I egen kraft eller i Herrens kraft?

Jeg var på møte i formiddag og det var et fint møte med mye (kvalitets-)lovsang (det er ikke alltid tilfelle rundt omkring!), tilbedelse og forkynnelse om å søke Herrens salvelse for å utføre Herrens gjerninger som vi alle er kalt til.
Mens vi satt der og var i Herrens nærhet, så jeg et bilde av en ung mann som skulle bygge et hus. Plata var ferdig murt, og han sto der med Lecablokker for å bygge grunnmuren. Han var stor, sterk, solbrun og full av pågangsmot. Han murte en blokk på den andre. Da han var ferdig for dagen, gikk han sin vei. Så snart han hadde gått, raste muren sammen! Neste dag da han kom tilbake, begynte han på nytt. Han brettet opp ermene og gjøv på med all sin ungdommelige kraft. Men det samme skjedde igjen neste dag - og neste - og neste. Han kom ingen vei, for alt han bygde, raste sammen så snart han snudde ryggen til.
Så en dag kom han igjen til byggeplassen. Han sto og så på den sammenraste grunnmuren sin, og brast i gråt. Han falt på kne og ropte til Gud: "Gud, jeg overgir dette byggverket til deg. Jeg klarer ikke å bygge det i min egen kraft, men jeg overlater det til DEG!"
Så reiste han seg opp og begynte å bygge igjen. Og denne gangen gikk det mye fortere enn tidligere. Det virket som om han nesten ikke bygget selv, men som om Lecablokkene la seg oppå hverandre nesten uten hans hjelp. Det tok ikke lang tid før muren var ferdig, og han kunne begynne på resten av huset.
Det siste jeg så var at han og familien hans var inni huset. De lo og koste seg sammen, og huset var et nydelig hus, fullkokmment!
Det ble en virkelig tale til meg om å overgi mitt verk til Herren.
"Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til" (Ordspr. 10,22).