Frykt og tro - like uforenlig som ild og vann!

Frykt er en folkesykdom! Jeg våger en såpass krass påstand. Ikke bare fører frykt til at mennesker ikke våger å leve livet fullt ut (tenk om ..., hva hvis ..., om bare ..., osv. osv.), men frykt er det absolutte motstykke til tro. Du trodde kanskje at vantro var det motsatte av tro? Vantro er å ikke tro, men hva er det som gjør at vi ikke tror? Er det ikke frykt for at det Gud har sagt ikke holder mål?
Salme 56,3-5 sier det på en utmerket måte:
Mine fiender hogger stadig etter meg, mange kjemper mot meg i hovmod. Når jeg er redd, vil jeg stole på deg, med Guds hjelp skal jeg prise hans ord. Jeg har tillit til Gud og er ikke redd. Hva kan vel mennesker gjøre meg?
Her er vi en mann som har mange fiender. Hans fiender er reelle, det er mennesker av kjøtt og blod som virkelig ønsker å ta livet hans. Han har en naturlig og reell grunn til å frykte. Men hva gjør han? Han stoler på Gud. Og han sier at han har tillit til Gud og derfor er han ikke redd. Tro og tillit er det motsatte av frykt og tvil.
På samme måte som David, salmeforfatteren, opplevde at det å stole på Gud og ha tillit til Ham, fridde ham ut og reddet ham fra fiendene, vil du og jeg også oppleve at når vi stoler på Gud og har tillit til Han og Hans Ord, vil våre fiender bli gjort til skamme.

Hvordan ærer vi Gud?

Vi har nettopp feiret jul og blitt minnet om Jesu fødsel, Guds gave til menneskene. Og kanskje ønsker vi å gi noe tilbake til Gud? Det ligger i den menneskelige natur at vi vil gi tilbake når vi har fått noe. Men hva kan vi gi til Gud? Våre ofringer og gaver virker så altfor små og ubetydelige i forhold til den enorme gaven Gud har gitt oss.
Bibelen sier at vi skal gi, både oss selv, vår tid og våre midler. Men verset jeg stanset ved i dag sier at det er noe som ærer Gud! Det er vel flott - jeg kan ære Gud! Hva er det Han vil ha som bringer Ham ære? Vi ser det i Salme 50,23:
"Den som bringer takkoffer, ærer meg, og den som går den rette vei, vil jeg la se Guds frelse".
Ved å bringe Gud takkoffer, dvs. ved å takke Gud for det Han har gjort, det Han er og det Han alltid vil være for oss, bringer vi Ham ære.
Hva kan du og jeg takke Ham for i dag?
"Jeg har ikke noe å takke Ham for," sier du kanskje.
Men se hva verset sier: Vi skal bringe Gud takkOFFER. Hva er et offer? Det er mer enn en gave. Det er noe jeg gir som koster meg mer enn "knapper og glansbilder".
Når det står at jeg skal ofre Gud takkoffer, forstår jeg det slik at vi skal finne noe å takke Gud for selv om vi ikke føler takknemlighet. Vi skal lete etter takkeemner, og så i tro takke Gud for Hans godhet på mange forskjellige områder. Og når jeg takker i tro, vil det gjøre noe med min innstilling og min holdning. Jo mer jeg takker, jo mer takknemlig vil jeg bli. Det er ALLTID noe å være takknemlig for. Se hva det står i Kolosserne 3,16: "Og La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte".
Gud ser til hjertet vårt, og dersom Han ser takknemlighet, blir Han æret.
Jeg vil ære Gud i dag!

Levende vann

"Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort" (Joh 7,38-39).

Har du noen gang vært tørst; jeg mener virkelig tørst? Hvis ikke, kan du kanskje tenke deg hvordan det er å være tørst. Og om noen gir deg et glass kaldt, klart, friskt vann når du er skikkelig tørst, er det vidunderlig, ikke sant?
I dag sier Jesus til oss at dersom vi tror på Han, skal det flyte strømmer av levende vann fra vårt indre. Det betyr at vi kan leske mennesker rundt oss som er tørste etter Gud, og vi kan selv bli lesket.
Hva er dette vannet? Det er Den Hellige Ånd som vi har fått som har tatt imot Jesus. Den Hellige Ånd i oss er et kildevell av levende vann som bare venter på å bli sluppet ut for å slukke tørsten og leske mennesker. Hvordan skjer det? Ved at jeg slipper Den Hellige Ånd "løs". Jeg lar Ham slippe til i livet mitt ved å åpne meg for Ham i tro og vandre i kjærlighet. Et oppmuntrende ord, et trøstens ord, et smil eller en kjærlig handling gjort mot et annet menneske, vil gi lindring og trøst, og du selv vil bli styrket og lesket av det levende vannet som går ut fra deg.
La Den Hellige Ånd lede deg i dag til å gi noen som tørster det levende vann!

Hvem sendte en mail?

I dag har jeg rett og slett et spørsmål til en dame som sendte meg en mail og spurte meg om noe i forbindelse med Salme 91 i Bibelen. Jeg har vært på reise, og har dessverre mistet mailen din, og husker ikke adressen. Hvis du sender meg en ny mail, vil jeg svare deg så fort jeg kan.

Et bilde av Gud

Har du barnebarn? Det har jeg, fem stykker. Og jeg har bilder av dem på veggen i stua mi, bilder som ble tatt da de var ca. to år gamle. Jeg ser på bildene og takker Gud for hver og en av barnebarna mine.
Men vet du hva? De er ikke to år lenger, ikke de fire eldste, i hvert fall. Den eldste er faktisk tenåring, og ser absolutt ikke ut som 2-åringen på bildet jeg har i stua. Men det er samme jenta! Bildene av barnebarna ble tatt en bestemt dag i en bestemt situasjon for noen år siden, og når jeg ser på bildet, ser jeg tilbake på den situasjonen og den dagen.
Hva har dette med Gud å gjøre? Mye! Jeg tror vi har lett for å sette Gud i glass og ramme, og henge opp dette bildet på vårt hjertes vegg. Dersom bildet er av en god opplevelse, har vi et godt bilde av Gud, men dersom bildet er av en dårlig opplevelse, har vi et dårlig bilde av Gud. Ikke det at Gud er årsaken til det vonde og vanskelige som skjer oss, for Gud er god, "Herren er god, hans miskunnhet varer evinnelig", (se Jer. 33,11), men vår oppfatning av Gud er at det er Han som er årsaken til det vonde som har skjedd i livet mitt. Mitt bilde av Gud er at Han forårsaker ulykker og vanskeligheter.
Gud er større enn mine erfaringer og problemer, jeg må ikke sette Ham inn i en ramme! Mine erfaringer er reelle, mine problemer er virkelige, men Gud er større enn både mine erfaringer og problemer.
For å få et nøyaktig bilde av barnebarna mine som de er NÅ, må jeg ta et bilde av dem NÅ. Hvordan gjør jeg det? Jeg må være sammen med dem. Og på samme måte er det med bildet jeg har av Gud i mitt hjerte. For å få et korrekt bilde av Ham, må jeg være sammen med Ham. Og for å virkelig se hvordan Gud er, må jeg se på Jesus, for Han er " ... et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning" (Kol. 1,15). For å få et sant og riktig bilde av Gud, må jeg lese Hans Ord (Bibelen) og jeg må tilbringe tid sammen med Ham og samtale med Ham. Du blir ikke kjent med et menneske ved å håndhilse én gang og så aldri være sammen med vedkommende igjen. Da kjenner du bare navnet, ikke personen. På samme måte med Gud. Du blir ikke kjent med Ham kun ved å bli frelst og så aldri være sammen med Ham mer.
Hvilket bilde har du av Gud? Hvis du har et dårlig bilde som du ikke har lyst til å se på, kanskje du skal bruke litt tid på å bli bedre kjent med Ham? Han er verd å bli kjent med!

Kast det fra deg!

Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere (1 Peter 5,7).
Hva tenker du på når jeg sier "kaste"? Jeg ser for meg en øvelse vi gjorde på folkeskolen: kaste ball, stor og liten. Jeg var ikke noe særlig god i gym, og kasting var noe av det verste jeg visste. Jeg fikk aldri ballen til å gå særlig langt. Men når jeg kastet ballen, gikk den i hvert fall ut av hånda mi og landet et stykke fra meg borte på gresset.
I dag sier Jesus til deg og meg at vi skal kaste noe. Hva skal vi kaste? Bekymringene våre! Det er ikke så nøye hvor god du er til å kaste, det som er viktig, er at du får bekymringene dine bort fra deg.
Så lenge jeg holdt fast i ballen, var det ikke noe kast. Men idet jeg lot ballen gå fra hånda mi, var jeg kvitt den, for å si det sånn. Og på samme måte er det med bekymringer. Så lenge jeg beholder dem, er de hos meg. Men til forskjell fra en ball eller andre fysiske ting vi kan kaste fra oss, er bekymringer usynlige, immaterielle "ting" som vi må kaste fra oss på en annen måte enn materielle, fysiske ting.
For å kaste fra meg en bekymring, må jeg gi slipp på den i tankene mine. Jeg må "la den fare". Jeg har funnet ut at den beste måten å gjøre det på er å

1. bestemme meg for at jeg ikke vil bekymre meg mer
2. finne noe annet å fylle tankene mine med; et bibelvers som taler inn i den situasjonen jeg var bekymret for er bra
3. ikke tillate bekymringstanken å komme tilbake, men holde fast på bestemmelsen og på Guds Ord.

Er det noe du er bekymret for i dag? Vit at uansett hvor mye du bekymrer deg, så hjelper det ikke en tidel av en millimeter på situasjonen du eller andre er i. Legg situasjonen og det eller de du er bekymret for i Herrens hender, og fyll deg med Guds gode Ord. La Hans løfter bli det som opptar deg.
Og slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha framgang med alt som jeg sender det til (Jesaja 55,11).

Livet er urettferdig, men Gud er god!

Har du noen gang opplevd at du blir urettferdig behandlet eller at det skjer noe i livet ditt som oppleves som urettferdig? Det kan være at du får en sykdom, at noen i din nære familie dør eller at du mister jobben eller blir snakket stygt om uten grunn.
Jeg regner med at vi alle har opplevd ett eller annet i livet som oppleves som urettferdig. Men spørsmålet i dag er: Hva gjør jeg med det som oppleves urettferdig? Hvordan takler jeg urettferdigheter i livet mitt?
Som du ser av overskriften, har jeg ikke tenkt å la deg være der i nederlaget, men jeg vil vise deg at måten du takler urettferdighet på er utslagsgivende for hvilket liv du får! Sterke ord? Ja, men sanne.
Det finnes mange eksempler i Bibelen på mennesker som ble urettferdig behandlet, men som taklet urettferdighetene på en positiv måte. Jeg kan nevne Abraham, Josef (Jakobs sønn), Josef (Marias mann), Paulus og Silas og Jesus.
La oss se på Josef, Jakobs sønn. Han var nest yngst av 12 brødre, og den som faren hadde mest kjær. "Israel hadde Josef kjær framfor alle sine sønner, fordi han var hans alderdoms sønn"(1 Mos 37,3). Du kan lese om ham i 1. Mosebok kapittel 37 og utover.

Josef opplevde (minst) tre store urettferdigheter som ble begått mot ham:

1. Brødrene hans solgte ham som slave til Egypt. (Se 1. Mos 37,28 osv.)
2. Han ble beskyldt for å ville voldta Potifars hustru, enda han var uskyldig (se 1. Mos. 39,7 osv.)
3. Munnskjenken glemte å tale om ham etter at han var sluppet fri fra fengsel (se 1. Mos. 40,23).

Tre store urettferdigheter ble begått mot Josef, og han hadde all mulig grunn til å bli sur, fornærmet og bitter. Men gjennom alt dette holdt han ut i 13 år (fra han var 17 til han var 30), og ble verdsatt av sine overordnede. Han viste ved sitt liv at han tilga og vandret i ydmykhet overfor Gud og mennesker. Og etter 13 år ble han forfremmet til nestkommanderende i Egypt, kun Potifar var over ham i rang.
Livet var urettferdig for Josef i mange år, og han hadde mange anledninger til å la urettferdigheten ta overhånd, men han holdt fast på Guds godhet og han valgte å gjøre det rette på tross av omstendighetene.
Hva kan dette lære oss? At vi kan gjøre det samme. Uansett hva som skjer, om det ser aldri så vanskelig og urettferdig ut, så er Gud god. Dersom vi velger å forholde oss ydmyke og velger kjærlighetens vei, vil Gud gjenopprette oss og gi oss Sin glede og Sin fred.
Det er min oppmuntring til deg i dag: Livet er urettferdig, men GUD ER GOD!