Vi kaller på det som ikke er til, som om det er til

"Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre" (Rom. 4,19-21).
Å være kristen er å leve et liv som er stikk motsatt av ikke-kristnes - eller verdens - liv. Det virker nærmest litt tullete, for å si det mildt, å kalle på noe som ikke er. Hvis jeg f.eks. mangler sko, skal jeg ifølge Bibelen rope: "Sko, kom til meg!" Og hvis jeg ikke tviler, men tror at det skal skje, kommer skoene til meg.
Vårt store forbilde når det gjelder tro, er Abraham. Han var en rik, velstående og vel ansett mann i sin tid. Men han hadde en stor sorg i sitt liv, han hadde ingen arving. (Se 1. Mos. 15,1-6). Og alt håp om å få et eget barn var forbi. Ikke bare var han selv gammel og, som Amplified Bible sier det, impotent, men kona hans, Sara, var godt over den alderen da kvinner kan få barn. Begge to nærmet seg 100 år. Men Gud ga Abraham et løfte om å få en sønn, og som et tegn forandret han navnet hans fra Abram (som hadde vært navnet hans tidligere), til Abraham. Abraham betyr "mange nasjoners far". Og hans kone, som tidligere het Sarai, fikk også et nytt navn: Sara. Sara betyr "mange nasjoners mor".
Så da Sara hadde maten ferdig på bordet og skulle rope på mannen sin at det var tid til å spise, ropte hun: "Abraham!" Dvs. hun ropte: "Mange nasjoners far!" Hun kalte det som ikke var til, som om det var til.
Og vi vet at Isak ble født, og med ham ble Guds løfte oppfylt.
Hva var Abrahams hemmelighet? Hvordan kunne han oppleve å få Guds løfte oppfylt i sitt liv, når mange av oss som lever i dag, og som har fått 'de største og mest dyrebare løfter' (2. Peter 1,4) ikke får våre løfter oppfylt?
Gud gjør ikke forskjell på folk, og Han er den samme i går, i dag og til evig tid. Det er ikke Guds 'skyld' at vi lever fattigslige og kraftløse liv. Abraham opplevde å få sitt løfte oppfylt fordi han 'trodde på Herren, og han (Herren) regnet ham det til rettferdighet'. (1. Mos. 15,6).
Hva betyr det å 'tro på Herren'? Det betyr å regne med, være overbevist om og fullt ut sikker på at det Gud har sagt, det holder Han. Det er å hvile i at det Gud har lovet i Sitt Ord, det holder Han. Det er å ikke slippe tvilen til. Abraham holdt fast på Guds løfte om en sønn i 13 år før han fikk løftet oppfylt. Men sønnen kom; Gud holdt sitt løfte. Og det er interessant å lese i Hebr. 11,11 om Sara, som '... fikk kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet ham trofast som hadde gitt løftet'. Hun aktet Gud trofast. Her er hemmeligheten til å se Guds løfter oppfylt, ikke bare for Sara, men for deg og meg og alle som vil leve det kristne livet fullt ut. Dersom jeg akter Gud trofast, stoler jeg på at det Han har sagt, det har Han makt til å gjøre. Jeg tviler ikke, men holder fast på løftet som om det var det dyrebareste jeg eier (og det er det!). Jeg lar ikke tvilen slippe til, men klynger meg til Guds Ord dag og natt. Og jeg kaller på det som ikke er til som om det er til. Det er tro, og det er der seieren ligger.