"Nåde og fred bli dere til del i rikt mål gjennom kunnskapen om Gud og Jesus, vår Herre." (2. Peter 1,2)
Nåde og fred? Ja takk, begge deler! Hvem vil ikke ha nåde og fred? Og hvem vil ikke ha nåde og fred i rikt mål? Jeg vil! Og jeg er sikker på at du også vil. Og hva med alt som tjener til liv og gudsfrykt? Jeg vil gjerne ha det også. Men hvordan får vi tak i disse godene? Svaret er like enkelt som det er vanskelig: Gjennom kunnskapen om Gud og Jesus ... ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft. (vv. 2-3).
Kunnskapen! Det er der hemmeligheten ligger. Ved å ha kunnskap kommer jeg inn i det rike livet med Gud. Hvordan får jeg kunnskap? Ved å sitte foran TV-en og se på filmer og nyheter? Ved å være sammen med mennesker som bare snakker om hvor leit og vanskelig de har det og hvor syke de er og hvor bla, bla, bla... (You know what I mean!)
Kunnskapen om Gud og Jesus får vi ett sted, og kun ett sted, nemlig fra Guds ord - Bibelen. Ordet kunnskap her er det greske ordet "epiginosko" som betyr å observere, forstå fullt ut, legge nøye merke til, oppdage, gjenkjenne. Kan også innebære utvidet kunnskap. (Fra "An expository dictionary of New Testament Words" by W.E.Vine. Min oversettelse).
Enkelt sagt betyr det at jeg VET noe om Gud og Guds rike basert på Guds ord. Ikke bare kunnskap som en overfladisk kjennskap til, men en dyp overbevisning som kommer av at jeg VET...
Og for å komme dit nytter det ikke at jeg bare går på møte en gang i måneden og ellers ikke verken leser eller hører Guds ord. For å komme dit at jeg har kunnskap om Gud og Guds rike på den måten, må jeg lese bibelen, høre forkynnelse som gir meg styrke i troen og kunnskap i Ordet. 2. Timoteus 2,15 sier: "Studér (ordet) og gjør ditt beste for å presentere deg selv for Gud som en som holder prøve ..." (engelsk oversettelse).
For å bli lege, prest eller lærer må vi studere i mange år. Hvem vil vel gå til en lege som er selvlært og ikke har formell utdannelse?
På samme måte er det med oss som kristne. Hvis vi ønsker å være kristne som tar del i Guds velsignelser i fullt og rikt mål, må vi studere Ordet. Vi må få kunnskap om Gud, og den kommer ved å bruke tid i Guds Ord.
onsdag 14. april 2010
tirsdag 13. april 2010
Tilgivelse - så lett og så vanskelig!
"For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt." (Matt. 6,14-15).
Tilgivelse er en stor sak for oss som er kristne og for Gud. Hvis vi ikke tilgir vår neste, blir vi ikke tilgitt av Gud. Og uten Guds tilgivelse går vi fortapt. Det er alvorlig. Ikke rart den onde forsøker alt han kan å få oss FRA å tilgi. "Det er ikke så farlig, det han gjorde mot meg var virkelig dårlig gjort, så han fortjener ikke at jeg tilgir ham," tenker du kanskje. Hvem kommer til deg med de tankene? Fienden! Han fyller deg med negative tanker som går imot Guds ord, og han får deg til og med til å tro at det er DINE tanker. Ikke la deg lure!
Vi MÅ tilgi for å få Guds tilgivelse, uansett hva den eller de andre har gjort mot oss. "Jeg forsøker, men jeg får det ikke til," sier du kanskje. "Jeg har sagt at jeg tilgir hundrevis av ganger, men jeg føler stadig at jeg ikke har tilgitt."
Slutt å føle! Tilgivelse er ikke en følelsessak, men en viljessak. Å tilgi er noe vi gjør fordi vi velger å tilgi, og når vi har tilgitt én gang, er forholdet tilgitt. Når du har bedt Gud om tilgivelse én gang, er du tilgitt. Naturligvis "føler" du ikke tilgivelsen. Følelsene er den ondes domene, det er kjødets domene. Og hvis vi går etter følelsene, er det ingen av oss som er hverken frelst eller utfridd fra noe som helst. Den onde virker sammen med følelsene våre og bruker de negative følelsene våre for alt de er verdt. Ikke gå etter hva følelsene sier, gå etter hva ORDET sier. Hvis Ordet sier du er tilgitt når du har bedt om tilgivelse, da ER du tilgitt. Hvis Ordet sier du har tilgitt en annen når du har sagt at du tilgir ham eller henne, da HAR du gitt tilgivelse. Hvis du "føler" noe annet, bruk Ordet imot følelsen. Si: "I Jesu navn har jeg tilgitt NN, og jeg tillater ikke
følelsen av utilgivelse å komme inn i tankene mine og sinnet mitt. Jeg står den onde imot, og han flyr fra meg. Amen."
Stå fast på det Ordet sier, og si det gjerne høyt. Troen kommer av forkynnelsen, og når du sier Guds ord høyt, forkynner du for deg selv.
Og om ikke lenge vil du ikke bare VITE at du er tilgitt og at du har gitt tilgivelse, men følelsene dine vil følge etter, og du vil KJENNE det.
Tilgivelse er en stor sak for oss som er kristne og for Gud. Hvis vi ikke tilgir vår neste, blir vi ikke tilgitt av Gud. Og uten Guds tilgivelse går vi fortapt. Det er alvorlig. Ikke rart den onde forsøker alt han kan å få oss FRA å tilgi. "Det er ikke så farlig, det han gjorde mot meg var virkelig dårlig gjort, så han fortjener ikke at jeg tilgir ham," tenker du kanskje. Hvem kommer til deg med de tankene? Fienden! Han fyller deg med negative tanker som går imot Guds ord, og han får deg til og med til å tro at det er DINE tanker. Ikke la deg lure!
Vi MÅ tilgi for å få Guds tilgivelse, uansett hva den eller de andre har gjort mot oss. "Jeg forsøker, men jeg får det ikke til," sier du kanskje. "Jeg har sagt at jeg tilgir hundrevis av ganger, men jeg føler stadig at jeg ikke har tilgitt."
Slutt å føle! Tilgivelse er ikke en følelsessak, men en viljessak. Å tilgi er noe vi gjør fordi vi velger å tilgi, og når vi har tilgitt én gang, er forholdet tilgitt. Når du har bedt Gud om tilgivelse én gang, er du tilgitt. Naturligvis "føler" du ikke tilgivelsen. Følelsene er den ondes domene, det er kjødets domene. Og hvis vi går etter følelsene, er det ingen av oss som er hverken frelst eller utfridd fra noe som helst. Den onde virker sammen med følelsene våre og bruker de negative følelsene våre for alt de er verdt. Ikke gå etter hva følelsene sier, gå etter hva ORDET sier. Hvis Ordet sier du er tilgitt når du har bedt om tilgivelse, da ER du tilgitt. Hvis Ordet sier du har tilgitt en annen når du har sagt at du tilgir ham eller henne, da HAR du gitt tilgivelse. Hvis du "føler" noe annet, bruk Ordet imot følelsen. Si: "I Jesu navn har jeg tilgitt NN, og jeg tillater ikke
følelsen av utilgivelse å komme inn i tankene mine og sinnet mitt. Jeg står den onde imot, og han flyr fra meg. Amen."
Stå fast på det Ordet sier, og si det gjerne høyt. Troen kommer av forkynnelsen, og når du sier Guds ord høyt, forkynner du for deg selv.
Og om ikke lenge vil du ikke bare VITE at du er tilgitt og at du har gitt tilgivelse, men følelsene dine vil følge etter, og du vil KJENNE det.
torsdag 8. april 2010
Konsekvenser av våre valg
"You choose your ways, but you don't choose the consequences of your choices!"
I forrige innlegg tok jeg opp det å ta valg og at de valgene vi gjør har betydning for livet vårt i større og mindre grad. Jeg vil se litt nærmere på det i dag.
Innledningen over er en tankevekker, synes jeg. Det er jeg som velger hva jeg vil gjøre i og med livet mitt, men jeg velger ikke konsekvensene av valgene mine.
Moses er også her et godt eksempel. I 2. Mosebok 2 leser vi om Moses som var blitt voksen. "Moses ... gikk ut til sine brødre, og han så deres slit og slep. Han fikk da se en egypter som slo en hebraisk mann, en av hans brødre. Moses vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der. Da slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden." (vv 11-12). Moses sto overfor et valg. Han var vitne til at en egypter slo en hebreer, og kjente at sinne og raseri kom opp i ham. Han følte sikkert at det var urettferdig at hans eget folk skulle bli behandlet dårlig, og ønsket å ta hevn. At gjerningen var veloverveid, ser vi av at det står at han vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der. Han visste at det han hadde tenkt å gjøre var galt, men trodde at ingen så det, og gjennomførte det. Han drepte egypteren og gjemte ham i sanden.
Men det var noen som hadde sett det som skjedde, og neste dag ble Moses konfrontert med det han hadde gjort. Hva skjedde? "Da ble Moses redd og sa: Sannelig, saken er blitt kjent." (v 14). Moses ble redd. Og vi kjenner fortsettelsen på historien: Farao fikk høre om hendelsen og prøvde å få Moses drept. Og Moses flyktet fra Farao til landet Midian og bodde der i mange år før Gud kalte ham til å bli Israelsfolkets utfrier.
Mose valg om å drepe egypteren var hans eget, men konsekvensen av valget hans var at han måtte flykte fra Faraos vrede og bo i et fremmed land i mange år.
Våre valg er forhåpentligvis ikke så drastiske som Mose valg, men med alle valg følger en eller flere konsekvenser. Vi velger valgene våre, men vi velger ikke konsekvensene.
Derfor er det klokt å følge oppfordringen i 5. Mosebok 30,19: "Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" Å velge livet betyr å ta gode og kloke valg som er etter Guds vilje. Slike valg gir gode og fruktbare konsekvenser. Det ønsker jeg for mitt liv og for ditt liv i dag.
I forrige innlegg tok jeg opp det å ta valg og at de valgene vi gjør har betydning for livet vårt i større og mindre grad. Jeg vil se litt nærmere på det i dag.
Innledningen over er en tankevekker, synes jeg. Det er jeg som velger hva jeg vil gjøre i og med livet mitt, men jeg velger ikke konsekvensene av valgene mine.
Moses er også her et godt eksempel. I 2. Mosebok 2 leser vi om Moses som var blitt voksen. "Moses ... gikk ut til sine brødre, og han så deres slit og slep. Han fikk da se en egypter som slo en hebraisk mann, en av hans brødre. Moses vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der. Da slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden." (vv 11-12). Moses sto overfor et valg. Han var vitne til at en egypter slo en hebreer, og kjente at sinne og raseri kom opp i ham. Han følte sikkert at det var urettferdig at hans eget folk skulle bli behandlet dårlig, og ønsket å ta hevn. At gjerningen var veloverveid, ser vi av at det står at han vendte seg hit og dit og så at det ikke var noen der. Han visste at det han hadde tenkt å gjøre var galt, men trodde at ingen så det, og gjennomførte det. Han drepte egypteren og gjemte ham i sanden.
Men det var noen som hadde sett det som skjedde, og neste dag ble Moses konfrontert med det han hadde gjort. Hva skjedde? "Da ble Moses redd og sa: Sannelig, saken er blitt kjent." (v 14). Moses ble redd. Og vi kjenner fortsettelsen på historien: Farao fikk høre om hendelsen og prøvde å få Moses drept. Og Moses flyktet fra Farao til landet Midian og bodde der i mange år før Gud kalte ham til å bli Israelsfolkets utfrier.
Mose valg om å drepe egypteren var hans eget, men konsekvensen av valget hans var at han måtte flykte fra Faraos vrede og bo i et fremmed land i mange år.
Våre valg er forhåpentligvis ikke så drastiske som Mose valg, men med alle valg følger en eller flere konsekvenser. Vi velger valgene våre, men vi velger ikke konsekvensene.
Derfor er det klokt å følge oppfordringen i 5. Mosebok 30,19: "Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" Å velge livet betyr å ta gode og kloke valg som er etter Guds vilje. Slike valg gir gode og fruktbare konsekvenser. Det ønsker jeg for mitt liv og for ditt liv i dag.
onsdag 7. april 2010
Liv eller død? Velg livet!
"Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde ... Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!" (5. Mosebok 30,15+19).
Livet består av valg. Etter hvert som jeg blir eldre, ser og forstår jeg at de valg jeg tok i yngre år, har betydning for det livet jeg lever i dag - på godt og vondt! Det gjelder de store og viktige valgene i livet, som valg av yrke, hvor jeg skal bo og valg av ektefelle. Men det gjelder også de små og tilsynelatende mindre betydningsfulle valgene, som hvor jeg skal reise på ferie, hvilken bil jeg skal kjøpe osv, osv.
Moses er kjent for de fleste som leser bibelen. Han skulle egentlig dø sammen med alle de andre guttebarna under to år på den tiden. Men foreldrene hans valgte å la ham leve, med fare for sitt eget liv. Og vi kjenner historien; han ble funnet av Faraos datter, fikk leve de første årene hos sine biologiske foreldre, men senere oppdratt av faraos datter som hennes sønn.
Men da Moses ble voksen, ble han stilt overfor et større valg enn de fleste av oss opplever: han måtte velge mellom å fortsette å leve som en kongelig i faraos slott eller å gi avkall på alt dette og leve som en av sine landsmenn, jødene.
Og Hebreerne 11,24-25 sier det så fint: "Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden."
Moses sto overfor et valg: Han kunne fortsette å leve som Faraos datter, men da i synd, eller han kunne velge å lide ondt sammen med Guds folk. Vi vet at han valgte det siste, og hans valg ble til velsignelse, ikke bare for ham selv, men for hele sitt folk og for generasjoner etter ham.
Ett menneskes valg - millioner av menneskers liv ble berørt.
Vi vet ikke hvem eller hvor mange mennesker som blir berørt av mitt eller ditt valg, men at våre valg har betydning for flere enn oss, er jeg sikker på. Hva jeg velger å gjøre i dag, har betydning for mitt og kanskje utallige andre menneskers liv i morgen og for evigheten.
Oppfordringen i dag er som i skriftstedet jeg begynte med: "Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!"
Livet består av valg. Etter hvert som jeg blir eldre, ser og forstår jeg at de valg jeg tok i yngre år, har betydning for det livet jeg lever i dag - på godt og vondt! Det gjelder de store og viktige valgene i livet, som valg av yrke, hvor jeg skal bo og valg av ektefelle. Men det gjelder også de små og tilsynelatende mindre betydningsfulle valgene, som hvor jeg skal reise på ferie, hvilken bil jeg skal kjøpe osv, osv.
Moses er kjent for de fleste som leser bibelen. Han skulle egentlig dø sammen med alle de andre guttebarna under to år på den tiden. Men foreldrene hans valgte å la ham leve, med fare for sitt eget liv. Og vi kjenner historien; han ble funnet av Faraos datter, fikk leve de første årene hos sine biologiske foreldre, men senere oppdratt av faraos datter som hennes sønn.
Men da Moses ble voksen, ble han stilt overfor et større valg enn de fleste av oss opplever: han måtte velge mellom å fortsette å leve som en kongelig i faraos slott eller å gi avkall på alt dette og leve som en av sine landsmenn, jødene.
Og Hebreerne 11,24-25 sier det så fint: "Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden."
Moses sto overfor et valg: Han kunne fortsette å leve som Faraos datter, men da i synd, eller han kunne velge å lide ondt sammen med Guds folk. Vi vet at han valgte det siste, og hans valg ble til velsignelse, ikke bare for ham selv, men for hele sitt folk og for generasjoner etter ham.
Ett menneskes valg - millioner av menneskers liv ble berørt.
Vi vet ikke hvem eller hvor mange mennesker som blir berørt av mitt eller ditt valg, men at våre valg har betydning for flere enn oss, er jeg sikker på. Hva jeg velger å gjøre i dag, har betydning for mitt og kanskje utallige andre menneskers liv i morgen og for evigheten.
Oppfordringen i dag er som i skriftstedet jeg begynte med: "Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!"
mandag 5. april 2010
Begrenset eller ubegrenset tro?
"Marta sa da til Jesus: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" ... "Maria ... sa til ham: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" ... "Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?" (Johannes 11, 21+32+40)
Vi kjenner fortellingen om Marta, Maria og Lasarus og om Lasarus som ble vekket opp fra de døde. Lasarus hadde vært død i fire dager da Jesus kom til stedet der de tre søsknene bodde. Marta løp ham i møte og sa: "Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" Marta hadde tro for at Jesus kunne gjøre under, men hun hadde tydeligvis ikke tro for at han kunne vekke broren opp fra de døde. Hennes tro var begrenset. Den var begrenset til det hun kunne forstå med tankene sine. Hun hadde sannsynligvis sett Jesus helbrede tidligere, og hadde tro for at han kunne gjøre det igjen. Men tro for å vekke opp en som hadde vært død i fire dager? Nei, det hadde hun ikke.
Da Maria møtte Jesus, sa hun akkurat det samme som søsteren hadde sagt: "Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" Også hun hadde en begrenset tro, basert på det hun hadde sett Jesus gjøre tidligere. Men en begrenset tro strekker ikke til for de "store" situasjonene. Og dette var en STOR situasjon. Lasarus var død, ja, ikke bare var han død, men han hadde vært død i fire dager, og luktet allerede. Dvs. han var begynt å gå i forråtnelse. Her var det ikke nok med begrenset tro, her måtte de ha ubegrenset tro for å oppleve et mirakel. Da var det godt at Jesus var der, for han hadde alltid ubegrenset tro. "Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?" sa han. Dersom du tror! Ubegrenset tro! Tro på at det som virket helt umulig, det var Jesus istand til å gjøre. Og siden Jesus hadde ubegrenset tro, var han istand til å gjøre det umulige. Han kalte Lasarus ut av graven, og miraklet skjedde!
Har Jesus forandret seg? Nei, han er i går og i dag, ja, til evig tid den samme. Når du og jeg står overfor tilsynelatende umulige oppgaver, trenger vi ubegrenset tro. Og siden troen er en gave som gis til alle uten forbehold og uten forskjell, kan du og jeg ta imot tro uten begrensninger.
La oss ikke se på "fjellet" i vårt liv og riste på hodet og gå vår vei, men la oss møte "fjellet" med: "I Jesu navn, løft deg og kast deg i havet!" (Markus 11,23).
Dersom vi ikke tviler i vårt hjerte, men tror at det vi sier skal skje, for ham (deg og meg) skal det skje. (Markus 11,23).
Vi kjenner fortellingen om Marta, Maria og Lasarus og om Lasarus som ble vekket opp fra de døde. Lasarus hadde vært død i fire dager da Jesus kom til stedet der de tre søsknene bodde. Marta løp ham i møte og sa: "Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" Marta hadde tro for at Jesus kunne gjøre under, men hun hadde tydeligvis ikke tro for at han kunne vekke broren opp fra de døde. Hennes tro var begrenset. Den var begrenset til det hun kunne forstå med tankene sine. Hun hadde sannsynligvis sett Jesus helbrede tidligere, og hadde tro for at han kunne gjøre det igjen. Men tro for å vekke opp en som hadde vært død i fire dager? Nei, det hadde hun ikke.
Da Maria møtte Jesus, sa hun akkurat det samme som søsteren hadde sagt: "Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!" Også hun hadde en begrenset tro, basert på det hun hadde sett Jesus gjøre tidligere. Men en begrenset tro strekker ikke til for de "store" situasjonene. Og dette var en STOR situasjon. Lasarus var død, ja, ikke bare var han død, men han hadde vært død i fire dager, og luktet allerede. Dvs. han var begynt å gå i forråtnelse. Her var det ikke nok med begrenset tro, her måtte de ha ubegrenset tro for å oppleve et mirakel. Da var det godt at Jesus var der, for han hadde alltid ubegrenset tro. "Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?" sa han. Dersom du tror! Ubegrenset tro! Tro på at det som virket helt umulig, det var Jesus istand til å gjøre. Og siden Jesus hadde ubegrenset tro, var han istand til å gjøre det umulige. Han kalte Lasarus ut av graven, og miraklet skjedde!
Har Jesus forandret seg? Nei, han er i går og i dag, ja, til evig tid den samme. Når du og jeg står overfor tilsynelatende umulige oppgaver, trenger vi ubegrenset tro. Og siden troen er en gave som gis til alle uten forbehold og uten forskjell, kan du og jeg ta imot tro uten begrensninger.
La oss ikke se på "fjellet" i vårt liv og riste på hodet og gå vår vei, men la oss møte "fjellet" med: "I Jesu navn, løft deg og kast deg i havet!" (Markus 11,23).
Dersom vi ikke tviler i vårt hjerte, men tror at det vi sier skal skje, for ham (deg og meg) skal det skje. (Markus 11,23).
søndag 4. april 2010
Han har stått opp fra graven og overvunnet døden!
I går delte jeg noen tanker om det å dø fra seg selv. I dag på påskedag vil jeg fokusere på Jesu oppstandelse og hva den betyr for deg og meg.
Tenk for et "eventyr" når vi tenker på Jesu lidelseshistorie. Ingen kunne ha regissert den bedre enn Gud gjorde. En som hevdet han var konge, ble så til de grader spottet, hånet og tilintetgjort. Det så virkelig ut som om alt håp var ute. Det virket som om det Gud hadde sagt gjennom profetene og det Jesus selv hadde sagt til dem som hørte på ham, var løgn. Han VAR virkelig død. Han var tilsynelatende ikke den kongen som jødene hadde ventet på og som de hadde håpet skulle komme. Han var like like udødelig som røverne som ble korsfestet på hver side av ham.
Men heldigvis slutter ikke historien på korset. Ja, han var død, ja, han fór ned til dødsriket og ja, det så ut som om alt håp var ute. Men når det så som mørkest ut, kom han tilbake på scenen.
"Etter sabbaten, da det lysnet mot første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som lyn å se til, og hans klær var hvite som snø. De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa." (Matt. 28,1-6, min uthevelse).
Så var det altså sant det han hadde sagt. Så kunne ikke døden holde på ham! Så var han ikke lenger i graven! Halleluja! Han er ikke her, han er oppstått! For et budskap! For en glede! For en sannhet!
Og det var ikke bare Jesus som sto opp den søndags morgenen. Du og jeg sto også opp!
"Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen i Kristus Jesus..." (Ef. 2,6). Du og jeg var i Jesus Kristus da han sto opp. Du og jeg har også fått oppstandelseslivet i gave hvis vi tar imot det. Hva betyr det? Har det noen praktisk betydning for det livet du og jeg lever her på jorda? Ja, det har ALT å bety. Det innebærer at hans guddommelige makt "har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt ... og ... har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur..." (2. Peter 1,3-4)
Vi har blitt gitt alt som tjener til liv og gudsfrykt. ALT, ikke bare litt, men ALT. "Liv" i vers 3 er det greske ordet "zoe". Det innebærer "liv som et prinsipp, livet i dets absolutte betydning, liv som Gud har det, det som Faderen har i seg selv og som han ga Sønnen for at han skulle ha det i seg selv." (Fra An expository dictionary of new testament words by W.E.Vine, min oversettelse). Vi har altså fått del i Guds liv gjennom Jesu død og oppstandelse. Det er vanskelig å forstå, men "troen kommer av forkynnelsen" (Rom. 10,17), så det er bare å lese det, høre det og si det igjen og igjen, så vil troen komme.
HAN ER OPPSTANDEN! Det er de gode nyhetene som engelen brakte på påskemorgen, og det er de gode nyhetene som du og jeg har fått lov å motta og som vi skal bringe videre til en verden i nød.
Velsignet påske!
Tenk for et "eventyr" når vi tenker på Jesu lidelseshistorie. Ingen kunne ha regissert den bedre enn Gud gjorde. En som hevdet han var konge, ble så til de grader spottet, hånet og tilintetgjort. Det så virkelig ut som om alt håp var ute. Det virket som om det Gud hadde sagt gjennom profetene og det Jesus selv hadde sagt til dem som hørte på ham, var løgn. Han VAR virkelig død. Han var tilsynelatende ikke den kongen som jødene hadde ventet på og som de hadde håpet skulle komme. Han var like like udødelig som røverne som ble korsfestet på hver side av ham.
Men heldigvis slutter ikke historien på korset. Ja, han var død, ja, han fór ned til dødsriket og ja, det så ut som om alt håp var ute. Men når det så som mørkest ut, kom han tilbake på scenen.
"Etter sabbaten, da det lysnet mot første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som lyn å se til, og hans klær var hvite som snø. De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa." (Matt. 28,1-6, min uthevelse).
Så var det altså sant det han hadde sagt. Så kunne ikke døden holde på ham! Så var han ikke lenger i graven! Halleluja! Han er ikke her, han er oppstått! For et budskap! For en glede! For en sannhet!
Og det var ikke bare Jesus som sto opp den søndags morgenen. Du og jeg sto også opp!
"Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen i Kristus Jesus..." (Ef. 2,6). Du og jeg var i Jesus Kristus da han sto opp. Du og jeg har også fått oppstandelseslivet i gave hvis vi tar imot det. Hva betyr det? Har det noen praktisk betydning for det livet du og jeg lever her på jorda? Ja, det har ALT å bety. Det innebærer at hans guddommelige makt "har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt ... og ... har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur..." (2. Peter 1,3-4)
Vi har blitt gitt alt som tjener til liv og gudsfrykt. ALT, ikke bare litt, men ALT. "Liv" i vers 3 er det greske ordet "zoe". Det innebærer "liv som et prinsipp, livet i dets absolutte betydning, liv som Gud har det, det som Faderen har i seg selv og som han ga Sønnen for at han skulle ha det i seg selv." (Fra An expository dictionary of new testament words by W.E.Vine, min oversettelse). Vi har altså fått del i Guds liv gjennom Jesu død og oppstandelse. Det er vanskelig å forstå, men "troen kommer av forkynnelsen" (Rom. 10,17), så det er bare å lese det, høre det og si det igjen og igjen, så vil troen komme.
HAN ER OPPSTANDEN! Det er de gode nyhetene som engelen brakte på påskemorgen, og det er de gode nyhetene som du og jeg har fått lov å motta og som vi skal bringe videre til en verden i nød.
Velsignet påske!
lørdag 3. april 2010
Jeg dør hver dag
En dårlig overskrift på en påskeaften? Det kommer an på hva som står øverst på ønskelista mi. På min ønskeliste står det Mer av Jesus, mer lik Jesus. Og hvis jeg vil ha mer av Jesus, må det bli mindre av meg. Jo mindre av meg, jo mer av Jesus. Og dersom jeg er død, er det ikke noe av meg, bare Jesus. Paulus sier i 1. Kor. 15,31 at han dør hver dag.
Her er noen skriftsteder som omhandler det å dø, ikke i fysisk forstand, men dø fra meg selv, som Paulus snakker om:
"Men den som lever etter sine lyster, er levende død" (1. Tim. 5,6)
Hva betyr det å leve etter sine lyster? Det betyr at vi gjør det som "faller oss inn", det som er naturlig for oss. Vi følger våre innfall, blir irriterte hvis noe ikke skjer som vi ønsker det, blir sinte hvis noe eller noen ikke gjør som vi ønsker. "Jeg bare ER sånn", sier vi som en unnskyldning når vi ikke liker noe. Og det er helt rett. Vi ER sånn, dvs. den onde naturen i oss er sånn. Og når vi følger den naturlige, onde natur i oss, lever vi etter våre lyster.
"Som døende - og se, vi lever! (2. Kor. 6,9)
Når vi ikke følger (de onde) lystene våre, kan det se ut som om vi er unnvikende, svake og - ja, døende. Men det er når vi gir slipp på vårt eget og lar Jesus vinne skikkelse i oss, at vi virkelig lever. Ordene i Romerne 12 viser et klart bilde av hvordan det kan skje:
"Gjengjeld ikke noe ondt med ondt! Legg vinn på det som godt er for alle menneskers øyne! Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere! Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren. Om din fiende er sulten, så gi ham å ete. Om han er tørst, så gi ham å drikke. ... La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode." (vv. 17-21).
Her ser vi en del ting vi kan gjøre eller la være å gjøre som er etter Guds hjerte. For å vise det enda tydeligere, har jeg laget en liste:
I forbindelse med dette skriftstedet er det en som har sagt at "å regne er det mest nøyaktige vi kan gjøre. Å tenke, synes og mene er tilfeldig, men å regne er nøyaktig". Vi skal regne oss som døde for synden. Det er ikke noe "dersom, hvis, såfremt, ifall...", men det er et faktum. Jeg ER død for synden. Og når jeg er død, virker ikke synden i meg. Det er ikke noe jeg føler eller ønsker, men det er en viljesbeslutning, et standpunkt jeg tar, noe som ikke kan rokkes. Jeg ER død for synden, men LEVENDE for Gud i Kristus Jesus. Da blir Jesu oppstandelsesliv mitt liv, da dør jeg hver dag, men mottar til gjengjeld Jesu liv hver dag.
Det er vel et herlig budskap på påskeaften?
Her er noen skriftsteder som omhandler det å dø, ikke i fysisk forstand, men dø fra meg selv, som Paulus snakker om:
"Men den som lever etter sine lyster, er levende død" (1. Tim. 5,6)
Hva betyr det å leve etter sine lyster? Det betyr at vi gjør det som "faller oss inn", det som er naturlig for oss. Vi følger våre innfall, blir irriterte hvis noe ikke skjer som vi ønsker det, blir sinte hvis noe eller noen ikke gjør som vi ønsker. "Jeg bare ER sånn", sier vi som en unnskyldning når vi ikke liker noe. Og det er helt rett. Vi ER sånn, dvs. den onde naturen i oss er sånn. Og når vi følger den naturlige, onde natur i oss, lever vi etter våre lyster.
"Som døende - og se, vi lever! (2. Kor. 6,9)
Når vi ikke følger (de onde) lystene våre, kan det se ut som om vi er unnvikende, svake og - ja, døende. Men det er når vi gir slipp på vårt eget og lar Jesus vinne skikkelse i oss, at vi virkelig lever. Ordene i Romerne 12 viser et klart bilde av hvordan det kan skje:
"Gjengjeld ikke noe ondt med ondt! Legg vinn på det som godt er for alle menneskers øyne! Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere! Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren. Om din fiende er sulten, så gi ham å ete. Om han er tørst, så gi ham å drikke. ... La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode." (vv. 17-21).
Her ser vi en del ting vi kan gjøre eller la være å gjøre som er etter Guds hjerte. For å vise det enda tydeligere, har jeg laget en liste:
- ikke gjengjelde
- legg vinn på det gode
- hold fred med din neste
- ikke hevn deg selv
- gi vreden rom (dvs. ikke bli så fort sint)
- gi din fiende mat
- gi din fiende drikke
- la ikke det onde overvinne deg
- overvinn det onde med det gode
Listen kunne vært enda lenger hadde jeg begynt tidligere i kapittelet, men her har vi en del situasjoner som de fleste av oss har problemer med å håndtere. Men for hver situasjon jeg overvinner med Kristi kjærlighet, dør jeg litt fra meg selv, og Jesus vinner mer skikkelse i meg. "Whatever territory you surrender, God will fill it with His glory" står det på en lapp foran meg på kontoret. Det er dette det handler om - å oppgi seg selv og la Gud fylle meg med sitt liv og sin kjærlighet.
"Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus" (Rom. 6,11)I forbindelse med dette skriftstedet er det en som har sagt at "å regne er det mest nøyaktige vi kan gjøre. Å tenke, synes og mene er tilfeldig, men å regne er nøyaktig". Vi skal regne oss som døde for synden. Det er ikke noe "dersom, hvis, såfremt, ifall...", men det er et faktum. Jeg ER død for synden. Og når jeg er død, virker ikke synden i meg. Det er ikke noe jeg føler eller ønsker, men det er en viljesbeslutning, et standpunkt jeg tar, noe som ikke kan rokkes. Jeg ER død for synden, men LEVENDE for Gud i Kristus Jesus. Da blir Jesu oppstandelsesliv mitt liv, da dør jeg hver dag, men mottar til gjengjeld Jesu liv hver dag.
Det er vel et herlig budskap på påskeaften?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
