På tide med forandring?

Jeg så Joyce Meyer på TV i dag tidlig. Og én setning sto fram og traff meg :"Nothing changes till your mind changes". Det var ingen ny tanke, ei heller første gang jeg hørte det, men det ble levende for meg på en spesiell måte.
Jeg tror det er mange som ønsker forandring i livet sitt. Ting kan gå på skinner og se fint ut fra utsiden, men innerst inne er det noe som "skurrer". Kanskje jeg har slakket av på bibellesingen? Sluttet å gå på møter? Begynt å oppsøke mennesker og tilstelninger som jeg ikke kunne gå på før da jeg var mer brennende for Gud. Jeg ønsker egentlig en forandring, jeg ønsker å leve nær Jesus og oppleve den intimiteten og nærheten som jeg vet at også han lengter etter. Men jeg får det ikke til. Det er noe som stenger. Hva er det? Hvordan kan jeg komme tilbake til (eller framover til) en posisjon ved Jesu bryst med hans armer rundt meg og jeg kjenner hans hjerte banke mot mitt?
Det er her Joyce's setning kommer inn: Ingenting forandrer seg før tankene dine forandrer seg. Det jeg tenker på, bestemmer hvordan jeg er og hvordan jeg kommer til å få det. Som jeg har hørt en si: "De tankene jeg tenker i dag bestemmer hvilket liv jeg får i morgen".
"For som han tenker i sin sjel, slik er han" står det i Ordspråkene 23,7. Hvis jeg vil ha et annet liv enn det jeg har i dag, må jeg tenke andre tanker enn de jeg tenkte i går. Hvis jeg vil ha et annet liv i morgen enn i dag, må jeg tenke andre tanker fra i dag av.
Men hvordan skal jeg tenke andre tanker, for tankene kommer jo bare?
Både ja og nei. Tankene kommer, og hvis jeg ikke styrer hvilke tanker jeg lar herje i sinnet mitt, er jeg et lett bytte for djevelen og hans listige angrep. Han er en mester i å sende negative, onde og ødeleggende tanker inn i sinnet mitt. Han kom jo for å myrde, stjele og ødelegge (Joh. 10,10), og hovedmåten hans til å oppnå forsettet sitt, er å gi oss tanker som fører oss på hans vei.
Men trenger jeg å la meg drive av djevelens tanker? Nei, heldigvis og takk og lov! Jeg kan "rive ned tankebygninger ... og ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus". (2. Kor. 10,5). Hvordan gjør jeg det - rive ned tankebygninger? Tenk deg et gammelt, falleferdig hus som ikke tjener til annet enn å skape frykt for at det kan falle sammen og skade folk. Hva må vi gjøre for å bli kvitt det huset? Vi må ta en gravemaskin og/eller en bulldoser og gå løs på huset og med makt ta det fra hverandre og rive det i stykker. Så kan vi bygge et nytt hus på samme tomt.
På samme måte gjør jeg med tankene mine, bare at gravemaskinen og bulldoseren er Guds ord. Jeg leser i Guds ord hva Gud vil jeg skal tenke på og erstatter det med djevelens tanker. På samme måte som gravemaskinen må bruke kraft for å rive ned det gamle huset, må jeg bruke kraft for å bytte ut de gamle tankene mine med nye. For det første må jeg ville forandre meg. Det onde kommer av seg selv, men hvis jeg ønsker å se en forandring, kreves det en innsats fra min side. Jeg må ville og ønske å tenke Guds tanker. Hva er Guds tanker? Filipperne 4,8 gir oss en god oppskrift på hva som er Guds tanker og hva Gud vil vi skal tenke på: "Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd - gi akt på det!"
For å summere opp: Gud vil vi skal tenke på det som

• er sant
• er ære verd
• er rettferdig
• er rent
• er verd å elske
• folk taler vel om
• er ros verd

Hvis tankene mine kan passe inn i dette, tenker jeg Guds tanker. Men det er ikke nok at det er sant. Det kan være sant at kusina mi har vært utro eller at naboen har slengt usannheter om meg, men er det ære verd? Er det rettferdig? Er det verd å elske? Hvis svaret på noe av dette er "nei", da skal jeg ikke tenke på det (og heller ikke snakke om det!). Høres det vanskelig ut? Ja, det er vanskelig, og ikke bare vanskelig, men umulig. Men for den som tror er ingen ting umulig, og med Guds hjelp "stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer" (Salme 18,30). Jeg synes det gir et godt bilde å se på mine negative tanker som fiendeskarer og murer. Det ser umulig ut å overvinne dem og komme over dem, men Gud har sagt at ved hans hjelp, kan jeg gjøre det.

I stedet for å tenke på det negative, må jeg erstatte det med noe positivt. Takk Gud for alt han har gitt deg. Takk ham fordi du er frelst. Takk ham for at du kan stå opp om morgenen og at du kan lese fritt i bibelen uten å bli forfulgt.

Hvis ønsket om forandring er stort nok, er intet offer for stort. Ta tankene til fange, og begynn å tenke Guds tanker, og du og jeg vil se at morgendagen blir bedre enn gårsdagen.

Gud vil oss vel

"Du kjære! Jeg ønsker at du i alle ting må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt." (3. Johannes brev vers 2).
Har du det godt? Da har du stor grunn til å takke Gud, for alt det gode kommer fra ham. Har du det ikke godt? Da har du stor grunn til å takke Gud for at han ønsker at du skal ha det godt. Gud ønsker at du og jeg i alle ting må ha det godt. Og for å riktig understreke at det ikke bare gjelder åndelige ting (som vi kristne har så lett for å fokusere på), står det at ønsket ikke bare var at vi skal ha det godt (generelt sett), men at vi skal være ved god helse. Hvordan skal vi måle det? Hva er målet på god helse? Likesom din sjel har det godt. Det er hvor godt vi kan forvente å ha det - like godt som vår sjel har det. Har du ikke god helse? Sjekk sjela di - kanskje det er noe å hente der?
Hva er "sjel"? Det er tankene, følelsene og viljen vår - det som utgjør meg og min personlighet er sjela mi. Og så godt som sjela mi har det, så godt kan jeg også ha det helsemessig. Sjel og helse henger nøye sammen. Jeg tror det har med følgende skriftsted å gjøre: "For som han (og hun) tenker i sin sjel, slik er han (hun)." (Ordspr. 23,7). Tankene våre styrer mye mer enn vi aner. Hvis jeg tenker negativt, blir jeg negativ. Hvis jeg tenker helse og frihet, blir jeg frisk og fri. Tankene våre går foran og viser vei for resten av oss.
Går det an å tenke på noe annet enn det som kommer av seg selv? Ja, det går an å "ta tankene til fange", dvs. å tvinge seg selv til å tenke på noe annet enn det som kommer "rekende på ei fjøl". Hvis ikke det var mulig, ville ikke 2. Kor. 10,3-6 sagt at vi kan "rive ned tankebygninger ... og ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." Å ta tankene til fange betyr at jeg bestemmer hva jeg skal tenke på. Og Fil. 4,8 viser oss hva slags tanker som er etter Guds vilje: "Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd - gi akt på det!" Det er slike ting vi skal tenke på, og hvis vi gjør det, vil vi bli deretter. For som jeg tenker i mitt hjerte, sånn er jeg. Og hvis jeg tenker gode og positive tanker, vil min sjel ha det godt - og jeg vil ha det godt og ha god helse!
Så enkelt og samtidig så vanskelig. Men det er som med alt annet i livet - øvelse gjør mester. Det begynner med et ønske om å forandre ting, så går vi derfra og etter en stund merker vi at vi er blitt mer positive, fornøyde, friske og har det bedre på alle måter.
Det er Guds vilje for oss - for Gud vil oss vel.

Uverdig eller rettferdig?

Har du hørt uttrykket "Jeg er en synder, frelst av nåde?"
Det er veldig mange misoppfatninger i Guds menighet, og mange av disse misoppfatningene kommer fra tradisjoner og falske læresetninger. Uttrykket jeg har sitert over, er ett av disse. Du kan ikke være en synder og samtidig være frelst av nåde. Som en synder er du uverdig, som frelst av nåde er du rettferdig, og de to stillingene kan ikke kombineres. Du er enten en synder, eller du er frelst av nåde.
La oss først se litt på hva bibelen sier om tradisjoner.

• I 1. Peter 1,18 står det i min norske bibel: "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene." Siste del av verset er slik i min engelske bibel: "...som ble mottatt ved tradisjon fra fedrene".
• Kol. 2,8: "Se til at ingen får fanget dere med ivsdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus.
• Gal. 1,14: "Jeg gikk lenger i jødedommen enn mange jevnaldrende i mitt folk, og var enda mer nidkjær for overleveringene fra fedrene. (Engelsk: tradisjonene fra mine fedre).
• Jesus sa i Matt. 15.3: "Men han svarte dem og sa: Og hvorfor bryter så dere Guds bud på grunn av deres egne forskrifter? (Engelsk: ..på grunn av tradisjonene deres).

Her ser vi fire eksempler på at Peter, Paulus og Jesus irettesetter sine samtidige fordi de ikke tar Guds ord på alvor, men setter tradisjonene høyere enn Guds ord. Er det sannsynlig at vi gjør det samme i dag?

Svaret på det er et absolutt "Ja!". Jo lenger jeg lever med Jesus og jo mer jeg lærer ham å kjenne, blir jeg mer og mer klar over at mye av det som blir sagt og undervist i "kristne" kretser, er tradisjon og vantro. Og sitatet jeg innledet med, er ett slikt eksempel på hvordan tradisjon og vantro har sneket seg inn og holder Guds menighet bundet i mørke og fortvilelse.

Det blir sett på som "ydmykt" å fremholde at "jeg er en synder", selv om jeg er frelst av nåde. Vi skal jo ikke fremheve oss selv, vi skal jo ikke tro at vi er noe!

Dette blir helt feil, ja, så feil at det er vantro. Det blir like feil å si at et gjenfødt menneske er en synder, som å si at en mus er en elefant. Synd og rettferdighet kan ikke forenes. Jeg er enten en synder eller rettferdig. Hvordan kan jeg si det?

La oss se på tre skriftsteder som viser oss hva rettferdighet er og hvordan vi kan bli rettferdige.

• 1. Joh. 2,29: "Når dere vet at han (Jesus) er rettferdig, så skjønner dere også at hver den som gjør rettferdighet, er født av ham."
• 1. Joh. 3,7-9: "Mine barn, la ikke noen forføre dere! Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom Han er rettferdig. Den som gjør synd, er av djevelen. ... Til dette ble Guds Sønn åpenbaret, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi Guds sæd blir i ham. Han kan ikke synde, fordi han er født av Gud."
• Rom. 10,9-11: "For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme."

En kort oppsummering av versene over: Du og jeg blir rettferdige ved å bekjenne (si) at Jesus er Herre, (uttale at du har tatt imot Jesus som Herre i ditt liv), og tro i ditt hjerte at Gud reiste ham opp fra de døde. Du tror deg til rettferdighet, og bekjenner med munnen til frelse. Synd og rettferdighet blir satt opp mot hverandre. Som ufrelst, før du ble født på nytt, gjorde du urettferdighet eller synd. Som gjenfødt, frelst, lever du i rettferdighet og gjør rettferdige gjerninger.

Føler du det ikke sånn? Jeg holdt på å si at det betyr ingen ting. Å tro er å ta Guds ord på alvor, å regne med at det er sant. Jeg er ikke rettferdig fordi jeg føler meg rettferdig, men fordi Gud "regner meg som rettferdig". (Se Rom. 3,21-24; 4,3 og 5).

Så når du neste gang hører andre si at de er en synder, frelst av nåde, kan du med frimodighet si: "Nei, det er ikke sant. Jeg var en synder, men nå er jeg frelst av nåde."

Fakta kontra sannhet

"For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse" (2. Kor. 5,7).
Mange kristne synes det er vanskelig å "vandre i tro". Hva er det? Hvordan gjør jeg det?

Hva er tro?

Hebr. 11,1 har en god forklaring på hva tro er: "Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." Ok, så langt, så godt. Tro er full visshet, pleier vi å si. Men uttrykket "tro" blir så misbrukt i språket vårt at det er vanskelig å holde tunga rett i munnen når vi snakker om det. "Jeg tror det blir fint vær i morgen," sier vi. "Jeg tror jeg får et perlekjede til jul", osv, osv. Dette er ikke tro i bibelsk betydning, dette er håp eller antakelser basert på ønsker og forhåpninger.

"Uten tro er det umulig å være til behag for Gud", står det i Hebr. 11,6. Det går altså ikke an å behage Gud uten at vi har tro. Så vi ser at bibelsk tro er ikke bare viktig, men livsnødvendig.

Hva har tro med fakta og sannhet å gjøre? Alt! La oss ta et eksempel fra Johannes evangelium. I kapittel 5 kom Jesus til Betesda-dammen, hvor det lå en mengde syke, deriblant en mann som hadde vært syk i 38 år. Jesus spurte om han ville bli frisk. Mannen svarte: "Herre, jeg har ingen til å kaste meg ut i dammen når vannet blir opprørt. Og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før meg."

Mannen hadde to scenarier foran seg: 1) Han kunne svart "ja" på Jesu spørsmål og bare fokusert på det Jesus sa. 2) Han så på omstendighetene og erfaringene sine, og ble motløs.

Alternativ 2) er å se på fakta. Han var syk, han hadde ingen til å kaste seg ut i vannet og han hadde vært syk i 38 år og kanskje ligget der i like mange år og opplevd nederlag på nederlag. Vi skal ikke bortforklare og lyve om fakta, men sannheten er viktigere.

Alternativ 1) er å sannheten. Hva var sannheten for denne mannen? Det var Jesus. Jesus var sannheten for ham. Jesus talte ut det som sannheten hadde å tilby, nemlig helbredelse. Og siden Jesus er Guds ord i dag som han var det da, er Guds ord sannhet for deg og meg i dag.

Jesus var tilstede for mannen som var syk ved Betesda-dammen, og han er tilstede for deg og meg i dag. Problemet vårt er at vi ofte ser på omstendighetene, erfaringene og situasjonen som den er, i steden for å se på hva Guds ord sier om oss.

Tro er å ta Gud på alvor. Tro er å velge å stole på Guds ord. Tro er ikke en følelse, men en bestemmelse. Tro er overbevisning. Overbevisning om hva? Om at Guds ord er sant. Om at det Gud sier i sitt ord er det endelige ordet i enhver diskusjon og i enhver situasjon.

Jeg oppfordrer både meg selv og deg som leser dette til å "trenge oss inn i himlenes rike med makt ... og rive det til oss" (Matt. 11,12.

Tal sluttresultatet!

"Da reiste han seg, og han truet vinden og sa til sjøen: Ti, vær stille! Og vinden la seg, og det ble blikk stille." (Markus 4,39).
Det er herlig å få bønnesvar. Men for de fleste av oss er det heller unntaket enn regelen at vi får det vi ber om, i hvert fall hvis du er som jeg. Og det er frustrerende mange ganger å lese i bibelen om alle de gangene noen ba og fikk det de ba om.
Jesus er vårt store eksempel på hvordan vi skal be for å få svar. Jeg har ikke funnet ett sted hvor det står at Jesus ba og det ikke skjedde. Kan du tenke deg en situasjon hvor en person kommer til Jesus for å få hjelp, Jesus ber og ingenting skjer, og Jesus sier: "Det virker visst ikke denne gangen. Du får prøve igjen en annen gang." Nei, det skjedde ikke mens han gikk på jorden og det skjer ikke nå når han er i himmelen. Når Jesus ber, får han svar.
Men det ser ikke ut til at det er sånn for oss. Vi ber, og noen ganger får vi svar og andre ganger ikke, ser det ut for. Og så unnskylder vi det med at det var nok ikke Guds vilje å helbrede, sette fri eller hva vi ba om.
Jeg tror Gud får skylda for mange ubesvarte bønner, en skyld som han absolutt ikke har. Gud har sagt "Be, så skal dere få..." (Matteus 7,7). Enkelt og greitt.
Kanskje vi har noe å lære av hvordan Jesus ba, ikke bare at han ba. I fortellingen jeg har sitert fra i innledningen, er Jesus og disiplene på sjøen i båt. Jesus har sovnet, og det blåser opp til en kraftig vind. Båten holder på å fylles med vann, og disiplene blir redde. Så langt, så godt. Vi kan helt og fullt sette oss inn i situasjonen og vi forstår disiplenes redsel. De trodde de skulle drukne. Så vekker de Jesus. Trodde de at han kunne redde dem? Jeg vet ikke, men hvis noen skulle kunne redde dem, måtte det være han.
Jesus var et menneske som oss. Jeg er sikker på at han kunne bli redd hvis han lot frykten slippe til. Han så bølgene akkurat som disiplene gjorde, og han visste at uten hjelp av overnaturlig karakter, ville de gå under. Jesus hadde et valg. Han kunne gi seg over til frykten, som disiplene gjorde, eller han kunne bruke den autoriteten som han (og alle troende) har. Og heldigvis gjorde han det siste. Han brukte autoriteten han hadde og ba. Hvis det var du og jeg som hadde vært i Jesu sted, ville vi kanskje ha bedt omtrent slik: "Himmelske Far, jeg kommer til deg i Jesu navn i denne forferdelige situasjonen, og jeg ber deg om at du stiller stormen så vi ikke drukner. Amen."
Hva ville skjedd? De ville druknet!
Men Jesus og disiplene druknet ikke, så hva var forskjellen? Hvordan ba Jesus? Han ba sluttresultatet. Han talte ut det han ønsket skulle skje. "Ti, vær stille!" sa han. Det var ikke en bønn i vanlig forstand, det var en kommando, en kommando med autoritet. Og autoriteten lå i at han kjente Guds vilje og ba i overensstemmelse med den. Han visste at Gud hadde sendt ham til jorden for å dø, men ikke drukne. Og hvis han ikke skulle drukne, måtte vinden legge seg.
Han ba sluttresultatet, og det kan vi også gjøre når vi handler i tro og vet hva som er Guds vilje. Og Guds vilje er at vi i alle ting må ha det godt og være ved god helse, likesom vår sjel har det godt. (3. Joh. 2).
Når vi ber i tro etter Guds vilje, kan vi være like sikker på at Gud hører og svarer våre bønner som han hørte og svarte Jesu bønner.
Er det noe som ser umulig ut i dag? Tal sluttresultatet i stedet for å dvele ved det som er galt. Tal i tro det resultatet du ønsker, og se Gud gripe inn i selv den vanskeligste situasjon.

Kjøpt fri!

Tenk deg at du var slave og ikke kunne gjøre noe som helst for å komme ut av situasjonen. Du var låst på alle mulige måter, du måtte gjøre det eieren sa, du måtte bo der eieren sa du måtte bo, du fikk ikke lov til å gjøre noe du selv ønsket å gjøre, kun det eieren din befalte. Hvordan ville du oppleve den situasjonen?
Du ville sannsynligvis oppleve den som tvang. Som å være bundet på hender og føtter med et rep eller et bånd som du ikke kunne komme løs fra. Du var rett og slett bundet!
Nå er det heldigvis få eller ingen i Norge som er slaver i tradisjonell forstand. Men det er mange mennesker som er bundet, om enn på en annen måte enn med et fysisk rep eller bånd. Hvordan er mennesker bundet i dag? Bibelen gir oss eksempler på hvordan folk kan være bundet:

• Fariseerne og de skriftlærde bandt sammen tunge byrder og lesset dem på menneskenes skuldre (Matt 23,3-4)
• "Men denne, en Abrahams datter, som Satan har bundet, tenk i atten år, skulle ikke hun bli løst av dette bånd på sabbatsdagen?" (Lukas 13,16)

To eksempler på hvordan folk er bundet: av religiøse tradisjoner, lover og regler og av Satan.

Det er sikkert mange av oss som husker hvordan det var å være bundet av religiøse regler: kvinner skulle ikke gå med bukser, for det er mannsplagg! Å sminke seg var uverdig for en kristen! Alle kvinner skulle ha langt hår, osv, osv. Kanskje noen fremdeles lever i en slik trelldom? Paulus tok et oppgjør med religiøse tradisjoner: "Se til at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus" (Kol. 2,8, min utheving). Paulus sier at vi ikke skal bli fanget av menneskers tradisjoner, for de er ikke etter Kristus. Mange kristne er så indoktrinert med religiøse tradisjoner, regler og holdninger at de ikke ser og skjønner at det ikke er av Kristus. Kristus har kalt oss til frihet! Ikke frihet til å leve et utsvevende og syndig liv, men et liv fri for bånd og lenker som binder oss. At andre mennesker skal bestemme hvordan jeg skal gå kledd, hvilken hårfasong jeg skal ha eller om jeg sminker meg eller ikke, er ikke fra Gud, men fra kjødet. Jeg går så langt at jeg kaller det å herske over andre mennesker.

I eksemplet fra Lukas 13 sier Jesus at kvinnen som kom til ham for å bli helbredet, hadde vært bundet av Satan i atten år. Er all sykdom forårsaket av at Satan binder folk? Jeg tror ikke det er riktig å gå så langt, men at Satan er opphavet til all sykdom, er bibelen klar på. Det var ingen sykdom i Edens hage og det blir ingen sykdom i himmelen. Og Jesus helbredet alle som kom til ham for å bli helbredet. Hvis det ikke var Guds vilje å helbrede mennesker, hvorfor gjorde Jesus det da? Jeg tror at sykdom er et resultat av at Satan fikk herredømme over menneskene da Adam syndet, men at Jesus har gitt oss helbredelse "ved hans sår". Og alle som har vært eller er syke, vet at det er å være bundet.

Hva er Guds svar til sine barn som er bundet?

"Herren løser de bundne" (Salme 146,7b) Det står ikke hvilken form for bundethet han løser fra, og derfor kan vi med frimodighet proklamere at Herren løser ALLE de bundne fra ALT de er bundet til. Det var jo derfor Jesus kom: "Herrens Ånd er over meg," sa han, "for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren. ... I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres." (Lukas 4,18-21).

Jesus kom for å forkynne frihet, ikke bundethet. Han kom for å forkynne helse, ikke sykdom. Han kom for å forkynne tilgivelse, ikke syndeskyld. Og Peter oppsummerer det så flott i 1. Peter 1,18-19: "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam." Det er Jesu blod som setter meg fri. Sølv og gull mister sin verdi, og ingen kan kjøpe seg ut av sykdom og skam. Men Jesu blod har allerede kjøpt oss fri. Det eneste vi trenger å gjøre er å ta imot det. Og ingen som kommer til ham vil han støte ut (Joh. 6,37).

Vil du bli fri? Kom til Jesus, da vel!

Hvordan bli salig?

"Den som akter på ordet, skal finne lykke. Og den som setter sin lit til Herren, er salig." (Ordspr. 16,20)
I dag stopper jeg opp ved ordet SALIG. Salig - hva er det?
I The Amplified Bible står det: "He who deals wisely and heeds (God's) word and counsel shall find good, and whoever leans on, trusts in, and is confident in the Lord - happy, blessed and fortunate is he." (Min utheving). Her er "salig" beskrevet som "lykkelig, velsignet og heldig". Hvem ønsker ikke å være lykkelig, velsignet og heldig? Alle!
Men spørsmålet er hvordan jeg blir salig. Hvordan kommer jeg inn i denne gode tilstand? Som alltid gir bibelen direkte og klart svar på spørsmålet: Ved å sette sin lit til Herren! Å sette sin lit til betyr å stole på, regne med og anse som sikkert. Og når jeg setter Guds ord foran alt annet, når jeg regner Guds ord som det viktigste og riktigste for meg, da sier Gud at jeg er salig. Men jeg må ikke gjøre som personen i Jakobs brev, som tviler. "Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veien." (Jakob 1,6-8).
Mange kristne har problemer med å forstå og akseptere dette som Jakob skriver her. De tenker at det som står her er å fordømme dem dersom de ikke "kan" tro. Men det er ikke det Jakob ønsker å få fram. Jeg tenker at det Jakob sier er en oppmuntring til meg om å gå videre i tro. Kanskje jeg ikke har oppnådd det jeg ber om enda, kanskje jeg føler at jeg ikke kommer videre. Da er det godt at Gud ikke lar meg være der i min skrøpelige situasjon, men hjelper meg å komme videre. Hvis jeg avskriver Gud i situasjoner hvor jeg enda ikke har sett synlige resultater på min bønn og min tro, gir dette skriftstedet meg oppmuntring til å gå dypere inn i ordet og søke Gud enda mer. Og hvordan kommer troen? Den kommer av å høre (og lese) Guds ord. (Rom 10,17). Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Hvis jeg akter på ordet, skal jeg finne lykke. Hvis jeg setter min lit til Herren, er jeg salig.
Og dersom jeg synes at dette er vanskelig, kan jeg si som faren som ønsket at Jesus skulle helbrede sønnen hans: Herre, jeg tror, hjelp min vantro! Og Jesus vil mer enn gjerne hjelpe oss, men det skjer gjennom ORDET, aldri utenom det.
Og dersom jeg setter min lit til, stoler på, regner med og anser Guds ord som sikkert, er jeg lykkelig, velsignet og heldig.