Tilgivelse - så lett og så vanskelig!

"For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt." (Matt. 6,14-15).
Tilgivelse er en stor sak for oss som er kristne og for Gud. Hvis vi ikke tilgir vår neste, blir vi ikke tilgitt av Gud. Og uten Guds tilgivelse går vi fortapt. Det er alvorlig. Ikke rart den onde forsøker alt han kan å få oss FRA å tilgi. "Det er ikke så farlig, det han gjorde mot meg var virkelig dårlig gjort, så han fortjener ikke at jeg tilgir ham," tenker du kanskje. Hvem kommer til deg med de tankene? Fienden! Han fyller deg med negative tanker som går imot Guds ord, og han får deg til og med til å tro at det er DINE tanker. Ikke la deg lure!
Vi MÅ tilgi for å få Guds tilgivelse, uansett hva den eller de andre har gjort mot oss. "Jeg forsøker, men jeg får det ikke til," sier du kanskje. "Jeg har sagt at jeg tilgir hundrevis av ganger, men jeg føler stadig at jeg ikke har tilgitt."
Slutt å føle! Tilgivelse er ikke en følelsessak, men en viljessak. Å tilgi er noe vi gjør fordi vi velger å tilgi, og når vi har tilgitt én gang, er forholdet tilgitt. Når du har bedt Gud om tilgivelse én gang, er du tilgitt. Naturligvis "føler" du ikke tilgivelsen. Følelsene er den ondes domene, det er kjødets domene. Og hvis vi går etter følelsene, er det ingen av oss som er hverken frelst eller utfridd fra noe som helst. Den onde virker sammen med følelsene våre og bruker de negative følelsene våre for alt de er verdt. Ikke gå etter hva følelsene sier, gå etter hva ORDET sier. Hvis Ordet sier du er tilgitt når du har bedt om tilgivelse, da ER du tilgitt. Hvis Ordet sier du har tilgitt en annen når du har sagt at du tilgir ham eller henne, da HAR du gitt tilgivelse. Hvis du "føler" noe annet, bruk Ordet imot følelsen. Si: "I Jesu navn har jeg tilgitt NN, og jeg tillater ikke
følelsen av utilgivelse å komme inn i tankene mine og sinnet mitt. Jeg står den onde imot, og han flyr fra meg. Amen."
Stå fast på det Ordet sier, og si det gjerne høyt. Troen kommer av forkynnelsen, og når du sier Guds ord høyt, forkynner du for deg selv.
Og om ikke lenge vil du ikke bare VITE at du er tilgitt og at du har gitt tilgivelse, men følelsene dine vil følge etter, og du vil KJENNE det.

Konsekvenser av våre valg

"You choose your ways, but you don't choose the consequences of your choices!"
I forrige innlegg tok jeg opp det å ta valg og at de valgene vi gjør har betydning for livet vårt i større og mindre grad. Jeg vil se litt nærmere på det i dag.
Innledningen over er en tankevekker, synes jeg. Det er jeg som velger hva jeg vil gjøre i og med livet mitt, men jeg velger ikke konsekvensene av valgene mine.
Moses er også her et godt eksempel. I 2. Mosebok 2 leser vi om Moses som var blitt voksen. "Moses ... gikk ut til sine brødre, og han så deres slit og slep. Han fikk da se en egypter som slo en hebraisk mann, en av hans brødre. Moses vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der. Da slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden." (vv 11-12). Moses sto overfor et valg. Han var vitne til at en egypter slo en hebreer, og kjente at sinne og raseri kom opp i ham. Han følte sikkert at det var urettferdig at hans eget folk skulle bli behandlet dårlig, og ønsket å ta hevn. At gjerningen var veloverveid, ser vi av at det står at han vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der. Han visste at det han hadde tenkt å gjøre var galt, men trodde at ingen så det, og gjennomførte det. Han drepte egypteren og gjemte ham i sanden.
Men det var noen som hadde sett det som skjedde, og neste dag ble Moses konfrontert med det han hadde gjort. Hva skjedde? "Da ble Moses redd og sa: Sannelig, saken er blitt kjent." (v 14). Moses ble redd. Og vi kjenner fortsettelsen på historien: Farao fikk høre om hendelsen og prøvde å få Moses drept. Og Moses flyktet fra Farao til landet Midian og bodde der i mange år før Gud kalte ham til å bli Israelsfolkets utfrier.
Mose valg om å drepe egypteren var hans eget, men konsekvensen av valget hans var at han måtte flykte fra Faraos vrede og bo i et fremmed land i mange år.
Våre valg er forhåpentligvis ikke så drastiske som Mose valg, men med alle valg følger en eller flere konsekvenser. Vi velger valgene våre, men vi velger ikke konsekvensene.
Derfor er det klokt å følge oppfordringen i 5. Mosebok 30,19: "Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" Å velge livet betyr å ta gode og kloke valg som er etter Guds vilje. Slike valg gir gode og fruktbare konsekvenser. Det ønsker jeg for mitt liv og for ditt liv i dag.

Liv eller død? Velg livet!

"Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde ... Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" (5. Mosebok 30,15+19).
Livet består av valg. Etter hvert som jeg blir eldre, ser og forstår jeg at de valg jeg tok i yngre år, har betydning for det livet jeg lever i dag - på godt og vondt! Det gjelder de store og viktige valgene i livet, som valg av yrke, hvor jeg skal bo og valg av ektefelle. Men det gjelder også de små og tilsynelatende mindre betydningsfulle valgene, som hvor jeg skal reise på ferie, hvilken bil jeg skal kjøpe osv, osv.
Moses er kjent for de fleste som leser bibelen. Han skulle egentlig dø sammen med alle de andre guttebarna under to år på den tiden. Men foreldrene hans valgte å la ham leve, med fare for sitt eget liv. Og vi kjenner historien; han ble funnet av Faraos datter, fikk leve de første årene hos sine biologiske foreldre, men senere oppdratt av faraos datter som hennes sønn.
Men da Moses ble voksen, ble han stilt overfor et større valg enn de fleste av oss opplever: han måtte velge mellom å fortsette å leve som en kongelig i faraos slott eller å gi avkall på alt dette og leve som en av sine landsmenn, jødene.
Og Hebreerne 11,24-25 sier det så fint: "Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden."
Moses sto overfor et valg: Han kunne fortsette å leve som Faraos datter, men da i synd, eller han kunne velge å lide ondt sammen med Guds folk. Vi vet at han valgte det siste, og hans valg ble til velsignelse, ikke bare for ham selv, men for hele sitt folk og for generasjoner etter ham.
Ett menneskes valg - millioner av menneskers liv ble berørt.
Vi vet ikke hvem eller hvor mange mennesker som blir berørt av mitt eller ditt valg, men at våre valg har betydning for flere enn oss, er jeg sikker på. Hva jeg velger å gjøre i dag, har betydning for mitt og kanskje utallige andre menneskers liv i morgen og for evigheten.
Oppfordringen i dag er som i skriftstedet jeg begynte med: "Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!"

Begrenset eller ubegrenset tro?

"Marta sa da til Jesus: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" ... "Maria ... sa til ham: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" ... "Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?" (Johannes 11, 21+32+40)
Vi kjenner fortellingen om Marta, Maria og Lasarus og om Lasarus som ble vekket opp fra de døde. Lasarus hadde vært død i fire dager da Jesus kom til stedet der de tre søsknene bodde. Marta løp ham i møte og sa: "Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" Marta hadde tro for at Jesus kunne gjøre under, men hun hadde tydeligvis ikke tro for at han kunne vekke broren opp fra de døde. Hennes tro var begrenset. Den var begrenset til det hun kunne forstå med tankene sine. Hun hadde sannsynligvis sett Jesus helbrede tidligere, og hadde tro for at han kunne gjøre det igjen. Men tro for å vekke opp en som hadde vært død i fire dager? Nei, det hadde hun ikke.
Da Maria møtte Jesus, sa hun akkurat det samme som søsteren hadde sagt: "Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" Også hun hadde en begrenset tro, basert på det hun hadde sett Jesus gjøre tidligere. Men en begrenset tro strekker ikke til for de "store" situasjonene. Og dette var en STOR situasjon. Lasarus var død, ja, ikke bare var han død, men han hadde vært død i fire dager, og luktet allerede. Dvs. han var begynt å gå i forråtnelse. Her var det ikke nok med begrenset tro, her måtte de ha ubegrenset tro for å oppleve et mirakel. Da var det godt at Jesus var der, for han hadde alltid ubegrenset tro. "Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?" sa han. Dersom du tror! Ubegrenset tro! Tro på at det som virket helt umulig, det var Jesus istand til å gjøre. Og siden Jesus hadde ubegrenset tro, var han istand til å gjøre det umulige. Han kalte Lasarus ut av graven, og miraklet skjedde!
Har Jesus forandret seg? Nei, han er i går og i dag, ja, til evig tid den samme. Når du og jeg står overfor tilsynelatende umulige oppgaver, trenger vi ubegrenset tro. Og siden troen er en gave som gis til alle uten forbehold og uten forskjell, kan du og jeg ta imot tro uten begrensninger.
La oss ikke se på "fjellet" i vårt liv og riste på hodet og gå vår vei, men la oss møte "fjellet" med: "I Jesu navn, løft deg og kast deg i havet!" (Markus 11,23).
Dersom vi ikke tviler i vårt hjerte, men tror at det vi sier skal skje, for ham (deg og meg) skal det skje. (Markus 11,23).

Han har stått opp fra graven og overvunnet døden!

I går delte jeg noen tanker om det å dø fra seg selv. I dag på påskedag vil jeg fokusere på Jesu oppstandelse og hva den betyr for deg og meg.
Tenk for et "eventyr" når vi tenker på Jesu lidelseshistorie. Ingen kunne ha regissert den bedre enn Gud gjorde. En som hevdet han var konge, ble så til de grader spottet, hånet og tilintetgjort. Det så virkelig ut som om alt håp var ute. Det virket som om det Gud hadde sagt gjennom profetene og det Jesus selv hadde sagt til dem som hørte på ham, var løgn. Han VAR virkelig død. Han var tilsynelatende ikke den kongen som jødene hadde ventet på og som de hadde håpet skulle komme. Han var like like udødelig som røverne som ble korsfestet på hver side av ham.
Men heldigvis slutter ikke historien på korset. Ja, han var død, ja, han fór ned til dødsriket og ja, det så ut som om alt håp var ute. Men når det så som mørkest ut, kom han tilbake på scenen.
"Etter sabbaten, da det lysnet mot første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som lyn å se til, og hans klær var hvite som snø. De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa." (Matt. 28,1-6, min uthevelse).
Så var det altså sant det han hadde sagt. Så kunne ikke døden holde på ham! Så var han ikke lenger i graven! Halleluja! Han er ikke her, han er oppstått! For et budskap! For en glede! For en sannhet!
Og det var ikke bare Jesus som sto opp den søndags morgenen. Du og jeg sto også opp!
"Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen i Kristus Jesus..." (Ef. 2,6). Du og jeg var i Jesus Kristus da han sto opp. Du og jeg har også fått oppstandelseslivet i gave hvis vi tar imot det. Hva betyr det? Har det noen praktisk betydning for det livet du og jeg lever her på jorda? Ja, det har ALT å bety. Det innebærer at hans guddommelige makt "har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt ... og ... har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur..." (2. Peter 1,3-4)
Vi har blitt gitt alt som tjener til liv og gudsfrykt. ALT, ikke bare litt, men ALT. "Liv" i vers 3 er det greske ordet "zoe". Det innebærer "liv som et prinsipp, livet i dets absolutte betydning, liv som Gud har det, det som Faderen har i seg selv og som han ga Sønnen for at han skulle ha det i seg selv." (Fra An expository dictionary of new testament words by W.E.Vine, min oversettelse). Vi har altså fått del i Guds liv gjennom Jesu død og oppstandelse. Det er vanskelig å forstå, men "troen kommer av forkynnelsen" (Rom. 10,17), så det er bare å lese det, høre det og si det igjen og igjen, så vil troen komme.
HAN ER OPPSTANDEN! Det er de gode nyhetene som engelen brakte på påskemorgen, og det er de gode nyhetene som du og jeg har fått lov å motta og som vi skal bringe videre til en verden i nød.
Velsignet påske!

Jeg dør hver dag

En dårlig overskrift på en påskeaften? Det kommer an på hva som står øverst på ønskelista mi. På min ønskeliste står det Mer av Jesus, mer lik Jesus. Og hvis jeg vil ha mer av Jesus, må det bli mindre av meg. Jo mindre av meg, jo mer av Jesus. Og dersom jeg er død, er det ikke noe av meg, bare Jesus. Paulus sier i 1. Kor. 15,31 at han dør hver dag.
Her er noen skriftsteder som omhandler det å dø, ikke i fysisk forstand, men dø fra meg selv, som Paulus snakker om:
"Men den som lever etter sine lyster, er levende død" (1. Tim. 5,6)
Hva betyr det å leve etter sine lyster? Det betyr at vi gjør det som "faller oss inn", det som er naturlig for oss. Vi følger våre innfall, blir irriterte hvis noe ikke skjer som vi ønsker det, blir sinte hvis noe eller noen ikke gjør som vi ønsker. "Jeg bare ER sånn", sier vi som en unnskyldning når vi ikke liker noe. Og det er helt rett. Vi ER sånn, dvs. den onde naturen i oss er sånn. Og når vi følger den naturlige, onde natur i oss, lever vi etter våre lyster.
"Som døende - og se, vi lever! (2. Kor. 6,9)
Når vi ikke følger (de onde) lystene våre, kan det se ut som om vi er unnvikende, svake og - ja, døende. Men det er når vi gir slipp på vårt eget og lar Jesus vinne skikkelse i oss, at vi virkelig lever. Ordene i Romerne 12 viser et klart bilde av hvordan det kan skje:
"Gjengjeld ikke noe ondt med ondt! Legg vinn på det som godt er for alle menneskers øyne! Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere! Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren. Om din fiende er sulten, så gi ham å ete. Om han er tørst, så gi ham å drikke. ... La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode." (vv. 17-21).
Her ser vi en del ting vi kan gjøre eller la være å gjøre som er etter Guds hjerte. For å vise det enda tydeligere, har jeg laget en liste:

1. ikke gjengjelde
2. legg vinn på det gode
3. hold fred med din neste
4. ikke hevn deg selv
5. gi vreden rom (dvs. ikke bli så fort sint)
6. gi din fiende mat
7. gi din fiende drikke
8. la ikke det onde overvinne deg
9. overvinn det onde med det gode

Listen kunne vært enda lenger hadde jeg begynt tidligere i kapittelet, men her har vi en del situasjoner som de fleste av oss har problemer med å håndtere. Men for hver situasjon jeg overvinner med Kristi kjærlighet, dør jeg litt fra meg selv, og Jesus vinner mer skikkelse i meg. "Whatever territory you surrender, God will fill it with His glory" står det på en lapp foran meg på kontoret. Det er dette det handler om - å oppgi seg selv og la Gud fylle meg med sitt liv og sin kjærlighet.

"Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus" (Rom. 6,11)
I forbindelse med dette skriftstedet er det en som har sagt at "å regne er det mest nøyaktige vi kan gjøre. Å tenke, synes og mene er tilfeldig, men å regne er nøyaktig". Vi skal regne oss som døde for synden. Det er ikke noe "dersom, hvis, såfremt, ifall...", men det er et faktum. Jeg ER død for synden. Og når jeg er død, virker ikke synden i meg. Det er ikke noe jeg føler eller ønsker, men det er en viljesbeslutning, et standpunkt jeg tar, noe som ikke kan rokkes. Jeg ER død for synden, men LEVENDE for Gud i Kristus Jesus. Da blir Jesu oppstandelsesliv mitt liv, da dør jeg hver dag, men mottar til gjengjeld Jesu liv hver dag.
Det er vel et herlig budskap på påskeaften?

Ikke være en dåre!

"Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud. Onde og avskyelige er deres gjerninger. Det er ikke noen som gjør godt." (Salme 14,1).
Det er ingen av oss som ønsker å være en dåre, hverken kristne eller ikke-kristne. Men Gud sier at det er noen mennesker som er dårer. Hva kjennetegner en dåre? Salme 14 gir oss to ting som kjennetegner en dåre:

1. Dåren anerkjenner ikke Guds eksistens
2. Dåren gjør onde og avskyelige gjerninger.

Vi som er kristne behøver ikke være engstelige for å bli regnet i gruppe 1. Vi anerkjenner Gud, ja, vi har til og med gitt livet vårt til Ham. Men hva med gruppe 2? Finnes det kristne som gjør onde og avskyelige gjerninger?

Jeg tror ikke det er tilfeldig at salmen rett etter salme 14 inneholder en liste med "onde og avskyelige" gjerninger. Vers 1 i salme 15 sier: "Herre, hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? Her ser det ut for at David (salmens forfatter) stiller Gud et spørsmål om hvem som får komme nær Gud, eller for å fortsette tråden med dåren, hvem som IKKE er en dåre. Og salmen gir oss enkle og lettfattelige tegn på en som IKKE er en dåre. Salmen sier det er den som

1. vandrer ustraffelig
2. gjør rettferdighet
3. taler sannhet i sitt hjerte
4. ikke baktaler med sin tunge
5. ikke gjør sin neste ondt
6. ikke fører skam over den som står ham nær
7. ser med ringeakt på den gudløse, men som ærer dem som frykter Herren
8. sverger seg selv til skade og ikke bryter sitt ord
9. ikke låner ut sine penger mot rente
10. ikke tar bestikkelser mot den uskyldige.

Og så summerer han opp i siste vers: "Den som handler etter dette, skal ikke rokkes i evighet."

Å være kristen er ikke bare å tro på Jesus og så leve som før. Å være kristen er å "...bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne." (Rom 12,2). Og listen over fra salme 15 er noe av "det gode, det som han har behag i, det fullkomne" som Gud har behag i at vi gjør og lever ut.

Jeg tror vi alle kan si at vi har et stykke igjen før vi når fullkommenhet, men det er Guds vilje for oss at vi skal være fullkomne. "...så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort til noe" (Jakob 1,4) og "...for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning" (2. Tim. 4,17). Dette er kun to av mange skriftsteder i bibelen som viser at Gud ønsker at vi skal være fullkomne. Han ikke bare ønsker det, men han forventer det, og han har gitt oss "verktøyet" vi trenger for å bli fullkomne: "Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning." (2. Tim. 4,16-17). Gud har gitt oss sitt ord og sin Ånd som er alt vi trenger for å bli fullkomne. Men som alt annet i Guds rike, så kommer det ikke av seg selv. Synden og den onde natur kommer av seg selv, men Guds rike i oss og fullkommenheten kommer ikke av seg selv. For at vi skal oppleve, erfare og vokse i Guds rikes "ting", må vi hver dag ta vårt kors opp og følge Jesus (Guds ord). Det kreves en aktiv viljeshandling fra vår side å følge Herren og vokse i Ham. Men når vi velger å følge Ordet og gjøre det, vil Ordet gjøre sitt under i oss, og vi "når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham ... vi vokser til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde. ... Sannheten tro i kjærlighet skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus." (Ef. 4,13-15).

Ser du områder i livet ditt som passer inn i listen fra salme 15? Ikke fortvil. Fyll deg med ordet, bestem deg for å gjøre det gode og slutte med det onde, og du vil bli en fullkommen mann eller kvinne.