynnelsen som skjer ved Guds Ord," (Se Rom.10,17), så jo mer du forkynner for deg selv eller snakker til deg selv det som står i Bibelen, jo sterkere vil du tro det, og jo mere vil det bli en del av deg og din natur.
Alle foreldre ønsker at babyen deres skal utvikle seg. Jeg kan ikke tenke meg en mor eller far som ønsker at babyen skal være på 3-måneders stadiet resten av livet. Nei, de vil at babyen skal vokse, utvikle seg og bli et voksent, selvstendig menneske. Sånn er det med Gud også. Han vil at Hans barn skal vokse, utvikle seg og bli til selvstendige, modne kristne som kan vise frem Hans karakter, kjærlighet og lys i en kald og mørk verden. Du og jeg kan være slike "utstillingsdukker" for Gud; dersom vi er villige til å la oss forandre til å bli lik Jesus, og elsker hverandre, vil verden tro. "Jeg ber at de alle må være ett, slik som Du, Far, er i Meg og Jeg i Deg, at også de må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg," ba Jesus i Joh.17,21. Siden det var noe av det siste Jesus ba for oss før Han døde, må det være viktig for Ham. Og hvis det er viktig for Jesus, bør det være viktig for oss.
Ikke la deg fortvile over at du ikke har kommet dit du skulle være, men vær glad for at du kan begynne i dag med å vokse ett skritt av gangen inn i Guds kjærlighet.
Gud velsigne deg!

Kjærligheten faller aldri bort!

I dag skal vi se på agapes siste kvalitet: Den faller aldri bort (1.Kor.13,8) Amazing! for å si det på godt norsk. Kjærligheten faller aldri bort!
Hva da med den kjæresten jeg hadde for 20 år siden og som jeg virkelig elsket så høyt, men ikke har tenkt på på lenge? Hva med x-mannen min som jeg lovet å elske i gode og onde dager, men som jeg nå ikke kjenner annet enn avsky for?
Agape faller aldri bort! Jeg synes jeg hører Gud hviske i øret mitt: Jeg faller aldri bort! Alt det andre du følte og føler er avskygninger av Meg! Kun hos Meg finner du den ekte varen - kjærlighet som varer!
Oi, da har jeg nok tatt feil. Da har jeg nok forvekslet kjærlighet med sympati, vennlighet og kanskje erotiske tanker og lyst?
Jeg føler behov for å be denne bønnen:
Kjære himmelske Far. Takk for at Du er kjærlighet. Takk for at Du er kjærlighet. Takk for at Du er kjærlighet. Hjelp meg til å se at jeg kan ikke finne den kjærligheten som fullt ut tilfredsstiller og varer uten hos Deg. Hjelp meg til å slutte å søke andre steder enn hos Deg for agape. Jeg takker Deg for at Du elsker meg med en evig kjærlighet, og at den aldri tar slutt. I Jesu navn, amen.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt

I dag skal vi se på vers 7 i 1.Kor.13:
"Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt." La oss se på hvert enkelt punkt. Kjærligheten

• utholder alt
• tror alt
• håper alt
• tåler alt

Vi så i forrige innlegg at Gud er kjærlighet. Dvs. at Gud utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. Og hvis du og jeg er fylt av Guds kjærlighet, agape, har vi samme egenskapene; vi utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. De fire punktene trenger nok ikke noe særlig forklaring, vi skjønner hva det dreier seg om. Det dreier seg om å gi andre rom, tåle andre (like godt som vi tåler oss selv), ha full tillit i alle situasjoner og tro det beste om folk. Det er like langt fra den menneskelige natur å være slik som øst er fra vest! Ja, for å være helt ærlig - det er umulig å leve opp til disse fire punktene i egen kraft. Vi må være fylt av agape for å kunne leve slik. Og da er det godt at "Vi har lært kjærligheten å kjenne og kommet til tro på kjærligheten, den som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham" (1 Joh4,16). Vi er velkommen til å ta imot agape, til å kjenne agape og til å bli i agape.

Kjærligheten gleder seg ...

Vi så i går at kjærligheten er flere ting. I dag skal vi se at kjærligheten gjør noe. Hva gjør kjærligheten? Kjærligheten gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet (1. Kor. 13,6). Hvis kjærligheten er noe og gjør noe, ser det ut som om kjærligheten har menneskelige kvaliteter. Men hvordan kan det ha seg? Er ikke kjærlighet kun en følelse?
Nei, kjærligheten er mye mer enn en følelse, den er faktisk ikke en følelse i det hele tatt. Kjærlighet er Gud. Og Gud er noe helt annet enn en følelse. Han er et vesen, en person. Og vi har lært kjærligheten å kjenne og kommet til tro på kjærligheten, den som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham (1. Joh. 4,16, min utheving). Gud er kjærlighet, eller om du vil: kjærlighet er Gud. Gud har ikke kjærlighet, Han er kjærlighet. Det er Hans vesen, Hans innerste indre. Og denne fullkomne agapekjærligheten har Han gitt til oss for at vi skal elske hverandre.
Vi leste i verset i innledningen at kjærligheten ikke gleder seg over urett, men gleder seg ved sannhet. Hvis vi er fylt av Guds kjærlighet, agape, og den får styre våre liv, føler vi ikke glede når det blir begått urett mot andre. Agape gleder seg når sannheten skjer, når andre får oppleve godt og blir behandlet rettferdig og sant.

Kjærligheten gjør ikke noe usømmelig ...

"Agape gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde" (1.Kor.13,5).
I forrige innlegg så vi på hva vers 4 sier om hva agape er og gjør. Agape er Guds kjærlighet, den uselviske kjærligheten som alltid setter andre før seg selv, og som gir i stedet for å ta. I dette innlegget skal vi se på vers 5.
Her ser vi fire ting som agape ikke gjør:

1. Agape gjør ikke noe usømmelig
2. Agape søker ikke sitt eget
3. Agape blir ikke bitter
4. Agape gjemmer ikke på det onde

Usømmelig: The Amplified Bible er en engelskspråklig Bibel som har en utvidet tekst; teksten inneholder flere betydninger av hvert enkelt ord. Og ordet usømmelig er forklart som innbilsk, arrogant og oppblåst av stolthet. Guds kjærlighet er helt uten disse ingrediensene.
Søker ikke sitt eget: Guds kjærlighet i oss, agape, er mer opptatt av andres ve og vel enn vårt eget. Dersom valget står mellom oss eller andre, lar vi andre gå først dersom vi er drevet av agape.
Blir ikke bitter: Bitterhet står sammen med ord vi ikke ønsker å identifisere oss med som kristne: "La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap" (Ef.4,31, mine uthevinger). Hissighet, sinne, skrål og spott synes nok bedre på utsiden av oss enn bitterhet gjør, men resultatet kan være minst like ødeleggende. Se bare resultatet her i Hebr.12,15: "Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den." Ved å la bitterheten få plass i vårt liv, kan vi forspille eller gå glipp av Guds nåde. Det er alvorlig. Og ikke bare kan det vedkomme oss selv, bitterhet kan smitte. Et annet resultat av å gi rom for bitterhet, ser vi i Job 21,25: "En annen dør bitter i sjelen og har aldri nytt sin mat med vellyst." Det ser ut som om bitterhet kan føre til dårlig matlyst eller dårlig fordøyelse. Nei, la oss la bitterheten fare!
Gjemmer ikke på det onde: Er du langsint? Da har du ikke sluppet agape langt nok inn i livet ditt, for hvis du er full av agape, gjemmer du ikke på det onde. I The Amplified Bible står det at agape ikke bryr seg om det gale som blir gjort mot en, den bryr seg ikke om feil som er gjort.

Etter to innlegg med forklaringer på hva agape betyr, tenker du kanskje at med en sånn livsstil vil alle mennesker tråkke på meg og jeg vil bli totalt overkjørt i livet. Menneskelig sett ser det sånn ut, men "Min kraft fullendes i skrøpelighet" (2.Kor.12,9), sa Gud til Paulus. Det var når han var menneskelig skrøpelig og tilsynelatende selvutslettende, at Guds kraft var sterkest. Det å overgi seg til Guds kjærlighet, er å la Guds kraft få plass i oss. Og Guds kraft er sterkere enn min egen kraft. Den er begrenset og ubrukelig i Guds rike. Men med Guds kjærlighet "... stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer" (Sal. 18,30). Det er i Hans kjærlighet og i Hans kraft jeg er sterk.

Kjærligheten er tålmodig og velvillig og mye mer

I dag begynner jeg å se på de forskjellilge uttrykkene for agape-kjærligheten; Guds kjærlighet, den som er basert på at giveren elsker og ikke på mottakerens kvaliteter. Jeg kaller den "agape" videre. Vi leser i 1. Kor. 13:
"Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp." (v.4)
Her ser vi fem av agapes kvaliteter:

• Agape er tålmodig
• Agape er velvillig
• Agape misunner ikke
• Agape skryter ikke
• Agape blåser seg ikke opp

Vi skal se på hvert enkelt punkt og forsøke å forstå hva det innebærer.
Agape er tålmodig. Er det noe vi mangler i dagens samfunn, er det tålmodighet. Noen av oss er født med mer tålmodighet enn andre (eller omvendt!), men generelt er samfunnet et "fast food" samfunn. Alt skal gå "fast". Ingen har tid til å vente på noe eller noen. Men agape venter tålmodig.
Agape er velvillig. I andre oversettelser står det snill. Agape gir, den tar ikke. Den ønsker det beste for andre. Jesus sa: "Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det" (Mark.8,34-35). Her ser vi en total overgivelse av selvet, en 100 % villighet til å gi seg til og for andre. Agape strekker seg utover det som er naturlig for å hjelpe.
Agape misunner ikke. Misunnelse er utbredt blant folk. Vi begjærer hverandres ektefeller, hus og biler. Vi ser på det andre har og ønsker det, i stedet for å se på hva jeg selv har og være fornøyd og takknemlig over det. Agape misunner ikke. En person som er fylt av Guds kjærlighet, vil aldri ønske å ta noe fra en annen, han eller hun vil alltid velsigne den andre og takke Gud for at den andre er velsignet med gode mennesker og pene ting.
Agape skryter ikke. Guds kjærlighet i oss gjør at vi ikke "legger tykt på" når vi skal snakke om oss selv eller vårt. Å skryte er egentlig å fremheve oss selv over andre, og Jesus sa: "Dere er slike som rettferdiggjør seg selv i menneskenes øyne, men Gud kjenner hjertene deres. For det som mennesker akter høyt, er en styggedom i Guds øyne" (Lukas 16,15). Ganske sterke ord av Jesus! En styggedom i Guds øyne! Da er det bedre å bli fylt av Guds agape.
Agape blåser seg ikke opp. Når jeg tenker på dette uttrykket, ser jeg for meg en hane midt i hønseflokken; han setter brystet ut, hever hodet og strekker bena ut for å bli stor. Han blåser seg opp. At hanen gjør det fordi det ligger i hans natur, er én ting. En hane er et dyr og han gjør ikke noe galt. Men når mennesker gjør det samme både fysisk og mentalt, er det galt. Det er stikk i strid med hvordan Gud ønsker vi skal være overfor hverandre. Et annet ord for å blåse seg opp, er å være stolt. Og det motsatte av å være stolt, er å være ydmyk. Bibelen har mye å si om temaet, jeg siterer bare noen få vers: "...ydmykhet går forut for ære", "Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet" og "Og dere alle må ikle dere ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde".  (Ordspr. 15,33; Kol. 3.12; 1. Peter 5,5).
Dette var bare ett vers av de fem versene i 1. Kor. 13 som forteller oss konkret hva agape er. Håper du følger med fortsatt i de neste innleggene.

Hva er egentlig kjærlighet?

Hvis jeg sier: "Jeg elsker deg", hva tenker du da?
Vel, det kommer an på hvem "du" er, ikke sant? Hvis du er mannen min, sier du kanskje: "Jeg elsker deg også". Men hvis jeg sier det til naboen, blir det litt annerledes.
Kjærlighet - har du tenkt over hva det egentlig er? Vi er kanskje mer vant til det engelske ordet love. I love you er en strofe vi hører og kanskje sier eller syngeer flere ganger om dagen. Det blir liksom mer alvorlig når jeg sier Jeg elsker deg enn om jeg sier I love you. Så vi kan si at språket og kulturen i det landet språket blir brukt, har noe å si for hvordan vi oppfatter ordene vi bruker.
Ordene kjærlighet og elske er egentlig tre forskjellige ord i Bibelen. Den greske grunnteksten bruker ordene eros, phileo og agape for å beskrive kjærlighet og det å elske.
Eros kjenner vi igjen i ordene erotisk og erotikk. Det er den fysiske handlingen eller lysten, om du vil. Eros er basert på følelser.
Phileo blir brukt om vennskap. Jeg liker deg (jeg phileoer) deg fordi du har visse kvaliteter jeg setter pris på. Phileo er avhengig av at du har noe jeg setter pris på og synes er ok.
Agape er en kjærlighet som ikke søker sitt eget og har sitt grunnlag i den som elsker: Gud elsker fordi han er kjærlighet. Derfor sendte han også Jesus. (Se 1. Kor 13,5; 1. Joh. 4,6 og Joh 3, 16.) Agape er den uselviske kjærligheten, den som gir uten å få noe igjen, den som gir sitt liv for en annen, den kjærligheten som elsker uansett hvordan den andre er eller hva han gjør. Den er ren og uten tanke på seg selv.
Forskjellen mellom agape og phileo kommer tydelig frem i Jesu samtale med Peter i Johannes 21: "Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: "Simon, sønn av Jona, elsker (agaper) du Meg mer enn disse?" Han sier til Ham: "Ja, Herre, Du vet at jeg har Deg kjær (phileoer deg)." Han sier til ham: "Fø lammene Mine!" Han sier til ham igjen for andre gang: "Simon, sønn av Jona, elsker (agaper) du Meg?" Han sier til Ham: "Ja, Herre, Du vet at jeg har Deg kjær (phileoer deg)." Han sier til ham: "Vokt sauene Mine!"
Han sier til ham for tredje gang: "Simon, sønn av Jona, har du Meg kjær (phileoer du meg)?" Peter ble bedrøvet fordi Han den tredje gangen sa til ham: "Har du Meg kjær?" Og han sier til Ham: "Herre, Du vet alt. Du vet at jeg har Deg kjær." Jesus sier til ham: "Fø sauene Mine! (vv.15-17).
Peter hadde enda ikke forstått agape kjærligheten, han kjente kun til eros og phileo. Jesus forsøkte å introdusere ham for agape, men Peter var ikke kommet så langt ennå at han kunne forstå agape. Han ble lei seg da Jesus spurte tre ganger om han elsket ham. Og han svarte på det språket og med de ordene han hadde lært: "Ja, Jesus, du vet at jeg har deg kjær."
1. Korinterne 13 forklarer hva agape er. Og i de kommende innleggene skal jeg ta for meg 1. Kor. 13 og vi skal se nærmere på hva agape egentlig innebærer for oss i vårt daglige liv.
Du er velkommen til å følge med!

Kristi lov - hva er det?

I forrige innlegg snakket jeg om kjærlighet og glede. Jeg fortsetter litt på samme tema i dag og begynner med Gal. 6,2: "Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov". (Min utheving)
Hva er Kristi lov? "Jeg trodde loven var de ti bud," sier du kanskje. Det trodde jeg også, før jeg fikk forklart hva det var. Og da "makes all better sense", for å si det sånn. Alt ble klarere og jeg skjønte mer av dette med kjærlighet og kjærlighetsbudet.
Siden vi snakker om Kristi lov, må sannsynligvis Jesus ha sagt noe om den. La oss se i Johannes 13,34: Jesus sa: "Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre." Jesus kom altså med et nytt bud, og dette nye budet var at vi skal elske hverandre. Hvordan skal vi elske hverandre? Som Jesus har elsket oss, skal vi elske hverandre. Det er sterke ord; det er nye og revolusjonerende ord. Hvorfor er det så viktig at vi elsker hverandre? Fordi: "Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre" (v.35).
I jussen er det noe som heter "antitetisk tolkning". Hvis loven sier at du kan kjøre bil fra du er 18 år, betyr det at du ikke kan kjøre bil når du er 17. Vi kan bruke samme tenkemåte her. Hvis kjærlighet mellom kristne er kjennetegnet på at vi er Jesu disipler, vil mangel på kjærlighet mellom kristne vise at vi IKKE er Jesu disipler! Au da! Det var tøfft! Ja, men tøfft betyr ikke umulig. Tøfft betyr heller at det er mulig kun med Guds hjelp.
Denne kjærligheten (agape kjærligheten, Guds form for kjærlighet) er så totalt annerledes enn det verden kaller kjærlighet. Du har kanskje hørt strofer som: "I love you, I need you!" Det er ikke kjærlighet i det hele tatt. Det er et ønske om at du skal tilfredsstille meg, og hvis du gjør det, er jeg glad i deg.
Men Guds kjærlighet, agape-kjærligheten, gir uten å få noe igjen. Den er totalt uselvisk og setter de andre før seg selv. 1. Kor. 13 lister opp alt denne agape-kjærligheten er og gjør.
Hvis jeg vil at folk skal huske det jeg sier, gjentar jeg det. Og Jesus ville at disiplene (og vi) skulle huske og praktisere det Han sa om det nye budet, derfor gjentok Han det mange ganger. La oss se på ett skriftsted til: "Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere" (Joh. 15,12, min utheving).
Jesu bud eller Jesu lov er altså at vi skal elske hverandre. Og som jeg sa i det forrige innlegge, å elske er ikke en følelse, men en viljessak. Jeg bestemmer meg for at jeg vil elske, og ber Jesus la Hans kjærlighet strømme gjennom meg til den personen jeg vil elske. Ikke begynn med "hele verden" eller "hele menigheten", det kan virke overveldende; men begynn med én person, og fokuser på den ene personen til du kjenner at Gud fyller deg med kjærlighet til den ene, en kjærlighet som ikke er av denne verden, men er guddommelig, overmenneskelig og uselvisk. Når vi gjør det, oppfyller vi Kristi lov.

Kjærlighet og glede - ja takk, begge deler!

Kjærlighet og glede, hvem vil ikke ha det? Er det noe verden lengter etter, er det kjærlighet og glede. Mennesker går til de merkeligste ytterligheter for å få kjærlighet og for å bli lykkelige. Men for oss som er kristne, er det én kilde til kjærlighet og glede, og det er vår Far i Himmelen. Og vi kommer til Ham gjennom Hans Sønn, Jesus Kristus.
Jesus sa det så vakkert: "Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen" (Johannes 15,9-11).
Jesus ønsket at vi skulle glede oss, ikke bare glede oss som vi gjør på julaften (hvis vi ikke er blitt for "store" til det), eller når vi får en hyggelig oppmerksomhet, men virkelig glede oss. Men mange kristne går rundt og er lei seg og deprimerte og ser ingen grunn til å glede seg. Hvordan kan det ha seg? Er det noen forutsetning for å oppleve denne gleden Jesus snakket om?
Ja, jeg holdt på å si naturligvis. Alt vi ønsker å oppnå som Gud har sagt er vårt, oppnås ved at vi oppfyller visse forutsetninger. Hvis du har lest tidligere innlegg om velsignelsene i 5. Mosebok 28 og velsignelsene i Salme 91, har du sett at det er en forutsetning at vi "hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud..." og "setter vår lit til Gud" (Se 5. Mos. 28,1 og Salme 91,1). Jesus sa omtrent det samme i skriftstedet over, nemlig at vi må "bli i Hans kjærlighet" og "holde Hans bud". Det er forutsetningen. Men hvordan gjør vi det? Hvordan blir vi i Hans kjærlighet?
Å elske er ikke en følelsessak, men en viljessak. Forelskelse er en følelsessak, den kommer fordi vi føler noe for en annen. Vi setter pris på den andres utseende, personlighet og handlinger. Men å elske, (agape, dvs. elske med Guds kjærlighet, den fullkomne kjærlighet), noen, er å bestemme seg for å elske uansett hva den andre er eller har gjort. Gud elsker oss med en slik kjærlighet. Før Han visste om noen av oss ville ta imot Jesus, ofret Han Sin Sønn fordi Han elsket oss. Og siden Gud ER kjærlighet, er det Hans natur å elske. Og når vi blir født inn i Guds rike ved den nye fødsel, får vi tilgang på denne agape-kjærligheten. "... for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som er oss  gitt" (Rom. 5,5). Vi har denne kjærligheten, det som mangler er vår vilje til å bruke den. Men som med alle ting i livet, vi må øve oss for å bli bedre. Begynn i dag med å bestemme deg for å elske en person, og vær bevisst når du omgås den personen, be Gud om at den kjærligheten som er i deg må strømme ut til han/henne, og du vil se at noe merkelig skjer. Du vil begynne å elske der hvor du før var likegyldig eller kald.
Men hva har kjærlighet med glede å gjøre? Skriftstedet vi startet med fra Joh. 15,9-11 sier at dersom vi blir i Guds bud, blir vi i kjærligheten. "De ti bud?" sier du kanskje.
De ti bud er en rettesnor for våre liv, og gir oss et godt grunnlag for en gudfryktig levemåte. Men "mine bud" som  Jesus snakket om i Joh. 15,10, er kjærlighetsbudet. Han sa: "Et nytt  bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre" (Joh. 13,34). Det nye budet Jesus brakte inn i verden var dette: Vi skal elske (agape) hverandre. Og dersom jeg "agaper" deg, vil jeg ikke stjele fra deg, myrde deg eller ta din ektefelle.
Og Jesus sa i Joh. 15,11 at Han sa dette til oss fordi Hans glede skulle kunne være i oss, og vår glede bli fullkommen.
Fullkommen glede? Det høres herlig ut. Det vil jeg ha, vil ikke du også?

Hvordan blir vi ett?

Jesus ba om at vi som tror på Ham skal være ett. I sin yppersteprestlige bønn i Johannes 17, ba Han 5 ganger om at vi må være ett (vv. 11,21-23). Hvorfor er det så viktig at vi er ett? "... for at verden skal tro at du har utsendt meg", sa Jesus (Se Joh. 17,21). Det har altså med vårt vitnesbyrd til verden å gjøre. For at verden skal tro at Jesus er Guds utsendte Sønn og Frelser, må vi som tror på Ham være ett!
Da er det absolutt veldig viktig at vi ER ett. Ikke bare at vi sitter sammen på møte eller gudstjeneste en søndag i ny og ne, og utover det ikke forholder oss til hverandre. Eller i verste fall snakker stygt om hverandre og skaper splid og ufred blant kristne brødre og søstre. Å være ett tenker jeg har med innstilling, respekt og kjærlighet å gjøre. Men siden det er så viktig at vi er ett, hvordan blir vi ett? Jeg leste følgende vers for et par dager siden, og innholdet hoppet på en måte ut av siden og ble en illustrasjon for meg på det å være ett. Skriftstedet er:
"Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett" (Johannes 17,22).
Jeg så denne rekkefølgen: Gud gir sin herlighet til Jesus, Jesus gir sin herlighet til sitt Legeme, som er deg og meg som er frelst. Hvorfor gjør Han det? For at vi skal være ett. Det ble så tydelig for meg at uten Guds herlighet, klarer vi ikke å være ett. Å være ett er ikke mulig uten Guds herlighet. Hva er Guds herlighet? På engelsk står det "glory", på gresk er det doxa. Doxa beskriver alt som Gud er og gjør; Hans evige makt og guddommelighet; Hans karakter og handlemåte som vi ser i Jesu liv; alt Han er og står for kommer inn under betegnelsen doxa. Den fullkomne beskrivelsen og synliggjøringen av Guds doxa, ser vi i Jesu liv. Han var legemliggjøringen av Gud og Guds doxa.
Og for at vi skal kunne bli ett, må vi ikle oss den samme "kledningen", nemlig doxa. Der er det ikke plass til egenrådighet, splid, bitterhet, hovmod osv. Der er det kun kjærlighet, som var det livet Jesus viste oss. 1. Korinterne 12,13 gir oss "inngangsbilletten" til dette å være ett: "For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme ... Og vi har alle fått én Ånd å drikke." Det snakkes ikke her om "åndsdåp", men om dåp inn i Jesu legeme. Det er Ånden som utfører denne dåpen. Den skjer i det øyeblikket vi tar imot Jesus og blir frelst. Hvis det her var snakk om åndsdåpen, ville Jesus vært den som utførte den, og Den Hellige Ånd ville være den vi ble døpt inn i.
Så svaret på spørsmålet i overskriften: "Hvordan blir vi ett?", er: Ved å bli frelst. Og når vi blir frelst, blir vi døpt til å være ett legeme. Vi må bare holde fast på det vi har fått og ikke slippe det eller la det onde få overtaket i våre liv. "Men Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde" (2. Tess. 3,3).

Oppsummering av Salme 91

For å gjøre det enklere å beholde oversikten og virkelig få et bilde av hva Salme 91 inneholder, har jeg laget en oversikt over 23 løfter som finnes i denne salmen, løfter som Gud har lovet dem som holder seg nær til Ham. Her finnes løfter for alle tenkelige og utenkelige situasjoner i livet, og det er noe vi kan bruke hver eneste dag. Skriv gjerne ut lista og heng den på et sted hvor du ser ofte, f.eks. på speilet på badet eller på kjøleskapsdøra. Det vil være en god huskeliste over Guds godhet og trofasthet mot deg.

Her kommer de 23 løftene fra Salme 91:

1. Du skal sitte under Den Høyestes ly (v.1)
2. Gud frir deg fra fuglefangerens snare (v.3)
3. Gud frir deg fra ødeleggende pest (v.3)
4. Gud skal dekke deg med sine vingefjær (v.4)
5. Guds trofasthet er ditt skjold og vern (v.4)
6. Du skal ikke frykte for nattens redsler (v.5)
7. Du skal ikke frykte for pil som flyr om dagen (v.5)
8. Du skal ikke frykte for pest som går fram i mørket (v.6)
9. Du skal ikke frykte for sott som ødelegger ved middagstid (v.6)
10. Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd, skal det ikke nå deg (v.7)
11. Bare med dine øyne skal du se hvordan de ugudelige får sin lønn (v.8)
12. Intet ondt skal ramme deg (v.10)
13. Ingen plage skal komme nær til ditt telt (v.10)
14. Gud skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier (v.11)
15. De (englene) skal bære deg på hendene, så du ikke skal støte foten din på noen stein (v.12)
16. Du skal trå på løve og huggorm (v.13)
17. Gud vil utfri deg (vv.14,15)
18. Gud vil sette deg trygt på et høyt sted (v.14)
19. Gud vil svare deg (v.15)
20. Gud vil være med deg i nød (v.15)
21. Gud vil føre deg til ære (v.15)
22. Gud vil mette deg med langt liv (v.16)
23. Gud vil vise deg Sin frelse (v.16)

Er det ikke herlig å være en kristen? Tenk å få leve i Guds beskyttelse på denne måten.

Salme 91, vers 16

"Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse."
Det siste verset i Salme 91 gir oss løfte om et langt liv, et så langt liv at vi skal være "mette" når vi forlater det. Det står om David: "Da David var blitt gammel og mett av dager, gjorde han sin sønn Salomo til konge over Israel" (1. Krøn. 23,1). Han forberedte sin sønn på å ta over kongedømmet da han selv ikke ville mer. Han var mett av å leve, han hadde levd et langt og godt liv, og var klar til å forlate det. Han så fram til å se Gud på den andre siden.
Det samme kan vi oppleve. Vi kan leve til vi er mette av dager. Etter et liv fylt av Guds omsorg og beskyttelse, som vi har sett gjennom disse innleggene fra Salme 91, kan vi gå fornøyde over fra dette livet til det neste. Vi behøver ikke frykte for hva som møter oss på den andre siden, for vi vet at der er Jesus og alt er godt.
Jeg håper disse innleggene har vært til trøst og oppmuntring for deg. Det er min bønn at du som leser dette må søke nærmere inn til Gud og Hans rike, bli oppmuntret til å lese i Bibelen og finne flere "skatter", både for dette livet og det kommende.
Gud velsigne deg!

Salme 91, versene 14-15

"For han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt på et høyt sted, for han kjenner mitt navn. Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære."
Hvordan kan jeg være sikker på at all denne omsorgen og beskyttelsen som står omtalt i Salme 91 gjelder for meg? Fordi jeg henger fast ved Ham. Jeg holder meg til Gud, jeg søker Ham og stoler på Ham, og da vil Han utfri meg. Da vil han utfri meg. Da vil Han sette meg på et høyt sted (over det som vil ødelegge meg) fordi jeg kjenner Hans navn. Når jeg påkaller Herren, vil Han svare meg. Gud er med meg i nøden, og Han vil utfri meg og føre meg til ære. Men forutsetningen er her som ellers når det gjelder det som har med Gud å gjøre, at jeg må holde meg til Ham. Det nytter ikke "å håpe det beste og tro det verste", som noen sier. Nei, vi må holde oss til Gud. Vi må sette Ham først i livet vårt, og søke Ham av hele vårt hjerte. Da har vi løftene i Salme 91 å holde oss til, og Gud svikter ikke Sitt Ord, men er trofast mot Ordet.

Salme 91, vers 13

"På løve og huggorm skal du trå, du skal tråkke ned unge løver og slanger."
Dette verset oppmuntrer ikke til å gå rundt i skogen og oppsøke løver (i Norge kanskje bjørner?) og huggorm, men det sier at dersom jeg er så uheldig å møte på en slik skapning, har jeg makt og myndighet til å ikke la den angripe og skade meg. David opplevde det samme. Han fortalte at han gjette småfeet for sin far. Og kom det en løve eller en bjørn og tok en sau fra hjorden, da sprang han etter den og slo den og rev sauen ut av gapet på den. Og reiste den seg imot ham, tok han den i skjegget og slo den og drepte den. Han hadde slått i hjel både løve og bjørn. (Se 1. Sam. 17,34-37). Han oppsøkte ikke de farlige dyrene, men nå de kom for å ta ham eller det han skulle passe på, fikk han kraft fra Gud til å tilintetgjøre dyrene.
Den samme makten og kraften har vi, i Jesus Kristus. Denne kraften og makten gjelder ikke bare over ville dyr, men også over all Satans makt som ofte symboliseres ved hjelp av dyr, f.eks. slanger.
Jeg husker da jeg var barn på Borgen i Asker på 1950-tallet. Det var ikke så mange mennesker der da som nå, vi var bare noen få fastboende og noen fra Osloområdet hadde hytte der og kom dit i helgene. Ei jente som kom på besøk fra Oslo til bestemorens hytte var jeg en del sammen med. Og jeg glemmer ikke hvordan den lille jente var full av frykt for å gå i skogen, fordi bestemoren hadde skremt henne med at det var huggorm i skogen og hvis hun ble bitt, ville hun bli veldig syk og kanskje dø. Når vi en sjelden gang gikk i skogen, hadde hun alltid med seg en kjepp, "just in case". Selv jeg som lite barn reagerte på hvordan en eventuell huggorm kunne ha så stor makt over min venninne, men jeg var ikke kjent med skriftstedet i Salme 91, og kunne ikke forklare for henne at hun ikke behøvde være redd.
Men vi som vet om skriftstedet, og kjenner til Guds omsorg og beskyttende kraft, vi kan være trygge uansett situasjon og omstendighet dersom vi tar vår tilflukt til Ham. "Du gjorde ham til hersker over dine henders verk, alt la du under hans føtter" (Salme 8,7, min utheving).

Salme 91, versene 8-12

"Du skal bare se det med dine øyne, se hvordan de ugudelige får sin lønn. For du, Herre, er min tilflukt! Den høyeste har du gjort til din bolig. Intet ondt skal ramme deg, og ingen plage skal komme nær ditt telt. For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene, så du ikke skal støte din fot på noen stein."
Oppsummert kan vi si at disse versene forteller oss at vi er trygge under alle forhold når vi tar vår tilflukt til Herren. Og det står også at englene skal bevare oss. Jeg tror mange av oss ikke tenker så mye på engler til daglig. Jeg husker fra min barndom de søte bildene av store menneskelignende skikkelser i hvite klær og med store vinger som står og passer på to små barn som skulle over en bro. Vi kan kanskje si at det var søtt og gammeldags, men det er faktisk sannhet i det bildet. Ikke nødvendigvis at englene ser ut som mennesker med hvite klær og store vinger; jeg tror englene ser ut som situasjonen krever. Vi leser om engler i Bibelen, og det er ingen ens beskrivelse av deres utseende.
Jeg synes englenes funksjon er mye viktigere enn deres utseende, og det står i vers 12 at "de skal bære deg på hendene, så du ikke skal støte din fot på noen stein." Det høres bra ut for meg. Jeg kan være trygg under alle livets forhold, for jeg vet at jeg blir passet på.
For mange år siden opplevde jeg noe som jeg tror var englevakt: Jeg kom kjørende på en smal vestlandsvei, og rett før en krapp sving, "så" jeg en stor lastebil som kom imot meg. Det var ingen lastebil der, men jeg så den for mitt indre, virkelig og levende som om den var der. Jeg bremset opp og et par sekunder senere kom det virkelig en stor lastebil imot meg. Hadde jeg ikke "sett" den på forhånd, hadde jeg nok ikke klart å stoppe. Jeg takket Gud for englevakt, og samtidig lærte jeg å være mer forsiktig på smale vestlandsveier!

Elleve tusen - og meg

Vi fortsetter med Salme 91 vers 7: "Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd - til deg skal det ikke nå."
Tenk deg en forsamling på11 001 mennesker. Det er en ganske stor menneskemengde, nesten som en liten, norsk småby. Tenk deg videre at en gedigen fare truer, noe som med all sannsynlighet vil utslette den lille småbyen. Hva er din første tanke? Ta bilen å dra bort så fort som mulig? Legge deg under dyna og håpe på det beste? Begynne å lete etter et tilfluktsrom?
Når farer truer og det er snakk om liv eller død, det er da det viser seg hva som bor i hver enkelt av oss. Når det ser ut som alt håp er ute, det er da jeg bør ha lagret så mye Guds Ord inni meg at jeg ikke behøver å tenke på hva jeg skal gjøre, men instinktivt tale og gjøre Guds Ord.
Det fortelles om en eldre dame som under 2. verdenskrig plutselig sluttet å komme til tilfluktsrommet når flyalarmen gikk. De andre begynte å lure på om hun var blitt skadet. Etter noen dager var det en som traff henne, og spurte hvorfor hun ikke kom til tilfluktsrommet lenger. "Jeg leste i Bibelen at Gud verken slumrer eller sover," svarte damen, "og da tenkte jeg at det ikke var nødvendig at vi var våkne begge to. Derfor legger jeg meg trygt og sover for jeg vet at Gud passer på meg."
En tid etter var det et bombeangrep mot byen der hun bodde, og alle husene rundt henne ble jevnet med jorden, men hennes hus sto uskadet.
Det er et godt eksempel på hva Salme 91,7 forteller oss. Om alle omkring meg faller, skal det ikke ramme meg.
Den trygge forvissningen kan jeg ha, at Gud passer på meg i alle livets forhold.

Mer fra Salme 91

I dag fortsetter vi med versene 5-6: "Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pil som flyr om dagen, for pest som går fram i mørket, for sott som ødelegger ved middagstid."
I disse to versene ser vi fire situasjoner hvor vi er beskyttet og ikke trenger å frykte dersom vi "sitter i Den Høyestes ly og bor i Den Allmektiges skygge" (v.1):

1. nattens redsler,
2. pil som flyr om dagen
3. pest som går fram i mørket
4. sott som ødelegger ved middagstid

Nattens redsler: Det er om natten de fleste forbrytelser skjer. Men når vi har tatt vår tilflukt til Herren, trenger vi ikke være redde. Vi kan legge oss trygt og sove godt, uten frykt og redsel, for Han er min beskyttelse. "Når du legger deg, skal du ikke frykte. Og når du har lagt deg, skal din søvn være søt" (Ordspr. 3,24). Dette har vært min "sovemedisin" i mange år, og det er verdens beste sovemedisin. Jeg kan legge meg uten å være redd, og min søvn er søt.
Pil som flyr om dagen: Dette er billedlig tale om de farer som kommer om dagen.
Pest som går fram i mørket:  Mange sykdommer ser ut til å angripe om natten, men uansett hvilken sykdom det er, kan vi være trygge når vi er i Guds hender.
Sott som ødelegger ved middagstid: "Sott" er i andre oversettelser oversatt "ødeleggelse". Betydningen er at uansett hvilken situasjon vi måtte komme i, og uansett hva som møter oss, kan vi være trygge, for vi er beskyttet av Guds omsorg. Som kyllingene er trygge under hønemors vinger, (se vers 4), er vi trygge i Herrens hender.

Mer fra Salme 91, vers 3 og 4

"For han frir deg fra fuglefangerens snare, fra ødeleggende pest. Med sine vingefjær dekker han deg, og under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern" (Salme 91, 3-4). Vi begynte i forrige innlegg med å se på kriteriene for å være under Guds beskyttelse som beskrevet i Salme 91. I dag skal vi se på de første resultatene som gjelder for den som tar sin tilflukt til Herren. I versene 3-4 er det fem ting som er listet opp og som Gud vil gjøre for den som tar sin tilflukt til Ham:

1. Han frir oss fra fuglefangerens snare
2. Han frir oss fra ødeleggende pest
3. Han dekker oss med sine fingefjær
4. Vi finner ly under Hans vinger
5. Han trofasthet (sannhet) er alltid med oss og beskytter oss

Hva betyr dette for oss i vårt daglige liv?

1. Å bli fridd fra fuglefangerens snare betyr at vi kan slippe unna de "fangstredskapene" som djevelen og onde mennesker setter opp for oss. De vil gjerne fange oss i sin ondskap, men når vi er beskyttet av Herren, blir vi fridd ut fra disse snarene og vi har kraft i Jesus til å stå imot den ondes angrep.
2. "Ødeleggende pest" i den norske oversettelsen er oversatt med noisome pestilence i engelske oversettelser. Det kommer fra det hebraiske ordet havvah, som betyr "hastig katastrofe", noe som feier vekk alt i sin vei.
3. Gud dekker oss med sine vingefjær. Som hønemor strekker ut vingene sine så kyllingene kan søke tilflukt.
4. Når vi er under Gud beskyttelse, finner vi ly og beskyttelse. Når vi ser at fare kommer, kan vi løpe inn under Guds vinger og være trygge.
5. Skjold og vern står det på norsk. På engelsk står det his truth (sannheten) shall be thy shield and buckler. "A shield" er et skjold, og "a buckler" er et lite rundt skjold som man bærer på armen. Meningen er at sannheten er vår beskyttelse. Sannheten om Gud beskytter oss. Han er trofast, Han er allmektig, Han er alle-steds-nærværende, Han er kjærlighet. I Han får du og jeg ta vår tilflukt.

Er du ikke glad du får lov å være en som tar sin tilflukt til Ham?

Som kyllinger under hønemors vinger

For noen år siden da vi bodde på Vestlandet, hadde vi høner og et par haner. Og vi lot noen av hønene få ligge på eggene sine og ruge. Resultatet ble noen aldeles nydelige kyllinger. Men det som var det mest talende for meg, var hvordan kyllingene tok sin tilflukt under hønemors vinger når det var den minste fare for at noe uventet kunne skje. Bare en liten lyd eller en skygge, så fór de inn under vingene, og vi så bare noen små hoder stikke fram under hønemors store, beskyttende fjær. Det var et nydlig bilde på hvordan Gud beskytter oss og er vår tilflukt når vi er redde eller engstelige. Og det er dette tilfluktstedet jeg vil bruke noen innlegg på å snakke om.
Salme 91 har en overskrift i min Bibel: Tryggheten i Guds nærvær. Og jeg følger opp tidligere innlegg med dette å være trygg og ikke frykte.
Vi begynner med vers 1-2: "Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!"
Den som sitter ... begynner salmen med. Hvem er "den"? Er det bare prester og predikanter? Nei, det er hvert enkelt individ, deg og meg. Det antas at Salme 90 og 91 ble skrevet av Moses i begynnelsen av Israelsfolkets 40-års vandring i ørkenen. Salme 91 ble skrevet for å trøste befolkningen i ødemarken og for å forsikre Guds barn i alle tidsaldre om Hans omsorg og forsørgelse under deres jordiske vandring. Men poenget er her, som vi har sett tidligere, at det er forutsetninger som må oppfylles for at vi skal komme inn under den beskyttelsen salmen snakker om. Og forutsetningene er at vi må sitte i Den Høyestes ly og bo i Den Allmektiges skygge. Ordene sitte og bo innebærer å sette seg ned, å være bosatt, å forbli på et sted og bo der. Dvs. ikke løpe til og fra, men slå seg ned. Vi må slå oss ned i Guds nærvær. Hva er Gud for den personen som gjør det? Han eller hun har i Gud

• funnet et gjemmested
• funnet en borg
• funnet Herren, en sann og trofast Gud
• funnet et trygt og sikkert tilfluktsted

Har du tatt din tilflukt til Herren? Er Gud ditt skjulested? Bor du i Ham? Da kan du være trygg, uansett hva som møter deg.
Vi skal i senere innlegg se nærmere på de konkrete situasjonene hvor vi kan være trygge. Du er velkommen til å følge med!

Det motsatte av frykt er ...?

Jeg fortsetter litt til med temaet frykt, fordi det er så utbredt blant folk, også blant kristne. Frykten er blitt en del av vår normale hverdag, og en del av språket vårt. Har du tenkt over hvordan vi bruker fryktrelaterte ord i vår dagligtale? "Jeg er redd det vil bli mye snø i vinter", "Jeg frykter for at jeg vil få influensa snart", "Jeg gruer meg til vinteren, det blir sikkert høye strømpriser, og jeg får problemer med å betale regningene mine", "Jeg er så redd når tenåringen min er ute om kvelden, jeg vet jo ikke hva som kan skje", osv., osv. Kjenner du deg igjen? Ord som innebærer frykt, redsel og negative tanker om fremtiden er en så integrert del av språket vårt at vi ikke tenker over det. Men idet vi uttaler frykt, skaper vi et bilde i sinnet vårt av den situasjonen vi frykter; vi legger på en måte tilrette for at det skal bli som vi frykter. Det var det som skjedde med Job. Etter at han hadde mistet barna sine, eiendommen sin og helsa si, sa han: "For alt det fryktelige som jeg fryktet for, har funnet meg, og det jeg gruer for, har grepet meg" (Job 3,25). Mange som leser eller hører om Job, beskylder Gud for alt det vonde Job gjennomgikk. Men når vi leser historien om Job, ser vi at det var Satan som forårsaket alt det vonde. Men hvordan kunne Satan få innpass i en manns liv som blir beskrevet som en "uklanderlig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og holdt seg fra det onde"? (Se Job 1,1). Jeg tror det var gjennom Jobs frykt at Satan kom inn. Frykten var en dør som, om den ikke sto helt åpen, sto på gløtt. Og Satan trenger ikke mer enn en liten dørsprekk for å komme inn i livet vårt. Han så at "fryktdøra" til Job ikke var lukket, og brukte den muligheten til å forsøke å ødelegge livet hans. Men vi vet at Jobs liv ble gjenopprettet, og Gud velsignet ham med dobbelt så mye etterpå.
Hva har Job med deg og meg å gjøre? Mye når det gjelder å forstå hva en åpen "fryktdør" kan forårsake. I dagens overskrift stiller jeg et spørsmål uten svar. Hva er det motsatte av frykt? Hvis jeg ønsker å endre kurs, forandre den retningen livet mitt går i og begynne å leve i seier over frykten, hva gjør jeg da? Hva er det motsatte av frykt?
Jeg synes fortellingen om Jairus' datter i Lukas 8 gir et godt svar på det. Jairus' eneste datter var syk, og Jairus kom til Jesus for at Han skulle gjøre henne frisk. Mens Jesus var på vei til den syke jenta, stimlet folk sammen rundt Ham, også en syk kvinne kom inn i folkemengden. Hun hadde hatt blødninger i tolv år og hadde hørt om Jesus. Hun rørte ved klærne Hans, og kjente at blødningene stanset. Jesus merket at noe skjedde, og spurte hvem som rørte ved klærte Hans. Kvinnen bekjente at det var henne, og Jesus sa: "Datter, din tro har frelst deg. Gå bort i fred!" (v.48). Mens dette pågikk, kom det beskjed til Jairus at datteren hans var død. "Umak ikke Mesteren mer!" sa sendebudet. (v.49).
Og det er Jesu svar til  Jairus som er svaret på spørsmålet jeg stiller i dag: Hva er det motsatte av frykt? "Men Jesus hørte det og sa til ham: Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli frelst" (v.50, min utheving). Det motsatte av frykt er ikke å ikke frykte, men det er å tro. Hvorfor var det så viktig for Jairus å ikke frykte i den situasjonen? Fordi hvis han lot frykten ta overhånd, ville det være umulig for Jesus å vekke jenta hans opp fra de døde. Jesus er avhengig av vår tro for at ting skal skje. "Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham" (Hebr. 11,6). Gud lønner dem som søker Ham i tro. Jairus' datter ble vekket opp fra de døde, det var lønnen han fikk for å tro og ikke frykte.
Det er på samme måte for oss. Vi kan ikke frykte at det verste skal skje, og samtidig ha tro for at vi skal få det motsatte resultatet. Frykt og tro kan ikke operere sammen, akkurat som ild og vann ikke kan operere sammen.
Kanskje vi skulle tenke over hvordan vi uttrykker oss? Har den onde tilgang til livet ditt gjennom en åpen "fryktdør"? Lukk den idag! Steng "fryktdøra" og fyll deg selv med tro, som kommer av forkynnelsen av Guds Ord (Rom. 10,17). Neste gang Satan kommer og sjekker "fryktdøra" di, finner han den lukket og låst!

Dronning Esters kledning - og vår kledning

For noen innlegg siden snakket jeg om dronning Esters kledning. Hun kledde seg "i kongelig", dvs. hun kledde seg i Den Hellige Ånd. (Gå tilbake og les innlegget hvis du ikke har gjort det før).
Kanskje du lurer på om det er noen parallell i Det Nye Testamentet til dette? I Rom. 13,14 står det: "Men ikle dere Herren Jesus Kristus." Kristus betyr den salvede, så å kle seg i Herren Jesus Kristus, betyr å kle seg i Herren Jesus, den salvede. Og vi vet at salvelsen er Den Hellige Ånd. Jesus sa det slik i Lukas 4,18: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne ..." Jesus var "ikledd" Den Hellige Ånd, og det samme skal vi være. I 2. Kor. 1,21-22 sier Paulus at Gud har salvet oss ... Han har satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.
Dronning Ester ble gitt sin dronningverdighet "for en tid som denne". Men hun trengte å kle seg i  Den Hellige Ånd for å fullføre oppdraget hun var satt til å utføre. Vi er også kalt til å utføre vårt oppdrag i "en tid som denne", og vi kan heller ikke klare å utføre vårt oppdrag uten å være kledd i Den Hellige Ånd. Heldigvis er Han tilgjengelig for alle som vil ta imot Ham. Det er ingen grunn til å gå "naken" og ubeskyttet, for kledningen er gjort klar til alle som vil ta den på seg!

Men hvis jeg frykter ...

I de to foregående innleggene har jeg snakket om frykt, og hvordan frykten er en ånd som kommer fra den onde, og hvordan frykt og kjærlighet ikke kan fungere sammen. Kanskje du føler at jeg har vært litt hard og ufølsom - "det er jo bare naturlig å være litt redd noen ganger", sier du kanskje.
Ja, det er naturlig, og det er her vi er ved sakens kjerne. Hva er "naturlig"? Det er alt som har med vår menneskelige, syndige natur og det jordiske å gjøre. "Også vi vandret blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn, likesom de andre". (Ef. 2,3, min utheving). Før vi ble frelst, var i av naturen. Og alt det som er "naturlig" i denne verden, gjorde vi; vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Men nå som vi er frelst, er vi ikke lenger der, for "Gud, som er rik på miskunn har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst" (v.4-5). Å bli frelst er å gå over fra døden til livet, fra Satans makt og til Gud. Ja, "vi har fått del i guddommelig natur" (se 2.Pet.1,4). Det betyr at jeg kan stå imot den onde i Jesu navn og i Den Hellige Ånds kraft, og "jeg skal ikke la noe få makt over meg!" (Se 1.Kor.6,12).
Betyr det at kristne ikke kan kjenne på frykt? Nei, det betyr det ikke. På samme måte som en har sagt at "du ser at fuglene flyr over hodet på deg, men du behøver ikke la dem bygge rede i håret ditt", på samme måte vil alle i større og mindre grad kunne føle frykt. Vi er ikke ute av denne verden fordi om vi er frelst, men vi er heller ikke av verden selv om vi er i den.
De som er av verden vil kjenne en frykttanke, og gi etter for den og la den slippe til i tankene og bli større og større. Men vi som er frelst, hva gjør vi? Salme 56,4 har "oppskriften": "Når jeg er redd, vil jeg stole på deg". I en annen oversettelse står det: "På den dag da jeg frykter, setter jeg min lit til deg". Det er ikke galt å være redd eller å kjenne på frykt en liten stund, men det som er galt, er å pleie frykten, å gi den rom. Hva gjør jeg når jeg kjenner på frykt? Jeg setter min lit til Gud, jeg stoler på Herren. Og det er forskjellen på en ufrelst person som frykter og en frelst person som frykter. Den ufrelste har ikke noe å sette opp imot frykten, ingen person eller kraft som er sterkere enn frykten. Men vi som er frelst har både en person og en kraft som er sterkere enn frykten, nemlig Den Hellige Ånd. Og når jeg i Åndens kraft nekter å ta imot frykten som forsøker å få innpass i livet mitt, gir Han meg kraft til å stå imot og Han fyller meg i stedet med Sin fred.
Er det ikke herlig å være frelst? Jeg avslutter med ordene i 1. Tim. 4,8: "For kroppslig øving er nyttig til lite, men gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer." Ikke bare har vi en herlig evighet i vente, men vi kan begynne å leve det herlige evighetslivet her og nå - i Jesus Kristus.

Frykt og/eller kjærlighet?

I forrige innlegg snakket jeg om frykt som en tikkende bombe som, hvis den får utvikle seg, forkrøpler og hemmer mennesker. Ikke bare er frykten en begrensning og en hindring for vekst og utvikling for enkeltmennesker, men for hele samfunn.
I dag skal vi se på hvordan frykt og kjærlighet forholder seg til hverandre. Vi vet at Gud er kjærlighet. (Se 1. Joh. 5,16). Vi vet at Gud er god. (Se Sal. 34,9; 1. Pet. 2,3). Er det sånn at Gud har litt frykt? Er Han litt redd for at ting ikke skal skje som Han har forutsagt? Er det lov å føle litt frykt? Er det ikke fornuftig og menneskelig å være litt redd noen ganger?
Mange spørsmål, og jeg skal forsøke å gi svar ut ifra Bibelen, som er den eneste rettesnor vi har for alle spørsmål i livet. Spørsmålene kan summeres opp i to:

1. Er Gud redd?
2. Er det ok for meg å være redd?

For å svare på det første spørsmålet, ser vi i 1. Joh. 4,18: "Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut." Den fullkomne kjærlighet, det er Gud. Han er den fullkomne kjærlighet, fordi Han ER kjærlighet. Og hva gjør kjærligheten? Driver frykten ut. Hvis Gud driver frykten ut, er Han ikke redd. Det som er drevet ut, er borte. Jeg trenger ikke flere overbevisende ord eller flere skriftsteder for å være overbevist: Gud er ikke redd!
Er det ok for meg å være redd? Jeg er jo bare et lite menneske, og ikke Gud. Så hvis jeg er redd noen ganger, er det vel bare naturlig og riktig?
Igjen må vi se i Guds Ord hva Han sier om mennesker i forhold til å være redd. Jesus var Guds representant på jorda, ja, Han VAR (og er) Gud. Hvordan var Jesu forhold til frykt? I evangeliene leser vi mange historier hvor Jesus møtte mennesker som fryktet. Eksempler er
Matt. 14,27: "Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke".
Matt. 28,5: "Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke!"
Matt. 28,10: "Da sier Jesus til dem: Frykt ikke!"
Luk. 1,30: "Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria!"
Luk. 8,50: "Men Jesus hørte det og sa tl ham: Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli frelst."
Apg. 18,9: "Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke!"
Det finnes mange flere eksempler i Bibelen hvor Gud talte gjennom Jesus eller engler om at mennesker ikke skulle frykte. Hver av disse eksemplene jeg har nevnt over, er situasjoner hvor det er menneskelig, forståelig og naturlig å frykte. Mesteren var død, en ung kvinne var blitt gravid uten å ha vært sammen med en mann, disiplene var i en båt på sjøen og det blåste opp til en stor storm og menneskemengder ville drepe folk. Ikke rart at de involverte ble redde, det er forståelig. Men det som er viktig for oss, er å se hva som var Guds svar på menneskers frykt. For det som var Guds svar da, til dem, er også Guds svar nå, til oss.
Og Guds svar på alle tenkelige situasjoner som mennesker kom opp i, var Frykt ikke! Det var ikke ok for dem å være redde, og det er heller ikke ok for deg og meg å være redde. Hvorfor? Fordi frykt er djevelens våpen. Det er interessant å lese i 1. Mosebok hvordan Adam og Eva hadde det i Edens Hage før syndefallet. De gikk omkring og hadde fellesskap med hverandre og med Gud. Det fantes ikke frykt i dem. Men etter at de spiste av frukten, står det i 1. Mos. 3,9-10: "Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: hvor er du? Han svarte: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg." (Min utheving). Tidligere hadde Gud kommet på besøk og Gud, Adam og Eva hadde gledet seg over fellesskapet med hverandre. Men nå, etter at synden var kommet inn, ble Adam redd. Det var djevelen som førte frykten med seg. Så lenge det kun var Gud, Adam og Eva i hagen, fantes det ingen frykt. Men så snart synden kom inn, kom også frykten.
Frykt er et resultat av synd! I Gud finnes ikke frykt, og når vi er i Jesus, skal ikke vi heller ha noen frykt. Frykt må behandles på samme måte som all annen synd: Vi må stå den imot i Jesu navn. Jeg avslutter med ordene i 1. Peter 5,8-10: Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen! ... Men all nådes Gud ... skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere." (Min utheving).
Gud vil gjøre oss istand til å vinne seier over frykten. Ikke la frykten seire i ditt liv, men vær du en seierherre over den! I Jesus har du kraft og styrke til å stå den onde imot, og han MÅ fly! 

Frykt - en tikkende bombe

"Frykt for ny kald vinter gir dyr strøm" (NA24) leste jeg på nettet i dag. Ikke "kald vinter gir dyr strøm", men frykt for ny kald vinter.
Hva har frykt med strømprisen å gjøre, tenkte jeg, og det tenker kanskje du også. "What's love got to do with it?", sang Tina Turner. Og jeg har lyst til å si: "What's fear got to do with it?"
Hva er egentlig frykt? Og hvorfor har frykten så stort potensiale til å innvirke på situasjoner i livet vårt og i samfunnet?
Ordbøkene har mange forklaringer på hva frykt er, bl.a.: "Frykt er en følelse forårsaket av muligheten for fare, smerte, noe vondt, etc." (Oxford Advanced Learner's dictionary, min oversettelse). Så du det? Frykt er en følelse, en følelse for at noe kan skje. Da blir overskriften jeg så på nettet i dag enda mer absurd; følelsen av at det blir en kald vinter gir dyrere strøm.
Så langt overskrifter i aviser og ordbøker. Men hva sier Bibelen om frykt? "For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd" står det i den norske oversettelsen av 2. Tim. 1,7. Ordet "motløshet" er i andre oversettelser oversatt med "frykt". I den greske grunnteksten står det deilia, som betyr feighet. "Feighetens ånd", "fryktens ånd", "motløshetens ånd", alt er egentlig en følelse av å ikke strekke til overfor det vi tror skal møte oss.
Men hva er denne "følelsen"? Den er en ÅND. Og den ånden kommer ikke fra Gud. Det er ikke Gud som gir oss "følelsen av å ikke strekke til overfor det som skal møte oss". Hvem er det da? Hvis noe åndelig ikke kommer fra Gud, kommer det fra djevelen. Og hvis ikke fryktens ånd kommer fra Gud, kommer den fra djevelen. Hva gjør vi med det som kommer fra djevelen? Vi står det i mot.
Jeg mener det er på tide at vi som er kristne våkner opp av søvnen som har kommet over oss, og ser den åndelige verden (som viser seg i den naturlige verden) som den er, nemlig at vi har en kamp mot åndsmakter som med alle krefter og midler forsøker å blinde oss og føre oss vill, bort fra sannheten om og i Jesus Kristus. Og frykt er et av djevelens mektigste våpen for å lamme de kristne. Hvis jeg frykter, dvs. har en følelse av at jeg ikke kan takle det som kommer, eller tror at alt er farlig, eller frykter at det som kan gå galt, vil gå galt, har den onde et godt tak på meg. Hvis jeg frykter, har jeg gitt opp før jeg har begynt kampen. Men hva sier Bibelen om den onde og hans åndsmakter? "Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen!" (1. Peter 5,9).
Vår motstander er djevelen, og han forsøker å sluke deg og meg hele tiden. Det er oppdraget hans, det er pasjonen hans, det er alt han bruker tid og krefter på. Kan han ta knekken på deg og meg, tar han knekken på det Gud elsker, og han får hevn. Han kan se både stor og sterk ut, og det kan frykten også. Hvis du frykter noe, kan du kanskje ikke se forbi frykten, men frykten stirrer deg i øynene, og du ser bare frykt. Du føler deg hjelpeløs og uten kraft. Men hva sier den siste delen av verset over? Stå ham imot, står det. Hvordan skal jeg gjøre det? Faste i troen! Hva er sterkere enn frykten? Hva kan overvinne følelsen av å ikke kunne møte morgendagen? Troen! Og troen kommer av forkynnelsen (Rom 10,17). Jeg trenger å lese og å høre hva Gud har gitt meg i Jesus Kristus, ikke bare en gang i uka på møte eller i kirken, men hver dag. Ønsker jeg en tro som kan reise seg opp mot frykten og si: "Vik fra meg, frykt, i Jesu navn!" og ikke tvile, men tro at det vil skje, må jeg fóre meg med åndelig "kraftfór" hver dag. Og kraftfóret er Guds Ord.
I Jakob 4,7 står det veldig klart hvordan vi skal håndtere fryktens ånd (og alle andre åndsmakter som kommer fra djevelen): "Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere." Her er det tre ting: 1) Vi må være Gud undergitt, dvs. vi må ha gitt vårt liv til Gud, 2) når vi er undergitt Gud, skal og kan vi stå imot djevelen, og 3) da skal han fly fra oss. Halleluja!
Det er seier! Det er et herlig liv. Tenk å leve hver eneste dag uten å frykte?
Jeg stilte et spørsmål innledningsvis: Hvorfor har frykten så stort potensiale til å innvirke på livet vårt og på samfunnet? Og hvordan kan frykten innvirke på strømprisene den kommende vinteren? Fordi frykt er en ånd, og når vi lar oss drive av den ånden, fører den oss dit den vil og ikke dit vi vil. Blir det høyere strømpriser til vinteren? Det vet verken du eller jeg, men hvordan vi håndterer opplysningen om at det kan bli høyere strømpriser, avgjør hvordan jeg har det og hvem som styrer i livet mitt.
Hvis jeg går rundt og frykter høye strømpriser (eller hva som helst annet), blir jeg en tjener for den frykten. Det blir frykten som styrer meg, som bestemmer hva jeg skal tenke og hvordan jeg skal ha det. "For det som en ligger under for, det er han og blitt trell av" (2. Peter 2,19). Så hvis det er frykt i ditt liv i dag, frykt for høye strømpriser, sykdom, fattigdom, verdenskrig, terrorangrep, etc., etc., har du som er frelst og som er Gud undergitt, et løfte om at du kan bli fri hvis du "står den onde imot". Da vil han "fly fra deg!"
Frykt er som en tikkende bombe. Får den frie tøyler i livet ditt, vil den til slutt forkrøple deg og gjøre livet ditt til et mareritt. Men i Jesus har vi fått makt til å stå den ånden imot. Frykt er trelldom, og Bibelen sier at "Vi fikk ikke trelldommens ånd, så vi igjen skulle frykte. Men vi fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! (Se Rom. 8,15).
Har du ikke gjort det før, oppfordrer jeg deg til å ta imot Jesus i dag, bli kvitt trelldommens ånd og i stedet for å frykte, kan du hvile som et barn i mors eller fars armer. Du kan være trygg uansett hva du hører på nyhetene eller hva naboen sier. Du står støtt og frykter ikke, for Gud er med deg, og hvem kan da være imot deg? (Rom. 8,31).

Hva tok Ester på seg?

Du har sikkert hørt om dronning Ester i Det Gamle Testamentet. En bok er oppkalt etter henne, Esters bok. Hun ble gift med kong Ahasverus, som hadde en ond tjener, Haman. Haman planla å utrydde jødene. Esters onkel, Mordekai, oppfordret henne til å be kongen om hjelp, slik at jødene ikke skulle bli utryddet. Du kan lese historien selv, den er veldig fascinerende og lærerik.
Men det var ikke bare for dronning Ester å gå rett inn til kongen og legge fram det hun hadde på hjertet. For å komme inn til kongen, måtte man være invitert. Og det var hun ikke. Og hvis man kom ubedt inn til kongen, kunne man bli myrdet; så enkelt og så brutalt var det!
Men Ester var ikke redd for å risikere livet, og bestemte seg for å oppsøke kongen. Og i Esters bok 5,1 leser vi: "På den tredje dagen kledde Ester seg i kongelig skrud og stilte seg i den indre gården til kongens hus, midt for kongens hus. Og kongen satt på sin kongetrone i kongens hus, rett imot døren til huset. Da nå kongen så dronning Ester stå i gården, fant hun nåde for hans øyne. Kongen rakte ut gullstaven som han hadde i hånden, mot Ester. Og Ester gikk fram og rørte ved enden av staven".
Overskriften på dagens innlegg er "Hva tok Ester på seg?" Og svaret står i vers 1: Hun tok på seg "kongelig skrud". Men hva var denne kongelige skruden? Jeg har tenkt at det var en flott kjole, en rød fløyelskappe og krone på hodet. Men så hørte jeg noen forklare hva det var, og da fikk dette verset og denne historien en helt annen betydning.
Hvis noen er kjent med den engelsk King James oversettelsen, vet du sikkert at de ordene som er i kursiv i den oversettelsen, ikke står i de opprinnelige manuskriptene. Og i Ester 5,1 står det slik i King James oversettelsen: "Now it came to pass on the third day, that Esther put on her royal apparel, and ...". Med andre ord, Ester kledde seg i kongelig ... Ikke "hun kledde seg kongelig", men "hun kledde seg i kongelig".
I en hebraisk oversettelse står det også at hun kledde seg i kongelig. Og i Talmud (den muntlige overleveringen av jødenes historie), betyr "kongelig" ikke klær, men "åndelig kongelighet". Det vil si at hun kledde seg i Den Hellige Ånd.
Får du som jeg en "a-ha opplevelse" når du hører det? Hun skulle utføre et farlig oppdrag, men i stedet for å gå i sin egen kraft, gikk hun i Guds kraft ved Den Hellige Ånd. (Jeg er sikker på at hun hadde på seg fine klær også, men det er ikke poenget her.)
Hvis du kjenner historien, vet du at oppdraget hennes lyktes, og den onde tjeneren Haman var den som ble myrdet, og jødene gikk fri.
Dronning Ester trengte Den Hellige Ånd for å utføre sitt oppdrag, som var å redde jødene. Onkelen hennes sa det slik: "Og hvem vet om det ikke er nettopp for en tid som denne at du har fått dronningverdigheten?" (v.14).
Har du og jeg et oppdrag? Lever vi i "en tid som denne"? Ja, absolutt. Du og jeg har et oppdrag fra Gud, det er individuelt og spesielt for hver enkelt person. Men uansett hva det er, trenger vi Den Hellige Ånds hjelp for å gjennomføre det. "For uten meg kan dere intet gjøre", sa Jesus (Joh. 15,5). "For uten meg" betyr "uten Den Hellige Ånd". Jeg ønsker å kle meg i "kongelig" som Dronning Ester. Gjør ikke du også?

Misgjerninger og sykdommer

Tenk deg at du har fødselsdal og noen kommer til deg med to pakker som de vil gi deg. De sier at det er to forskjellige ting, men at de egentlig hører sammen. Ville det ikke da være dumt å bare åpne den ene og la den andre være uåpnet? Du vil aldri finne ut hva som er i den andre pakken hvis du ikke åpner den. Kanskje det er noe i den andre pakken som hører sammen med innholdet i den første pakken?


Nei, du ville åpne begge pakkene så fort du kunne og hvis de hørte sammen, ville du bruke dem sammen. La oss si det var vanter i den ene pakken og skjerf i den andre, og alt var i samme mønster og materiale. De skulle brukes sammen. Det ville være veldig dumt av deg å bare åpne pakken med vanter og ikke den med skjerf. Nesten enda dummere ville det være om du åpnet begge pakkene og så la bort skjerfet, fordi du av prinsipp ikke ville bruke skjerf. Du gikk heller å frøs hele vinteren enn å bruke det skjerfet.


Men så dumme er jo ingen av oss - eller ...???


Gud har gitt oss to "pakker" som inneholder to forskjellige gaver, men som egentlig hører sammen. Vi leser om de to pakkene i Salmene 103,2-3: "Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som 1) forlater all din misgjerning, som 2) leger alle dine sykdommer". (Min nummerering og utheving).


Gud tilgir oss all vår synd. Det er opplest og vedtatt. Ingen kristen tviler på det, og vi tar imot Guds tilgivelse når vi blir frelst og når vi trenger det senere i livet. Og fra talerstoler over hele landet, og over hele verden, hører vi stadig at vi kan bli frelst ved å ta imot Jesus. Amen! Det kan vi, og det er herlig.


Men det er to "pakker" i Guds frelsesverk, ikke bare tilgir Han oss våre misgjerninger (våre synder og overtredelser), men Han leger alle våre sykdommer. Blir det forkynt? Det finne små, spredte forsøk på å forkynne helbredelse, og det skjer helbredelser i noen sammenhenger. Men i den generelle (norske) kristenhet er ikke helbredelse av sykdommer noe stort tema. Vi leser at Jesus helbredet de syke, drev ut onde ånder og satte mennesker fri da Han gikk på jorda, og vi leser at disiplene fortsatte det samme arbeidet etter at Jesus var faret opp til himmelen. Men mange tror at helbredelse av sykdommer tok slutt med apostlene. Men det er like dumt som å la pakken med skjerf ligge fordi du har bestemt deg for at du ikke vil gå med skjerf. Og i stedet for å si "ja takk, begge deler!" som en berømt bjørn pleier å si, takker vi Gud for frelsen, men beskylder den samme Gud for å legge sykdommer på oss.


Er Gud delt? Er Han både god og ond? Vil Han oss både godt og vondt? Nei, nei, nei! Gud vil oss BARE GODT. Det FINNES IKKE ONDT I HAM. Hvordan skal Han kunne gi oss noe som Han ikke har? Er det sykdom i himmelen? Nei. Var det sykdom i Edens Hage før Adam og Eva rotet det til for seg og ble utvist fra hagen? Nei. Gud er ikke delt, Han er ikke god og ond, det står veldig klart i 2. Kor. 1,19: "For Guds Sønn, Kristus Jesus, han som ble forkynt blant dere ved oss ... han er ikke ja og nei, men ja er det blitt i ham. For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære. (Min utheving).

Guds løfter får sitt "ja". Det betyr at det Gud har lovt, det holder Han. Og i versene fra Salme 103 som vi begynte med, ser vi at Gud lover både frelse og helbredelse. Har du tatt imot frelsen? Det er bra. Hvis ikke, kan du gjøre det nå ved å si: Kjære Gud. Takk for at Du sendte Jesus til å dø for mine synder. Takk for at Han sto opp igjen og fór opp til himmelen. Takk for at det var for meg. Jeg tar imot Jesu fullbragte verk for meg nå, og jeg er frelst! Amen. Hvis du tror at det har skjedd, er du frelst.

Det betyr at du har åpnet den første pakken. Men det er en pakke til - har du åpnet den? I den pakken er det helbredelse. Det er like enkelt å ta imot helbredelse som det er å bli frelst. Du takker Gud for at "ved Jesu sår har jeg legedom" (1. Pet. 2,24), du tror at det gjelder for deg, og helbredelsen er din.
Hvorfor er det så mye enklere å tro at du er frelst enn å tro at du er helbredet? Troen kommer av forkynnelsen, står det i Rom. 10,17. Og vi har hørt mye om å tro til frelse. Derfor har vi ikke noe problem med å tro at den som tror på Jesus og tar imot Ham, blir frelst. Men det er mye mindre forkynnelse om helbredelse. Dersom helbredelse ved tro ble forkynt like mye som tro, med like stor overbevisning og uten motargumenter, ville folk få tro for helbredelse.
Gud ga oss to pakker - frelse og helbredelse. Ikke la den ene ligge uåpnet, men ta imot begge!