To årsaker til mørke

"Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg ..." (Hoseas 4.6).
" ... De har øyne, men ser ikke" (Salme 135,16).
I forrige innlegg snakket jeg om å ikke ha tro, eller ikke ha tillit til Gud. En annen grunn til at vi som kristne lever kraftløse og avmektige liv, er at vi ikke har kunnskap. Skriftstedet over sier at vi 'går til grunne' fordi vi ikke har kunnskap. Hvordan får jeg kunnskap? Jeg leser Guds Ord, hører forkynnelse og tilegner meg informasjon om Gud på så mange måter som mulig. Uten kunnskap om Gud, går jeg til grunne. Og uten kunnskap, blir det mørkt. Gud er lys, og uten Gud, er det mørkt. Det andre skriftstedet over snakker om noen som 'har øyne, men som ikke ser'. Hvorfor ser de ikke når de har øyne? Det kan være at de ser på noe annet enn det de skal, eller kanskje de rett og slett lukker øynene? Hvis jeg lukker øynene, blir det mørkt, samme hvor lyst det er rundt meg. Og jeg tror at mange kristne lukker øynene for åndelige sannheter som 'ikke passer' med deres oppfatning, tradisjon og teologi.
Jeg husker da jeg var nyfrelst og ble introdusert til spørsmålet om troende dåp. Jeg var barnedøpt, og ingen i min familie hadde noen gang snakket om troende (eller som vi sa: voksen) dåp. Men andre kristne utenfor familien snakket om troende dåp. Til å begynne med lukket jeg øynene for sannheten om troende dåp. Jeg ville ikke tro på det. Jeg var ikke åpen for å vurdere om det sto noe i Bibelen som kunne rokke ved min overbevisning om at barnedåp var riktig.
Men heldigvis gikk det ikke lenge før jeg begynte å åpne øynene. Jeg lette, fant og ble overbevist om at dåp i vann er noe som skal skje ETTER at vi er kommet til tro.
Det var to årsaker til at jeg ikke trodde på troende dåp med en gang.

1. Jeg hadde ingen kunnskap om det
2. Jeg hadde ikke åpnet øynene mine for sannheten om dåpen

Jeg takker Gud for at jeg ikke forble i mørke, men fikk nåde til å finne og ta imot sannheten på dette viktige området.

Men det sørgelige faktum er at det er mange kristne som ikke VIL ta imot kunnskap og åpne øynene sine for at det de mener er rett, kanskje ikke er så riktig allikevel.

Må vi være ydmyke og be Gud tilgi våre harde hjerter, og be Han fylle oss med en lengsel etter den rette kunnskapen og øyne som er åpne for det Han vil vise oss.

Vi kaller på det som ikke er til, som om det er til

"Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre" (Rom. 4,19-21).
Å være kristen er å leve et liv som er stikk motsatt av ikke-kristnes - eller verdens - liv. Det virker nærmest litt tullete, for å si det mildt, å kalle på noe som ikke er. Hvis jeg f.eks. mangler sko, skal jeg ifølge Bibelen rope: "Sko, kom til meg!" Og hvis jeg ikke tviler, men tror at det skal skje, kommer skoene til meg.
Vårt store forbilde når det gjelder tro, er Abraham. Han var en rik, velstående og vel ansett mann i sin tid. Men han hadde en stor sorg i sitt liv, han hadde ingen arving. (Se 1. Mos. 15,1-6). Og alt håp om å få et eget barn var forbi. Ikke bare var han selv gammel og, som Amplified Bible sier det, impotent, men kona hans, Sara, var godt over den alderen da kvinner kan få barn. Begge to nærmet seg 100 år. Men Gud ga Abraham et løfte om å få en sønn, og som et tegn forandret han navnet hans fra Abram (som hadde vært navnet hans tidligere), til Abraham. Abraham betyr "mange nasjoners far". Og hans kone, som tidligere het Sarai, fikk også et nytt navn: Sara. Sara betyr "mange nasjoners mor".
Så da Sara hadde maten ferdig på bordet og skulle rope på mannen sin at det var tid til å spise, ropte hun: "Abraham!" Dvs. hun ropte: "Mange nasjoners far!" Hun kalte det som ikke var til, som om det var til.
Og vi vet at Isak ble født, og med ham ble Guds løfte oppfylt.
Hva var Abrahams hemmelighet? Hvordan kunne han oppleve å få Guds løfte oppfylt i sitt liv, når mange av oss som lever i dag, og som har fått 'de største og mest dyrebare løfter' (2. Peter 1,4) ikke får våre løfter oppfylt?
Gud gjør ikke forskjell på folk, og Han er den samme i går, i dag og til evig tid. Det er ikke Guds 'skyld' at vi lever fattigslige og kraftløse liv. Abraham opplevde å få sitt løfte oppfylt fordi han 'trodde på Herren, og han (Herren) regnet ham det til rettferdighet'. (1. Mos. 15,6).
Hva betyr det å 'tro på Herren'? Det betyr å regne med, være overbevist om og fullt ut sikker på at det Gud har sagt, det holder Han. Det er å hvile i at det Gud har lovet i Sitt Ord, det holder Han. Det er å ikke slippe tvilen til. Abraham holdt fast på Guds løfte om en sønn i 13 år før han fikk løftet oppfylt. Men sønnen kom; Gud holdt sitt løfte. Og det er interessant å lese i Hebr. 11,11 om Sara, som '... fikk kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet ham trofast som hadde gitt løftet'. Hun aktet Gud trofast. Her er hemmeligheten til å se Guds løfter oppfylt, ikke bare for Sara, men for deg og meg og alle som vil leve det kristne livet fullt ut. Dersom jeg akter Gud trofast, stoler jeg på at det Han har sagt, det har Han makt til å gjøre. Jeg tviler ikke, men holder fast på løftet som om det var det dyrebareste jeg eier (og det er det!). Jeg lar ikke tvilen slippe til, men klynger meg til Guds Ord dag og natt. Og jeg kaller på det som ikke er til som om det er til. Det er tro, og det er der seieren ligger.

Han er oppstanden! Han lever! Han er med!

"Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa" (Matteus 28,5-6, min utheving).
På Kristi Himmelfartsdag er det naturlig å tenke på Jesu himmelfart. Men foranledningen er oppstandelse fra de døde. Jesus hadde vandret sammen med disiplene og andre som fulgte ham i ca. 3 år, hadde gjort tegn og under, og forkynt at et nytt rike, Guds rike, skulle komme. Han hadde også sagt at han selv skulle dø og så oppstå igjen på den tredje dag. Men så ville han forlate dem for å være sammen med sin Far i himmelen. Denne dagen skjedde det som han hadde sagt; han ble tatt opp til himmelen.
Vi tar et lite tilbakeblikk til skriftstedet over, og ordene frykt ikke som engelen sa til kvinnene. Gjennom hele Jesu offentlige virke, var frykt ikke gjennomgangstonen. Frykt ikke, bare tro! var det han sa til folk. Hvorfor er det så viktig å ikke frykte? Fordi frykt og tro ikke kan virke sammen. Hvis vi frykter, tror vi ikke. Tro er 'full visshet...'. Hvis jeg tviler, slipper jeg frykten til. Men hvis jeg er fullt overbevist om noe, frykter jeg ikke.
Da Jesus skulle forlate disiplene for å fare opp til sin Far i himmelen, kom han med noen sterke, beroligende ord som har trøstet alle kristne i alle tider siden: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!" (Matteus 28,18-20).
Når vi tror på en Frelser som har all makt, er det grunnlag for ikke å frykte. Når Jesus er med oss alle dager, kan vi alltid være trygge.
Det er trøsten jeg finner i det som skjedde Kristi Himmelfartsdag. Jesus forlot oss, men han lot oss ikke være alene. Han vil alltid være med oss. Da er jeg trygg, da trenger jeg ikke frykte, da vil jeg ikke frykte.

Hva ser du i mørket?

"Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter" (2. Peter 1,19).
Det er vanskelig å se noe i mørket, jo mørkere mørket rundt oss er, jo mindre ser vi. Og hvis du går inn i et rom uten vindu og lukker døra, kan det bli veldig mørkt.
Jeg bor i en blokk med heis, men det er også en trappegang ved siden av heisen. I trappegangen er det en lysbryter som vi må slå på for å få lys, og lyset står på noen minutter, så blir det skrudd av ved hjelp av en tidsbryter. Hvis jeg går opp trappa etter noen andre som har gått rett før meg og glemmer å trykke på lysbryteren, kan det hende jeg blir stående mellom to etasjer i stummende mørke. Det er ikke koselig. Det er M-Ø-R-K-T. Ikke en lysstripe slipper inn gjennom murveggene.
Jeg må holde meg fast i rekkverket og søke forsiktig med foten etter neste trinn, og føle meg fram til lysbryteren i neste etasje. Jeg kan ikke se noen ting før lyset blir slått på. Hvis det hadde vært en glippe under dørene, kunne jeg kanskje ha sett en lysstrime og styrt etter den, men det er det ikke. Så inntil jeg får følt meg fram til lysbryteren, går jeg som i blinde.
Det jeg søker etter er å finne bryteren og skru på lampa. Det er den fysiske siden av lys og mørke.
Men det er også en åndelig side av lys og mørke. Skriftstedet over viser oss at når en lampe (Guds Ord) lyser på et mørkt sted (i verden eller i mitt sinn), blir det lyst og jeg har noe å gå etter eller leve etter. Mange ganger er det fryktelig mørkt omkring oss; ikke bare fysisk, men åndelig. Det virker som Gud er så uendelig langt unna, bønnesvar er noe jeg bare leser om i biografier av "store" Guds menn og kvinner, og jeg ser ingen ende på min egen håpløse situasjon. Jeg ser på alle mulighetene, grunner på alle nederlagene og lengter etter seier. Kjenner du deg igjen?
Men hva står det i dagens skriftsted? Det står at det profetiske ord (Guds Ord) er som en lampe som lyser på et mørkt sted. Guds Ord virker i mitt mørke sinn som en lampe gjør i et mørkt rom. Det lyser opp! Hvordan lyser det opp? Inntil dagen lyser fram! Om dagen er det ikke mørkt. Om dagen er sola oppe, fuglene synger og barna er ute og leker. Det er lys, latter og sol.
Hvis du sitter oppe og hører en ukjent lyd utenfor vinduet kl 3 om natta, blir du sannsynligvis redd. Mørket gjør at alt virker mer skremmende. Men sitter du oppe kl 3om ettermiddagen og hører den samme lyden, reagerer du kanskje ikke på den. Lyset gjør at situasjonen ikke er så skremmende.
På samme måte er det med Guds Ord. Lar vi Ordet få opplyse oss, er det som om vi skrur på en lampe og det blir lyst. Vi får framtidshåp, vi ser løsninger som vi ikke så i mørket, og vi blir trygge. Ja, ikke bare er det som solen skinner og dagen skrider fram, men morgenstjernen går opp i våre hjerter.
Jeg avslutter med noen ord tidligere i 2. Peter kapittel 1 som understreker betydningen av å kjenne til Guds Ord:
"Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur ..." (vv 3-4).
Og Salme 119,105: "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti".
Sitter du i mørke? Skru på lampa! La Guds Ord få lyse i ditt sinn og gjøre det lyst!

Forvirring og uorden

"For der det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som ondt er" (Jakob 3,16).
På engelsk står det 'confusion' der det på norsk står 'uorden'. 'Confusion', eller forvirring, passer godt på mange menneskers situasjon. Jeg har også følt at jeg har vært forvirret mange ganger. Forvirret over min plass i Guds rike, forvirret over situasjonen i nær familie, forvirret over det som skjer i samfunnet, osv., osv. Men da jeg i dag leste i Jakob 3, så jeg dette skriftstedet på en ny måte. Det jeg så var følgende:
Der det er forvirring (eller uorden), der er det også misunnelse og selvhevdelse, eller for å si det på en annen måte: Forvirring og uorden kommer av at jeg er misunnelig og ønsker å hevde meg selv! En ikke særlig pen beskrivelse av meg, men jeg har bedt Gud vise meg hva som egentlig bor i meg, og dette er vel noe av svaret på den bønnen!
Den engelske King James oversettelsen bruker ordene 'envying and strife'; the Amplified Bible sier 'jealousy (envy) and contention (rivalry and selfish ambition).
Det betyr altså at når jeg føler meg forvirret, skyldes det at jeg er misunnelig, full av stridigheter, sjalu, rivaliserende og selvhevdende.
Så her er det mye å gripe fatt i dersom jeg ønsker å bli kvitt forvirringen.
Jeg ser ingen annen utvei enn å be:
Kjære Gud, takk for at du viser meg hva som egentlig bor i mitt hjerte. Jeg vet fra ditt Ord at i mitt hjerte bor det ikke noe godt, og du har vist meg noe av det onde som bor der. Men jeg trenger din hjelp for å bli kvitt det. Jeg bekjenner at jeg er full av misunnelse, strid, sjalusi, rivalisering og selvhevdels, og jeg trenger din hjelp for å bli kvitt det og komme videre i livet med Deg. Takk for at du hjelper meg, Far, jeg stoler på Deg og takker Deg for full seier i Jesus Kristus. Amen

De vises tunge helbreder

"Tankeløs tale stikker som sverd, men de vises tunge helbreder" (Ordspr. 12,18).
Har du tenkt over at tungen vår er et mektig redskap? Hva er et 'redskap'? Min ikke veldig sofistikerte definisjon er: 'Noe jeg bruker for å gjøre en jobb jeg ikke kunne få gjort uten denne tingen'. Som f.eks. en hammer når jeg vil spikre, en sag når jeg vil sage eller en kniv når jeg vil skjære.
Tungen er et redskap på lik linje med hammer, sag eller kniv. Hva kan tungen utføre? Tungen skaper ord. Jeg trenger tungen min for å snakke. Og dagens bibelvers snakker om to typer ord: onde og gode. Bibelen har mye å si om ord. Ja, Jesus gikk så langt at Han sa: "Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag" (Matt. 12,36). Hvert unyttig ord - det er ganske alvorlig. Og med tanke på dagens bibelvers, kan vi kanskje forstå hvorfor. "Tankeløs tale stikker som sverd ..." Vi kjenner sikkert til hvordan det er å høre sårende ord. De stikker i hjertet, de kan gjøre oss nedfor og deprimerte. Det er mange voksne mennesker som går rundt og føler seg mindreverdige, håpløse og stygge fordi en autoritetsperson sa noe sårende til dem i barndommen. Ord sitter fast i sjelen som fluer på et fluepapir.
Men det samme er heldigvis også tilfelle med gode ord. "De vises tunge helbreder". Et godt ord kan være som medisin, som salve, som en slurk kaldt vann en glovarm sommerdag. Det er legedom i gode ord. Det er oppbyggelse i ord sagt i kjærlighet og omsorg.
I dag ber jeg Gud gi meg visdom til å bringe Hans kjærlighet og godhet til et annet menneske gjennom mine ord.

Godt påbegynt - godt fullført

"Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag" (Filipperne 1,6).
Hvis du er som jeg, så er det noen dager du synes er vanskeligere enn andre. Vi husker hvordan det var å være "på toppen", full av glede og fred, Gud syntes så nær og alt virket så lett. Men så kom vi "i dalen", og alt som før var preget av optimisme og glede, ble nå deprimerende og tungt. Ja, det hender faktisk at jeg spør Gud om jeg noen gang vil nå det målet han har satt for meg i livet. Jeg synes det går så tregt, jeg synes jeg henger så etter, og at alt er bare tungt og slitsomt.
Men hvem er det som gir meg slike tanker? Det er i hvert fall ikke Gud. For han vil meg bare godt. Hans tanker om meg er fredstanker, ikke tanker til ulykke. Og han vil fullføre den gode gjerningen han begynte i meg, og ikke gi seg før jeg er hjemme hos ham.
Så i dag vil jeg holde fast på dette at Gud vil fullføre den gode gjerning han har begynt i meg. Han vil ikke gi meg opp. Han vil ikke "bryte forlovelsen" for å si det sånn. Han vil styrke meg og gi meg ny kraft. Halleluja!