"Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære." (Salme 91,15)
Herlige ord. Tenk at Gud vil svare meg, være med meg i nøden og utfri meg!
Har du noen gang vært i en situasjon hvor du har trengt Guds hjelp der og da? Har du ropt til Gud at du trengte hans hjelp? Har han svart? Fikk du hjelp?
Du behøver ikke svare, men det neste spørsmålet er grunnleggende for vårt forhold til Gud og det kan du svare på: Hva er det som får Gud til å svare? Svarer han alltid på våre rop og bønner? Kommer det alltid et svar når jeg roper? Jeg må svare nei på disse spørsmålene. Behovet kan være kjempestort (i alle fall i mine øyne), men noen ganger virker det som om Gud er taus, blind og døv. Men det er han naturligvis ikke. Han både ser, hører og kan snakke. Men - og her er "hemmeligheten" som gjorde at jeg fikk et totalt nytt syn på det å rope til Gud med min nød og mine behov: Gud responderer ikke på mine behov, men på min tro!
"Men uten tro er det umulig å tekkes Gud (være til behag for Gud). For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." (Hebr. 11,6)
Det er UMULIG å tekkes Gud uten tro. Gud lar seg ikke bevege av våre behov. Hvorfor? Fordi han har gitt oss TROEN som er sterkere enn enhvert behov. Troen gjør at jeg kan leve et liv uten å mangle noe. "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting" (Salme 23,1). Hvis jeg tror det, er troen på ordet sterkere enn mine behov, og jeg kan be Gud om det jeg vil, og jeg skal få det. (Johannes 16,24 og Jakob 1,6)
Dersom jeg ikke øver opp troen i "gode" dager, er det lite sannsynlig at jeg klarer å øve opp sterk tro i det øyeblikket jeg virkelig trenger Guds hjelp. Derfor er det daglige samfunnet med Jesus og daglig bibellesing (troen kommer av forkynnelsen), så viktig. Det blir på samme måte som når en idrettsmann trener for en fremtidig konkurranse. Skal spenst, muskler og hurtighet være på plass under konkurransen, må han øve på forhånd. Sånn er det også med oss kristne. Skal troen være på plass når jeg trenger den, må jeg øve på forhånd. Du vet ikke når det dukker opp et behov hvor du virkelig trenger tro. Derfor må vi være rede i tide og utide.
onsdag 13. januar 2010
lørdag 9. januar 2010
Kar av forskjellige slag
"I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire. Noen kar er til ærefullt bruk, andre til vanære." (2. Tim. 2,20).
Har du noen gang hørt andre si eller sagt selv at det er ok å være et kar av tre eller leire? Gud sier jo her at det finnes kar av alle slag, gull, sølv, tre og leire. Og så kan vi kanskje tenke at vi overlater til "de store" å være kar av gull og sølv, mens vi "vanlige kristne" kan være kar av tre og leire. Gud har jo sagt det, så det må være ok å være et leirkar, kan vi tenke.
Men er det det Gud egentlig sier her? Det er en god regel å aldri lese et skriftsted uavhengig av sammenhengen. Mye vondt har kommet ut av å løsrive skriftsteder fra sammenhengen det står i. Og hvis vi leser sammenhengen som skriftstedet over står i, ser vi at det her snakkes om å holde seg rene og borte fra "verden" og verdslige lyster. Og vers 21 har en viktig opplysning til oss om hvordan vi skal forholde oss til disse tingene: "Den som nå har renset seg så han holder seg borte fra disse vanærens kar, blir selv et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning." (Min utheving). Og så fortsetter Paulus i de neste fem versene med å snakke om hva vi skal gjøre for å rense oss.
Hvem er det som kan gjøre noe for å bli et kar til ære? Er det Gud? Nei, det er "den som". "Den som" betyr du og jeg og alle som gjør noe for å følge det som står. Du og jeg kan selv avgjøre hva slags kar vi ønsker å være. Hvis vi ikke
Har du noen gang hørt andre si eller sagt selv at det er ok å være et kar av tre eller leire? Gud sier jo her at det finnes kar av alle slag, gull, sølv, tre og leire. Og så kan vi kanskje tenke at vi overlater til "de store" å være kar av gull og sølv, mens vi "vanlige kristne" kan være kar av tre og leire. Gud har jo sagt det, så det må være ok å være et leirkar, kan vi tenke.
Men er det det Gud egentlig sier her? Det er en god regel å aldri lese et skriftsted uavhengig av sammenhengen. Mye vondt har kommet ut av å løsrive skriftsteder fra sammenhengen det står i. Og hvis vi leser sammenhengen som skriftstedet over står i, ser vi at det her snakkes om å holde seg rene og borte fra "verden" og verdslige lyster. Og vers 21 har en viktig opplysning til oss om hvordan vi skal forholde oss til disse tingene: "Den som nå har renset seg så han holder seg borte fra disse vanærens kar, blir selv et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning." (Min utheving). Og så fortsetter Paulus i de neste fem versene med å snakke om hva vi skal gjøre for å rense oss.
Hvem er det som kan gjøre noe for å bli et kar til ære? Er det Gud? Nei, det er "den som". "Den som" betyr du og jeg og alle som gjør noe for å følge det som står. Du og jeg kan selv avgjøre hva slags kar vi ønsker å være. Hvis vi ikke
- flyr ungdommens lyster
- jager etter rettferdighet, tro, kjærlighet og fred
- viser fra oss de tåpelige og uforstandigs stridsspørsmål som føder strid
- er vennlige mot alle
- er villige til å tåle ondt
- tilretteviser med saktmodighet dem som sier imot (vv 22-26).
da forblir vi et kar til vanære, eller et kar av tre og leire. Men vi kan bli et kar av gull og sølv ved å gjøre det som skal til, jfr. listen over. Det er DU OG JEG som bestemmer hvilken type kar vi skal bli ved det livet vi lever.
Og hvis vi lurer på hva vi skal velge, har 5. Mosebok 30,19 et godt råd: "Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. VELG DA LIVET, så du kan få leve, du og din ætt!" (Min utheving).
Velg livet!
torsdag 7. januar 2010
Avvisning - ingen kjenner til det bedre enn Jesus
"Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Elo'i, Elo'i, lama sabaktani! Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Markus 15,34).
Mange mennesker har problemer med å takle hverdagen, og de vet ikke helt hvorfor. Det kan være en ubestemmelig følelse av å ikke strekke til, ikke være god nok eller ikke leve opp til forventningene som andre og en selv stiller.
Jeg tror at i mange tilfeller skyldes det at vi er blitt avvist på ett eller annet stadium i livet. Jeg hørte Derek Prince (i opptak) tale om at mange får inn opplevelsen av avvisning (avvisningens ånd) allerede i morslivet. Dersom mor ikke ønsker babyen, opplever fosteret avvisningen, og hvis det ikke gjøres noe med den, lever man med avvisningens ånd hele livet.
Jeg vet ikke om det er noen trøst i en slik situasjon, men det er i alle fall et faktum at Jesus ble avvist av Gud, sin Far, da han hang på korset. Smerten i spørsmålet han stilte og som jeg har sitert over, kan vi bare tenke oss. Ikke bare at Gud ikke likte det Jesus var delaktig i (all verdens synd), ikke bare at Han snudde seg vekk fordi han ikke ville se sin sønn lide, men Gud forlot ham. Jeg tror det var det verste for Jesus i hele korsfestelsesprosessen, det at hans Far forlot ham. Han ble totalt avvist av den han alltid hadde klynget seg til, stolt på og elsket.
Vår opplevelse av avvisning vil aldri bli så total som Jesus'. Gud vil aldri forlate oss, Han vil aldri avvise oss. Om alle andre forlater oss, vil ikke Gud gjøre det. Og siden Jesus kom for å "... sette undertrykte fri..." (Lukas 4,18), og han har gitt oss makt til å "...drive ut onde ånder..." (Markus 16,17) i sitt navn, kan vi bli fri fra avvisningens ånd.
Jeg ønsker deg en god og FRI dag i dag!
Mange mennesker har problemer med å takle hverdagen, og de vet ikke helt hvorfor. Det kan være en ubestemmelig følelse av å ikke strekke til, ikke være god nok eller ikke leve opp til forventningene som andre og en selv stiller.
Jeg tror at i mange tilfeller skyldes det at vi er blitt avvist på ett eller annet stadium i livet. Jeg hørte Derek Prince (i opptak) tale om at mange får inn opplevelsen av avvisning (avvisningens ånd) allerede i morslivet. Dersom mor ikke ønsker babyen, opplever fosteret avvisningen, og hvis det ikke gjøres noe med den, lever man med avvisningens ånd hele livet.
Jeg vet ikke om det er noen trøst i en slik situasjon, men det er i alle fall et faktum at Jesus ble avvist av Gud, sin Far, da han hang på korset. Smerten i spørsmålet han stilte og som jeg har sitert over, kan vi bare tenke oss. Ikke bare at Gud ikke likte det Jesus var delaktig i (all verdens synd), ikke bare at Han snudde seg vekk fordi han ikke ville se sin sønn lide, men Gud forlot ham. Jeg tror det var det verste for Jesus i hele korsfestelsesprosessen, det at hans Far forlot ham. Han ble totalt avvist av den han alltid hadde klynget seg til, stolt på og elsket.
Vår opplevelse av avvisning vil aldri bli så total som Jesus'. Gud vil aldri forlate oss, Han vil aldri avvise oss. Om alle andre forlater oss, vil ikke Gud gjøre det. Og siden Jesus kom for å "... sette undertrykte fri..." (Lukas 4,18), og han har gitt oss makt til å "...drive ut onde ånder..." (Markus 16,17) i sitt navn, kan vi bli fri fra avvisningens ånd.
Jeg ønsker deg en god og FRI dag i dag!
onsdag 6. januar 2010
Lovsyng Herren!
"Nå løfter jeg mitt hode høyt over mine fiender rundt omkring meg. Jeg vil ofre jubeloffer i hans telt, jeg vil synge og lovsynge for Herren" (Salme 27,6).
Jeg vet ikke hvor mange ganger Bibelen oppfordrer oss til å lovsynge Herren, men det er MANGE. Både det gamle og det nye testamentet har mange oppfordringer til å prise og lovsynge Herren. Det er ikke alltid jeg føler at jeg har lyst til å lovsynge Herren. Men skriftstedet over sier noe om vår holdning til det å prise Gud. Det står jeg vil ofre jubeloffer, jeg vil synge og lovsynge for Herren. Altså er det å lovsynge og prise Gud noe jeg bestemmer meg for å gjøre, eller bestemmer meg for å ikke gjøre.
Hvis jeg virkelig ønsker noe, gjør jeg alt i min makt for at det skal skje. Hvis jeg virkelig ønsker å slanke meg 5 kg, spiser jeg mindre eller annerledes enn tidligere og jeg trimmer mer. Jeg vet at kiloene raser ikke av uten at jeg gjør noe for det. Hvis jeg virkelig ønsker å ta den turen jeg har hatt lyst på lenge, bruker jeg pengene mine på den og ikke på andre ting. Hvis jeg virkelig ønsker å gjøre Guds vilje, bruker jeg viljen min til å lovsynge og prise Ham, for jeg vet at det behager Gud å bli lovprist og lovsunget.
Når det kommer til stykke, handler ALT i livet (også kristenlivet) om jeg virkelig ønsker noe eller ikke. Det jeg virkelig ønsker, bruker jeg viljen min til å gjennomføre. Jeg vil er et godt utgangspunkt for et rikt og fremgangsrikt liv.
Er det tungt å prise Gud? Ser du ingen grunn til å lovsynge Ham? I verset i innledningen leste vi at jeg vil OFRE jubeloffer ... Kanskje du må ofre noe for å komme inn i det livet og det forholdet til Gud som du lengter etter? Kanskje jeg må gi opp min egen lyst til å gjøre mine egne ting og ofre noe til Gud? Kanskje det er jubeloffer og lovsanger som kommer fra et hjerte som vil tekkes Gud jeg må ofre? Jeg har forsøkt det, og det virker. Når jeg lovsynger og priser Gud for Hans godhet og frelse, og jeg gjør det ut fra viljen min og ikke følelsene, vil følelsene følge etter.
Jeg setter Guds ønske foran mitt eget ønske, og det fører alltid til at Gud vinner skikkelse i meg og jeg blir velsignet.
Ha en velsignet, lovprisende dag i Hans nærhet!
Jeg vet ikke hvor mange ganger Bibelen oppfordrer oss til å lovsynge Herren, men det er MANGE. Både det gamle og det nye testamentet har mange oppfordringer til å prise og lovsynge Herren. Det er ikke alltid jeg føler at jeg har lyst til å lovsynge Herren. Men skriftstedet over sier noe om vår holdning til det å prise Gud. Det står jeg vil ofre jubeloffer, jeg vil synge og lovsynge for Herren. Altså er det å lovsynge og prise Gud noe jeg bestemmer meg for å gjøre, eller bestemmer meg for å ikke gjøre.
Hvis jeg virkelig ønsker noe, gjør jeg alt i min makt for at det skal skje. Hvis jeg virkelig ønsker å slanke meg 5 kg, spiser jeg mindre eller annerledes enn tidligere og jeg trimmer mer. Jeg vet at kiloene raser ikke av uten at jeg gjør noe for det. Hvis jeg virkelig ønsker å ta den turen jeg har hatt lyst på lenge, bruker jeg pengene mine på den og ikke på andre ting. Hvis jeg virkelig ønsker å gjøre Guds vilje, bruker jeg viljen min til å lovsynge og prise Ham, for jeg vet at det behager Gud å bli lovprist og lovsunget.
Når det kommer til stykke, handler ALT i livet (også kristenlivet) om jeg virkelig ønsker noe eller ikke. Det jeg virkelig ønsker, bruker jeg viljen min til å gjennomføre. Jeg vil er et godt utgangspunkt for et rikt og fremgangsrikt liv.
Er det tungt å prise Gud? Ser du ingen grunn til å lovsynge Ham? I verset i innledningen leste vi at jeg vil OFRE jubeloffer ... Kanskje du må ofre noe for å komme inn i det livet og det forholdet til Gud som du lengter etter? Kanskje jeg må gi opp min egen lyst til å gjøre mine egne ting og ofre noe til Gud? Kanskje det er jubeloffer og lovsanger som kommer fra et hjerte som vil tekkes Gud jeg må ofre? Jeg har forsøkt det, og det virker. Når jeg lovsynger og priser Gud for Hans godhet og frelse, og jeg gjør det ut fra viljen min og ikke følelsene, vil følelsene følge etter.
Jeg setter Guds ønske foran mitt eget ønske, og det fører alltid til at Gud vinner skikkelse i meg og jeg blir velsignet.
Ha en velsignet, lovprisende dag i Hans nærhet!
tirsdag 5. januar 2010
Født på nytt til et levende håp!
"Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde..." (1. Peter 1,3)
Et nytt år med sine mange utfordringer, gleder, sorger og opplevelser står foran oss. Hva venter jeg av det nye året? Har jeg noen forventninger eller føler jeg at jeg ikke har noe å se fram til?
Dagens lille oppmuntring handler om at Gud har født deg og meg på nytt til et levende håp. Hva er et håp? Ifølge ordboka er det "desire for something to happen, combined with the expectation that it will". (Oxford Advanced learner's dictionary), altså et ønske om at noe skal skje kombinert med forventningen om at det vil skje. Et håp er på en måte det samme som et ønske, men med en (reell) forventning knyttet til det. Jeg forventer at det jeg ønsker skal skje.
Nå er det ikke alle ønsker som blir oppfylt. Oppfyllelsen er i stor grad avhengig hva som er grunnlaget for ønsket mitt. Ønsker jeg meg 20 varmegrader og sol i Norge i januar, er det et fåfengt håp. Ønsker jeg meg at alle mennesker skal være snille mot meg, er det et fåfengt håp. Det vil ikke skje. Men ønsker jeg meg noe som er etter Guds vilje og som jeg ser i Hans ord, har håpet mitt et anker som gjør at jeg kan forvente at det skjer. I dagens bibelvers ser vi at det er Gud som har født oss på nytt til et levende håp... Ikke et dødt håp som svever rundt uten grunnlag, men det er et levende håp. Håpet om "...en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere (deg og meg) i himlene - dere (vi) som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid." (1. Peter 1,4-5).
For et håp! For en fremtid! Og for en nåtid! For håpet om arven som er omtalt her gjelder ikke bare evigheten på den andre siden, det gjelder også her og nå. Frelsen er en stadig pågående prosess, den er ikke en enkeltstående, avsluttet handling da vi tok imot Jesus og ble født på nytt. Frelse kommer fra det greske ordet sozo og det betyr "hel" og "frisk", å redde tilbake til den skapelsesmessige intakte, friske, hele tilstand som menneskene var i før fallet. Sozo innebærer den fullkomne tilværelsen, kroppslig, sjelelig og åndelig fullkommenhet. Dette er det vi håper på når vi er født på nytt. Og det er ikke et forgjengelig og uoppnåelig håp, men et håp som bygger på Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.
Så kan vi gå det nye året i møte med et levende håp og en jublende glede.
Godt nytt håpefullt år!
Et nytt år med sine mange utfordringer, gleder, sorger og opplevelser står foran oss. Hva venter jeg av det nye året? Har jeg noen forventninger eller føler jeg at jeg ikke har noe å se fram til?
Dagens lille oppmuntring handler om at Gud har født deg og meg på nytt til et levende håp. Hva er et håp? Ifølge ordboka er det "desire for something to happen, combined with the expectation that it will". (Oxford Advanced learner's dictionary), altså et ønske om at noe skal skje kombinert med forventningen om at det vil skje. Et håp er på en måte det samme som et ønske, men med en (reell) forventning knyttet til det. Jeg forventer at det jeg ønsker skal skje.
Nå er det ikke alle ønsker som blir oppfylt. Oppfyllelsen er i stor grad avhengig hva som er grunnlaget for ønsket mitt. Ønsker jeg meg 20 varmegrader og sol i Norge i januar, er det et fåfengt håp. Ønsker jeg meg at alle mennesker skal være snille mot meg, er det et fåfengt håp. Det vil ikke skje. Men ønsker jeg meg noe som er etter Guds vilje og som jeg ser i Hans ord, har håpet mitt et anker som gjør at jeg kan forvente at det skjer. I dagens bibelvers ser vi at det er Gud som har født oss på nytt til et levende håp... Ikke et dødt håp som svever rundt uten grunnlag, men det er et levende håp. Håpet om "...en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere (deg og meg) i himlene - dere (vi) som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid." (1. Peter 1,4-5).
For et håp! For en fremtid! Og for en nåtid! For håpet om arven som er omtalt her gjelder ikke bare evigheten på den andre siden, det gjelder også her og nå. Frelsen er en stadig pågående prosess, den er ikke en enkeltstående, avsluttet handling da vi tok imot Jesus og ble født på nytt. Frelse kommer fra det greske ordet sozo og det betyr "hel" og "frisk", å redde tilbake til den skapelsesmessige intakte, friske, hele tilstand som menneskene var i før fallet. Sozo innebærer den fullkomne tilværelsen, kroppslig, sjelelig og åndelig fullkommenhet. Dette er det vi håper på når vi er født på nytt. Og det er ikke et forgjengelig og uoppnåelig håp, men et håp som bygger på Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.
Så kan vi gå det nye året i møte med et levende håp og en jublende glede.
Godt nytt håpefullt år!
lørdag 12. desember 2009
Gi Gud ære!
"For alt dette skjer for deres skyld, for at nåden må bli rik og virke rikelig takksigelse fra så mange flere, til Guds ære." (2. Kor. 4.15
Har du noen gang lurt på hvordan du kan gi Gud ære? Hva du kan gjøre for å gjøre Gud glad og være til behag for ham? Jeg tror alle kristne har et ønske om å behage Gud, og i vår menneskelige iver tenker vi på hva vi kan GJØRE for Gud. Og Gud har oppgaver for alle, det mangler ikke på ting vi kan, skal og bør gjøre for Gud. Men enda større for Gud tror jeg det er at vi vil VÆRE for Gud. Hva mener jeg med det? Jo, jeg mener at det å " bare" være stille (eller ikke så stille) sammen med Gud, tilbe ham og takke ham for det han har gjort og gjør for oss, er velbehagelig for Gud. I skriftstedet jeg begynte med, ser vi en rekkefølge:
Har du noen gang lurt på hvordan du kan gi Gud ære? Hva du kan gjøre for å gjøre Gud glad og være til behag for ham? Jeg tror alle kristne har et ønske om å behage Gud, og i vår menneskelige iver tenker vi på hva vi kan GJØRE for Gud. Og Gud har oppgaver for alle, det mangler ikke på ting vi kan, skal og bør gjøre for Gud. Men enda større for Gud tror jeg det er at vi vil VÆRE for Gud. Hva mener jeg med det? Jo, jeg mener at det å " bare" være stille (eller ikke så stille) sammen med Gud, tilbe ham og takke ham for det han har gjort og gjør for oss, er velbehagelig for Gud. I skriftstedet jeg begynte med, ser vi en rekkefølge:
- Nåden blir rik (stor) og den
- virker takksigelse som igjen fører til at
- Gud blir æret.
Hvordan blir nåden stor? Nåden ER stor. Det er nåde at jeg er frelst, det er nåde at jeg kan stå opp hver dag, det er nåde at jeg har det jeg trenger, det er nåde at jeg får tjene Gud, osv. osv. ALT som skjer i livet er av nåde. Hvis ikke det var for Guds nåde, ville ingen av oss ha vært her. Det er ALLTID noe å være takknemlig for, og når vi er takknemlige, blir Gud æret.
Har du forsøkt å leve et liv i takksigelse eller takknemlighet? Mange ganger tenker vi at det må være noe spesielt som skjer for at jeg skal takke Gud. Og det er fint å takke Gud for det spesielle som skjer. Andre ganger tenker vi at vi må føle oss takknemlige før vi takker. Det er fint å føle glede og takknemlighet. Men det er enda større å takke under alle forhold. Å leve et liv i takknemlighet. La takknemlighet bli en livsstil. Start dagen med å takke Gud for en ny dag og alt du har. Og gjennom dagen kan du takke ham for det du ser rundt deg; naturen, solen eller skyene, vinden, osv.
La takken stige opp til Gud som et offer, det er til Guds behag. Og han blir æret ved vår takksigelse.
Ha en flott dag i takksigelse til Herren.
tirsdag 1. desember 2009
Ingen skjønner meg!!!
Dagens overskrift er ironisk ment. Utgangspunktet er Jesu ord i Lukas 6,20-23:
20 "Og han løftet sine øyne, så på sine disipler og sa: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres.
21 Salige er dere som nå hungrer, for dere skal bli mettet. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le.
22Salige er dere når menneskene hater dere, og når de støter dere ut, spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld.
23 Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen." (Mine uthevinger)
Tenk deg en situasjon hvor du er fattig, du er sulten, du gråter, andre hater deg, støter deg ut, spotter deg og ikke vil ha noe med deg å gjøre. Hva gjør du? Som alltid i livet er det (minst) to måter å reagere på. Vi kan reagere på menneskelig, kjødelig vis, eller vi kan reagere på åndelig, guddommelig vis. I skriftstedene over gir Jesus oss en god oppskrift på hvordan vi skal reagere når "ingen skjønner meg". Han sier at
20 "Og han løftet sine øyne, så på sine disipler og sa: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres.
21 Salige er dere som nå hungrer, for dere skal bli mettet. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le.
22Salige er dere når menneskene hater dere, og når de støter dere ut, spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld.
23 Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen." (Mine uthevinger)
Tenk deg en situasjon hvor du er fattig, du er sulten, du gråter, andre hater deg, støter deg ut, spotter deg og ikke vil ha noe med deg å gjøre. Hva gjør du? Som alltid i livet er det (minst) to måter å reagere på. Vi kan reagere på menneskelig, kjødelig vis, eller vi kan reagere på åndelig, guddommelig vis. I skriftstedene over gir Jesus oss en god oppskrift på hvordan vi skal reagere når "ingen skjønner meg". Han sier at
- når jeg er fattig skal jeg trøste meg med at Guds rike er mitt
- når jeg er sulten skal jeg trøste meg med at jeg skal bli mettet
- når jeg gråter skal jeg stole på at Gud vil gi meg latter
- når mennesker hater meg, støter meg ut, spotter meg og ikke vil ha noe med meg å gjøre for Menneskesønnens skyld, skal jeg trøste meg med at jeg er salig.
Den dagen noe av dette skjer, skal jeg glede meg og springe av fryd! Hvorfor? Jo, fordi jeg har en stor lønn i himmelen.
Det er imidlertid viktig å legge merke til at det negative som skjer må skje for Menneskesønnens skyld. Ikke fordi jeg er en vanskelig person å omgås, ikke fordi jeg er sur og grinete fordi jeg ikke får viljen min, men fordi jeg lever i samfunn med Jesus og Han er min Mester og Herre. Det betyr at jeg ikke ser på omstendighetene som de er, men ser på Sannheten som DEN er. Sannheten i Guds ord gir meg trøst, håp og oppmuntring.
Hvis vi har Guds ord for øye og lar det være vår "oppskrift" for livet, blir det som skjer med oss av mindre betydning. "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk" (Fil 4,13). Det er et godt utgangspunkt for en god dag.
Må Gud velsigne deg i dag!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
