Uklanderlige og rene

"Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag. Gjør alt uten knurr og tvil, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn midt i en vrang og fordervet slekt. Dere skinner blant dem som lys i verden, idet dere holder fram livets ord ..." (Fil. 2,13-16 min utheving).
Uklanderlig og ren det høres flott ut. Det er noe jeg ønsker å være! Uklanderlig og ren midt i en vrang og forvendt slekt; dvs. jeg lever som en kristen, som et lys i en verden som er mørk og ligger i synd. Jeg 'lyser for alle som er i huset ... så de kan se de gode gjerninger jeg gjør' (Matt. 5,15-16 og Lukas 11,33).
Hvordan oppnår jeg å være uklanderlig og ren? Kommer det av seg selv i det øyeblikket jeg blir frelst?
Mange kristne ser ut til å tro at på samme måte som synden kommer av seg selv fordi den samarbeider med vår onde natur, kommer det kristne livet av seg selv når vi blir frelst. Men sånn er det naturligvis ikke. For å bli uklanderlig og ren trengs det at jeg samarbeider med Den Hellige Ånd. I verset før innledningsversene i dag, står det: "Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven - ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere" (v. 12). "Så da må jeg altså arbeide?" spør du kanskje. Ja, for å bli uklanderlige og rene må vi arbeide på vår frelse. Svært få positive resultater i livet kommer uten arbeid, og det er spesielt tilfelle når det gjelder det kristne livet. Vi har en fiende som på det mest utspekulerte og slue viset forsøker å holde oss borte fra å vokse som kristne. Og arbeidet vårt består i å ha 'blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender' og 'å stride troens gode strid og gripe det evige liv som vi ble kalt til' (Hebr. 12,2 og 1. Tim. 6,12). Det er å arbeide på vår frelse. Og i det arbeidet er vi ikke alene, vi har Den Hellige Ånd ved vår side, og han slipper oss ikke og forlater oss ikke (Hebr. 13,5). Jesus er troens opphavsmann og fullender. Dersom vi ikke gir opp, men fortsetter og fortsetter og fortsetter, skal vi ikke bare vinne, men vi skal 'mer enn seire ved ham som elsket oss.' (Rom. 8,37).
Det er gode nyheter! Da kan jeg skinne for alle og være uklanderlig og ren midt i en vrang og fordervet slekt.

Fiender av Kristi kors

"...Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting." (Fil. 3,18-19).
Filipenserbrevet er skrevet til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, sammen med tilsynsmenn og menighetstjenere, dvs. det er skrevet til gjenfødte kristne. Da er det merkelig at Paulus snakker om mottakerne som 'fiender av Kristi kors'. Kan en kristen være en fiende av korset? Ja, det er tydelig fra det Paulus skriver at en kristen ikke bare kan være en fiende av Kristi kors, men at noen faktisk var fiender av Kristi kors.
Hva innebærer det for en kristen å være en fiende av Kristi kors?
Ifølge vers 19 innebærer det følgende:

• Du ender i fortapelsen
• Din gud er buken
• Du setter din ære i din skam
• Du trakter bare etter jordiske ting

Ikke en særlig hyggelig liste, og ikke en liste som er en kristen verdig. Faktisk ser det ut som om du ikke kan være en kristen hvis du lever etter disse fire punktene, dvs. du har skinn av å være en kristen, men du er det ikke. Det blir som de i 2. Tim. 3,5 som har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Gudfryktigheten deres lå utenpå, men inni var det ikke mye som liknet på Gud.

Jeg tror ikke den normale tilstanden for en kristen er å være fiende av Kristi kors, men de fire punktene over kan være en påminnelse for meg om å be Gud ransake meg: "Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!" (Salme 139,23-24).

En slik bønn er etter Guds behag og dersom det er noe i vårt liv som ikke er til hans behag, viser han oss det og hjelper oss tilbake på rett vei.

Gud velsigne deg i dag!

Parakleten

"I dag har det rabla for Anne," tenker du sikkert. "Parakleten, hva mener hun med det?"

Jeg skal forklare. I 1. Johannes brev 2,1 står det: "Mine barn! ..." (Det er du og jeg, så hør etter!) Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. ..." Ikke synde? Går det an? Ja, det går an og det er til og med Guds vilje at vi ikke skal synde. Men fordi vi er skrøpelige mennesker som ikke har nådd fullkommenhet enda, har Gud en utvei for oss hvis vi synder. "Og hvis noen synder ..." (han visste at vi kom til å trå feil) "har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige!" Hvis vi synder, har vi en talsmann. Ordet 'talsmann' her er det greske ordet 'parakletos', og jeg har fornorsket det til parakleten. Hvem er 'parakleten' og hva gjør han?
Johannes gir svaret på hvem han er, nemlig "...Jesus Kristus, Den Rettferdige!" Jesus er parakleten.
Hva gjør han? Han er vår advokat eller talsmann. For bedre å forstå hva det betyr, har jeg funnet fram Webster's comprehensive dictionary of the English language. Der står det om advocate: To speak or write in favor of; defend; recommend. One who pleads the cause of another; an intercessor; defender; counselor.
For å gjøre det helt klart, en advokat er en som

• taler eller skriver til fordel for (noen)
• forsvarer
• anbefaler
• fører en annens sak
• går i forbønn for (noen)
• gir råd

Skulle du ønske du hadde noen som gjorde alt dette for deg når du trenger det? Det har du! Jesus er din paraklet; han gjør alt han kan (og det er ALT) for å frikjenne deg når du står der og ikke har noe å komme med overfor Gud. Jesus går da fram til Gud og tilbyr seg selv som det offeret som Gud trenger for at dine overtredelser skal bli sonet. Og siden offeret allerede er ofret og akseptert av Gud, er det ikke spørsmålet OM Gud tar imot offeret som Jesus tilbyr, men om DU er villig til å ta din plass i Jesus og motta og godta Jesu offer for deg.

Gjør du det, er Jesu rettferdighet din rettferdighet, og du har samfunn med Gud. Forbindelsen er gjenopprettet og du er fri.

Ha en herlig søndag med Parakleten ved din side.

Er kunnskap nødvendig?

I forrige innlegg tok jeg opp dette med kunnskap og at det å ha kunnskap i Guds ord gir oss nåde og fred ++. Jeg går litt videre i dag og spør om det er nødvendig å ha kunnskap? Kan jeg leve et godt og rikt kristenliv uten å vite hva bibelen sier? Kan jeg være frelst uten å lese i bibelen til stadighet?
Jesus er Guds Ord personifisert: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud" (Joh. 1.1) Han omtaler også seg selv som "brød": For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv" (Joh. 6,33) og "Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at en skal ete av det og ikke dø. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet." (Joh. 6,50-51)
"Brød" betyr flere ting. I det naturlige betyr det "mat", dvs. det jeg trenger for å overleve fysisk. Uten "brød" dør jeg. Ingen kan leve hele livet uten "brød". På det åndelige området betyr "brød" den føden jeg får ved å ta til meg av Guds Ord (som også er Jesus).
Så for å svare på spørsmålene i innledningen; nei, jeg kan ikke leve et godt og rikt kristenliv uten å vite hva bibelen sier, dvs. uten å ta til meg av det åndelige brødet, uten å ha samfunn med Jesus. Kan jeg være frelst uten å lese i bibelen til stadighet? Ja, det går an å være frelst uten å lese i bibelen, men det blir et magert og uthulet kristenliv, og det blir vanskelig å overleve som kristen over tid uten åndelig mat. På samme måte som når vi går uten mat over lengre tid og blir magre og uthulet fysisk, blir vi magre og uthulet åndelig når vi går uten Guds Ord over lengre tid.
Profeten Hosea sier noe viktig om dette: "Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg, så du ikke skal tjene meg som prest. Du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn." (Hosea 4,6).
Her sier profeten rett ut at vi går til grunne uten Guds Ord. Og når vi ikke bryr oss om å lese i Ordet (det samme som å forkaste kunnskapen), bryr Gud seg ikke om oss (han forkaster oss). Ifølge Hosea vil vårt forhold til Guds Ord også ha betydning for våre barn.
Da jeg var ung og nyfrelst, var min venninne og jeg en del sammen med en eldre, kristen dame som fungerete som åndelig mor for oss. Hun sa at spørsmålet ikke var hvor langt FRA Jesus vi kunne gå og fremdeles være kristne, men hvor NÆR Jesus vi kunne komme. På samme måte som gnistene i et bål; hvis en liten gnist forviller seg bort fra bålet, vil den dø ut ganske snart. Men jo nærmere bålets kjerne den er, jo lenger vil den brenne.
Er kunnskap nødvendig? Ja, kunnskap er livsnødvendig. For å leve det seirende kristenlivet som Jesus har tilveiebrakt for oss, må vi ta til oss av Guds Ord regelmessig. Ordspråkene 4,20-21 sier det så klart: "Min sønn! Akt på mine ord, bøy ditt øre til min tale! La dem ikke vike fra dine øyne, bevar dem dypt i ditt hjerte! For de er liv for hver den som finner dem, og legedom for hele hans legeme."
Guds Ord er LIV og LEGEDOM. Trenger du legedom? Guds Ord ER legedom. Holder du på å "sovne" og "dø"? Guds Ord er LIV. Ta det til deg og se hvordan det gir kraft, vitalitet, liv og helse til "hele ditt legeme".
Gud velsigne deg i dag!

Kunnskapen om Gud

"Nåde og fred bli dere til del i rikt mål gjennom kunnskapen om Gud og Jesus, vår Herre." (2. Peter 1,2)
Nåde og fred? Ja takk, begge deler! Hvem vil ikke ha nåde og fred? Og hvem vil ikke ha nåde og fred i rikt mål? Jeg vil! Og jeg er sikker på at du også vil. Og hva med alt som tjener til liv og gudsfrykt? Jeg vil gjerne ha det også. Men hvordan får vi tak i disse godene? Svaret er like enkelt som det er vanskelig: Gjennom kunnskapen om Gud og Jesus ... ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft. (vv. 2-3).
Kunnskapen! Det er der hemmeligheten ligger. Ved å ha kunnskap kommer jeg inn i det rike livet med Gud. Hvordan får jeg kunnskap? Ved å sitte foran TV-en og se på filmer og nyheter? Ved å være sammen med mennesker som bare snakker om hvor leit og vanskelig de har det og hvor syke de er og hvor bla, bla, bla... (You know what I mean!)
Kunnskapen om Gud og Jesus får vi ett sted, og kun ett sted, nemlig fra Guds ord - Bibelen. Ordet kunnskap her er det greske ordet "epiginosko" som betyr å observere, forstå fullt ut, legge nøye merke til, oppdage, gjenkjenne. Kan også innebære utvidet kunnskap. (Fra "An expository dictionary of New Testament Words" by W.E.Vine. Min oversettelse).
Enkelt sagt betyr det at jeg VET noe om Gud og Guds rike basert på Guds ord. Ikke bare kunnskap som en overfladisk kjennskap til, men en dyp overbevisning som kommer av at jeg VET...
Og for å komme dit nytter det ikke at jeg bare går på møte en gang i måneden og ellers ikke verken leser eller hører Guds ord. For å komme dit at jeg har kunnskap om Gud og Guds rike på den måten, må jeg lese bibelen, høre forkynnelse som gir meg styrke i troen og kunnskap i Ordet. 2. Timoteus 2,15 sier: "Studér (ordet) og gjør ditt beste for å presentere deg selv for Gud som en som holder prøve ..." (engelsk oversettelse).
For å bli lege, prest eller lærer må vi studere i mange år. Hvem vil vel gå til en lege som er selvlært og ikke har formell utdannelse?
På samme måte er det med oss som kristne. Hvis vi ønsker å være kristne som tar del i Guds velsignelser i fullt og rikt mål, må vi studere Ordet. Vi må få kunnskap om Gud, og den kommer ved å bruke tid i Guds Ord.

Tilgivelse - så lett og så vanskelig!

"For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt." (Matt. 6,14-15).
Tilgivelse er en stor sak for oss som er kristne og for Gud. Hvis vi ikke tilgir vår neste, blir vi ikke tilgitt av Gud. Og uten Guds tilgivelse går vi fortapt. Det er alvorlig. Ikke rart den onde forsøker alt han kan å få oss FRA å tilgi. "Det er ikke så farlig, det han gjorde mot meg var virkelig dårlig gjort, så han fortjener ikke at jeg tilgir ham," tenker du kanskje. Hvem kommer til deg med de tankene? Fienden! Han fyller deg med negative tanker som går imot Guds ord, og han får deg til og med til å tro at det er DINE tanker. Ikke la deg lure!
Vi MÅ tilgi for å få Guds tilgivelse, uansett hva den eller de andre har gjort mot oss. "Jeg forsøker, men jeg får det ikke til," sier du kanskje. "Jeg har sagt at jeg tilgir hundrevis av ganger, men jeg føler stadig at jeg ikke har tilgitt."
Slutt å føle! Tilgivelse er ikke en følelsessak, men en viljessak. Å tilgi er noe vi gjør fordi vi velger å tilgi, og når vi har tilgitt én gang, er forholdet tilgitt. Når du har bedt Gud om tilgivelse én gang, er du tilgitt. Naturligvis "føler" du ikke tilgivelsen. Følelsene er den ondes domene, det er kjødets domene. Og hvis vi går etter følelsene, er det ingen av oss som er hverken frelst eller utfridd fra noe som helst. Den onde virker sammen med følelsene våre og bruker de negative følelsene våre for alt de er verdt. Ikke gå etter hva følelsene sier, gå etter hva ORDET sier. Hvis Ordet sier du er tilgitt når du har bedt om tilgivelse, da ER du tilgitt. Hvis Ordet sier du har tilgitt en annen når du har sagt at du tilgir ham eller henne, da HAR du gitt tilgivelse. Hvis du "føler" noe annet, bruk Ordet imot følelsen. Si: "I Jesu navn har jeg tilgitt NN, og jeg tillater ikke
følelsen av utilgivelse å komme inn i tankene mine og sinnet mitt. Jeg står den onde imot, og han flyr fra meg. Amen."
Stå fast på det Ordet sier, og si det gjerne høyt. Troen kommer av forkynnelsen, og når du sier Guds ord høyt, forkynner du for deg selv.
Og om ikke lenge vil du ikke bare VITE at du er tilgitt og at du har gitt tilgivelse, men følelsene dine vil følge etter, og du vil KJENNE det.

Konsekvenser av våre valg

"You choose your ways, but you don't choose the consequences of your choices!"
I forrige innlegg tok jeg opp det å ta valg og at de valgene vi gjør har betydning for livet vårt i større og mindre grad. Jeg vil se litt nærmere på det i dag.
Innledningen over er en tankevekker, synes jeg. Det er jeg som velger hva jeg vil gjøre i og med livet mitt, men jeg velger ikke konsekvensene av valgene mine.
Moses er også her et godt eksempel. I 2. Mosebok 2 leser vi om Moses som var blitt voksen. "Moses ... gikk ut til sine brødre, og han så deres slit og slep. Han fikk da se en egypter som slo en hebraisk mann, en av hans brødre. Moses vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der. Da slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden." (vv 11-12). Moses sto overfor et valg. Han var vitne til at en egypter slo en hebreer, og kjente at sinne og raseri kom opp i ham. Han følte sikkert at det var urettferdig at hans eget folk skulle bli behandlet dårlig, og ønsket å ta hevn. At gjerningen var veloverveid, ser vi av at det står at han vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der. Han visste at det han hadde tenkt å gjøre var galt, men trodde at ingen så det, og gjennomførte det. Han drepte egypteren og gjemte ham i sanden.
Men det var noen som hadde sett det som skjedde, og neste dag ble Moses konfrontert med det han hadde gjort. Hva skjedde? "Da ble Moses redd og sa: Sannelig, saken er blitt kjent." (v 14). Moses ble redd. Og vi kjenner fortsettelsen på historien: Farao fikk høre om hendelsen og prøvde å få Moses drept. Og Moses flyktet fra Farao til landet Midian og bodde der i mange år før Gud kalte ham til å bli Israelsfolkets utfrier.
Mose valg om å drepe egypteren var hans eget, men konsekvensen av valget hans var at han måtte flykte fra Faraos vrede og bo i et fremmed land i mange år.
Våre valg er forhåpentligvis ikke så drastiske som Mose valg, men med alle valg følger en eller flere konsekvenser. Vi velger valgene våre, men vi velger ikke konsekvensene.
Derfor er det klokt å følge oppfordringen i 5. Mosebok 30,19: "Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" Å velge livet betyr å ta gode og kloke valg som er etter Guds vilje. Slike valg gir gode og fruktbare konsekvenser. Det ønsker jeg for mitt liv og for ditt liv i dag.